Bokelskere.no

Ingen tanker er falske ...

En jente, som vi aldri får vite navnet på, og Jake er kjærester, men forholdet er fremdeles rimelig fersk. Allerede nå er jenta i tvil angående deres forhold. Istedet for å gjøre det slutt med ham nå, venter hun til de har vært hos foreldrene hans for første gang, og tar det derfra. Hun liker ham, men er usikker på om han er hennes type gutt, og om de har noe å bygge videre på; derfor kan denne lille kjøresturen være en fin mulighet til å sette ting i perspektiv. Hun vet ikke hva Jake tenker om forholdet, og om han også har tenkt å gjøre det slutt eller ikke.

Hemmelig kontakt
Jake kommer fra en gård og de må kjøre temmelig langt ut på landet for å komme dit, og de har for det meste veien for seg selv. Under bilturen diskuterer de all slags ting, ikke noe personlig, men mye filosofi og psykologiske ting. Det Jake ikke vet, som hun ikke har fortalt ham, er at hun har en hemmelighet som hun ikke har røpet til noen. I det siste plages hun av en som stadig ringer henne. Noen ganger snakker han, andre ganger ikke. Noen ganger legger han igjen meldinger. Hun har gitt denne personen kallenavnet the Caller. Hun har lyst til å fortelle Jake om denne fremmede personen som stadig kontakter henne, men vet ikke om hun bør det, eller om det er lurest å holde det for seg selv.

Sær og intens handling
I'm Thinking of Ending Things er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. Jeg liker spesielle bøker, så for meg var det midt i blinken. For noen kan nok denne boka være for kryptisk, men det var nettopp derfor jeg likte den så godt. Man vet at noe grusomt er i ferd med å skje, men denne gangen var det vanskeligere å gjette nøyaktig hva. Det kryptiske setter det hele i spissen og gjorde denne leseren svært nysgjerrig hele veien. Man lurer på hva det grusomme er i ferd med å skje. Er det selvmord? Drap? Noe enda mer sjokkerende? Hva vil skje? Det er lett å gjette seg til hva som vil skje i bøker generelt, men denne var mer vrien og det var befriende. Man blir ekstra nysgjerrig og man vil bare komme til det store sjokket så fort som mulig. Et annet spørsmål også som gnager i en er hvem denne oppringeren som stadig tar kontakt med henne er, og om vi i det hele tatt får svar på det. Noen kommer kanskje til å synes at denne boka er kjedelig og trøttende da handlingen er stort sett om de to på kjøretur, og på denne kjøreturen diskuterer de filosofiske og psykologiske ting. Drøfter om sære nerdetemaer, men syntes det var med å løfte på både interessen og spenningen. Det gjør karakterene særegne, og man er nysgjerrig på både dem og handlingen. Samtidig venter man bare på at noe forferdelig skal skje, så man sitter der og forbereder seg på det verste mens man leser, kjenner at man spenner seg ufrivillig fast. Av og til føles det som om man sitter i bilen sammen med dem. Dette er ikke ren horror, men en psykologisk horror som virkelig utfordrer. Den setter mange menneskelige sider på prøve, både når det gjelder frykt, samspill, og setter spesielt ordet ensomhet i søkelys.

Vrien, men genial avslutning
Les den for dette er ikke vanlig horror. Det er mer enn bare horror. Boka er mye dypere enn som så. Det er første gang på lenge jeg leser en horror eller en bok generelt der jeg ikke klarte å se for meg slutten, noe som skjer sjeldent. For dette tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg og jeg elsker det. Avslutningen kan kanskje virke vrien for noen, men vær så snill å ikke avskriv boka av den grunn. Avslutningen er smart, på grensen til genial, og gir boka et skikkelig løft og man blir på en måte paff. Man blir satt ut i grunn og det er digg. Den har en type avslutning som man ikke klarer å riste av seg med det første. Den blir bare hengende ved deg lenge etter at den er ferdiglest. Så det er synd at denne boka ikke er så kjent og fått så dårlig markedsføring, fordi den fortjener virkelig å bli lest.

Fra min blogg: I Bokhylla

En thriller om noen jenter som ikke passer helt inn i A4 formatet.

Spesiell handling med svært spesielle karakterer
Quincy, Lisa og Samantha har en ting til felles. De har overlevd en massakre. Ikke den samme massakren, men hver deres, og de var de eneste overlevende, derfor kalles de Final Girls. Quincy er hovedrollen i boka. Hun overlevde en massakre da hun skulle feire bestevenninnens fødselsdag på Pine Cottage. Noe forferdelig skjedde og Quincy var den eneste overlevende. Hun lider av hukommelsestap og husker kun små bruddstykker, men har likevel klart seg bra i livet. Hun driver en bakeblogg og deler en fin leilighet med samboeren, Jeff. Selv om hun opplevde noe helt forferdelig for ti år siden, velger hun å fortsette livet som om ingenting er skjedd, og prøve å leve et normalt liv som mulig. Den eneste svakheten hennes er at hun er avhengig av Xanax. Quincy Carpenter har fremdeles kontakt med politimannen Coop som reddet livet hennes, og en dag får hun forferdelig nyhet om at Lisa er død, antageligvis grunnet selvmord. Mens hun prøver å bearbeide dette, dukker en uventet person i livet hennes, nemlig Sam. Sam har vært under dekning i mange år, og levd skjult etter at hun overlevde sin massakre. Sam er en spesiell jente, tøff og hard. Hun liker å sette mennesker på prøve, og være litt hovmodig. Quincy blir ikke helt klok på denne jenta, men velger likevel å la henne bo hos henne og Jeff en stund, og bli bedre kjent. Men kan to kontraster skape et evigvarende vennskap?

Dette er en svært morsom thriller som grenser mot horrorsjangeren. Morsom er kanskje et feil ord å bruke, men boka er utrolig underholdende og levende på en helt merkelig måte. Det er noe fresht over denne thrilleren. Nødvendigvis ikke nyskapende, men den har et friskt pust over seg og gir økt leselyst. Man vil bare lese mer og mer, og enda litt til. Persongalleriet er svært innholdsrike, fargerike og spennende på hver deres måte. Det er lett å se dem for seg og få et innblikk i hva slags type mennesker de er. Det dukker også alltid opp spenningsmomenter underveis. Man blir nysgjerrg på hvem denne Sam er, og man undres på hvorfor hun tar kontakt med Quincy først nå. Mange spørsmål dukker opp underveis.

Kanskje ikke en bok for alle
Mange vil nok ikke like denne boka siden den inneholder en god del banning, seksuelle spenninger, sexscener og en del vold. Men siden denne thrilleren er litt i grenseland mot horrorsjangeren, må man bare forvente en del sex og vold. Det er tross alt to ting som ofte gjentas i horrorsjangeren. Syntes ikke at det gjorde noe, og følte heller ikke at det ødela noe.

En ting jeg er mektig lei av er at thrillere fremdeles sammenlignes med Gone Girl av Gillian Flynn. Gone Girl ble utgitt i 2012 og flere thrillere er kommet etter den tid, som også er mye bedre enn Gone Girl. Hva som er så spesielt og unikt med Gone Girl og blant annet Piken på toget av Paula Hawkins, er uforståelig. Det var to bøker jeg ikke likte noe særlig og som jeg på en måte ikke skjøntner hvorfor de ble så populære. Det er og blir en gåte. Så håper å se en thriller som ikke blir sammenlignet med Gone Girl snart, og jeg vil gjerne understerke at Final Girls har heldigvis ingen likhetstrekk med Gone Girl, så ikke vær redd for det. Denne er mye annerledes.

Final Girls er en svært underholdende, gøyal og spennende thriller som er lett å leve seg inn i. Man kjeder seg ikke i et eneste øyeblikk for dette er en thriller med tempo og byr på mange spennende karakterer som man gjerne vil bli bedre kjent med. Det eneste jeg vil trekke ned på er at slutten var noe forutsigbar og forhastet. Det var ikke nødvendig å forhaste avslutningen da boka hadde så fint tempo hele veien tidligere. At det ble noe forutsigbart gjorde heller ikke noe siden boka hadde så stor underholdningsverdi og ga økt leselyst. Herlig lesing!

Riley Sager er forresten ikke forfatterens egentlig navn. Forfatterens egentlige navn er Todd Ritter.

Fra min blogg: I Bokhylla

En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten.

En bok som gir et ørlite innblikk i en folkekjær og legendarisk skrekkfilmregissør.

Horrorsjangeren er ikke helt det samme som før
Wes Craven er en av mine favorittregissører, og jeg vokste opp med mange av hans skrekkfilmer. Jeg har ikke sett alle filmene hans, men de fleste, og de er svært underholdende, og noen svært provoserende. Wes Craven døde for litt over to år siden, 30. august 2015. I år døde to andre skrekkfilmregissører: George A. Romero og Tobe Hooper. Det er snart ingen skrekkfilmregissører igjen. Det er jo noen som fører sjangeren videre, men fleste av dagens skrekkfilmregissører får ikke frem den samme snerten, underholdningen, fryden og ekkelheten horrofilmer skal ha, som skrekkfilmregissører fikk frem før i tiden. Mange av dagens horrorfilmer oppleves ofte som tungtrødde og småtrøttende. Det er jo noen av dagens horrorfilmer som er bra, men det tar lang tid mellom perlene nå enn før. Mange av dagens skrekkfilmer klarer ikke å sjokkere og skremme i samme grad som før, men jeg liker sjangeren veldig godt ennå. Det er og blir min favorittsjanger. Det er en sjanger jeg aldri kommer til å vokse fra. Horror er min guilty pleasure.

De fleste har sett minst en eller to filmer av Wes Craven, for han har lagt igjen mange kjente titler som Scream, The Last House on the Left, The Hills Have Eyes, The People Under the Stairs, og hans merkevare A Niightmare on Elm Street. Han var tross alt skaperen av den kjente skrekkfiguren Freddy Krueger. Hans signatur.

I Wes Craven (The Man and His Nightmares),avsløres det hvordan Wes Craven ble inspirert til å skape Freddy Krueger. Hvordan forskjellige faktorer fra livet hans inspirerte til filmene hans generelt, og hans vei til å bli filmregissør. Det mange kanskje ikke vet er at Wes Craven ble oppdratt i et svært reiligiøs hjem hvor det ikke var lov til å danse, spille kort og heller ikke se film, i hvert fall ikke filmer som inneholdt sex og vold. Han var en ivrig leser, jobbet en periode på bibliotek og drømte om å bli forfatter. Han var også den første i familien som gikk på college. Faren hans forlot dem da han var liten, og døde kort tid senere. Wes Craven hadde interesse for drømmer, og ble en ekspert til å notere drømmene når han våknet neste dag mens han husket på dem. I en periode var han såpass god til dette at neste morgen kunne han huske opptil flere drømmer han hadde hatt i løpet av en natt.

Ikke den mest innsiktsfulle biografien jeg har lest
Dette er en biografi som baserer seg rundt et intervju mellom Wooley og Craven. Mellom tekstene plotter Wooley inn forskjellige sitater av Craven fra intervjuet. Det er kanskje ikke den beste måten å skrive en biografi på da det virker upersonlig og for oppsummerende. Noen ting visste jeg om Craven fra før, men lærte noe nytt også. Jeg likte ikke helt konseptet hvordan denne biografien ble oppsatt på for av og til føltes det ut som om man leste pensum med alle disse bitene fra intervjuet. Det skulle ha vært løst på en annen måte for å gjøre det litt mer engasjerende. Kanskje det ikke var rett forfatter for boka? Følte skrivemåten hans var til tider stivt formulerende, og veldig overflatisk. Det mangler innsikt, og jeg følte jeg ikke ble godt nok kjent med Wes Craven. Han tar med noe fra oppveksten hans og hva han gjorde før han satset på å jobbe med film på fulltid, men det var mest om filmene hans. Det var kjempeinteressant. En god biografi for all del, men det manglet en form for nærhet, og et bånd til Craven. Hadde dette blitt utført som en vanlig biografi og ikke en biografi som stammer fra et intervju, ville nok Wes Craven (The Man and His Nightmares) ha vært varmere og lesere ville ha fått en større nærhet som var noe fraværende.

Selv om denne biografien ikke traff meg helt, synes jeg at Wes Craven var en spennende og fascinerende mann, og håper at jeg jeg kommer over en bedre biografi om ham senere. For Wes Craven er fremdeles en av mine favorittregissører.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vemodig og rørende.

Jeg har aldri grått av en bok før, og det gjorde jeg ikke nå heller, men må innrømme at jeg ble rørt, og det er av mange grunner. For det første er dette siste boka i den offisielle serien, og det var mange scener i denne boka som var rørende. Både denne boka og diverse scener fra serien vil alltid være hos meg. Det er i alle fall sikkert.

Siste etappe
Dette er en utrolig serie om Roland som startet sin reise mot det mørke tårn alene og etter hvert med sin ka - tet (hans følgesvenner). Fra bok til bok har de opplevd mange farer og vanvittige utfordringer. Nå har Roland kommet til siste etappe. Vil han endelig nå det mørke tårn, eller vil alt være forgjeves?

I denne sjuende og siste boka i The Dark Tower er det mye som skjer, og er kanskje den mest kompliserte boka av dem alle? Jeg foretrekker å skrive en kort handling om hva en bok dreier seg om i anmeldelsene mine, men denne gang, velger jeg ikke å gjøre det for det er altfor mye som skjer og den minste ting blir for avslørende med tanke på at dette er aller siste bok. Det eneste jeg vil i det hele tatt nevne om handlingen er at Stephen King dukker opp igjen i en gjesterolle hvor han er i ferd med å bli truffet av en van, og Roland og en annen (jeg sier ikke hvem), prøver å hindre det. Stephen King fra det virkelige liv ble alvorlig skadet da han ble påkjørt av en van for mange år siden. Som den kreative forfatteren han er brukte han denne episoden som inspirasjon i den siste Dark Tower boka.

Å fullføre store bøker som denne er ingen sak da jeg foretrekker store bøker og er vant til å lese bøker som er tykke, men det var noe annet å lese en stor bok med verdens minste font, men det gikk. Så fort man finner flyten, går det av seg selv og det føltes ikke anstrengende i det hele tatt.

Mange godbiter i denne serien
The Dark Tower serien har hatt sine oppturer og nedturer, men mst oppturer. Boka i serien jeg kanskje likte minst var Song of Susannah, og de bøkene i serien jeg likte best var The Gunslinger, Wolves of the Calla og denne siste. Jeg vet at de fleste liker bok nummer to; The Drawing of the Three bedre enn den første,The Gunslinger, men for meg var det omvendt.The Gunslinger var den boka jeg likte best av dem alle. Dette er også en av de sterkeste seriene jeg har lest på lenge. Jeg kommer til å like grøsserbøkene av Stephen King bedre fordi de har jeg et sterkere forhold til enn The Dark Tower, men jeg likte The Dark Tower bedre enn forventet, og jeg kommer aldri til å glemme denne serien.

Åtte år senere etter siste bok i The Dark Tower serien kom Stephen King med en ny The Dark Tower bok som heter The Wind Through the Keyhole. Erfarne The Dark Tower lesere som leser denne serien opptil flere ganger, leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene Wizard and Glass og Wolves of the Calla, men den kan også fint leses som enkelststående. Så jeg skal selvfølgelig lese den også.

Inntil videre, tusen takk for reisen Roland.

Til slutt, som sagt, jeg velger bevisst å gjøre denne anmeldelsen diffus for de som ikke har lest serien for noen har sikkert lyst til å lese den, og man vil jo ikke ødelegge moroa for andre. Dette er en serie som må leses og oppleves selv for å forstå hvor unik den er. Jeg sier ikke den er noe for alle da de som kanskje ikke liker fantasy og "oppspinn", men man kan bli overrasket.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har du noe å skjule?

En tidlig morgen sniker Emily Coleman seg ut av sitt eget hjem mens mann og sønn fremdeles sover. Hun reiser i all hemmelighet med tog fra Manchester til London for å starte et helt nytt liv med ny identitet. Det er vanskelig å reise fra sin egen familie uten at de vet noe som helst, men det må gjøres. Hvorfor reiser hun fra alle og alt hun er glad i? Man bytter vel ikke identitet uten grunn?

Litt provoserende
Tenk å bare forlate det man har og bryte all kontakt med de du har i livet, starte et nytt liv et annet sted som om det var helt normalt. Hva er hensikten med det? Hadde du vært sterk nok til å gjøre det? Hva er det som driver mennesker vekk og lage et forsvinningsnummer? Mange spørsmål oppstår rundt det, for av og til er det uforståelig. Da må man selvfølgelig ha en virkelig god grunn. Det er ikke bare å forlate alt man har, bryte all kontakt med de man er glad i, og bare forstette livet som om ingenting spesielt har hendt. På et eller annet punkt må man da i hvert fall føle savn og anger? Det gjør Emily når hun lever livet med sitt nye navn, Cat. Selv om savnet etter hennes mann og sønn dukker opp underveis i perioder, fortrenger hun det og fortsetter å leve i sin nye tilværelse med nye venner og ny jobb. Det er kanskje "lett" å bytte identitet og starte en annen tilværelse, men hva med minnene? Det er ikke bare, bare å slette minner. Det virker som at Emily hadde et bra liv før hun erstattet det med et annet, og at hun har etablert seg godt,og gjort mange fornuftige valg. Hvorfor tar hun da dette drastiske valget? Man trenger vil ikke å flykte når man gjør det bra og har sine nærmeste rundt seg? Det er nesten provoserende. Hvorfor flykte når man egentlig har det bra? Det er ikke normalt.

Tvillingsøstre som natt og dag
I boka blir man fraktet mye frem og tilbake fra forskjellige tidsperioder i Emilys liv. Hun vokste opp med en tvillingsøster som var helt ulik henne, i hvert fall når det gjelder væremåte. Emily var den skjønne, rolige og fornuftige, mens tvillingsøsteren var utspekulert, sjalu og hadde mørke personlighetstrekk. Vi får et innblikk i foreldrene deres som har sine styrker og svakheter. Emily gir også innblikk i hvordan hun møtte hennes mann, Ben. Selv om det hopper veldig mye frem og tilbake i handlingen, er det gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det veksles også på perspektivene mellom Emily og noen andre.

Denne thrilleren bygger seg sakte, men sikkert opp til "overraskende" vri, som hverken er overraskende eller når opp til store høyder. Den bare blander seg inn med mange av dagens thrillere som ikke klarer helt å nå klimaks. De blir for like og har det vanskelig for å skille seg ut som før i tiden virker det som. Det tar også veldig lang tid før noe i det hele tatt skjer for både tilbakeblikkene fra Emilys tidligere liv og hvordan hun starter sitt nye liv, er heller ikke spesielt medrivende. Jeg har ingenting i mot sakte handlinger og sakte prosesser i bøker, jeg foretrekker det fremfor at det skjer noe absolutt hele tiden, men likevel føles det meste av teksten dødt. Det er på en måte det samme tonefallet hele veien. Det er lite som engasjerer. Til og med persongalleriet er veldig livløst.

Ett skritt for langt er ikke en av de store thrillerne og heller ikke en av de som overrakser, dessverre. Denne thrilleren ble for tynn, for vanlig og passer best som lett underholdning selv om boka i seg selv er veldig melankolsk.

PS: Denne norske utgaven skulle egentlig utgis høsten 2017, men er utsatt på ubestemt tid av ukjent grunn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hovedpersonen Helena hadde en litt spesiell oppvekst enn andre ...

Man kan ikke gjemme sin egen fortid for alltid
Da politiet oppsøker Helena hjemme hos henne, blir livet hennes snudd på hodet. Hennes mann og barn vet ikke noe om fortiden hennes, ikke før politiet forteller henne om faren hennes som har rømt fra fengselet. Det setter Helenas forhold til sin mann på prøve, for han visste ikke noe om at hun ble født og oppvokst i skogen. Mens hennes mann og barn drar bort en stund, blir Helena hjemme, og bestemmer seg for å oppsøke faren sin som er på rømmen. Ingen kjenner ham så godt som henne, og hun har lært av mesteren selv hvordan man følger sporene etter noen, og hvordan man overlever i skogen. Er det noen som kan finne ham, er det henne. Men hvorfor vil hun finne ham? Er det for å skvære opp, eller er det for å beskytte seg selv og hennes nærmeste?

Det har seg sånn at sammen med sin mor og far har Helena vokst opp i myrene og det er det eneste hun kjenner til. Hun vet ikke noe om verdenen utenfor skogsområdene hun holder til i den lille hytta de bor til. Faren hennes, kidnappet hennes mor da moren hennes var tenåring, og sammen fikk de Helena. Dette er det eneste livet Helna kjenner til som normalt. Men hun trives med det livet hun har, og kan alt om både jakt og fiske. Hun kan mye om ting som barn på hennes egen alder ikke kan så mye om. Hun lærer mye av sin far og ser opp til ham for hun vet selvfølgelig ikke hva slags mann han er, og vet ikke noe om hva han har gjort. Hun er for ung til å forstå at livet i myrene ikke er normalt. Når hun kommer tilbake til det normale liv blant andre folk, får vi et innblikk i hvor vanskelig det er for henne å passe inn da andre stempler henne som datter av en kidnapper. Tenk hvor rart det er for Helena når hun og moren hennes flykter fra myrene når Helena er tolv, og bli møtt av en helt ny verden.

Mange tilbakeblikk
Det er ikke ofte man leser en thriller fra myrene, strengt tatt er ikke dette en thriller, alt etter som hvordan man ser på det. Synes boka hverken er en thriller eller en spenningsbok, men heller en roman om dystre gjerninger. Boka består av mange tilbakeblikk om hvordan de tre levde som familie i myrene, hvordan de tilbragte tiden. Vi får vite veldig mye om Helena som da hun var barn, men ikke så mye om henne som voksen, derfor er det lett at hun blir noe diffus og litt vanskelig å få tak på. Hva slags person hun er og hvordan hun blir sett på av andre, som voksenperson er noe uklart. Er det virkelig så lett for lokalsamfunnet å glemme saken om hennes far? Helena har selvsagt ikke gjort noe galt, men det blir jo litt vanskelig for andre å se på henne som normal med tanke på hvem hennes far er. Det er lett å forhåndsdømme noen som ikke kommer fra samme bakgrunn som en selv, og slike saker er noe man ikke glemmer så lett.

Boka kunne ha vært god om den inneholdt noen thrillerfaktorer, noe den ikke gjorde, men den hadde sine gode og fascinerende punkt, slik som forholdet mellom Helena og faren. Vi vet godt at han er en skurk og er svært narsissistisk, men er utrolig tålmodig med datteren sin, lærer henne alt om jakt, fiske og naturen, og de får et spesielt bånd gjennom de tingene de har til felles. Moren hennes får man egentlig ikke vite så mye om. Hun blir en slags skygge og får ikke mye plass i handlingen. Vi blir ikke så godt kjent med henne som de andre to. Det var et savn.

Alt i alt, en bok som kunne ha vært god, men som gikk helt andre veier enn det jeg ville at den skulle gjøre. Det boka skal ha ros for er at den holder på nysgjerrigheten fra begynnelse til slutt, om Helena klarer å finne faren som er på rømmen eller ikke. Dessverre konsentrerte boka seg altfor mye om tilbakeblikk istedet for å finne en fin balanse mellom fortid og nåtid Denne gang var jeg mer interessert i historien fra nåtiden enn fortiden. Den var i det minste litt fengende å lese om. En fin bok å fylle tiden med, men som ikke setter noen minnverdige spor. Det er også synd at ikke alle er enige angående hva som betegner en thriller ...

Fra min blogg: I Bokhylla

I denne boka forteller Betty Mahoody i samarbeid med William Hoffer, om sin traumatiske opplevelse som fange av sin egen mann i Iran.

Fra mareritt til virkelighet
Som pasient møter Betty anestesilegen, Sayed Bozorg Mahmoody for første gang og etter behandlingen, spør han om han kan sjekke hvordan det går med henne underveis, og de finner snart tonen. Etter mange år i fast forhold, gifter de seg etter lenge nøling fra Bettys side, med tanke på at hun har vært gift før. Men bestemmer seg for å gå videre i livet sammen med Sayed og sier ja. Moody (Sayeds kallenavn) er fra Teheran, Iran, men har bodd i USA i flere år og amerikansiert seg. Det Betty ikke vet er at når hun gifter seg med en iraner, blir hun automatisk iransk statsborger. De bor sammen i fint hus i noe snobbete miljø i Michigan, og sammen får de en liten jente som får navnet Mahtob. Betty har to sønner fra et tidligere ekteskap som også får et godt forhold til Moody. En dag blir det bestemt at Moody, Betty og Mahtob skal på en to ukers ferie til Therean,Iran, siden Moody ikke har sett famillien på mange år, og Bettys sønner blir igjen i USA i den tro at de skal tilbake igjen. Betty har ikke særlig lyst til å dra, men skjønner Moodys behov for å se sine kjære etter så mange år. De to ukene i Iran blir ikke som Betty har tenkt seg. Det går fint i begynnelsen da de fleste er positive og gjestfrie mot henne, men ting forandrer seg gradvis. Hun og datteren vil bare hjem, Moody blir stadig mer amper og kotrollerende, og forandrer seg til å bli en mann de ikke kjenner igjen. Han viser voldelige tendenser, både mot Betty og datteren deres, og familien hans vender seg i mot Betty og Mahtob. Marerittet blir til virkelighet da Moody nekter dem å reise tilbake til USA og tvinger Mahtob å gå skole i Iran istedet. Marerittet blir enda verre etter noen måneder da Moody seprarerer Mahtob fra Betty. Alt Betty klarer å tenke på er å finne Mahtob og dra sammen tilbake til USA, men hvordan?

Dette er en kjent historie siden boka er basert på en sann historie, og som ble filmatisert i 1991 med Sally Field i hovedrollen. Filmen er blitt vist mange ganger på TV etter den tid. Boka og filmen forteller ikke bare om det enorme kultursjokket Betty og hennes datter må overgå, men også hvor fiendtlig innstilt landet var mot amerikanere generelt på den tiden, og alle de strenge reglene iranske kvinner må følge til enhver tid. Selv om Betty har omtrent alle odds mot seg, og må vokte seg og sin datter for sin kontrollerende mann, gjør hun det hun kan for å prøve og kontakte både privat og offentlig hjelp uten å bli avslørt av Moody. Dette beskriver hvor modig både Betty og hennes datter, Mahtob er. Hvordan de på en eller annen måte utholder denne situasjonen, og prøver å formane håp uansett hvor dystert og vanskelig alt er. Også når de blir separert gir ikke Betty opp selv om hun mange ganger har lyst.

Ofte vanskelig å føle sympati for Betty
Til tross for at Betty gjennomgår store prøvelser med en mann hun en gang elsket og som brakte henne til et fremmed land, var det mange ganger vanskelig å føle sympati for henne. Noe som er litt vanskelig å forklare uten å virke kaldhjertet. I begynnelsen når hun og Mahtob tror de bare skal være der i to uker på ferie, er hun så utrolig negativt fra dag en. I tankene sine kritiserer hun alt og ale, og ser så nedlatende på Moodys iranske familie. Hvordan de lever og hvordan de gjør ting. Absolutt alt er galt i hennes øyne. Hun klarer på en måte ikke å se det positive i noe og prøver ikke å innstille seg til forandringene. Uten å tenke det høyt, er det som om hun mener at alt hun har hjemme i USA er så mye bedre. Hun kan i begynnelsen virke veldig snobbete. Det var det som plaget meg mest med boka.

Likevel er Not Without My Daughter en viktig og tankevekkende bok å få med seg. Den er lettlest, har sine spennende øyeblikk og gir et innblikk i hvor viktig det ikke er å gi opp uansett hva slags situasjon man befinner seg i, selv når ting er på det mørkeste.

Bettys datter, Mahtob, har også skrevet bok denne hendelsen og hvordan livet har vært for henne tiden etterpå. Hennes bok heter: My Name is Mahtob (The Story that Began the Global Phenomenon Not Without My Daughter Continues).

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det mulig å legge fortiden bak seg, eller vil det alltid hjemsøke deg?

Gamle minner vender tilbake
Førstebetjent Johan Rokka får mye å bryne seg på da en jente blir funnet knivstukket og drept. Dette vekkes indre demoner i live for Rokka siden denne saken minner mye gamlekjærsten hans, Fanny som forsvant etter en fest. Mens han jobber med denne saken, sliter han med gamle minner, og en tid da han var forelsket i Fanny. Denne Fanny som han aldri kom helt over. Vil han klare å fokusere på denne saken uten å bli altfor hjemsøkt av fortidens spøkelser? Mens han undersøker knivdrapet på Tindra Edvinsson, begynner han så smått å gjenoppta saken om hans kjæreste som forsvant for tjue år siden. Det disse kvinnene har til felles er at Tindra ble drept dagen etter skoleavslutningsfesten og Fanny forsvant etter en studentfest.

I tillegg møter vi en rastløs ung gutt som ikke riktig vet hva han vil i livet. Han har ingen retning eller mål å følge, og blir i ekstase da noen kommer i kontakt med ham angående diverse oppdrag. Endelig føler han tilhørighet, og føler en slags makt han lenge har lengtet etter. Denne gjengen som har rekruttert ham, er ikke mors beste barn. Dette er snakk om en kriminell bande som han får "æren" av å gjøre diverse ærender for.

Ingen interesse for persongalleriet
Dette er andre bok i Drapene i Hudviksvall og jeg har ikke lest den første som heter Ensomme sjeler. Jeg foretrekker å lese krimserier i kronologisk rekkefølge, men det er heller ingen krise da det er en ny sak i hver bok, og man blir som oftest kjent med de faste personene fra persongalleriet. Føler ikke at det er rotete om man ikke alltid leser krimserier i kronologisk rekkefølge. Det som plaget meg mest med denne boka og at den ikke falt i god jord hos meg, var at ingen av personene interesserte meg. Hvis det ikke er en eneste karakter fra persongalleriet man ikke føler conncetion med eller har noe som helst interesse for, da er det virkelig slitsomt å lese, og jeg gir aldri opp en bok. Dermed føltes dette så drygt da ingen av personene i boka engasjerte, ikke engang Johan Rokka. Han var en førstebetjent som man har lest om mange ganger før. En som er tøff, sliter med indre demoner og som ikke gir seg. Alle som tar på seg en sak i krimbøker er stort sett sånn. Hadde vært artig å lese om en klumsete og en mer laid-back etterforsker en gang, bare til forandring. Det hadde vært noe.

Det føltes veldig seigt å komme seg gjennom boka, da man har lest så mange lignende bøker fra før, og når personene ikke engasjerer i tillegg, blir man noe oppgitt. Både tittelen, omslaget og baksideteksten engasjerte meg til å lese boka, men utførelsen var en traurig affære. Dette ble for tungtrødd og lite medrivende. Det måtte mye viljestyrke til for i det hele tatt å komme seg gjennom det hele.

De som ikke har lest så mye krim tidligere, vil kanskje like denne boka bedre. Man vet aldri. Sier ikke at det er mange krimbøker ellers som er så nyskapende, for det skal mye til, men når en krimbok ikke en gang har spenningsfaktorer, er det vanskelig å leve seg inn i det hele tatt. Det høres kanskje ikke ut som om jeg liker krim, men det gjør jeg. Det er bare så innmari vanskelig å finne den rette krimboka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Besynderlig og tankevekkende horror om noen som forandrer seg mot sin vilje.

Come Closer er en veldig ukjent bok, egentlig. Jeg lere ofte etter en god horrorbok, og av og til ser jeg over forskellige horrorlister over beste horrorbøker. Jeg er alltid skeptisk til slike lister fordi hver gang jeg leser bøker som er populære, så er det sjeldent jeg liker dem av en eller annen grunn, men det skader jo heller ikke å prøve. Jeg ville også lese en horrorbok som ikke var så kjent, og jeg hadde tidligere ikke hørt om boka eller forfatteren, og det er alltid spennende å utforske ukjente forfatterskap.

Når livet tar en dyster vending ...
Dette er en spesiell bok på mange måter, både handlingen, stemningen og persongalleriet, men jeg liker det. Jeg liker filmer og bøker som er litt annerledes, og det er det for få av. Come Closer er om Amanda som er i et godt forhold med sin mann, som har en bra jobb og et fint hjem. Alt er på stell. I det siste har hun følt seg noe rar. Hun er i merkelig humør. Hun er både glad, oppgitt og sur. Det svinger veldig. Hun føler seg også noe nedfor og det er som om hun ikke kjenner seg igjen, og dette skjer gradvis. I begynnelsen bryr hun seg ikke så mye om det. Hun blir bare mer og mer likegyldig til alt. Noe som er virkelig irriterende er denne bankingen/dunkingen i veggene. Det skjer bare når hun er hjemme, og aldri når mannen er hjemme alene. Hvor kommer lyden fra og hva er årsaken til det? En dag dukker det opp en bok i posten som hun ikke har bestilt. Boka er en slags type selvhjelpsbok om demoner og besettelser. I boka er det med en test med poengskala om hvor langt man er i denne besettelsen. Denne testen forteller hvor rammet man er av denne demoniske besettelsen. Amanda ser på boka som en slags spøk, men prøver den å fortelle henne noe? I tillegg til alt dette plages Amanda av vonde drømmer, rare tanker og gjør ting som hun ikke er helt klar over. Noe som ikke er helt hennes stil. Hvorfor blir Amanda utsatt for dette, og får vi noen gang vite det?

Fascinerende hovedperson
Jeg har sett mange skrekkfilmer om personer som blir besatte av demoner, men aldri lest en bok om det. Det var kanskje på tide for dette var rått, tøft, og vilt. Den var ikke spesielt skummel, men den hadde sine småekle øyeblikk som er verdt å sjekke ut. Syntes det var spennende å lese om Amanda som ser på seg som tøff og vil kanskje at andre skal tro det, mens hun egentlig er svak og sårbar på mange måter. Hun er ikke så tøff som hun vil ha det til. Synes også det var spennende å lese om hennes relasjon til hennes ektemann, om hvor forskjellige de er og hvordan de håndterer alt så annerledes.

Dette er en bok som bare er på 168 sider og det er mye jeg gjerne vil skrive om, og ta opp i anmeldelsen, men det blir dessverre for avslørende. Dette var uansett herlig lesing og et friskt pust i alt annet jeg har lest i det siste. Jeg liker tykke og svære bøker, og jeg leser mange av dem, men denne vesle boka beviser også at færre sider har mer å s,i og det kan ha større effekt av og til. Det hadde denne. Come Closer er en stemningsfull og underholdende horror som er verdt å sjekke ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Om mennesker som virkelig settes på prøve.

Det er virkelig ikke meningen å kalle en bok for slitsom, men noen bøker blir man nesten helt utkjørt av. Her var det mye som skjedde og mange karakterer man blir fort knyttet til. Det var mange karakterer å like, og som man vil bare det beste for. Når boka er over, er man nesten utslitt, fordi det er mye som skjer underveis mens man leser, og man blir så involvert i livet til karakterene i boka.

En by full av tøffinger
Bjørnstad er en liten by i en skog som består av kulde og et sterkt hockeymiljø. Innbyggerne er folk som er veldig sta, stolte og som tåler det meste. De holder ting for seg selv og er noe fåmælte. Det er et folk som tåler et støyt. De fleste innbyggerne har noe med hockeymiljøet å gjøre, både frivillig og ufrivillig. Enten er det juniorer som spiller selv, ellers så har de et familiemedlem som spiller eller jobber for klubben. Det er hockeyen som holder Bjørnstad i live. Jobber man ikke i hockeyklubben, ender de opp i en fabrikk. Det er en by med lite av fremtidsmuligheter. Derfor er det så viktig å holde hockeyklubben i gang. Men noe skjer som gjør at det oppstår en splittelse mellom innbyggerne i byen, og de får det vanskelig med å velge hvem de skal tro på, for de strever med å tro at noe slikt har skjedd. Hvem sin versjon kommer de til å holde med? Vil byen og hockeymiljøet bli som før igjen?

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at Bjørnstad minner meg litt om Tv-serien Friday Night Lights (2006 - 2011), som jeg så alle episodene av. I Friday Night Lights er det amerikansk fotball som er i fokus, men i Bjørnstad er det hockey. Til tross for forskjellige sportsgrener, minner miljøet meg om det samme. Mye konflikter som oppstår både på banen og utenfor banen. Offisielle problemer, og problemer som dukker opp internt. Hvor mye man elsker sporten, og hvor mye enkelte ofrer for å oppnå den de vil være, og for å ta vare på sitt rykte. Vennskap som styrkes og som settes på prøve.

Filosoferende skrivemåte
Backman skriver fra mange forskjellige perspektiver istedet for å holde seg til bare en synsvinkel. Jeg foretrekker å lese bøker som blir fortalt fra flere forskjellige perspektiver, og synes ikke det er rotete i det hele tatt. Da har jeg det lettere for å leve meg inn i boka, og få en større mulighet til å bli bedre kjent med persongalleriet. Det gjør personene mer levende og tar større form. Det var også mange karakterer å bli glade i, blant annet Sune, Amat og Maya. Helt forskjellige karakterer, men lune, gode og filosoferende på hver sin måte. De stakk seg sterkest ut i persongalleriet og man blir lett knyttet til dem. Det er mange man føler en stor omsorg for. Jeg liker også hvordan Backman plotter inn filosofiske avbrekk inn i handlingen.

Da jeg først begynte å lese denne boka, trodde jeg dette ville bli en tørr bok med bare sportssnakk, men det var det ikke Dette er en svært menneskelig roman om mennesker som prøver å gjøre det riktige, men av og til skjærer det seg. Man blir kjent med dem på godt og vondt, og boka består av karakterer man ikke glemmer med det første. Bjørnstad er første bok i en planlagt serie, og jeg vil svært gjerne lese neste bok når den kommer ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende innblikk i et menneske som lenge har levd i skyggene av andre.

Dette er en bok det har vært mye snakk om i det siste, og jeg fikk svært lyst til å lese den. Jeg er hverken fan av Kardashian eller Jenner familien, men synes at dette er et interessant tema. Kjønnsidentitetsforstyrrelse har vært et mer åpent tema i de siste årene, og det er bare positivt. For oss som ikke er involvert i det, er det spennende å få et innblikk i hvordan det er å leve med dette, og å få en bedre forståelse av det.

En tidligere idrettshelt
Caitlyn Jenner, tidligere William Bruce Jenner (men mest kjent som Bruce Jenner) var fridrettsutøver/idrettstjerne, og en mann som mange så opp til. Derfor var det ekstra viktig for ham å være en god rollemodell og ikke skuffe andre. Han var sprinter og spilte også litt amerikansk fotball, og verden fikk øynene opp for ham da han slo verdensrekorden i tikamp i OL i Montreal, 1976. Men det ingen visste, eller bare et fåtall visste var at han slet med å akspetere hvem han er, hva han egentlig er. Dette er noe han holder skjul veldig lenge, og det er en tung bør å bære. I boka forteller han hvordan han prøvde å løse lengselen etter å være kvinne. Han var ofte på reise og holdt foredrag, og på hotellrommet for seg selv fikk han anledning til å kle seg ut som en kvinne, uttrykke seg selv og være den han ønsket å være. Slike øyeblikk betyr mye for ham. Han forteller om hvordan behovet å være kvinne har vært der helt fra han var barn og unnet seg stjålne øyeblikk hvor han var alene og kunne kle seg ut i kvinneklær. Hvor forsiktig han var, og redd for å bli avslørt, men hvor mye han nøt å være den han ønsket å være, bare for noen små øyeblikk.

Med eller mot strømmen?
Som kvinne skriver hun om barndommen, familien, presset om å være mann, spesielt på skoletiden, og generelt prøve å passe inn. Ikke la noen få mistenke om hva han egentlig er. Det tærer på henne både før og under tiden som olympisk mester, og både før og etterpå, men likevel prøver hun å være "normal". Det er ikke bare det at hun føler press fra alle kanter, men hun kommer fra en veldig konservativ familie og hun er veldig konservativ selv også. Hun er redd for å gå i mot seg selv og sin personlige tro med å finne ut hvem hun egentlig er. Hun går gjennom litt av et opprør og et oppgjør med seg selv samtidig. Alt dette sliter hun med stort sett for seg selv i mange år. Hun røper også at andre i transmiljøet var sterkt i mot henne i begynnelsen siden Caitlyn kommer fra en rik familie og de andre tror hun havner i en slags "lederrolle" litt for lett av den grunn, men Caitlyn føler ikke det samme. Det er vanskelig for henne å bevise at hun er akkurat som dem.

I enkelte avsnitt virker hun svært narsissistisk, men det er jo lov når man er olympisk mester. Det er lov å være litt narsissistisk, så lenge hun ikke overdriver. Det er jo lov å skryte av seg selv når man har gjort en bragd. Men hun er ikke narsissistisk gjennom hele boka. Hun viser også flere sider av seg selv. Hun har som nevnt mye selvironi, god humor, er åpen og ærlig, og beskriver både tøffe og lettere perioder i livet. Hun byr på seg selv og holder ikke noe tilbake. Hun har også god innsikt og er bevisst på mange valg hun tar.

Trodde ærlig talt dette ikke ville være en bok for meg, selv om temaet er spennende og kompleks, men det var en morsom og innholdsrik selvbiografi. Man blir bedre kjent med Caitlyn etter at hun lenge har levd et svært tilbaketrukket liv i denne materialistiske Kardashian/Jenner familien, som har overskygget henne helt. Det er tid for henne å leve igjen. Dette var en artig og varm selvbiografi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å ta feil tog er vel ikke så farlig?

En gutt har hastverk og før han vet ordet av det, sitter han på feil tog. Når han innser dette velger han å gå av ved neste perrong, men perrongen han ankommer virker veldig ukjent og merkelig. Han er alene til han venter på neste tog, helt til en mann med lykt og en hund dukker opp. De holder ham med selskap. Mannen hjelper gutten å få tiden med å gå ved å fortelle historier.

Kreativt
Dette er en litt annerledes form for novellesamling. Det er en novellesamling som er flettet inn i en fortelling. Boka består av en hovedhistorie med gutten, mannen og hunden, og noveller. Novellene er korte, stemningsfulle, noe rare og smågufne. Undeveis er man hele tiden nysgjerrig på hvorfor mannen med lykta og hunden dukker opp. Er det tilfeldig eller er det en hensikt med det hele? Hvorfor er historiene hans så underlige? Hvorfor har han behov for å fortelle dem? Mange spørsmål oppstår mens man leser, og får man i det hele tatt svar på dem?

The Wrong Train ble utgitt i fjor og jeg liker å lese horror som er beregnet for både ungdom og voksne. Jeg liker også å lese gammeldags og moderne horror, så derfor jeg ville lese The Wrong Train. Boka inneholder et kreativt og annerledes konsept. Det er ingen vanlig novellesamling siden det er gjort på en annerledes måte. Novellesamlingen består av åtte historier hvor barn og tenåringer er i hovedrollene. Merkelige eller ekle ting skjer med dem, og avslutningen på disse historiene er som regel dystre, og hver novelle starter med en liten illustrasjon.

Lite engasjerende
Noen av historiene likte jeg, spesielt Babysitting og Picture me, men de andre brydde jeg meg ikke noe særlig om, da de ikke var særlig engasjerende eller interessante på noen måte, egentlig. De fleste følte jeg at jeg bare leste for å få det overstått. Litt kjipt når det er sånn. Det jeg helst vil drøfte om er slutten på boka fordi den var såpass spesiell og noe nyskapende. Det beste med boka, men siden jeg ikke vil ruinere slutten for noen, kan jeg ikke skrive om det. Man vil jo ikke ødelegge for andre.

Det er ikke så mye mer å skrive om angående The Wrong Train, så dette blir en svært kort anmeldelse. Boka er på bare 213 sider og siden jeg heller vil skrive om slutten enn selve novellene, blir det vanskelig å skrive noe mer uten å røpe noe. Jeg kan ikke drøfte det jeg egentlig vil drøfte.

Den yngre versjonen av meg ville nok ha likt The Wrong Train bedre, men som voksen ble dette for monotont og gjentagende. Man vet hva man får. Det var bare slutten som skilte seg ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bør man gjenoppta kontakten med spøkelser fra fortiden?

Nora er forfatter og har sine rutiner. Det er det som holder henne i gang. Ellers lever hun et meget ensomt liv og sysler med sitt. Hun blir dermed overrasket da hun en dag får en uventet mail av en kvinne som skal arrangere et udrikninslag for Clare. Clare som en gang var bestevenninen til Nora. Nora er usikker på om hvorfor hun får denne invitasjonenn da hun ikke har sett Clare de siste ti årene, og burde hun takke ja til invitasjonen? Hun bestemmer seg for å dra da det er lenge siden hun har sett Clare. Kanksje de kan ta opp tråden igjen og bli gode venner som før. Utdrikningslaget skal foregå en hel helg og den tilbringes i et hus i skogen der det er dårlig dekning.

Ja til en sjanse til
I fjor leste jeg The Woman in Cabin 10 av samme forfatter og den likte jeg ikke noe særlig. Stort sett alt med den boka irriterte meg. Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Jeg leser som regel to eller tre bøker før jeg avgjør om den og den forfatteren er noe for meg eller ikke. Noen ganger lønner deg seg, andre ganger ikke. Denne gangen lønnet det seg da jeg likte denne noen hakk bedre. In a Dark, Dark Wood har en mye bedre historie, og fascinerende persongalleri. Historien tar stadig nye vendinger og den har en fin flyt slik at man vil hele tiden lese mer. Det er noe i undertonen som pirrer nysgjerrigheten. Man bare venter på hva det er som ulmer.

Dette er selvsagt ingen stor litteratur og det er heller ikke meningen. In a Dark, Dark Wood er heller en thriller med mye underholdning og spenning. Den er også stereotypisk, men i denne sammenhengen fungerer det. Hvor typisk er det ikke i en horrorsjanger at man befinner seg i et hus langt ute i skogen med dårlig dekning? Historien hadde ikke vært det samme om utdrikninslaget hadde funnet sted på et luksuriøst hotell eller i Ibiza. Det ville ikke ha hatt samme effekt, og det ville ha vært på en måte feil setting. Av og til er det lov å være litt stereotypisk. Dette er riktignok ikke horror, men du skjønner hva jeg mener. Thrillere kan av og til bevege seg litt i grenseland med horrorsjangeren, bruke noen av de samme elementene.

Mystisk og fascinerende hovedperson
Det mest interessante var å lese om hovedpersoen Nora. Hun var i et forhold for ti år siden, men har ennå ikke kommet over det. Han er fremdeles i tankene hennes og hun lever ikke et fritt liv av den grunn. Bruddet har hele tiden holdt henne tilbake og "hemmet" henne på et vis. Hun klarer ikke å komme over ham, og man blir veldig nysgjerrig på dette forholdet, og hvorfor hun tar det så tungt etter så mange år. En annen figur som også var svært spennende å lese om er Flo, hun som arrangerer Clares utdrikningslag. Hun virker noe frynsete, ser veldig opp til Clare og prøver å gjøre alt perfekt. Persongalleriet består av så mange forskjellige personligheter at det er nesten vanskelig å forestille seg dem under samme tak. Vi har hun skeptiske, den paranoide, moroklumpen, den sarkastiske, den saklige, så her er litt av en sammenblanding av forskjellige personligheter som er stuet sammen.

Ruth Ware imponerte meg ikke med The Woman in Cabin 10, og imponerte meg heller ikke med In a Dark, Dark Wood. Men det var befriende å lese en thriller som tar for seg nåtiden istedet for å skrape opp en cold case som skjedde for tyve eller tretti år siden. Jeg liker den type thrillere også, men det har vært vel mye av det for tiden, så det var en liten lettelse å lese en thriller som tar for seg en bestemt periode, istedet for å hoppe frem og tilbake i tid. En fiffig og underholdende thriller å få med seg. Det eneste som skuffet meg var avslutningen som var vel forutsigbar. Det er jo godt å ha rett også, det er ikke det, men savner å bli overrasket. For all del; konseptet er fiffig og svært underholdende, så det er langt i fra bortkastet. Likte den mye bedre enn The Woman in Cabin 10.

Fra min blogg: I Bokhylla

En spennende retning.

Noen barn får for mye ansvar
Lille Anders forsvinner på morgenkvisten i Øystese. Handlingen foregår i 2015 og storesøsteren hans, Ina får skylda, spesielt av faren. Når faren er hjemme fra jobb, bryr han seg mer om flaska enn sine egne barn. Moren deres er ute av bilde og har vært det lenge. Tolvårige Ina er den som sitter hjemme med ansvaret, både for faren og lillebroren, Anders. Hun prøver så godt hun kan å holde familien samlet uansett hvor mye kjeft hun får. Hun og Anders har alltid hatt et godt forhold til Bengt som bor i strøket. Han er lensmann og da det blir for mye for Ina, selv om hun prøver å være den sterkeste, kontakter hun Bengt. Hun vil ha ham på saken angående lillebroren sin, selv om Bengt egentlig har sommerferie. Lensmann Bengt Alvsaker har sine egne problemer da det er planlagt et besøk av hans sønn som han aldri før har møtt. Han må prøve så godt han kan å skape et bånd til sin egen sønn, og samtidig prøve å finne seks år gammel gutt som er sporløst forsvunnet.

Dette er tredje bok av Agnes Lovise Matre. Før har hun skrevet romaner og nå tar hun en kriminell vending, noe som fungerer veldig bra. Dette er en frittstående oppfølger til Kledd naken. Skinnet bedrar kan fint leses som enkeltstående, men hvis du har planer om å lese Kledd naken, råder jeg deg heller å lese Kledd naken først, da Skinnet bedrar inneholder en spoiler.

Idyllisk bygd rammes av en dyster sak
Skinnet bedrar er en svært stødig kriminalroman som består av et troverdig persongalleri, som også er lett å se for seg. Skinnet bedrar inneholder også en spennende historie og gode miljøbeskrivelser. Det er lett å tro at vakre steder, spesielt små tettsteder er trygge steder der det ikke skjer noe forferdelig, men det kan også ramme idylliske steder. Man må ikke la seg lure. Det kan skje noe når som helst og hvor som helst. Man har bare lett for å glemme det, spesielt når man befinner seg i vakre omgivelser.

Selve historien er ikke særlig original. Det er en type krimhistorie man har lest "mange ganger før" og dermed bringer ikke boka noe nytt i sjangeren, og det skal jo godt gjøres. Det boka vinnner på er korte og effektive kapitler som gir leseren en fin og jevn flyt, man vil gjerne lese noen kapitler til før man tar seg en pause fra lesingen, og man får også sympati for mange i persongalleriet. De er veldig menneskeliggjorte, og man blir kjent med deres gode og mindre gode sider. Alle mennesker har sine svakheter, og likevel gjør man så godt man kan.

Skinnet bedrar er ingen minnerik leseopplevelse som hjemsøker en lenge etterpå, men Matre gir et godt førsteinntrykk som fersking innen krimsjangeren. Til tross for at boka ikke fører noe nytt, er det spennende lesing og lesingen går nesten av seg selv. Man vil stadig vite hva som skjer for å se om man har rett eller ikke. Man er nysgherrig fra start til slutt og det får hun et pluss for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan man stole på det man ser?

Lovende konsept
Familiebedriften Music City Salvage henger i en tynn tråd. Music City Salvage er et byrå som kontaktes når gamle hus skal rives og deres jobb er å finne og ta vare på ting i huset som er av verdi, og som muligens kan selges videre. Det er bare det at de sliter økonomisk, men de blir en smule lettet da en ny kunde kommer. Hun heter Augusta Withrow og hun kan være redningen.

Chuck Dutton sender datteren Dahlia og noen andre til huset som skal rives. Dahila synes huset er for flott og i god stand til å rives, men skjønner at hun ikke har annet valg enn å gjøre jobben både for faren og kunden deres, Augusta. Under jobbingen med å redde verdifulle møbler og annet interiør, opplever både Dahlia og kollegene hennes noe guffent og uforklarlig underveis, men de vil ikke innrømme det overfor hverandre, i tilfelle det bare er innbilning ...

Det finnes mange type horror. Jeg foretrekker horror av den typen man ikke ser hva som bidrar til frykten, som har overnaturlige elementer i seg. At man blir redd av noe man ikke ser eller tror man er i ferd med å se, om dere skjønner hva jeg mener? At man bare frykter det verste. Det er den type horror jeg liker best fremfor monstre og slashere. Det er morsomt en gang i blant både i bokformat og på film, men ikke alltid det jeg søker etter når jeg vil la meg underholde av horror. Dette er en bok som byr på det overnaturlige, som bygger på gammel overtro, nemlig spøkelser og rare ting som skjer. Man vil ikke innrømme det først, men ting skjer på uforklarlig vis og dette er en sånn type bok jeg liker innen horrorsjangeren.

Mer sjarm enn redsel
The Family Plot byr på en god, gammeldags spøkelseshistorie. Om mennesker som sliter med å få endene til å møtes og gjør alt de kan for å berge seg. Hemmeligheter, som de senere oppdager enten de vil det eller ikke. Møte på frykt og bli dratt inn i en ukjent verden enten man vil det eller ikke. Gammelt hjemsøkt hus er kanskje typisk i horrorsjangeren, men det er noe jeg aldri går lei av. Bøker og filmer som handler om hjemsøkte hus eller hjemsteder steder er alltid noe for meg. Det er kanskje oppbrukt og trøttende for de fleste, men hva gjør vel det? Jeg liker det konseptet. Det har en slags sjarm over seg selv om det ikke er hensikten.

Dette er på mange måter en god bok. Den har troverdig persongalleri, hemmeligheter, hjemsøking og nesten alt horrorsjangeren ønsker seg. Det eneste er at den ikke gir denne leseren noen frysninger. Den blir mer koselig og underholdende enn skremmende. For all del, det er en god bok og en av de bedre horrorbøkene jeg har lest på en stund. Som nevnt tidligere ble dette for koselig enn skremmende.

Det er noe som heter kosekrim, men det er ikke noe som heter kosegrøss, vel?

Fra min blogg: I Bokhylla

Tenåringsjenter har mye å stri med.

Å være ung er ikke bare fryd og gammen
Det er ikke alltid like lett å være ung. Det vet Lilly alt om. Hun kan ikke fordra måten kroppen hennes utvikler seg på, nå som hun er i ferd med å bli voksen, og hun liker heller ikke leppa som har et synlig arr og hun synes at nesen hennes er skeiv. Blir man noen gang fornøyd med seg selv og er det mulig å akseptere seg selv? Alle har jo noe med seg selv de er misfornøyde med, enten det er utseendemessig eller noe annet. Man må bare lære seg å leve med det.

Ting blir ikke lettere når hun får "forbudte" følelser for bestekompisen sin, Are. Før var han jo bare Are. En kompis. Nå får hun følelser hun ikke har kjent tidligere og det kribler i kroppen bare når hun ser og tenker på ham. Noe skjer som gjør Lilly svært flau og hun prøver å unngå ham til enhver pris. For ingen gutter liker vel jenter som henne, som er "stygge" og annerledes, eller?

Usikkerhet slår til for fullt
Dette er en bok som beskriver en ung jente som er svært usikker på seg selv, som opplever forelskelse for første gang, og som prøver å stenge ukjente følelser ute. Hun føler seg ikke like mye verdt som andre, selv om foreldrene hennes setter henne høyt. Hun er enebarn og prøver å takle ting på egen måte, til tross for at det ikke er lett. Det å oppleve noe flaut er heller ikke lett og man har sine måter å reagere på. Hun prøver å unngå Are så lenge hun kan etter en flause, men man kan ikke unngå noen for alltid heller. Spesielt ikke når man går på samme skole og i samme klasse. Dette er snakk om en jente som har mange utfordringer på en gang, og det er mye å relatere seg til på et eller annet vis. Vi har alle vært unge og usikre.

Det morsomste med denne boka er Lillys forhold til foreldrene sine. Hun er enebarn og det får hun virkelig merke da de er svært overbeskyttende, spesielt moren. Hun vet de vil henne bare vel, men spesielt moren kan bli vel for mye og faren prøver å være en slags megler som jobber i bakgrunnen ved å prøve og rette opp i situasjoner. Det oppstår mange komiske situasjoner. Lillys hobby er løping, og hun løper når hun er stresset, men ingen kan vel løpe fra problemene sine?

Det hjelper ikke å blunke er en fin, småmorsom bok med et fargerikt persongalleri som har mye å by på og mye i seg, og boka vil garantert treffe den rette målgruppen, men for oss voksne blir nok dette veldig forutsigbart. Det er ikke noe som overrasker eller noe som kommer uventet. Det er som det er, intet mer eller mindre, men for ungdom er nok denne boka både underholdende og kanskje til og med en godbit.

Fra min blogg: I Bokhylla

Man bør aldri tie.

Under en fest ringer Melinda politiet. Noe som ikke faller i god jord, noe hun også merker fra andre lenge etterpå. Ingen vet hvorfor hun ringte til politiet, ikke en gang foreldrene hennes. Hennes nærmeste venn gjennom mange år finner ut at hun har ringt til politiet og dumper henne. Hun har plutselig ingen venner lenger, og har lite kontakt med noen i det hele tatt, da de fleste alltid har sett på henne som rar. For de andre er hun en outsider. Det eneste som får henne til å overleve dagene er kunsttimene selv om de har sine utfordringer også.

Fortellerstemmen når ikke leseren
Dette er en ungdomsbok som inneholder et viktig budskap, men selv slet jeg litt med fortellerstemmen/skrivemåten. Den traff meg ikke helt. Denne Melinda er noe vanskelig å forstå seg på, selv om man skjønner godt hvorfor hun er som hun er. Likte sarkasmen hennes veldig godt. Den er fin, fin. Bortsett fra det var det vanskelig å komme seg innpå hovedkarakteren, noe som også er meningen. Hun opplever noe som gjør at hun stenger alt og alle ute, og lever i sin egen verden. Det eneste hun er opptatt av er å komme seg gjennom dagene og ta seg en blund. Foreldrene hennes blir irriterte da de blir innnkalt til et møte på skolen fordi hennes karakterer synker, men likevel vil hun ikke snakke noe om noe. Det eneste hun bryr seg om gjennom dette skoleåret er kunstprosjektet hvor kunstlæreren hennes gir alle elevene i klassen hvert sitt objekt på en lapp. På lappen står det hva de skal lage kunst om, og fokusere bare på det objektet gjennom resten av skoleåret, og lage kunst av. Objektet hun får er et tre. Hun skal finne sin måte å lage kunst av et tre på. Vil hun lykkes?

En kjent ungdomsbok med et viktig budskap
Dette er en tidløs bok som jeg har sett og hørt om gjennom mange år, men som jeg ikke har lest før nå. Jeg så filmen først for mange år siden. Den var ikke spesielt minneverdig og syntes ikke at hun som spilte hovedrollen, Kristen Stewart (hun med bare et ansiktsuttrykk), passet inn i en slik rolle. Likevel hadde jeg lyst til å lese boka for å se om den var noe bedre, men ventet i flere år før jeg endelig leste den. Jeg er glad for å ha lest den, det er ikke det, fordi den inneholder et viktig budskap, men jeg hadde litt problemer med fortellerstemmen/skrivemåten. Ikke fordi boka er vanskelig å lese. Det er den ikke. Men skrivemåten var på en måte vanskelig å relatere seg til, og det var for stykkevis og oppdelt. Det har jeg ikke helt sansen for.

Det er lett å forstå at Melinda er som hun er; nedstemt, likegyldig, innesluttet og ensom, men i lengden blir hun noe monoton å lese om. Liker sarkasmen hennes veldig godt, og at hun er en som ikke følger strømmen, så selv om hun er monoton å lese om blir man på en måte dratt mot mystikken hennes. Det er bare det at det er ikke så voldsomt mye som skjer. Det er mest om hennes tanker og hvordan hun føler seg. Hvordan hun lever i sin egen verden. Selv om man liker henne, går man litt lei underveis.

Skjønner godt hvorfor Speak er så populær og liker også at den har et viktig budskap, bare synd at utførelsen ikke var noe for meg. Det var selve skrivemåten som ødela litt. Den traff meg ikke, noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville like. Men etter å ha lest denne boka blir man mer bevisst på hvor viktig det er at man ikke bør holde alt inne og for seg selv, og heller bare si det som det er, uansett hvor vanskelig det er.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ville du ha byttet leilighet med noen du ikke kjente?

Kate Priddy er som en fugl. Hun er redd for alt. Det er kanskje ikke så rart siden hun for ikke så lenge siden var i et forhold som var alt annet en bra. Hun hadde en kjæreste som gradvis forandret seg fra å være en fin person til å bli en skremmende kontrollfreak. Det er forståelig at hun er en person som alltid er på vakt etter å ha vært i et slikt forhold. Hun overrasker sine nærmeste da hun tar motet til seg da søskenbarnet hennes foreslår å bytte leilighet for en periode. Hun bor i London og han bor i Boston. Søskenbarnet hennes heter Corbin Dell og de har aldri møtt hverandre. Det gjør de heller ikke da de reiser for å bytte leilighet. Dette er en fin mulighet for Kate å starte en ny fase i livet, og i mellomtiden benytter hun anledningen til å studere. Men Kate rekker ikke å bo der så lenge før noe urovekkende er i gjære. En kvinne dundrer på døra i naboleiligheten (Kates søskenbarn eier en leilighet i et fancy leilighetskompleks) og er bekymret for en kvinne som bor der. Politiet blir kontaktet og det går rykter om at kvinnen i Kates naboleilighet er brutalt myrdet. Kate kontakter søskenbarnet sitt og spør ham om han kjente henne, men han påstår at han ikke kjente henne godt, men Kate finner spor i leiligheten som viser noe annet. Bør hun være bekynret? Ikke nok med det. Det viser seg også at andre fra en av leiligheten hadde et slags forhold til denne nabokvinnen. Kan Kate stole på noen i det hele tatt?

En forfatter jeg vil lese mer av
Å utforske ukjente forfatterskap lønner seg. Ofte er det lett å lese bøker av forfattere man har lest mye av fra før, men har i de siste årene blitt flinkere til å utforske forskjellige terreng. Noen ganger finner man nye favoritter og andre ganger nye skuffelser. Det varierer så veldig. Denne gangen lønte det seg virkelig. Har aldri lest noe av Peter Swanson før, og gjett om jeg skal lese mer av ham etter denne. Her Every Fear er en bok som har fått svært mange forskjellige meninger. De som ser etter noe nyskapende kan bare glemme forventninger til Her Evey Fear. Det er ikke derfor jeg liker den så godt. Den er ikke spesielt original eller sylskarp, men grunnen til at jeg likte den så godt er det fantastiske persongalleriet. Ved siden av horror leser jeg mye fra thrillersjangeren, både vanlige thrillere og psykologiske thrillere. Selv om det er en sjanger jeg liker veldig godt, har jeg opplevd at persongalleri i thrillerbøker ofte har vært svært livløse, omtrent døde og da får man ikke et spesielt bånd om dem, og man blir bare likegyldig. Men her, i Her Every Fear, var persongalleriet for en gangs skyld svært fascinerende på hver sin måte. Det er heller ikke for mange involverte og de hadde alle en slags mystikk over seg. Man ville bli enda bedre kjent med dem og det var lett å se dem for seg. De vakte en enorm interesse, noe som er sjeldent i en thriller generelt.

Uhyggelig atmosfære
En ting til som Her Every Fear innfridde som jeg lenge har vært på søken etter, er thrillere med uhyggelige elementer, og det hadde denne. Ikke slik at man blir skremt og blir redd av sin egen skygge, men den hadde noen uhyggelige faktorer som jeg lenge har etterlengtet i en thriller, så det var gøy at P. Swanson serverte det. Noe som virkelig var på tide, for husker ikke sist gang jeg leste en thriller med uhyggelige elementer. Av og til lønner det seg å lete lenge. Det lønner seg å ha tålmodighet. Det som også er fengende med boka er at forfatteren bytter på forskjellige perspektiver underveis, men han gjør det på en ryddig måte, og jeg synes det er befriende. Noen liker at forfattere holder seg til en hovedrolle istedet for å bytte på perspektiver. Jeg liker begge deler. At han byttet på perspektiver, bidro til at boka ble desto mer interessant. Det eneste jeg ikke er helt fan av Her Every Fear er at det brukes upålitelig fortellermetode, spesielt fra Kates sin side, noe som er brukt i mange thrillere i de siste årene. Det komiske er at i Her Every Fear fungerer det, og man liker faktisk Kate. Den samme metoden brukes i Gone Girl og Piken på toget, to bøker jeg er mektig lei av å høre om, men som jeg dessverre må bruke eksempler på for å poengtere saken. Bare at i de to bøkene likte jeg ikke hovedrollene i det hele tatt, i forhold til Kate i Her Every Fear. Hun er mer menneskelig føler jeg.

Nå sier jeg ikke at Her Every Fear er samme type bok som Gone Girl eller Piken på toget, selv om den upålitelige fortellermetoden brukes. Her Every Fear er en helt annerledes bok og synes den har mer vendinger. Mer å by på enn bare skjøre og følelsesmessige karakterer. Peter Swanson har fått frem mer historie, dybde i karakterene og vekker nysgjerrigheten mer enn i de andre bøkene jeg på en måte har sammenlignet boka med, til tross for at de er helt forskjellige bøker. Han har funnet sin egen fortellerstemme istedet for å kopiere fortellerstemmen og oppskriften til andre thrillerbøker som er utgitt i de siste årene.

Vil du lese en annen thriller som ikke følger oppskriften til Gone Girl, er Her Every Fear et ypperlig valg. Den går sin egen vei istedet for å følge dagens thrilleroppskrift og byr på både uhygge, svært interessant persongalleri og spennende hendelser. Det er få bøker jeg tenker tilbake på og som hjemsøker, det gjør denne. Endelig en bok som gir inntrykk.

Fra min blogg:I Bokhylla

Jeg oppfattet Barbro som "litt annerledes", kanskje litt "sen". Tror ikke de var så bevisst på diagnoser den gangen som vi er i dag. Folk var som de var...