Bokelskere.no

Oscar Wilde er jo bare herlig! Han var en utrolig intelligent ordkunstner og satiriker; det er ikke uten grunn at hans bøker – og sitater - står bautafast i verdenslitteraturen. For egen regning kan jeg fortelle at det var et stort øyeblikk for meg personlig da jeg kunne la meg avbilde ved (vel, egentlig på) den fargerike kitchstatuen som er å finne i parken utenfor hans barndomshjem i Dublin ;)

Som barn ble jeg svært glad av å lese bøkene om Pippi - jeg satt storøyd og fortærte hver minste detalj rundt hennes rampestreker. Det er umiskjennelig noe livsbejaende over Lindgrens bøker om Pippi (og om Emil, Karlson og de andre figurene hennes..). Tenk at det gikk an å være så rampete! Tent at hun til og med var jente! Tenk at det gikk an å ha en så befriende innstilling til livet!

Etter at jeg ble voksen, er boka som har satt meg i best humør Much ado about nothing av W. Shakespeare. De heftige meningsdiskusjonene mellom Beatrice og Benedick får meg til å trekke på smilebåndet, i tillegg forteller skuespillet oss at det alltids finnes en sjelevenn der ute, uansett hvor tverr og rar du er. Dette er grunnen til at jeg har tatovert tittelen Much ado about nothing på leggen min. Tatoveringen er en slags påminnelse om at man ikke alltid trenger å ta tungsinnet over seg, at man enkelte ganger gjør problemer større enn de er… ;)

Jeg er enig med deg i at det kan være både interessant og givende å få vite mer om sine meddebattanter. Med en gang vi skriver et innlegg her inne, sier vi jo noe om hvem vi er, hvilke preferanser vi har, hva slags litteratur vi liker, hvilke verdier vi forfekter. Samtidig setter jeg pris på anonymiteten dette nettstedet gir oss. Synes det er deilig å kunne si min mening og argumentere for en sak, uten at det betyr noe som helst hvem jeg er ute i “den virkelige verden”. Når jeg selv kommenterer andres innlegg og/eller gir stjerner, er det på samme måte: det spiller ingen rolle hvem personene er, så lenge ordene de skriver engasjerer/provoserer/gjør inntrykk..

Enkelte ganger, og da sikter jeg ikke til innlegg her på dette nettstedet, synes jeg vi mennesker kan gi for mange opplysninger om oss selv og andre vi kjenner. Intimitetstyranniet er et kjent begrep, også innen litteraturen. Det kan rett og slett bli noe klamt over dette stadige ønsket om å utlevere seg selv og andre fullt og helt. Grunnen til at jeg denne gangen var usikker på om jeg skulle poste innlegget mitt, var at jeg skrev at jeg hadde kjennskap til alkoholisme. Selv om jeg delvis er anonymisert her inne, har jeg selv valgt å legge ut en god del opplysninger om meg selv. Når jeg så skal kommentere kjennskap jeg har om et tabulagt emne, en kjennskap jeg har fått indirekte, blir det vanskeligere, rett og slett fordi jeg kommenterer noen andre enn meg selv.. Jeg veide for og imot, siden dette er en etisk problemstilling. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg kunne poste innlegget, fordi ingen, selv om de kan finne ut hvem jeg er, har mulighet til å skjønne hvem det er jeg sikter til. Tror dette er den beste forklaringen jeg kan komme opp med…

Hvis EU har "samksjonert en forskrift (som jeg ikke husker betegnelsen på) og som skal innarbeides i alle medlemslandenes lovverk" etter at denne boka ble skrevet, så er jo det veldig bra. Det boka handler om, er at EU-domstolen i fire dommer (Viking LIne-dommen, Laval-dommen, Rüffert-dommen og Luxemburg-dommen) har gått imot EUs egne direktiver som omhandler arbeidsvilkår, fordi den frie flyten av tjenester stilles høyere enn arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Det er denne domstolen som tolker EUs regelverk, så sånn sett er det jo deres ansvarsområde. Det skumle er jo at EU-domstolen tydeligvis går imot det som har vært andre EU-organers hensikt. Her i Norge ville det vært EFTA-domstolen som så på lignende saker, så vi vet jo ikke hvordan resultatet av slike rettssaker ville blitt her - det kommer altså an på dommernes tolkninger.

Og ja - forfatteren er EU-motstander, det kommer veldig tydelig fram i bokas siste kapitler - og i spissformuleringer som den jeg siterte. Det betyr ikke at man skal overse det boka handler om - at arbeidstakere i EU (og kanskje også i EØS) går en vanskelig tid imøte.

Jeg er som deg og Guiritana veldig glad i tidligere storheter innen norsk litteratur og har ofte etter en gjennomlesning følt at jeg virkelig har lært noe om livet – både generelt og om livet spesielt på den tiden boken ble skrevet. Kampen mot fremmede makter, for selvstendighet, mot kvinneundertrykkelse, for menneskerettigheter.. Alle var de viktige slag og alle sa de noe om tidsånden i datidens Norge.

Det at vi har det så godt materielt sett i dette landet, gjør det kanskje ekstra vanskelig for forfatterne? Hva skal man skrive om når “alle” har tak over hodet, mat på bordet og gjerne også et klesskap fylt til randen av dyre plagg.. I tillegg virker det som om vi svært sjelden lar oss sjokkere, vi er blitt så blaserte at lite går inn på oss og lite virker å angjelde oss. Vi nordmenn er visst veldig opptatt av hva naboen mener om oss, samtidig vil vi verne om privatlivet og er redde for å slippe den samme naboen inn på livet slik at han kan se vår tilkortkommenhet.. De forfatterne som greier å se gjennom blendverket av tilsynelatende vellykkethet, er for meg de vellykkede. Er det ikke noe tomt over dette jaget mot en karriere, en fin bil, et drømmeslott, et perfekt liv? Forfattere som virkelig greier å si noe om denne tomheten i dagens samfunn, er forfattere jeg gjerne vil lese.

Jeg er veldig enig i mye av det som er skrevet i denne tråden. Har jobbet som lærer de siste 11 årene og har faktisk bare i løpet av denne korte tida sett en klar endring i elevgruppene jeg møter. For hvert årstrinn som kommer til min skole, finner jeg flere og flere individualister som bare tenker på seg selv og ikke føler at de skylder samfunnet eller sine medmennesker noe som helst. Disse ungdommene er oppdratt til å tenke at alt order seg (selv uten egeninnsats), til å kreve sine rettigheter, til at curlingforeldrene deres – og alle andre - legger alt til rette for dem.. De har gjennom hele livet blitt fortalt at de er unike og spesielle, og gjerne også at de er skiller seg ut fra alle andre. Når de så møter virkeligheten, ofte med et stort mageplask, når de får sine første karakterer, får mange av dem problemer. Det er vel ikke uten grunn at flere og flere unge får problemer med selvfølelsen og får psykologiske problemer. Individets møte med storsamfunnet og de pliktene som møter dem der, kan ofte bli dramatisk.

Nettopp derfor synes jeg romanforfattere som tar tak i menneskers psyke er interessante å lese. Fremmedgjøringen forventningen om det perfekte ofte fører til, gir grobunn til gode bøker. Om forfatteren i tillegg til å beskrive de psykologiske aspektene ved sine romanfigurer også tar for seg tabuene i samfunnet og kommer med litt samfunnskritikk, blir jeg ofte begeistret for boka. Et eksempel på en slik forfatter er Carl Frode Tiller. Han skriver svært godt om psykiske problemer, i tillegg til at han kommer med en, enkelte ganger lett forkledt, samfunnskritikk. Vi har alle blitt så opptatte av oss selv og andres syn på oss, at vi ikke lengre bryr oss om “de andre” som ikke har det like bra… Dugnadsånd er byttet ut med et intenst ønske om 15 minutes of fame.

He he ;) Heffalumpen: om det er noen jeg absolutt IKKE har medynk med akkurat når det gjelder å velge ut bare 5 bøker som beskriver deg som person, er det nettopp deg ;) Du har selv satt opp kriterier det er svært vanskelig å følge! Personlig brukte jeg ganske lang tid på å komme opp med en liste – utfordringen i seg selv er jo temmelig drøy! Gleder meg å se hva du kommer fram til, i selvransakingens navn ;)

PS: om noen skulle lure: Her var det Pippi-Anja som uttalte seg ;)

Dette var et utrolig vanskelig spørsmål! Først og fremst tror jeg at vi mennesker er såpass enkle at våre bokfavoritter er nettopp favoritter fordi vi gjenkjenner noe av oss selv i dem, eller kanskje vi gjenkjenner noe vi skulle ønske vi var… Jeg har nå gått gjennom hele boksamlingen min – puh! – og kom først, etter hard selvjustis, fram til ei liste på 15 bøker. Her inne er jeg vant til å snakke om bøker og å diskutere lesing/litteratur i generelle termer. Når jeg plutselig skal si noe om hvem jeg er som menneske, blir det hele straks mer komplisert. Hvor langt kan jeg gå i et slikt prosjekt, hvor privat kan jeg være? Etter en intens indre drakamp, der jeg har veid for og mot, står jeg igjen med denne listen:

• Joanna Rubin Dranger Frøken Livredd og Kjærligheten. Kjærligheten er alltid vanskelig, selv for en godt voksen kvinne.
  
• Gunn Imsen Elevens verden. Jeg er lærer og jobben er en stor del av livet mitt. Mye av min identitet dreier seg nettopp rundt dette å være “lærer”.
  
• Astrid Lindgren Pippi Langstrømpe. Noen ganger kan jeg være utrolig tøff og munnrapp! Dette er egenskaper som kan være svært sjarmerende når man er barn, men kanskje ikke alltid like velansett, eller sjarmerende!, når man er voksen.
  
• Märta Tikkanen Århundrets Kjærlighetssaga. Noen ganger byr livet på erfaringer man helst ville unngått. Og ja: luktene er noe av det man husker best…
  
• Cervantes Don Quijote. Enkelte ganger blir jeg nesten ør av alt det jeg leser. Til tider leser jeg litt for mye.. Heldigvis har det ikke tippet over i galskap ennå – en gåtur eller et kafèbesøk med venner pleier å kurere det verste av galskapen. Men vindmøller kjemper jeg stadig mot.
  

Håper jeg ikke har vært alt for privat, men dette var det mest ærlige jeg kunne komme opp med i kveld!

Du gjer det sanneleg vanskeleg for oss, når vi berre kan plukke ut fem bøker… Kva som er mine favorittar endrar seg stadig, det er rett og slett dagsformen som avgjer kva for bok som er favoritten akkurat her og no. Så i dag, kl. 12.08 måndag 13.juni 2011, ser lista slik ut:

• Märta Tikkanen Århundrets kjærlighetssaga
  
• James Joyce Ulysses
  
• Carl Frode Tiller Skråninga
  
• William Shakespeare Richard III
  
• Virginia Woolf Mrs. Dalloway
  

Shakespeare burde vore representert med fleire verk på ei slik favorittliste, men det er jo så mange andre gode forfattarar òg..

Veit det er ”juks”, men eg kan ikkje la vere: dei som var nærast å komme med på lista, var:

• J.D. Salinger The Catcher in the Rye
  
• Jon Fosse Naustet
  
• Fjodor Dostojevskij Opptegnelser fra et kjellerdyp
  
• Aristofanes Lysistrata
  

Ingen vet egentlig hva dette stykket omhandlet, men jeg har i alle fall funnet denne referansen på nett. Her sies det at Shakespeare baserte seg på Cervantes' DQ, men jeg mener å ha lest at andre teorier baserer seg på at Cervantes fant temaet hos Shakespeare..

Uansett: de var samtidige og til tross for at de etter datidens målestokk bodde langt fra hverandre, er det ikke tvil om at den ene eller den andre av de to store lot seg influere av den andre. Selv om Cervantes var langt eldre enn Shakespeare døde de samme år...

Dette vil jeg gjerne være med på! Har stor sans for Dickens allerede og har planlagt å lese mer i anledning jubileet. Ser at Ann Christin foreslår en tur i kjølvannet av lesingen, dette er et forslag jeg støtter fullt ut. Faktisk har jeg så smått begynt å planlegge en slik reise selv.. Har gode erfaringer med å reise på litterære turer, siden leseselskapet jeg er medlem av også er et litterært reiseselskap. Til nå har vi i løpet av 10 år vært på 4 turer, den femte går til Goethes Weimar høsten 2012. Selv om alle reisene har vært flotte, var det noe spesielt å oppleve 100-årsdagen til Bloomsday i Dublin. Byen sydet av liv og urolig mange arrangement var dedikert Joyce og Ulysses.. Tror det vil være mulig å erfare noe av det samme under et Dickens-jubileum, han er tross alt med god grunn en av Englands nasjonalskatter… I tillegg hadde det jo vært artig å få møte noen av dem en diskuterer med her inne ute i den virkelige verden ;)

Takk for komplimentet! Bare hyggelig å kunne hjelpe ;) BTW: er du klar over at Cardenio er tittelen på et sagnomsust skuespill av Shakespeare, et tapt skuespill... Cervantes hadde nok god kjennskap til sin samtidige mester S, så belest som han var!

Alle de historiske og litterære referansene som er å finne i DQ var i alle fall for meg svært interessante. Til slutt ble det nesten sånn (for meg) at referansene ble mer interessante enn selve historien..

Flott, Annelingua! Du, KjellG og alle andre bidragsytere til trådene om DQ har fått meg lysten på en gjenlesning. Om 2 uker står jeg mer fritt til å disponere tiden min som jeg vil, tror jeg kommer til å følge dere da!

Jeg ble selv inspirert til å lese Rolandsangen/Rolandskvadet etter å ha lest DQ. Her er min omtale av verket og her finner du/dere versjonen jeg leste. Håper dette kan hjelpe ;)

Da jeg var yngre var jeg en svært ivrig boksamler. På grunn av lommeboka så jeg meg nødt til å besøke antikvariater og brukthandlere hyppig. Jeg fant både Bjørnsons og Lies samlede verker til en billig penge i skinninnbundne utgaver, med en herlig patina av et levd og lest liv. Kiellands samlede fant jeg i en noe ringere utgave og Ibsen kjøpte jeg gjennom bokklubben. Jeg ser stadig vekk ulike utgaver av de fire stores samlede verker når jeg besøker antikvariater og brukthandlere i dag – ikke er de dyre, heller (kanskje med unntak av Ibsen). Jeg vil anbefale deg å sjekke bruktmarkedet, er sikker på at du kan finne utgivelser som frister der.

Det er veldig hyggelig å se Bjørnsons, Lies, Kiellands og Ibsens samlede i bokhylla, men på samme tid er de en påminnelse om at jeg ennå ikke har lest alt, og kanskje ikke (igjen med unntak av Ibsen) kommer til å lese dem ut…

Først: tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne boka! Selv om jeg har lest mye krim, må jeg noe beskjemmet innrømme at jeg verken hadde hørt om boka eller forfatteren før jeg leste din omtale. Det du skrev gjorde meg interessert og nå har jeg endelig fått lest Tidens datter selv.

Jeg er enig med deg i at boka setter historieskriving i perspektiv. Ikke er det bare seierherrene som skriver historien, de samme seierherrene har til og med hatt mulighet til å forandre det som tidligere er skrevet om motstandere, for så å sette seg selv i bedre lys. Boka stiller spørsmål ved historiske ”sannheter” og belyser problemet det er å forandre på disse ”sannhetene” når generasjon på generasjon har lest og lært om dem.

For meg var det spesielt interessant å lese om teoriene rundt Richard III, hans regjeringstid og person, siden jeg er stort fan av Shakespeare. Kilden mesteren fra Stratford benyttet seg av når han skrev sitt historiske skuespill om kongen var Thomas More, en historiker som levde under Henry VIIs regjeringstid og viss kunnskap og intensjoner det blir sådd tvil om i denne boka. Må si at det var forfriskende å lese om et annet syn på Richard III enn det synet Shakespeare – og More - forfekter. Historie og historieskriving er interessant og det er alltid deilig å bli påminnet om at dette faget og ”sannheten” vi alle kjenner til en gang har kommet fra enkeltmennesker, enkeltmennesker som var preget av sin samtid, sine ledere, sine motiver… Historikere og historiske kilder var/er bare vanlige mennesker og innehar alle de samme styrkene og svakhetene vi andre lider under.

Som krimfortelling er denne boka ganske stillestående og jeg tror kanskje at en del lesere kan finne den for lite actionpreget. For meg var dette likevel en liten perle, nettopp fordi jeg liker bøker som får meg til å tenke, fordi jeg er opptatt av historie og fordi jeg synes det er spesielt givende å lese om historiens store mennesker. Om noen andre fatter interesse for denne ganske korte boka (191 sider), er den å finne her

Avslutningsvis vil jeg si at jeg likte begrepet Tonypandy, tror det for meg kommer til å bli et begrep jeg vil benytte meg av hver gang det er noe muffens ved den historiske sannheten av det jeg leser…

Eg er veldig einig i det du skriv – for meg er Skråninga absolutt eit meisterverk! Hoppa i tid er meisterleg gjennomført, og gjer at ein som lesar både blir nysgjerrig og fenga av historia. Tittelen er svært passande for boka; her møter vi eit menneske som er fanga inn i ein spiral på veg nedover mot tragedie, utan moglegheit til å hoppe av. Hovudpersonen sklir først sakte og etter kvart raskare nedover skråninga..

Dette er ei vond bok å ta inn over seg. Eg har lest både boka og skodespelversjonen, og har sett ei av oppsetjingane. Eg kjente meg sint ved kvart møte med verket: det er faktisk slik at omsorgssvikt og overgrep til stadigheit skjer, utan at nokon av dei som veit grip inn. Tenk så mange liv som kunne vore annleis om fleire hadde gjort noko, sagt i frå om det dei veit om det som skjer rundt om i heimane til folk.. Tiller seier noko viktig om kva som kan skje når vergelause ungar ikkje får den hjelpa dei treng, og på den måten er boka også ein viktig samfunnskritikk og eit must å lese for alle dei som arbeidar med ungar.

Må bare presisere at svært få deler av boka er skrevet i historisk presens - det aller meste er lettlest og skrevet i det akk så problemfrie preteritum ;)

Du har nok rett i at denne boka er en typisk ”kvinnebok” og på mange måter tar den opp tradisjonen fra Fay Weldons bøker. Weldon er en forfatter jeg satte stor pris på da jeg var yngre, rett og slett fordi jeg syntes det var interessant og faktisk befriende å lese om kvinneskikkelser som var sterke og kjempet mot undertrykkelsen de følte seg utsatt for. De aller fleste forfatterne jeg leser bøker av er menn, og de aller fleste hovedpersonene jeg møter på er også menn. Nettopp derfor er det underholdende å lese bøker om Weldons hunndjevel eller Uris kjerringer.

Uris Kjerringer gjør det samme som Weldons karakterer; de prøver å hevne urett de føler har blitt begått mot dem av menn. Hevnen de utfører er til tider passende, andre ganger er det ikke like lett å følge forfatterens tanker. På mange måter likte jeg boken godt, siden tematikken tidvis er tiltalende (må bare presisere at jeg er i mot all slags form for vold i det virkelige liv!). Jeg satte også pris på selve rammen rundt det hele – latinkurset – og de mange latinske sitatene og lærte faktisk en del om latin. Når det er sagt synes jeg karakterene ble litt for karikerte for min smak; de var så utrolig forskjellige, men likevel på hver sin måte en stereotypi av ulike kvinneskikkelser…

Uri skriver godt, det er ingen tvil om at hun behersker det norske språk til fingerspissene. Bruken av historisk presens fant jeg likevel forstyrrende. Jeg skjønner at denne verbformen er brukt for å skape nærhet til handlingen, men i mine øyne var bruken inkonsekvent og derfor til tider rett og slett forstyrrende. Jeg tok meg selv i å stoppe opp i lesingen hver gang det ble skrevet i presens…

Ser at en del av det jeg har skrevet er ganske negativt, men jeg vil likevel presisere at jeg fant boka både lettlest og underholdende. Dette er ei bok for alle dem som liker Fay Weldon eller for alle dem som en eller annen gang har følt seg dårlig behandlet eller forbigått av menn. Personlig fant jeg boka mye svakere enn for eksempel samme forfatters De beste blant oss, men den var absolutt verdt de få timene det tok å lese den. For å oppsummere: min mening er at dette er ei underholdende midt-på-treet-bok, kanskje skrevet spesielt for kvinner. Les den gjerne i kjølvannet av en konflikt med en mann, da befinner du som leser deg nok i den rette stemningen til å ta inn over deg både tematikken og handlingen.

Jeg kan med dette avkrefte ryktene om min død ;) Setter pris på at du har merket mitt fravær, jeg har savnet å diskutere med deg og de andre her inne! Noen ganger er det bare sånn at livet kommer litt i veien og da må hobbyen vike for de mer presserende gjøremål.. Med andre ord: jobben.

Det er nettopp dette med diskusjonene og at vi etter hvert føler at vi ”kjenner” dem vi debatterer med, og derfor legger merke til eventuelt fravær, som er så spesielt med bokelskere.no. Nettsiden er nesten som et lite samfunn å regne. Her finner vi mennesker i alle (lesekyndige) aldere, med ulike bakgrunner og ulike meninger. Bakgrunnen vår gjør at vi uttrykker oss på forskjellige måter. Noen ”kjenner” du godt, andre har du til nå ikke hatt kontakt med. Det er kanskje derfor de få beklagelige episodene har oppstått: det er lett å akseptere sterke meninger og uenighet fra bokelskere en kjenner og til nå har hatt et positivt forhold til, mens det er vanskeligere å forstå bokslakt eller argumentasjon fra andre en ikke har ”snakket” med tidligere? Hmmm, dette er i alle fall en teori jeg har ;) Uansett: for meg er det fremdeles svært interessant å diskutere bøker og mer generelle tema med dere andre bokelskere og takk og pris for det ;)