Bokelskere.no

En noe under middels selvhjelpsbok om å prioritere riktig og ta rette valg og dermed spare tid og få tid til mer av det som er av verdi. Thunem-Saanum kommer med flere gode og velmenende råd, men mange av disse kan man lese seg til andre steder også og de fleste er ganske logiske. På en måte er det greit å ha de samlet i en bok som denne, men på en annen måte føles det som repetisjon av ting man har hørt og lest før. Selvfølgelig har boken noen idér som ikke har vært så langt i pannebrasken som de burde. På den andre siden ser jeg for meg at boken gjelder mest for de som leter etter suksessoppskriften i jobb og bedriftsammenhenger, samtidig som den også berører noen generelle områder på hjemmebane.

I tillegg ser jeg at boken kanskje ikke er like relevant for meg som for mange andre som kanksje stresser seg gjennom dagen for å rekke alt mer enn meg selvom jeg har nok å gjøre. Den har allikevel noen gode tips som jeg godt kan implementere i mitt liv, men det hele blir lagt fram på en ganske alminnelig og til tider kjedelig selvhjelpsstil.
Tittelen på boken (Tid til alt) er også missvisende og du får absolutt ikke tid til alt etter å ha lest boken, kanskje tid til litt mer av det som betyr noe men ikke så mye mer. Jeg har trua på at forfatterens foredrag kunne fenget noe mer enn boken, en bok som med fordel kunne vært kortet ned en del. Ta deg heller et vinterbad og les den nyere boken hennes om vinterbading, kanskje det gir dagen din mer engeri og fokus og tid til mer?

Tusen takk for innsatsen, Torill. Og takk til alle som har vært med i lesesirkelen, det har vært mange interessante kommentarer.

Turgenjev.
Fantastisk, da har vi minst fire oversettelser av romanen Røk på norsk: én fra tysk, én fra engelsk og to fra russisk. Og det er ikke engang Turgenjevs mest kjente roman! Selv har jeg lenge vært begeistret for de troverdige mannlige og kvinnelige karakterene i bøkene hans.

Kristian Elster d.e. var tidlig ute med sin oversettelse av Røk, men på 1880-tallet sørget billigbokforlaget «Bibliotek for de tusen hjem» for en rekke nye utgaver på norsk av den samme forfatteren.

Leseklubben er en Podkast som Nrk startet opp i slutten av august 2024. Programleder er Kristine Lossius Thorin, som har med skuespiller og komiker Kristoffer Olsen. Ideen er å legge vekk mobilen og finne igjen konsentrasjonen, og å lese sammen med flere. Drømmen er at alle i Norge skal lese samme bok samtidig, så det er bare å melde seg på. De sier «Vi er en leseklubb for sofagriser, bokelskere og mobilskrollere» De leser litt, så snakker de om boka og tar imot innspill fra alle som er med i klubben.

Nå er det litt mye sakprosa i monitor her, men samtidig føler jeg at jeg burde fullføre denne serien med bøker om fattigdom med å lese Maria Lavik sin "Vi, de fattige". Den har tross alt ligget på leselisten lengre en JD Vance.

Vi som er så heldige i å tilfeldigvis befinne oss i den norske middelklassen slipper lett unna, som når Thomas Espedal skriver om kaffetrakteren som overdøver nyhetssaken om de druknede barna i middelhavet.

Desmond har tidligere skrevet om leiemarkedet i Michigan, eller litt bredere forstått, om hvordan det å være fanget i leiemarkedet forhindrer sosial mobilitet. Denne gang graver han dypere.

Kort oppsummert handler dette om fattigdom som resultat av en villet politikk. Ikke nødvendigvis at vi har fattige fordi vi vil, men fordi vi ikke vil gjøre noe med det.

Poverty, by America handler om at vi peker på de fattige og sier de har sugerør i statskassa, samtidig som det er den gruppen som henter ut minst, med ganske stor margin. Samtidig gjør vi ikke jobben ovenfor de med høyest inntekt.

Jeg klipper syv av ti slips for Desmonds siste, så får vi se da ...

Islandske Gerður Kristný skriver poesi som ligger veldig tett opp mot det norrønne mens det samtidig er noe som er hennes og som passer til vår moderne tid. Hun gir ofte en stemme til de som ikke selv kan snakke, det være seg kvinner som har vært utsatt for voldtekt eller vold for å nevne noe. Denne gangen er handlingen lagt til 1800-tallet og vi møter en alenemor som sammen med barna sine bor på et veldig vèrhardt sted langs kysten hvor de har nærmest umenneskelig livsvilkår og hvor de skal prøve å livnære seg på blant annet selfangst. Poesien hennes er veldig rå, skarp og kald, men ikke uten noe varme og empati likevel.
Både diktboken Selmor og de andre bøkene til den islandske forfatteren og poeten anbefales på det aller varmeste!

Hele omtalen av Selmor inkl smakebiter kan leses her.

Jeg har lyttet til boken i forbindelse med at jeg vil lese de bøkene jeg ikke hadde lest i Janne S. Drangsholts bok Fra Snorre til Skaranger hvor hun tar for seg norske klassikere, og det ble en hysterisk morsom leseopplevelse. Men også tankevekkende gitt at her er det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret snudd helt på hodet. Her er det kvinnene som bestemmer mens fedrene steller hus og barn,og mennene blir undertrykte. Handlingen går for seg i det fiktive landet Egalia og vi møter blant annet sønnen til direktør Bram, Petronius, som ikke har noe lyst til å rette seg setter den gjeldene reglene og starter en maskulin bevegelse. Her må menn bruke p-piller, og de må gå med PH (pung holder)

Jeg kan godt tenke meg at denne boken skapte litt debatt når den kom ut på slutten av 70-tallet, og jeg kan ikke si at dette er noe vi bør trakte etter heller. Jeg fikk litt vibber til romanen 11 % av Maren Uthaug, en bok jeg var veldig ambivalent til når jeg leste den i fjor, og jeg blir ikke overrasket om Uthaug har funnet inspirasjon til romanen nettopp hos Gerd Brantenberg. Her kommer satiren veldig godt frem, noe jeg ikke syntes det gjorde hos Uthaug, så kanskje det er derfor denne var noe mer spiselig enn den andre, for meg. Morsom men også tenkevekkende og mye å kjenne igjen. Anbefales!

Ingeborg Solbrekkens Jøden og jorden er en sterk, gripende og nødvendig dokumentar som kaster lys over en ofte underkommunisert del av norsk krigshistorie. Boken forteller den hjerteskjærende historien om Hans Salomon og hans familie, som ble offer for nazismen og dens sympatisører i Norge under andre verdenskrig. Solbrekken har gjort et imponerende stykke arbeid med å hente frem detaljer gjennom grundig research, kombinert med personlig engasjement. Historien om Salomon-familiens kamp for overlevelse og deres tilknytning til jorden og gårdsdriften gir boken en dyp menneskelig dimensjon. Leseren blir konfrontert med vanskelige spørsmål om moral og ansvar: Hvordan kunne noen av deres norske naboer og landsmenn aktivt bidra til deres ulykke, mens andre tok store risikoer for å hjelpe?
Forfatterens grundige forskning gir et unikt og innsiktsfullt bilde av hvordan norsk antisemitisme og økonomiske motiver spilte en rolle i å frata jødene deres jord og eiendom. Dette er en viktig og rørende lesning som burde finne veien til mange lesere – spesielt de som ønsker å forstå mer om Norges historie og de mørkere sidene av andre verdenskrig.

Lorentzen forsøker å kombinere dokumentarisk etterforskning med et personlig prosjekt, men denne blandingen ble noe uklar. Boka veksler ujevnt mellom forfatterens egne opplevelser og de historiske funnene knyttet til Quisling og kofferten hans. Dette skaper inntrykk av at historien mistet fokus, spesielt for lesere som forventer en mer stringent framstilling av Quislings liv og den symbolske betydningen av kofferten. I tillegg stiller boken mange spørsmål, men gir færre konkluderende svar, noe som etterlot leseren med en følelse av ufullstendighet.
For dem som ønsker en mer analytisk tilnærming til Vidkun Quislings rolle i historien, kan denne boken føles skuffende. Selv om den inneholder interessante øyeblikk, makter den ikke helt å leve opp til potensialet sitt som verken biografi eller refleksjon over krigens spor i ettertid.
Resultatet ble en tekst som vakler mellom å være en personlig reise og en dypdykk i en mørk periode i norsk historie, uten helt å lykkes med noen av delene. Podkasten var bedre.

Første del av tre bøker om Vernon Subutex, tidligere eier av platebutikk nå blakk og uten bostedsadresse.

Med seg i bagen sin får han med seg noen private videokassetter av sin avdøde kompis, tilfeldigvis også rockestjerne og nasjonalt ikon. Her er det altså en potensielt gullgruve, men kan han tillate seg selv å dele en kompis sin fortrolige siste hilsen med offentligheten?

Det får vi ikke vite i denne boka, men vi får møte et urimelig stort knippe andre karakter, alle som forfatter Despentes, må jeg innrømme, skriver skikkelig godt om.

Noe annet om Despentes. Her har Aune Sand møtt konkurranse, for her humpes det avgårde i øst og gevær. Hun virker jo helt besatt!

I det store og hele skrives det virkelig godt, men flyter litt mye mellom litt for mange karakterer som gjør meg usikker på om jeg gidder en eller to bøker til.

Jeg ender med å trille til terningkast fire for denne boka i krysningen mellom Sult og Jordbærmus.

Det trendes hardt for denne debutanten med en antageligvis meget ressurssterk markedsavdeling i ryggen.

På et påkostet eldresenter sitter fire pensjonister og koser seg med fersk bakst og krimgåter. Så har de flaks, senterets vaktmester blir klubbet til døde og endelig kan de vri de små grå rundt en virkelig sak.

Jeg tenker først, snakker vi Agatha Christie her? Bernard Borge kanskje? Kultiverte pensjonister som løser et mord over noen glass porter med ild i peisen og øye for detaljer?

Det viser seg at det vi får se, først og fremst setter forlagets markedsavdeling i et godt lys. For en jobb de har gjort. Reise dere opp. Ut i bakgården. Klapp! Klapp høyt for krim og kaprede markedsandeler!

Men la oss også se litt på det litterære. Tenk Agatha Christie, tenk Bernard Borge. Og så, tenk det motsatte, da har du dette. Høyt tempo som all krim på toppen av salgslistene har. Ingen evne eller interesse til å gjøre noe interessant ut av karakterene, og ikke minst, ting skjer, uten at hvordan eller hvorfor er viktig å si noe om.

Som Thomas Espedal sier, disse bøkene må vel leses disse også, kulturkuker (1).

Terningkast: Allerede glemt hva den handlet om, så det er vanskelig i si noe om.

1) Sitat fritt fra hukommelsen (2).

2) Hukommelse ikke min sterkeste side

Splitte mine bramseil! Jeg snublet over en bokserie om Horatio Hornblower. Ti bind om å gå over stag, reving av seil, flogging av rygg og ikke minst særdeles strenge regler for konversering jeg vet minst en instagramkokk vet å sette pris på.

Denne Horatio er ikke noen typisk forkjemper for relasjonsledelse. Det er mulig den ledelselsstilen hadde en dupp rundt napoleonskrigene. I ett av bindene vil eksempelvis ikke Hornblower nedlate seg til annet enn å harke til sine nestkommanderende. Det i seg selv er vel heller ikke ulovlig i dag og kanskje kan vi ha noe å lære av en mer direkte lederstil, selv om henging av korpsmusikkere som tar feil av notene kanskje bør diskuteres før det automatisk gjeninnføres. Eller?

Uansett, av suksesskriterie for god bok (nynorsk eller seilbåter) kan disse ti bøkene hake av for en av de, og det er da ikke annet å si at Hornblower-serien er en lesefest uten like.

Føler meg litt teit her, for jeg trodde først og fremst dette var et dataspill, som noen så hadde filmatisert, for videre å gi det ut i bokform for å melke suksessen fra spillet i det uendelige. Du vet, omtrent slik som med Jurassic Park.

Uansett, handlingen skal ligge en del tusen år frem i tid hvor en populær krydderblanding fører til en lang rekke forviklingar. Rett nok skal krydderblandingen ha en slags hallusinogen effekt, du vet, omtrent slik som med muskatnøtt.

Det er naturlig nok kamp om denne muskat-aktige krydderblandingen, ikke bare på kommunalt og nasjonalt nivå, nei her snakker vi interplanetarisk konfliktnivå. Heftige saker altså, du vet, litt slik som rockebandet We, et naturlig referansepunkt når en trekker frem hallusinogener og utenomjordiske reiser.

Boken starter med et oversiktskart, som nok må være noe av det mest uoversiktlige noengang forsøkt festet til et papir. Selv ikke når jeg var ferdig gav det særlig mening. De første kapitlene bidrar også godt til kaoset og gir pekere mot høyt konfliktnivå både i familie, kommune, stat, planet og univers. Heldigvis strammer den seg opp etter dette, og en begynner å se muligheter for å henge med i historien.

En må jo anerkjenne Herbert for høyt ambisjonsnivå, for til tross for relativt innfløkt opplegg er det en stram og lettfordøyelig historie han legger igjen. At en fjerdedel av boken også er vedlegg i form av essays og ordbok, vitner om at han legger til rette for spinoffs og ikke minst salg av store mengder merchandise.

Tenker at jeg i kveld kommer til å se ca fire sjettedeler av orginalfilmen, med innslag av litt frisbeegolf innimellom.