Bokelskere.no

Første novelle, Apotek. Da jeg leste denne, satt jeg igjen med et inntrykk av Olive som en fjern, stram, ikke veldig blid/imøtekommende dame. Mulig fordi novellen ble fortalt gjennom ektemannen, Henrys, øyne. En tankevekkende novelle som beskriver det at to ektefeller så helt tydelig også er veldig glade i andre personer, samtidig som det kommer fram at de ønsker (eller må?) å holde sammen videre.

Her fikk vi et annet inntrykk av Olive. Hun framsto som en mer fjern person i den første fortellingen, i Flo var hun absolutt til stede. Det virket på meg som Olive skjønte hva Kevin planla, og at hun var bevisst på dette da hun satt seg inn i bilen. Hennes småprat om andre som hadde hatt det vanskelig i livet framsto for meg som en måte å fortelle/forklare Kevin at det er normalt å ha det vanskelig innimellom, det er normalt at noen er syke, livet er ikke alltid enkelt. Jeg fikk følelsen av at dette etterhvert gikk inn hos Kevin, men jeg er ikke sikker.

Olive Kitteridge.
Er det empati som er Olives sterkeste egenskap i de to første historiene? Hvorfor blir hun sittende i bilen å prate med sin gamle, tilbakeholdende elev Kevin lenge etter at han først ønsket å avslutte samtalen? I begge novellene er det unge mennesker som går gjennom livskriser; Olive derimot virker (så langt) som å ha levd et godt, stabilt liv.

Olive Kitteridge.
Med mange gjøremål i påsken, takk for at du gir oss et puff til å komme videre i boka. Det er tydelig at vi får se en annen side av Olive i denne historien.

Ja, enig. Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte.

Litt skuffende av forfatteren av Oxen bøkene.
Tidvis bra og spennende, men i det hele alt for lang og treg når det gjaldt privatlivet til Nina. Kunne ned fordel vært kuttet med minst 100 sider. Hvor har forlagskonsulentene vært hen?

Verdt å lese foran USAs presidentvalg 2024
Amerikansk politikk og samfunnsliv virker til tider uforståelig - ikke bare for utlendinger, men også amerikanerne selv. Flommen av bøker som lover oss innsikt synes bare å vokse. Noen av dem innfrir faktisk, men ingen av dem gir etter min mening det fullstendige bildet. I beste fall utfyller bøkene i denne listen hverandre.

Noen av bøkene har sterkt fokus på enkeltpersonen Donald Trump. Som tidligere president skiller han seg så mye fra sine forgjengere at han får ekstra mye oppmerksomhet selv etter bare fire år i embetet. Siden verken amerikanerne eller resten av verden er ferdige med ham, har framstillingene fra årene 2016 til 2020 fortsatt interesse.

Bøkene her tar også for seg brede politiske strømninger og utfordringer som det amerikanske samfunnet står midt oppe i. Norske og andre utenlandske forfattere har bidratt med bøker som gir oversikt. Klikk på den enkelte boka for å få en fyldigere omtale. (Skrevet 28.3.24).

Blant kommentarene nederst på lista har andre bokelskere nevnt bøker som de har funnet nyttige, men som jeg ikke har lest selv.

Bokomslaget sier ikke så mye og kan gi uttrykk for en kjedelig bok, men inntrykket som omslaget gir taler ikke alltid sant om innholdet, for boken er, selvom den er gammel, godt skrevet med mye god informasjon og kirkehistorie. Boken tar for seg den troendes dåp som den opprinnelige dåpsformen og forfatteren tar også utgangspunkti i Guds Ord rundt temaet. Johannes Warns er engasjert i skrivingen sin og er tydelig på at Guds Ord bør være vår rettesnor, og selvom han kunne gått enda mer grundig til verks med tanke på det bibelen sier rundt dåp, så synes jeg han gjør en god jobb både med tanke på det bibelske og det kirkehistoriske. Ikke visste jeg at forfølgelsene av anabaptistene/gjendøperne var så grotesk som Warns får fram og selv Luther var ikke så uskyldig i denne saken som han kunne se ut som. Selvom Luther hadde sine gode sider så påpeker Warns hvordan reformasjonen kun var delvis og at han tok med seg endel katolsk gods som hindret en fullkommen reformasjon. Selvom han også påpeker endel godt rundt Luther så legger han ikke skjul på det negative som skjedde i kjølevannet av reformasjonen. Alt i alt en god bok rundt dette med dåpen, som kan anbefales alle som kjemper med dåpsspørsmålet.

Tragikomisk thriller fra Ukrainas første år.
Mye av handlingen virker absurd, men det gjelder i høy grad også de kaotiske årene like etter Ukraina løsrev seg fra Sovjetunionen 1991. Dette får Kurkov fint fram i fortellingen om Viktors hemmelighetsfulle oppdrag for en Kiev-avis: å skrive nekrologer for folk som ennå ikke er døde. At Viktor har pingvinen Misja i leiligheten sin, er typisk nok resultatet av en økonomisk krise i byens zoologiske hage. Etterhvert som intrigen skyter fart, får Misja som forventet en sentral rolle.

Alt i alt en underholdende historie fra et land som ellers har måttet utholde mye verre enn det som fortelles her. Kurkov er forøvrig fast skribent i ukeavisen Dag og tid.

Dukkehuset likte jeg veldig godt!
I påsken leser jeg etter innfallsmetoden. Jeg har 50+ bøker på leselista, så det er masse å velge mellom. I dag startet jeg på Olive Kitteridge, av Elizabeth Strout. Den er periodens bok i lesesirkelen her på Bokelskere. Så har jeg plukket fram en krim: Sekten, av Camilla Läckberg og Henrik Fexeus. Den virker lovende. Ønsker alle en fin påske :)

Ambisiøs, språklig kreativ og teknologisk finurlig norsk science fiction om vår egen verden, men langt inn i fremtiden og med helt andre samfunnsforhold enn de som rår i dag. Boken kan leses både som en dystopi og en utopi, for Verdenskanselliet er litt for perfekt konstruert. Nøkkelord: genmanipulering, sorteringssamfunn, syntetisk lykkerus, steril medmenneskelighet og dysfunksjonelt følelsesliv. Med dette utgangspunktet går Lauritsen i sømmene på den menneskelige psyke, blottlegger våre svakheter og begrensninger og demonstrerer hvordan teknologi, ambisjoner og fordommer kan skape emosjonell slitasje i oss.

Noen høytstående personer i Verdenskanselliet vil nemlig ha det til at negative følelser skaper grobunn for kaos, og det kan for så vidt være sant. Men aldri er noe så galt at det ikke er godt for noe; her ble i hvert fall jeg mer overbevist om at våre svakheter gjør oss sterke, og at våre mangler gjør oss hele.

«Du må ta sorgen til ditt hjerte, akseptere den og transcendere den, avbrøt spåmannen - Du må ikke skubbe smerten vekk, men ta den inn, la deg synke inn i den – bare på den måten vil du klare å transformere den til mot, kraft og kjærlighet, til en lykkelig omfavnelse av selve livet.» (108)

Les «Verdenskanselliet» med åpent sinn og godta settingen kun som del av et overordnet konsept. Du må også for all del ikke forvente plotdrevet spenning, men heller konsekvensetisk og psykoanalytisk karakterstudium.

Jeg leste denne boken i en lesesirkel i gruppa «Norsk fabelprosa», og da kom selve forfatteren på besøk og svarte på spørsmål og tilbakemeldinger. Hvis du vil lese mye mer om hva andre dyktige og erfarne lesere har å si om denne boken, kan du lese innleggene i gruppa her:

https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa

kke dårlig skrevet.
Litt..spekulativ i noe mystifismeaktig, kanskje.
Men jeg leste den, jo...

Vår helt kommer til himmelen (i det faktiske etterlivet, eller i en drøm), og jeg tillater meg å dele boka i to. De første to tredelene er en intetsigende og ordrik satire av det selvgode, borgerlige livet som vår helt og hans krets lever der oppe. I den siste tredelen skyter romanen fart, og kommer inn på de aller største spørsmålene etter hvert som vår helt klatrer i hierarkiet i Guds selskap, hvor de bl.a. driver med utvikling av jorden, menneskeheten og historiens gang.

Den mest interessante friksjonen oppstår i spennet mellom det utviklerne har til hensikt å skape, og hvordan menneskene tar det i bruk. Vår helt ser det blant annet på studieturer til romanens samtid. Et konkret eksempel på skuffelse hos utviklerne som (som ikke røper noe viktig fra handlingen): Vår helt har designet Matterhorn, men kommer ikke over at mennesker dør i forsøk på å bestige fjelltoppen. Fjellet er da ikke laget for at man skal gå oppover langs sidene, men disse menneskene... Det er ikke bare, bare å lage en verden og en menneskehet som fungerer knirkefritt.

Og vi kommer inn på langt mer alvorlige feiltrinn - hos utviklerne, eller hos menneskene? - enn i eksemplet over. Vår samtid - eller i hvert fall romanens samtid på 1970-tallet - beskrives bl.a. som et resultat av en spesifikk "corporate culture" i Guds selskap, og det jeg leser som en desillusjonert, men for dem selv ufarlig skrivebordsrevolusjonsvilje hos utviklerne. All verdas liding blir ikke noe uforklarlig, eller filosofert bort i et ordrikt ondes problem, men en nødvendig konsekvens av - vel, det vil gå for langt å røpe alt.

Frayns sans for overflødige, elegante fraseringer og unødvendig ordrike skildringer er i høyeste grad til stede. Det er til gjengjeld også hans vell av kreativitet, vidd og satire. Romanen er kort, og den virkelig gode delen enda kortere, men den siste tredelen er faktisk så god på så mange plan at det gjør helheten verdt å dra seg gjennom. Det er noen scener og poenger jeg kommer til å ta med meg og gruble videre på, og det i seg selv er noe å verdsette, kanskje mer enn noe annet.

...og kjempeskummelt.