Utan sakn
Ein saknar ikkje det ein ikkje treng.
Manglar ein noko ein ikkje saknar, manglar ein eigentleg ingenting.
Det er stor fridom i dette.
Å vere utan, men ikkje sakne.
Den sommaren byrja ho sjå dei.
På bussane, på kafeane, på uteplassane.
Desse mennene som sikkert hadde vore der heile tida.
Nå såg ho dei. Og alt ho sakna.
Men hvor kommer dette sitatet fra? Susan Cain oppgir ikke hvor Marcel Proust skrev det. Det er et flittig brukt sitat, og ved å søke på nettet fant jeg en referanse til On Reading. Det dreier seg om en tekst som Proust skrev som et omfattende forord 1905 til sin egen oversettelse av John Ruskin. Selv har jeg lest dette underholdende, selvbiografiske essayet i dansk oversettelse: Om læsning og andre artikler, København 2000. Det finnes også en norsk utgave fra 2009: Om lesning på Villanden forlag.
Dette er en veldig god og utfyllende bok om skjærer. Den er meget informativ, språket er konsist, og bildene er kjempeflotte. Det er åpenbart at forfatteren har gjort seg flid med forskningen sin. Jeg liker også at boken er såpass stor. Det gir en litt annerledes leseropplevelse, og bildene blir enda flottere.
Boken er perfekt for deg som liker skjærer!
Dette er de morsomste stripene i verden!
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi som lesere at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.
Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på virkningen av varme hender som skal ha gått i arv i familien.
Lun eller makaber?
I denne fantastiske samlingen med over 300 tegninger i et utvalg fra The New Yorker finner vi hele spennvidden i Chas Addams' spesielle form for humor. Det store formatet bidrar til å få fram overraskende detaljer som det ellers er lett å overse. Innimellom fant jeg også referanser til «Skriket» av Edvard Munch. Figurene fra film og TV-serier med den «gotiske» Addams-familien dukker opp allerede i 1938 med en siste tegning publisert 1993, fem år etter tegnerens død.
Jeg drar på ferie neste lørdag, det skal bli helt herlig!
Boka jeg leser nå har jeg hatt på leselisten i årevis…og skjønner ikke st jeg ikke grep fatt i den med en gang. Det er første bok i Bandini-kvartetten av John Fante: «Vent til våren, Bandini!» Planen var at jeg skulle lese alle nå i sommer men så er det slik da at to av bøkene jeg har stått på venteliste i evigheter på bibben kom begge nå! «Grå bier» av Kurkov» og «Hva skjedde med Esme Lennox?» av O’Farrell. Så det må omrokkeres litt i planen. :)
Den første Olive boka har jeg lest og den var god, likte den bedre enn Lucy Barton av samme forfatter.
Ha en herlig sommerhelg, oppdaget at villbringebærene er modne… blåbærene også… bare å forsyne seg av godbitene!!
Ikke ferie her, men nyter allikevel sol og sommer og svensk skjærgård denne helgen :) Jeg har akkurat startet å lese Å vanne blomster om kvelden, av Valerie Perrin. Nydelig språk og nydelig stil så langt. Ønsker alle en fin helg!
Godt med ferietid. Håper du får godt vær. Har skrevet en omtale av boken Olive Kitteridge som jeg mer enn gjerne anbefaler. Jeg har kjøpt Olive, igjen, men har ikke kommet i gang med den enda. God helg!
Gjett om eg er glad for å ha fått denne i gåve no nyleg! Den er er velskreven og svært spennande- las den ut på to dagar.
Det gjorde nesten fysisk vondt å lese om den infame Aidan- ein mann som utad er respektert og veletablert - og som greier å halde «Rachel» fanga under svært elendige tilhøve i mange år.
Sjølv om eg reagerte på at der var nokre sekvenser som nesten verka utrulege, så var det ei bok som greidde å halde på meg som lesar til siste slutt.
Ein kan trygt sei at dette er ein psykologisk krim som skildrar ein kamp på liv og død. Trur dette er den mest spennande romanen eg har lese på lange tider….
LEST FERDIG
Leste denne i romjula 2022, og dette skrev jeg om den på min bookstagram-konto @jordmorhanneleser den 31/12-22:
«Denne boka og en boks med lakriskuler fikk jeg av sønnen min til jul i år. Starta på boka 1.juledag og ble ferdig i dag, årets siste dag. Jeg er glad jeg ikke hadde satt opp liste over årets beste leseopplevelser enda, for denne gikk rett inn der. For en fantastisk bra bok. Godt språk, poetisk og vakkert. Flotte beskrivelser av natur og dyreliv i Finnmark. Beskrivelser av livet på midten av 1800-tallet med sine normer og regler og ikke minst arbeidet for å klare å ha mat nok og husly til seg og sine. Evner som går i arv, Guds ord og overtro hånd i hånd. Og så er det kjærligheten, så vanskelig men likevel så sterkt mellom disse to som er bokens hovedpersoner. En forbudt kjærlighet som likevel leves ut, fordi det ikke er mulig å holde tilbake. Gleder meg at det er varslet at dette skal bli en trilogi!»
Møtte forfatteren på et bokbad av henne holdt av Norli Kremmertorget her i Elverum i slutten av april i år. Veldig interessant å høre hvordan hun har jobba med boka. Hun har lest i kirkebøker og gamle protokoller av alle slag. Spennende! Da jeg fikk signert bøker av henne, sa jeg at jeg gleder meg veldig til oppfølgeren. «Det gjør jeg også», svarte forfatteren blidt! Artig!
Veldig interessant hvordan man opplever historier så forskjellig. Enig i at det er dystert og mørkt, men jeg synes nok likevel det er en ganske stille historie. Det som nevnes av kannibalisme føltes veldig kortvarig ut for min del.
Men jeg nekter å påta meg noen som helst misjon. Jeg oppfyller ingenting, jeg bare lever.
Jeg skal ikke høre stemmen hennes lenger. Det var hun, og ordene hennes, hendene, bevegelsene, måten hun lo og gikk på, som forente kvinnen jeg er, med barnet jeg har vært. Jeg har mistet den siste forbindelsen til verdenen jeg kommer fra.
Mor, som var født inn i et undertrykt miljø hun ville ut av, måtte bli historie for at jeg skulle føle meg mindre alene og tilgjort i ordenes og ideenes dominerende verden, som jeg, etter hennes ønske, trådte inn i.
Igjen snakket vi til hverandre i den særegne tonen preget av irritasjon og evig bebreidelse som alltid, feilaktig, ga inntrykk av at vi kranglet, og som jeg vil kunne gjenkjenne mellom mødre og døtre på et hvilket som helst språk.
Men jeg skriver ikke om henne, jeg føler heller at jeg lever sammen med henne i en tid, på steder der hun er i live.
For mitt vedkommende har ikke mor noen historie. Hun har alltid vært der.
Han måtte leve videre. Han skulle leve, som rottene mellom ruinene. Men likevel leve, og om man bare lever kan det alltids hende noe.
Visste dere at den har kommet som filmserie?