Bokelskere.no

Jeg var interessert i denne boka mest på grunn av illustrasjonene. De er mørke og herlige.

Med illustrasjonene følger det også med en god historie. Teksten og illustrasjonene veier opp hverandre og balanserer på en god måte.

Sær historie med sære karakterer
Dette er på en måte en historie i en historie. Boka er om begravelsesagenten Glambek som er en enestøing, og som virker noe småkald med få venner. Han plages av rotter og vil bli kvitt problemet, noe som er lettere sagt enn gjort. I begynnelsen av boka er det Siful vi blir først gjort kjent med. Han besøker sin rare rottevenn som bor under kirkegården som heter Estragon. Han er en gammel rotte som har opplevd mye og Siful elsker å høre på historiene hans. Siful får høre da Estragon utga seg for å være en rottefanger for begravelsesagenten Glambek, og i mellomtiden bo hos ham som assistent. Det Glambek ikke er klar over er at Estragon er heftig og begeistret over Glambeks penger. Ikke for å bruke dem, men for å smake og spise dem. De smaker så godt! Glambek mistenker at noe ikke stemmer med denne rottefangeren. Vil rottefangeren bli avslørt?

Synd at boka er på bare 71 sider for denne boka gikk raskt unna, og jeg koste meg med den mer enn det er vanlig til å være voksen, kanskje? Ikke godt å si. Synes illustrasjonene virkelig løfter historien opp. Illustrasjonene er mørke, triste og illustrerer Glambeks ensomme liv på en god måte. Man skjønner han ikke er så godt likt for han virker noe kald og utrivelig. Han har få venner som er mektige som han kaller dem, som han inviterer hjem til seg av og til, men ellers er det jobb og rutiner livet hans handler om.

Fantastiske illustrasjoner som gir historien en snert
Boka består av et festlig og spennende persongalleri. Til tross for få sider, blir man godt kjent med persongalleriet og Heivoll rekker å flette inn små spenningsmomenter. Danske John Kenn Mortensen, bidrar til ekstra atmosfære med illustrasjonene sine, og mens man ser på disse illustrasjonene, skulle man ønske at man var like flink til å tegne. Å tegne må være et herlig talent å ha og jeg misunner de som har den evnen, istedet for bare å tegne strekmenn ...

Estragons historier (Rottefangeren fra Sorø) er en fin og kreativ historie å få med seg, både for barn som nettopp har lært seg å lese, og som høytlesning for hele familien i ferien. En firer for historien og en femmer for illustrasjonene.

Dette er som nevnt i baksideteksten en bokserie om de syv dødssyndene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Liten kvinne med sterke meninger.

Tøff oppvekst i ghettostrøk
Leah Remini er kanskje ikke et kjent navn. I hvert fall ikke en av de mest kjente skuespillernavnene der ute, men de fleste vet av henne som Carrie fra komiserienThe Kings of Quens med skuespillerkollega Kevin James. Som i rollen virker hun også veldig rappkjeftet og tøff i virkeligheten. Kanskje ikke så rart siden hun er oppvokst i New York og kommer fra en litt spesiell familie. Faren hennes var den som hele tiden stilte krav og ingenting var bra nok, og moren hennes var ikke den dyktiske og moderligste kokken. Det var ikke en typisk barndomshjem som hadde kjeks og annet godt å by på når Leah og søsteren hennes hadde med venner hjem. Moren hennes var ingen "typisk" mor. Gjennom moren får døtrene vite om scientologien og mens de venter på henne der, begynner de også å ta forskjellige kurs istedet for å vente hjemme. Det ble begynnelsen av mange år innen scientologien, i hvert fall for Leah.

Hun forteller om de forskjellige kursene, hva man får lov til å gjøre og ikke, og om de forskjellige nivåene og hva de står for, og fordelene og ulempene med alt. Leahs iver og lærelyst var oppslukende å lese om. Hun forteller også åpenhjertig om hvordan det er å komme inn i skuespillerbransjen. og hvor hardt det er å holde seg i den bransjen når man først endelig har en fot innenfor. Ting har lett for å bli kanselert hvis en tv-serie ikke får gode nok seertall, og kampen om beinet i audition er hard. Hun var med i mange komiserier som knapt nok fikk en sesong før det ble kanselert, og da er det bare å begynne forfra igjen med nye jobbsøk. Det eneste hun drømte om var å underholde andre, og få folk til å le, noe hun har gjort siden hun var liten.

Interessant om Tv-serieproduksjon
Jeg er ingen fan av Tv-serien The King of Queens. Jeg ser på det av og til, og liker spesielt godt sarakasmen, og det var veldig interessant å lese om produksjonen av The King of Quenns. Hennes og Kevin James første møte, deres forhold til produksjonen, og hvordan de av og til ikke snakket med hverandre, for man kan bli lei av hverandre når man jobber lenge og intenst sammen. Men at de begge hadde hjerte i Tv-serien og deres store glede om hvordan tv-serien overlevde i så mange år som den gjorde.

Hun beskriver sine lange dager. Hun er skuespiller på dagtid og tar kurs i scientologien på kveldstid, og ofte sa hun at hun skulle noe annet på kveldstid for hun ville ikke snakke til andre om scientologien. Det var noe hun på en måte ville ha for seg selv. Når jeg tenker på scientologien er de mest kjente navnene for meg Tom Cruise, John Travolta og Kirstie Allye. Flere kjendiser er også involverte i scientologikirken, men det er de kjendisnavnene jeg forbinder scientologikirken med.

På tide å stille spørsmål
Etter flere år i scientologikirken, og når ting endelig begynner å gå seg til i skuespillerbransjen, er det jo en kjent sak at scientologikirken krever penger for det ene og det andre, både når det gjelder kurs og diverse formål. Når Remini begynner å tjene store summer og scientologien krever mer, begynner hun å stille spørsmål. Hun får blant annet aldri se resultat av formålene hun sponser. Og hun stiller også spørsmål angående Tom Crusie som er scientologiens store yndling siden han har stort navn og tjener mye penger. Hun liker ham i begynnelsen, men misforståelser skjer, og i bryllupet til Tom Cruise og Katie Holmes, ser Remini at mange scinetologer bryter regler som de er selv veldig strenge på. Remini blir mer og mer utfryst når hun stiller spørsmål rundt alt. Hun er spesielt oppgitt over at Tom Cruise får bryte regler og gjøre som han vil, istedet for å bli behandlet som alle andre. Mye annet skjer, som gjør til at Leah får nok og forlater scientologien, en tro hun har viet så mange år til.

Det er så mye mer jeg kunne ha sagt om boka, men vil ikke drepe moroa for andre, for dette er en underholdende bok fra en rappkjeftet og vågal kvinne som ikke lar seg stoppe så lett. Er det noe hun brenner for, går hun for det, og er heller ikke redd for å stille spørsmål, og gå i mot strømmen. Dette er en herlig og lærerik bok om en dame som kanskje etter mange år ikke finner troen i scientologien, men etter hvert finner troen på seg selv.

Etter å ha lest denne boka, så jeg noen intervjuer om henne angående scientologien, og jeg liker sarkasmen hennes veldig godt, og hun er en høyst oppegående og underholdende kvinne.

Jeg har også lest en annen bok om noen som brøt med scientologien, og det er: Nittenåttifire (Min vei inn i scientologiens dypeste verden - og ut igjen) av Geir Isene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig. For meg var dette den svakeste boka i trilogien.

Jeg har lest mange psykologiske thrillere som ikke har imponert meg i det siste, og Du slipper aldri unna er en av dem ...

Skulle tro jeg ikke liker psykologiske thrillere lenger, men det gjør jeg. Det er bare vanskelig å finne utspekulerte og engasjerende thrillere. Intelligente thrillere. Jeg gir ikke opp sjangeren ennå, så jeg leter videre. Mens man leter må man regne med å komme over en del dårlige thrillere.

Du slipper aldri unna er om en kvinne som flykter fra et voldelig ekteskap ... med en vri. Men den vridningen så jeg dessverre lenge før den kom, og det var nok det som ødela for meg. Det som skal være "overraskende" overrasker ikke, og det er kjipt ...

Voldelig og manipulerende ekteskap
Uansett, Du slipper aldri unna er om Lindsey som prøver å holde ut i ekteskapet på grunn av datteren deres, Sophie. Den mannen hun en gang møtte har forvandlet seg til en voldelig og manipulerende alkoholiker med årene. Hun tenker på å ta med seg datteren og rømme, men er samtidig redd for at det er risikabelt siden han følger med på alt hun gjør. Han skremmer henne mer og mer med sinnet sitt, og ting er ikke til å holde ut. Sammen med broren sin klarer hun å planlegge og fullføre planen om å rømme med datteren, Sophie, som skjønner at noe er galt, men er for ung til å skjønne hva det er. De flytter og klarer å skape seg et nytt liv. Hennes voldelige mann, Andrew, havner i fengsel for å ha fyllekjørt på leting etter dem, og samtidig tatt livet av en kvinne i en bilulykke. Mange år senere får Lindsey panikk når hun får vite at Andrew er ute av fengsel. Kommer han til å la dem være i fred, eller må hun og hennes voksne datter flykte nok en gang?

Stadig leser man om partnere og ektefeller som er voldelige mot hverandre, eller en av dem ender opp myrdet. Det skjer oftere enn man tror. De som er i voldelig forhold prøver som regel å skjule det og glatte det over, slik som Lindsey. Fordi de er redde det vil bli verre om man forteller det til noen eller prøver å flykte. Hva kommer deres "kjære" til å gjøre da? Samtidig er det masse følelser rundt alt, spesielt hvis man har barn sammen, og følelsene de en gang hadde for hverandre dukker opp som en påminnelse om at de betydde noe for hverandre, i hvert fall før ting forandrer seg katastrofalt.

Fungerer ikke som psykologisk thriller
Denne boka ville ha funket mye bedre som ren roman fremfor psykologisk thriller, for det tar opp et aktuelt tema, men mister sin troverdighet når disse dumme "overraskelsesmomentene" dukker opp som ikke overrasker i det hele tatt. Troverdigheten forsvinner da sakte, men sikkert. Så ville nok ha tatt Du slipper aldri unna mer seriøst som roman enn en psykologisk thriller. Spesielt med tanke på at den hadde så gode og troverdige karakterbeskrivelser, men så blir det ødelagt av dumme overraskelsesmomenter som mislykkes helt for det er altfor åpenlyst.

Du slipper aldri unna hadde et godt utgangspunkt med en veldig god start. Dessverre blir det ødelagt av utroverdige og åpenlyse retninger, og en håpløs slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nok en god anmeldelse! Jeg stiller meg bak alt det du skriver. Liker godt denne «blandingen» av historie, person-/miljø-/naturskildringer og spenningselementer. Jeg begynner nok på Lewisbrikkene i kveld...

Takk for en flott oppsummering av «Svarthuset»! Jeg er så enig med deg i det du skriver. Det er ikke bare en spennende krim, men en roman som handler om mellommenneskelige relasjoner. Når den i tillegg er skrevet med et godt språk og har fantastiske naturbeskrivlser, ja, da er det bare å gi seg over til lesegleden. Jeg gjorde som deg: kastet meg over bok nr to umiddelbart....

Dette er en bok som har fått mye ros, og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg likte boka godt, men kanskje ikke like godt som mange andre gjorde.

Dette er også en type bok som er vanskelig å skrive om, spesielt siden den er såpass godt likt av andre, og fordi den tar opp et skremmende og aktuelt tema. Jeg likte boka godt jeg også, men den krøp dessverre ikke under huden på meg som den har gjort på mange andre. Jeg fremstår kanskje som en kald person nå, men det er jeg ikke.

Harde bud
Frmesk er en jente som har levd et hardt liv helt fra dagen hun ble født. Hun er uønsket av sin egen far bare fordi hun er jente og hun er svak. For mange andre fremstår hun som litt rar fordi hun har en hvit stripe i håret. Moren hennes er glad i henne og vil beskytte henne mot alt, spesielt mot hennes mann som truer med å begrave datteren deres levende. For å være sikker på at jenta får en trygg og god oppvekst, lar hun jenta være hos besteforeldrene sine en stund. Den stunden blir til år fordi besteforeldrene vil ikke at jenta skal havne hjemme hos sin egen far som ikke en gang vil ha henne. Hos besteforeldrene sine får hun masse trygghet og kjærlighet. Likevel er hun, moren og besteforeldrene alltid på vakt slik at ikke noe skal skje henne.

Dødevaskeren er som nevnt en bok som har fått masse skryt og oppmerksomhet. Vårens store snakkis. Som vanlig prøver jeg å forholde meg nøktern til bøkene jeg skal lese istedet for å møte dem med store forventninger, for det har en tendens til å ødelegge alt sabla fort. Jeg likte ikke Dødevaskeren like godt som mange andre, men ble positivt overrasket. Ikke historien i seg selv, men synes det er modig at noen tar opp dette, og gir kvinner fra miljø hvor de ikke blir respektert på noen som helst måte, og som gir dem en stemme. Det er både interessant og skremmende. Det er utrolig hva en gammel tro kan få mennesker til å gjøre, og bruke det som en "unnskyldning" for deres handlinger. Helt uforståelig at det fremdeles skjer den dag i dag, som æresdrap og slike ting når noen ikke gjør det som er forventet av Koranen.

Trist og tankevekkende fortid
Boka veksler mellom nåtid og fortid. Fra midten av 80-tallet til begynnelsen av 1991 i Zamwa, og 2016 i Danmark. Frmesk som nå er på sykehus og som ser tilbake på hennes oppvekst. Selv foretrakk jeg å lese om oppveksten hennes som både er trist og tankevekkende. Bestemoren til Frmesk vekker oppsikt med tanke på at hun er dødevasker. Noen må gjøre det også og Frmesk bestemor er en kvinne med mye nestekjærlighet og omsorg. Til tross for at besteforeldrene hennes har ulik tro, er båndet dem imellom elskverdig og meget sterk. De kan diskutere religion og bli sure på hverandre, men elske hverandre samme hva den andre tror og mener.

Dessverre får man ikke vite så mye om Frmesk nåtid, om hvorfor hun er på sykehus og hennes tid i Danmark, noe som er et savn. Vi får ikke vite så mye om hennes voksne liv, noe jeg gjerne kunne ha tenkt meg å få et større innblikk i.

Sara Omar fikk politibeskyttelse på grunn av denne boka. Til tross for det, er det godt å vite at noen våger å ta opp slike temaer som dette. Ja til ytringsfrihet.

Fra min blogg: I Bokhylla

God roman som hgger på historiske hendelser. Jeg har lest C.J. Sansoms bøker om Master Shardlake og Rory Clements bøker om John Shakespeare. Handlingene i alle disse bøkene foregår på 1500-tallet, og mange av de historiske personene går igjen hos de ulke forfatterne. Jeg synes det er interessant å få hendelsene eskrevet fra ulike perspektiv.

Alle har sitt å stri med ...

Det alle vet angående sosiale medier er at det meste går gjennom et filter, og folk for det meste viser det de vil vise istedet for hele sannheten. Alle har vi vårt å slite med, stort eller smått. Men livet går sin gang. Slik er det også for Eve Singer. Hun er krimreporter og deler informasjon om viktige og forferdelige saker med Tv-seere. Mon skulle tro hun var vant til å se både død og litt av hvert, men det er en tøff bransje, og av og til føles slike saker uvirkelige og setter henne virkelig på prøve. Samtidig tar hun av seg sin far som sliter med hukommelsestap. Hun har en hjelper værende hjemme mens hun er på jobb, men når hun er hjemme tar hun seg av ham selv og hjelper til. Det er aldri et rolig øyeblikk i Eve Singers liv.

Hun venter på sitt store gjennombrudd som aldri kommer for i hennes bransje er det tøff konkurranse på mange måter. Hun kan når som helst bli erstattet av en yngre og pener reporter, og det er intern konkurranse mellom reportere. Det er en kamp om beinet om de mest sjokkerende sakene og få vist sjokkerende bilder til Tv-seere. Hun må alltid levere for å ikke miste jobben. Heldigvis har hun sin gode arbeidskollega Joe i sitt team og de jobber godt sammen. De og mange andre er redde for denne seriemorderen som herjer i London, og når som helst kan et tilfeldig offer være deres neste sak. Alt blir forandret når seriemorderen tar personlig kontakt med Eve Singer. Han vil ha hennes oppmerksomhet, og hun vil beholde jobben sin. Kommer de til å gi hverandre det de vil ha?

Seriemordere er fascinerende, men ikke denne gang
Den vakre død er en mørk og dyster krim med noen uhyggelige elementer og groteske scener. Jeg liker slike ting siden horror er min favorittsjanger, men jeg ble dessverre ikke forelsket i denne boka. Seriemorderer er noe jeg synes er fascinerende å lese om og å se dokumentarer om. Det spennende med seriemordere er at det er vanskelig for oss andre å forstå hvordan de tenker fordi vi vil egentlig ikke forstå, og det er også fascinerende å vite hva slags mennesker de er. Hva er det som gjør at de velger å ta andres liv? Det er spørsmål som er spennende og skremmende å tenke på, så dette burde ha vært en bok for meg, men det ble det dessverre ikke.

Grunnen var at jeg syntes jeg at denne seriemorderen ble litt for "tam". Følte ikke at man fikk god nok innblikk i ham og hans liv til å bli interessert nok i denne karakteren, så han ble vel skyggeaktig. Seriemordere lever et skyggeaktigliv, andre seriemordere et dobbeltliv, men likevel. Synes bare at man ble bedre kjent med de andre karakterene. Syntes heller ikke at saken i seg selv var spesielt uhyggelig, for den uhyggelige atmosfæren og intensiteten ble stort sett fraværende.

Ufrivillig humor
Det beste med boka ble overraskende nok humoren, noe som er rart med tanke på at jeg ikke er spesielt er glad i humorbøker. Men humoren til både Eve Singer og Duncan (faren hennes) er fin. Eve er veldig sarkastisk, det må man være i den bransjen hun er i for å overleve. Det er ikke fint å le av faren til Eve som sliter med alvorlig hukommelsestap, men han kommer med noen kommentarer som er veldig festlig. Jeg likte forholdet mellom de to. Eve passer på ham, selv om hun må gjenta det meste og i små øyeblikk husker han hvem hun er. Forholdet deres er både varmt, frustrerende og underholdende på godt og vondt. Jeg likte å lese om dem bedre enn seriemordersaken Eve jobber med.

En annen ting boka skal ha skryt for er temaet overdreven mobilbruk. Mer og mer leser vi i avisene om når en ulykke skjer eller noen dør, og er det noen i nærheten filmer de det på mobilen sin i stedet for å vise respekt og hjelpe til. De ser på det som en slags syk form for underholdning uten å tenke på at det er en del av en sårbar virkelighet.

Jeg har ikke lest så mye av Belinda Bauer, men fra før av har jeg lest Blacklands og Nysgjerrigper så vet omtrent hvordan bøkene hennes er. Selv om denne ikke nådde så høyt opp, ble jeg begeistret over Blacklands som jeg leste for mange år siden. Den vakre død er slett ingen dårlig bok. Det er bare det at når man har lest mye horror og krim, skal det mye til før man blir både lurt og sjokkert. Har også lært å ikke ha store forventninger og liker å forholde meg nøktern til bøkene jeg leser. Likevel skjer det at man blir skuffet og det ble jeg denne gang. Likte persongalleriet og humoren bedre enn selve krimsaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er hun for god til å være sann?

En reddende engel?
Det er husbrann hos naboen, og som den helten Mark er, redder han katten til Jade. Siden hun ikke har noe sted å dra til, og Mark og Melissa ser at hun har et god tone med barn, ansetter de henne som barnepike. Jade blir boende hos dem enn så lenge mot at hun ser til deres syv år gamle datter og deres nyfødte. Jade er for god til å være sann, for hun dukker alltid opp når noe skjer. Hun er nesten som en tankeleser, og det gjør det lettere for Mark og Melissa. Ting går på skinner nå som Jade er hos dem. Hun er så fantastisk, at de glemmer å sjekke hennes bakgrunn og referanser. Noe de kanskje burde ha gjort? Ting går fra perfekt til katastrofalt da Melissa blir deprimert, og hun har vært rammet av depresjon tidligere. Hun beskylder Mark for det ene og det andre, og dynamikken i familien forandrer seg sakte, men sikkert til det verre.

Det var på grunn av bakgrunnsteksten jeg ville lese boka og fordi jeg ville ha noe lettlest. Den var veldig lettlest, nesten for lettlest for den har nesten ikke handling i det hele tatt, og persongalleriet var virkelig en tam og oppbrukt gjeng. Kapitlene er svært korte på bare noen få sider og det skifter perspektiv mellom Mark, Jade og Melissa, samt noen andre bikarakterer. Denne boka fikk meg til å tenke på filmen The Hand That Rocks the Cradle (Hånden som rører vuggen) som ble produsert i 1992. Selve historien var ikke så lik filmen, men karaktertrekkene på enkelte var det, spesielt barnevakten som hadde onde hensikter. Selv liker jeg The Hand That Rocks the Cradle veldig godt fordi den var veldig utspekulert, ondskapsfull og meget spennenende. Mens denne,The Babysitter virket som en blek kopi. Selve skrivemåten var heller ikke spesielt imponerende. Det er mange gjentagelser i historien når det oppstår dødpunkt. Det er ikke stort som skjer. Det er ingen flyt, i hvert fall ingen naturlig flyt.

Sløvt av foreldrene
Litt ironisk at Mark, som selv er detective inspector (DI), ikke klarer å se eller skjønne hva som foregår i sitt eget hjem. Så han er ikke den skarpeste kniven i skuffen, akkurat. Greit at kona kanskje ikke gidder å gjøre en bakgrunnssjekk på Jade, men når ikke en gang Mark, som har en slik jobb, ikke gidder å gjøre det blir man litt oppgitt. Hva slags foreldre er de egentlig? Jada, de er gode og kjærlige foreldre og alt det der, men å la en fullstendig fremmed bo hos dem på ubestemt tid og attpåtil jobbe som barnevakt er litt søkt. Det er ikke nok at en person er grei og sjarmerende, og at hun påstår hun hadde et kurs om barn på college. Er det virkelig nok? Det er litt vagt og dårlig dømmekraft av dem begge, spesielt Mark med tanke på den bransjen han er i. Det blir for dumt.

Skrivestilen var heller ikke så mye å skryte av. Greit at kapitlene er korte for det er det jo som oftest i psykologiske thrillere, men det er ikke helt troverdig at Mark og Melissa er like forelsket i hverandre etter så mange år. Bare legg merket til dette avsnittet;

But then, Mark had been quite into her shirt last night. Melissa smiled quietly, recalling the wicked glint in this chocolate-brown eyes as he told her that imagining her naked beneath it was a serious turn-on, how he'd pinned her to the bed, with not much protestion from her, and worked excruciatingly slowly through each button, finally asking her to keep it on while he made deliciously slow love to her.
Please. Stop. She'd be dragging him upstairs for a repeat performance as soon as he walked through the door at this rate.

Nei takk. Jeg er ikke i mot å lese kioskromaner, for leser noen av dem selv, men denne stemples som en "seriøs" psykologisk thriller, men for min del ble det alt annet enn det. Det opplevdes mer som en parodi av hele sjangeren. Lettlest, det skal den ha, men fort "glemt" og for lite utfordring til en psykologisk thriller å være. Styr unna.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva gjør man når man ikke har noe å leve for?

Når livet går i stå ...
Det er vanskelig når man føler at livet er blitt "oppbrukt" og at man kanksje ikke ser noen endring i lang tid fremover. Det skjer med Jónas Ebeneser. Han er i slutten av førtiårene og føler at livet har fullstendig gått i stå. Han føler han ikke har noe å leve for lenger, noe som er drastisk, og ser ingen grunn til å leve lenger. Han bestemmer seg for å dra til et krigsherjet land som består omtrent av ruiner, og gjøre en ende på livet sitt der istedet for hjemme. Hjemme har han en dement mor, en voksen datter og ekskone. Det føles ut som ingen trenger ham stort mer, men det ingen kan ta fra ham er at han er en handyman og en fikser-alt type. Da han ankommer til et nedslitt hotell, med få gjester hvor mye ikke virker som det skal, får han det plutselig travelt. Han får tilfeldige oppdrag, og når folk ser hvor dyktig han er med verktøy, blir etterspørselen stor. Det var ikke meningen at han reiste dit for å fikse ting, men en helt annen hensikt. At noen trenger ham til det ene og det andre er en uvant følelse. Kommer han til å forandre mening om hvorfor han egentlig dro dit?

Dette er en bok jeg har hørt mye om på forhånd, men har ikke fått lest den før nå for andre bøker kom i veien. Nå har jeg endelig lest den. Selv om jeg ikke likte den så godt som fleste andre gjorde, er det på mange måter en god bok. Boka består av sære og realistiske karakterer, som man blir litt kjent med, spesielt i nåtdien. Man får litt tilbakeblikk på noen av dem, spesielt Jónas, men ikke nok. Mange av karakterene er såpass interessante at man vil bli mer kjent med dem. Den man blir mest kjent med er Jónas og det er takket være tilbakeblikkene fra dagbøkene hans. Vi får også vite litt bakgrunnshistorie fra de på hotellet han møter, men føler man ikke får helt tak på dem, ikke nok. De blir litt spøkelsesaktige for min del.

Når andre plutselig trenger din hjelp
Jónas er litt på samme måte som sine bikarakterer, noe spøkelsesaktig, og til tross for at han lever i sin egen skygge, tar han grep om livet sitt uten han merker det selv, ved å gjøre diverse oppdrag. Han bidrar der det trengs og samtidig oppretter en slags rutine på ting. Hjelper hotellet så smått å komme i gang igjen, noe som er litt spesielt med tanke på at det var ikke derfor han dro dit. Han kom ikke dit for å gjøre veldedighetsarbeid, men av en helt annen grunn. Derfor virker boka en smule komisk, gjerne kall det mørk humor, og den har en slags varme i seg som er vanskelig å forklare. Spesielt med tanke på bånd til andre mennesker som oppstår, en hjelpende hånd og at de etter hvert betror seg til hverandre.

Og det store spørsmålet er: Vil Jónas utrette det han egentlig kom dit for, eller vil han ombestemme seg? Vil han finne en form for mening med livet?

Dette er en spesiell bok med en spesiell historie med spesielle karakterer.Arr inneholder mørk humor, alvor, og stiller et viktig spørsmål; hva gjør man når livet føles meningsløst? Boka våger å stille folk til veggs, og får en til å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jónas sko. Men fortvil ikke. Dette er ikke bare drastisk, urovekkende og svart roman, på ingen måte. Den er også småspennende, underholdende og kreativt skrevet. Liker måten hvordan forfatteren delte opp kapitlene på. Selv om mange har falt for denne boka, falt dessverre ikke jeg for den. Den var underholdende og tankevekkende så lenge det varte, men ingen bok som setter spor etter seg. Ikke hos meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tittelen høres ut som en slags selvhjelpsbok, men det er det ikke. Dette er en sær og humoristisk brudd som kommer noe brått på.

Johanne er inderlig glad i Thomas, og hjertet hennes blir knust på selve trettiårsdagen hennes da hun får vite at Thomas vil gjøre det slutt. Det har ikke vært så bra mellom dem i det siste, og han har liten tro på at ting vil forandre seg. Han vil at hun skal flytte ut, og hun utsetter det så lenge som mulig, for det tar lang tid før forandringen går innpå henne. Hvordan kan hun gi slipp på bestevennen sin? Det ender opp med at hun setter opp telt i stua ...

Ingen utvikling
Før Johanne ble sammen med Thomas, var hun sammen med en annen kvinne. Siden da har Thomas vært mistenksom til alle kvinner hun møter. Men det er ikke bare det som har skurret i forholdet deres. Det har vært mye krangling og de har med tiden sklidd fra hverandre, noe Johanne har vanskelig med å forstå og akseptere. Hun vil ikke miste bestevennen sin og hun gjør alt hun kan for å utsette prosessen med å flytte ut, til Thomas store fortvilelse som bare vil bli ferdig med bruddet. Gå videre i livet samme hvor vondt det er. Vil han bli kvitt Johanne eller blir hun værende mot hans vilje?

Dette er en veldig sær og småhumoristisk roman, men også slitsom, spesielt i lengden. Skjønner at brudd er vanskelig og samtidig komplisert å komme over en bestevenn man har vært sammen med, og vært glad i, i flere år, men dette ble mildt sagt en mer slitsom affære enn morsom. Det er noen morsomme scener her og der, men for det meste er dette en heseblesende og svært repetiv roman. Man føler man går i en slags sirkel der ting gjentar seg og aldri tar slutt. Man blir nesten like rådvill som hovedpersonene. Man blir i hvert fall trøtt av Johanne som ser ut til å ikke klare å avgjøre noe selv og komme seg videre. Man burde føle sympati for henne med tanke på det hun gjennomgår, men man får ingen bånd til henne fordi hun har ikke nok dybde. Ikke Thomas heller. Man får ikke connection til noen av karakterene. Det er det kjipeste for da hadde nok romanen vært både morsom og kanskje tankevekkende. Men når man ikke får noen form for connection til noen av karakterene så blir man også distansert fra historien.

Lite engasjerende
Lykkelige mennesker har ikke bikkje hadde et godt og humoristisk utgangspunkt, men det blir for mye gjentagelser, platte karakterer og en historie som ikke engasjerer. Den stiller et viktig spørsmål om når og hvordan la noen andre man er glad i gå, men dette blir for heseblesende og kjedelig i lengden. Savnet mer humor og dybde i karakterene. Det er vanskelig å leve seg inn i en historie når man ikke føler noen connection med karakterene. Man blir da dessverre likegyldig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Man lærer alltid noe nytt.

Fascinerende skapninger
Haier er mystiske, fascinerende og mektige dyr. Jeg er glad i alle slags dyr, og haier er en art som er svært spennende å lære om, spesielt siden den er svært misforstått, særlig i filmer. Å bli tatt av hai er ikke så ofte som blir fremstilt i for eksempel på film og iTtv-serier. Det er større sjanse for å havne i andre ulykker.

Når haier angriper et menneske, så er det som regel på grunn av en feiltagelse. Under overflaten, spesielt når det gjelder surfere, tror haien du er en sel eller en skilpadde. Den biter for å se om det er spiselig.

Kreativ læremåte
Forfatter Owen Davey har både skrevet og illustrert boka selv. Illustrasjonene er enkle og lekne. Man får lyst til å ta seg tid til å lese boka selv om den er på kun 37 sider, bare for å studere illustrasjonene.Man får vite om ulike haityper, hvordan haier fungerer sosialt, hvordan de beveger seg, og på slutten av boka er det også tips om hvordan vi kan bidra til å ta vare på haiene og miljøet. Plast er ett stikkord. Selv har jeg resirkulert plast i flere år og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Det tar ikke lang tid å sortere ens eget søppel. Man må ta vare på dyrene og miljøet. Det er viktig!

Dette er en fin faktabok om haier både for store og små. En fin samlingsstund for hele familien. Boka er en smule kort og derfor utfordrende å skrive om, men haier slutter aldri å fascinere, og man lærer stadig noe nytt. Man lærer også nye ting i Haiens hemmeligheter.

På Discovery Channel bruker de å ha årlig haiuke, og i år går det rykter om at det begynner den 22. juli. Så det er bare å glede seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er du deg selv, eller er du noen som andre vil du skal være?

Alltid er det noen som skiller seg ut
Hattie er ikke som andre jenter. Hun er noe for seg selv. Hun har fremtiden klar og vet hva hun vil til tross for at hun er ung. Hun hater å bo på landet og drømmer om å flytte til New York for å bli skuespiller. Hun er 17 år og drømmer om å bli 18, myndig til å gjøre hva hun vil istedet for å være den foreldrene og andre vil hun skal være. Hun drømmer om å bli ferdig med skolen og gå egne veier. Men først må hun bli ferdig med skolen, og på skolen er de travelt opptatt med å sette opp stykket Macbeth og Hattie har en av rollene.

På skolen er hun godt likt og hun har sine beundrere. Hun virker også mer voksen enn de fleste på sin egen alder. På fritiden har hun en jobb ved siden av skolen, og hun chatter med en fyr som kaller seg LitGeek. De chatter om alt mulig, alt fra litteratur til andre ting. De åpner seg for hverandre uten at de vet hvem den andre er i virkeligheten. De bare liker å chatte med hverandre. Den dagen da Hattie tilfeldigvis oppdager hvem denne personene er, forandrer alt seg, og ting står på spill ... Spesielt når det viser seg at de begge har følelser for hverandre. Det er moralsk feil, men klarer de å motstå hverandre?

Uvant å like persongalleriet i en krimbok
Den du vil jeg skal være var hittil en ukjent bok for meg, forfatteren også. Hun har gitt ut en bok tidligere, men dette er hennes første bok som er oversatt på norsk. Ofte når jeg leser en krimbok, spesielt nå i det siste, har jeg opplevd karakterer som flate, kjedelige og som man ikke får noe bånd til, men her opplevde jeg det annerledes, og da gjorde det ikke noe at konseptet ble vel forutsigbart, fordi jeg ble så knyttet til karakterene. Ikke bare hovedpersonen, men opptil flere, noe som er sjeldent. For enten så er det karakterer som irriterer vettet av meg eller karakterer som jeg gir fullstendig blaffen i om de dør eller ikke. Det er ingen mellomting, men her var karakterene svært menneskelige og levende, istedet for å være pappfigurer som fort skjer i krimbøker. Mon skulle tro jeg ikke liker krim, men det gjør jeg altså. Det er bare vanskelig å finne god krim, det samme med psykologiske thrillere. Det blir fort mye av det samme, men det gjelder alle sjangre, egentlig.

Dette er en bok der det er viktig å spørre seg selv om man kjenner de rundt seg like godt som man tror. Er de den de gir seg ut for å være, eller er de noen som du eller andre ønsker at de skal være? Er noen seg selv fullt ut i dagens samfunn da mye er falskt? Er fleste av oss dobbelmoralske? Boka stiller mange spørsmål som er både morsomt og småskremmende å tenke på.

Dette er en menneskelig krimbok på mange måter. Det er om forbudte følelser, å finne seg selv og samtidig gå egne veier, gjøre det man ønsker samme hva andre tror og mener om det. Gi f**** hva andre tror og tenker om deg og ditt. Krimsaken i seg selv var ikke spesielt originalt eller engasjerende. Dette er en bok der hvor karakterene engasjerer mer fordi man blir såpass godt kjent med dem, og det er sjeldent å lese en krimbok hvor man liker de fleste i persongalleriet, for som regel er det omvendt. Synes denne boka hadde passet bedre som roman enn krim i grunn.

Lettlest, underholdende og en god bok som setter spørsmål om hvorvidt du tror du kjenner andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tim Curry er en av mine favorittskuespillere så du har mye å glede deg til når du skal se flere filmer med ham. Liker mange av hans sære roller. =) Og det er fint at du skal lese mer av Stephen King. Selv skal jeg lese The Outsider av ham i sommer som er hans nyeste. =)

Hadde du gitt opp hvis du ble kidnappet og frarøvet friheten?

Horrortørke?
Det gis ut en del horror for tiden. Det var en tid det ble utgitt svært lite horrorbøker, synes jeg, men nå ser det ut til at det begynner å ta seg opp igjen, og godt er det. Jeg vet godt at det er en sjanger som ikke tas seriøst hverken i bokformat eller på film, men det er nettopp derfor jeg liker det. Det er ikke mye som skremmer, for etter mange år med mye lesing av horror og sett en del skrekkfilmer, så blir man jo kurert, men synes fremdeles sjangeren er underholdende. I hvert fall det meste av det. Det er ikke selvfølgelig ikke som før i tiden da sjangeren var mer leken og kreativ, men det kan man ikke forvente heller. Noen ting forandrer seg, dessverre.

Doll House er en bok jeg har sett mye på Goodreads i det siste. Som regel har jeg ikke lyst til å lese bøker som får mye oppmerksomhet, men det var noe med denne som gjorde meg nysgjerrig, og jeg ville gi den en sjanse. Det virket som en artig og spennende horrorflick i bokformat. Jeg er svak for horror og har vært det helt fra jeg var liten og for ung til å lese og se sånne ting. Siden har interessen for horror vært der. Jeg har til og med en svær pappfigur av skrekkfiguren Jason Voorhees i stua (fyren som er kjent fra Fredag den 13 filmene) og det sier vel jo sitt. Er man en horrorfreak, så er man en horrorfreak.

Et nytt kapittel i Olivias liv blir til et mareritt
Denne horrorboka er om Olivia som forlater redet for å begynne et nytt liv et nytt sted. Hun skal begynne på college, og et nytt kapittel starter i livet hennes. Det er både vanskelig og spennende både for henne og faren hennes, for det har alltid vært de to. Olivias mor dro fra dem for hun hadde ingen ønske om å være mor (hørt på maken!), men faren hennes har alltid vært der for henne, og kjører henne til college. Men det tar ikke mange timer etter at Olivia er alene på det nye stedet før hun blir kidnappet i en hvit van, og fraktet inn i en celle med nesten bare rosa interiør. To menn, en i gorillamaske og en i sjakalmaske holder henne fanget. Hun blir utsatt for det ene og det andre, og hver gang hun prøver å gjøre motstand, risikerer hun å miste en kroppsdel. Kommer hun til å klare å rømme fra torturkammeret som ligner et dokkehus, eller er alt håp ute?

Dette virket som en typisk horrorbok og det var det også, på mange vis. Plottet virket som noe man har lest og sett mange ganger før, spesielt for oss som er vant til sjangeren, så her var det ikke noe nytt. Olivia er en sterk karakter som ikke lar seg kødde med, og står i mot så lenge det er mulig. Hun er en fighter selv om det koster henne dyrt. Hun er spennende å lese om og samtidig irriterende for hun viser ikke mange sider av seg selv, og blir fort pappfiguraktig i lengden. Noen av replikkene er rare og unaturlige, og handlingen blir fort repeterende, så denne horrorboka blir fort mye av det samme og kjedelig.

Et tilfeldig offer eller nøye planlagt?
Hvem er ute etter å skade Olivia? Får hun noen gang se ansiktene deres? Er det noen hun kjenner, eller er hun et tilfeldig offer? Hvor lenge kommer hun til å holde ut deres syke lek? Mange spørsmål oppstår underveis, men dessverre blir denne boka altfor forutsigbar og for lett til å gjette seg frem til hvem som står bak. I hvert fall hvis man har sett og lest mye fra sjangeren tidligere, så får man et visst instinkt, en magefølelse som oftest stemmer.

Doll House er en blanding av horror og slasher, som er noe festlig. Med festlig mener jeg at når man er vant til sjangeren, så blir man etter hvert flink til å se humoren i den sjangeren. Dette er ment til å være seriøs horror, men for min del ble det ikke det. Det ble mer festlig og humoristisk enn skremmende. Synes at forfatteren prøver for hardt, og dessverre blir storyen for forutsigbar. Replikkene mellom far og datter er litt lattermilde og anstrengt, det virker ikke naturlig, og det er altfor lett å gjette seg til hvem som står bak bortføringen av Olivia. Morsom og lettlest der og da, men ikke noe skremmende eller spesielt tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Science fiction er avanserte greier ...

Jeg liker science fiction, men det er dessverre ikke en sjanger jeg leser mest av, så der er jeg litt utrent. Tidligere science fiction bøker jeg har lest er blant annet Darlah (172 timer på månen) av Johan Harstad, Across the Universe av Beth Revis og I Am Number Four av Pittacus Lore, bare for å nevne noen. Som sagt så liker jeg science ficiton, men samtidig har jeg litt anstrengt forhold til sjangeren med redsel for at det kan bli for avansert, i hvert fall hvis det blir for mye tekniske forklaringer og slike ting. Da blir jeg uengasjert.

Her er det ikke det tekniske som er avansert med boka, men selve handlingen. Det er vrient å forklare den på en forståelig og rettferdig måte, fordi den er veldig kompleks. Den er lettere å forstå når man leser den selv, men å beskrive den forandre, er noe annet. Noen bøker er sånn, og noen bøker er enklere å forklare enn andre. Det varierer så veldig.

Velger man å være alene?
Dette er ingen bok som er lett å forklare. Det er heller en bok som må leses og oppleves. Det er bare da man får en ordentlig forståelse av boka. Det er en slik type bok. I bunn i grunn er boka hovedsaklig om to personer og en bikarakter. Først møter man Augustine som begynner å bli en gammel mann som lever og ånder for jobben. Han er forsker, og hans base er Arctic. Noe skjer som gjør til at alle kollegaene evakueres, men siden Augustine ikke har noen nære og kjære, bestemmer han seg for å bli værende. Han tror han er alene inntil han oppdager at en jente, Iris, som er blitt etterlatt i evakueringen. En annen person man blir kjent med er Sully. Hun har også ofret livet sitt til jobben. Hjemme har hun eksmann og en datter. Hun er på vei tilbake tilbake fra Jupiter etter flere års oppdrag, men på vei tilbake fra Jupiter svikter kommunikasjonssystemet. Mens hun sitter i romfartøyet Aether, får hun rikelig tid til å tenke over sitt liv, ting som har skjedd og forskjellige valg hun har tatt. Dette er virkelig en bok om filosofi, tid og sted, noe som er interessant med boka.

Hadde så vidt hørt om boka tidligere, men ikke så mye. Hadde så vidt på forhånd hørt om denne på YouTube. Hun jeg samleste den med og som jeg har samlest flere andre bøker med, foreslo denne og jeg ble med. Noe jeg er glad jeg gjorde for selv om dette er en noe treg bok, stiller den mange viktige spørsmål og får deg til å tenke. Det er nesten som å sitte i samme rom med disse hovedpersonene og filosofere sammen med dem. Jeg likte spesielt godt den stille atmosfæren fra handlingen i boka. Her er det ikke snakk om actionfylte scener eller dramatikk sådan, til tross for at det karakterene blir utsatt for, er veldig tragisk. De tar det hele med knusende ro og det er forfriskende i en slik sjanger.

Dårlig sammenligning
Denne boka sammenlignes med Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) av Emily St. John Mandel, noe jeg ikke skjønner noe av, for personlig synes jeg ikke bøkene er like i det hele tatt. Bøkene er fra sjamme sjanger, men synes at akkurat den sammenligningen er rar, så ser ikke helt den.

Good Morning, Midnight er en komplisert og avansert bok å komme seg inn i med det første. Det tar litt tid før man kommer seg helt inn i konseptet, så man må smøre seg på litt med tålmodighet i de første kapitlene, men det blir lettere etter hvert. Karakterene er fascinerende å lese om, spesielt om stabeiste Augustine som ikke gir opp jobben sin til enhver pris, og jeg liker hvordan boka reflekterer våre egne liv om at ingen vet hva som skjer i fremtiden, og det evige spørsmålet om livene våre egentlig betyr noe, og i så fall hva? Jeg liker at boka får leseren til å stille spørsmål agående seg selv og hva som venter. Den får deg til å filosofere over store og små ting, noe jeg har sansen for.

En ting er sikkert; denne boka gir deg noe å gruble på. Boka tar også opp et viktig tema nemlig ensomhet og hva man kunne ha gjort annerledes her i livet, og ikke ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ga ikke så dårlig karakter bare fordi det skal mer til for å sjokkere meg, men jeg har lest mange lignende bøker før, og jeg fikk heller ikke sansen for hovedpersonen. Jeg brydde meg ikke så mye om handlingen eller karakterene. Og forventninger til bøker og filmer har jeg sluttet å ha, fordi det ødelegger alltid, så prøver alltid å være nøktern til enhver bok jeg skal lese og enhver film jeg skal se. Jeg har også alltid vært kritisk, og vet hva jeg liker og ikke. =)

Ikke alle minner er like gode ...

Nære bånd viskes ut med årene
Etter et havarert ekteskap byr livet på flere problemer for politikvinnen Renate Minde. Hun får en mystisk telefon fra hennes kjære tante som vil ha Renate til å komme hjem til Mandal, men sier ikke hvorfor. En gang var de to nære, men i de siste årene har de ikke hatt så mye med hverandre å gjøre. En av grunnene har vært hektiske livet og jobben til Renate i Bergen, og hun har ofte funnet på unnskyldninger for å holde seg unna barndomsstedet Mandal. Selv om hun er glad i sin tante, har det vært for vondt for Renate å dra tilbake. Men nå er hun alvorlig bekymret, både for tanten og hva hun prøvde å si, så denne gang kan hun ikke komme med bortforklaringer. Vel hjemme hos tante Magdalena, finner hun henne alvorlig skadet og mens tanten ligger i koma, samarbeider Renate både med lokalpolitiet, og gjør sine egne undersøkelser. Hvem ville tanten hennes noe vondt, og hvem prøver å skremme Renate, og hvorfor?

Konseptet virket lovende. Fortid møter nåtid, mørke familiehemmeligheter og fortrengte minner. En fin blanding for en krimbok, men dessverre ble dette litt flatt for min del. Den har noen spennende partier, men det blir fort forutsigbar når man har lest mye av den sjangeren, og ofte føltes historien noe monotont og anstrengt i lengden. Savnet mer brytninger og ikke nødvendigvis overraskelser, men mer variasjon i språket for det blir fort monotont. Mye av det samme skjer. Med pensjonistkrim mener jeg ikke at dette er en bok for bare pensjonister å lese, men en av karakterene er pensjonist og prøver å løse et gammelt mysterium på egenhånd. Det blir litt pensjonistaktig for meg og ikke så veldig troverdig. Føler at den personen fikk litt større rolle enn Renate, og jeg ville heller lese om Renate for hun var mer spennende å lese om. Hun var ikke så endimensjonal som de andre karakterene, og var den eneste karakteren som fascinerte på et vis. Til tross for at tanten hennes er døden nær, og mystiske og skremmende ting skjer rundt henne, prøver Renate likevel å gjøre en god jobb, selv om hun ikke er politi i det distriktet. Men hun samarbeider med lokalpolitiet og sammen prøver de å nøste opp trådene.

Mystisk skygge
Jeg likte også denne mystiske skyggen som dukker opp av og til. En person som holder øye med Renate og huset til Magdalena av en eller annen grunn. Det gir ikke boka et skremmende preg, men bidrar til mer mystikk. Likevel synes jeg det blir fort forutsigbart, spesielt når man har lest mye krim tidligere, skal det mye til for å bli lurt.

For min del ble Magdalenahuset en noe tørr krim som man har lest "mange ganger før". Jeg er ikke ute etter noe nyskapende eller originalt, for det skjønner jeg det er vanskelig med tanke på hvor mange bøker som utgis fra samme sjanger. Men syntes både at spenningen og underholdning uteble i store deler, og det er synd med tanke på at denne virket mørk og dyster. En fin krim å få med seg på late dager, men ikke noe tankevekkende eller noe som kryper under huden. Tror andre kommer muligens til å like den bedre enn det jeg gjorde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nesbøs tolkning av Macbeth skuffer stort. Den holder, etter min mening, ikke vanlig Nesbø-standard.