Hva husker man når man glemmer seg selv? De andre.
På bordet lå barnet, svøpt i et håndkle. Jeg kunne ikke se forskjell på døde og levende lenger. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd at hun sov. Jeg visste heller ikke hva vi kunne gjort annerledes. Jeg visste bare at kjærligheten ikke var nok, likevel var kjærligheten det eneste.
Kjærleiksvane
mor tok to koppar ut av skapet
til seg og til far
som ikkje lenger
var
God helg, alle! I går ble jeg ferdig med Northanger Abbey, av Jane Austen. Da er prosjektet mitt med å lese alle hennes bøker over. Dette var en lettlest, bra og morsom bok. Nå leser jeg videre i Tove Jansson sin novellesamling Den lyttende, mens jeg funderer på hvilken roman som blir den neste jeg skal lese.
Jeg likte Danielle Shreyers litt originale skrivemåte og at noen også tør å gå imot en såpass kontroversiell lære innenfor den kristne troen som arvesyndlæren er. Noen mener at den er helt essensiell i den kristne troen, andre mener at den ikke er det, og mener også at den er ubibelsk. Selv om forfatteren har noen gode argumenter imot arvesynd så savner jeg en eksegetisk dybde og tyngde i det hun skriver. Selv om Shreyer legger mye vekt på det hun kaller for ”Original blessing”, eller arvevelsignelsen, så klarer hun også se det onde i mennesket, men at dette heller mer mot valg man tar enn noe man er. Når arvesyndlæren svartmaler mennesket, så kan det se ut som om Shreyer går litt mye over i den andre grøften, men allikevel ikke uten å se ut til å ta altfor lett på synd. Hun legger derimot mer vekt på Guds velsignelse overfor menneskene, om hvordan Gud ikke forbannet Adam og Eva, men hvordan Gud etter ”fallet”, noe som heller ikke er et bibelsk begrep i følge henne, velsigner og forsørger dem, ja til og med Kain. Gud er barmhjertig hele veien, noe som arvesyndlæren fort kan se ut til å dekke over.
Shreyer kan se ut til å minimalisere Jesu stedfortredende død, og mener at det kan bli for mye fokus på det. Hun henviser da til kirkefedrenes kunstmalerier, der paradistilstanden rådet, og at Jesus på korset ble først fremtredende etter at vi omfavnet arvesyndlæren. Hun avviser allikevel ikke Jesu stedfortredende død, og påpeker at det har en bibelsk verdi, men at fokuset bør være på livet som springer ut av Jesu verke. Jeg mener i hvert fall at Jesu stedfortredende død er noe mer essensiell og viktig å løfte fram som noe stort, men at det også er viktig å trekke fram livet som medfølger. Skriften er ganske så tydelig på det.
Shreyer gir oss også et lite innblikk i debatten rundt arvesyndlæren på 1700-tallet mellom presbyterianeren Jonathan Edwards og episkopalen John Taylor. En del interessante vinklinger får vi gjennom boken, men jeg klarer ikke ta altfor helt god fisk og savner flere svar ut fra Skriften på hvorfor hun mener arvesyndlæren er feil. Innimellom får jeg også en følelse av universalisme i måten hun skriver på, men om hun er universalist eller ikke, det kommer ikke helt klart fram. Mot slutten blir også boken noe gjentakende og repeterende.
Enden på det heile var at eg ikkje fann ut av henne, så eg let henne vere åleine, og gjekk rett ned i tenarsalen for å få vite noko sikkert om henne.
Da er jeg ferdig med boka. Det tok lang tid å komme i gang, men da jeg fikk lest litt videre etterhvert, gikk det lettere.
Denne likte jeg godt! Jeg har hatt et Jane Austen prosjekt gående over 2-3 år, og dette var siste boka. Det er morsomt at forfatteren innledningsvis skriver "Eg ber lesarane om a hugse på at det er tretten år sidan det var ferdig, endå fleire sidan det blei påbegynt, og at både stadar, vanar, bøker og folkemeininga har endra seg mykje i løpet av denne tida". Og her sitter vi og leser den, over 200 år etterpå :)
Dette var en bok full av humor. Først over hvordan boka beskriver Catherine Morland sin inntreden i sosieteten, det å få en venninne, og det å oppleve hvordan ord og oppførsel ikke stemmer overens hos mennesker hun møter. Ankomsten til Northanger Abbey beskriver en annen type setting, med fokus på et mulig mysterie/drap - og hennes livlige fantasi. Etterhvert blir det gode, framvoksende forholdet mellom Catherine og søsknene Tilney framtredende i boka og i handlingen. Slutten på historien ble litt brå, og jeg hadde gjerne lest mer om den lille fasen fra de følelsesmessige oppklaringene og fram til de giftet seg. Samtidig må jeg si at det var fornøyelig å lese forfatterens kommentarer/refleksjoner inne i boka mot slutten.
Det med å slanke leselisten er et evighetsprosjekt da den øker i omfang fortere enn jeg leser, slik er det!
Jeg leser den norske oversettelsen av Steinbeck «Of mice and men.» Først leste jeg originalen nå den norske…favoritt!
Margaret Atwoods nye noveller leser jeg også. «Ryper i solnedgang», den ligger an til å få et høyt terningskast av meg.
Cormac McCarthy døde denne uken så jeg har lånt «Veien» ser den skal leses i den dystopiske lesegruppa men jeg har en annen tynn bok først i køen nemlig Heinrich Böll « Toget var i rute» Denne var hans debut… Summa summarum har jeg nok å lese på!
Ha en flott forsommerhelg med herlig lesestoff!
Åpningssetningen:
Da montør Josef Bloch, som hadde vært en kjent målmann før i tiden, meldte seg på jobben den formiddagen, fikk han beskjed om at han hadde fått sparken. I hvert fall var det bare arbeidsformannen som kikket opp fra matpakken da Bloch viste seg i døren til brakken hvor arbeiderne akkurat satt. Og Bloch mente han forsto hva det betydde og forlot byggeplassen.
En slags middelaldrende Holden Caulfield med et nevrotisk tungsinn.
Absurde elementer.
Romanen krever en velvillig innstilt leser.
Første bok i serien om kriminalbetjenten Anna Glad. En lettlest og herlig sommerkrim fra den finske landsbygden, inspirert av engelsk litteratur og krim. Kan ikke bli bedre enn det.
Les gjerne hele omtalen min her.
Artig når en historie er lagt til et sted man kjenner godt, selv om jeg er enig med Ruth på Hjorten hotell at Frøya er vakrere.
Mia Krüger blir dratt inn i en mordetterforskning, men det trengs flere ressurser på den trønderske øyperlen. Holger Munch tilkalles fra Oslo, og radarparet starter jakten på en morder blant oppdrettsmillionærer, religiøse fanatikere, og en eklektisk blanding av lokale helter.
Underholdende og lettlest, men vel stort persongalleri.
Når jeg minnes denne konen som forlengst må være død, blir jeg nesten på gråten. Men hvorfor? Den gangen hadde jeg knapt lagt merke til henne, men nå kan jeg fremkalle minnet om henne helt nøyaktig, som om hun var en del av landskapet. Hun tilhører alt det som er borte, alt som er forsvunnet. Jeg er kan hende den eneste igjen til å huske henne. Jeg pleide å tenke at det var en velsignelse å ha god hukommelse, men nå er jeg ikke lenger så sikker. Kanskje det er en velsignelse å glemme.
Men hjernen dikter opp ting uansett. Hvilken farge var det på skautet hennes? Hadde hun skaut?
Vi var ikke en elskende slekt. Vi var bare genbærere som satte avkom til verden og gjorde det som måtte gjøres. Ofte på verst tenkelige måte og med dårlig resultat.
Alle fortellinger handler om ulver. Det vil si, alle som det er bryet verd å gjenta. Alle de andre er sentimentalt sludder.
Alle?
Så klart, sier han. Tenk over det. Man kan flykte fra ulvene, slåss mot ulvene, fange ulvene, temme ulvene. Bli kastet til ulvene eller kaste andre til ulvene, så ulvene spiser dem i stedet for en selv. Man kan tute med ulvene. Bli til en ulv. Og sist, men ikke minst, bli selve lederulven. Det finnes ikke andre skikkelige fortellinger.
Nå meldes det at forfatteren McCarthy er død.. det var litt spesielt akkurat nå når vi skal samlese «Veien».. Han var heldig og fikk leve lenge, men er nok mange som gjerne skulle ville opplevd flere bøker fra han har jeg skjønt. Jeg har aldri lest noe av han.
Orlando lever mange liv i løpet av denne historien. Han skifter til og med kjønn underveis. Det er noe jeg liker mest med boken, faktisk. Hans forundring over forskjellen på kjønnene. Hvor fritt for ansvar det er å være kvinne, men uten friheten til å bevege seg å gjøre som han var vant til som mann. Det blir etterhvert litt vel svevende for min del. Kan tenke meg at filmatiseringen er bedre sånn sett.
He! Hva skjedde her?! Jeg skrev en omtale om 1001 natt, men den ble slettet?! Vått the føkk! 😡🤬
Vel, nytt forsøk. Glimrende bok dette. Terningkast 6 og desidert en av mine favorittbøker. Min første omtale, den som forsvant, var grundigere, mer utfyllende, men ærlig talt, jeg gidder ikke å leke. Mine bokomtaler er alvor!