Bokelskere.no

Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat denne boken fra Anne Holt får så mye skryt. Jeg synes det blir i overkant med «tilfeldige» hendelser som fører historien fremover, og med et persongalleri som havner altfor langt mot karikatur. Har jeg glemt hvordan de første bøkene var, eller var de faktisk bedre før?

intelligent tullball er også tullball. Oversettelsen fikk en pris, det kan man forstå selv om man ikke har lest på originalspråket. Men det blir for krampaktig tullete for meg.

En svært gripende beretning om situasjonen for de revolusjonære i Egypt under den såkalte arabiske våren. Får fram de forferdelige dilemmaene som mennesker på alle sider i konflikten må forholde seg til. Det litterære grepet er på en måte at boka aldri fremstiller seg som litteratur.

Jeg var Kepler-fan i starten, men fascinasjonen har lagt seg. Et plott som bare blir mer og mer usannsynlig, og groteske detaljer som ikke bidrar med noe. Jeg leste aldri ferdig Speilmannen, men tenkte å gi Kepler en ny sjanse med Edderkoppen. Det holder nå.

En fantastisk bok! Trist og vakker, skrevet i et språk som er fullstendig originalt og som gjennom en enkelt setning kan gi deg følelsen av at du forstår , forstår hvordan det var, forstår hvordan de hadde det, akkurat der, akkurat da ...

Boken har fått nominasjoner og høye terningkast og skryt fra alle kanter. Derfor er det nesten så jeg ikke tør å si høyt at jeg kjedet meg gjennom mesteparten av teksten. Her fant jeg hverken språk eller handling som var verdt å bruke tid på, og angrer på at jeg leste ferdig. Og ja – jeg skjønner at feilen må ligge hos meg.

Viktig tema, virker solid fundert, men det ble for langt og for mange gjentagelser.

Noen ord fra Lars Noren i boka Fragment gjorde meg nysgjerrig: "Elias Canetti, uutholdelig å lese, dypt fascinerende i minnet - altså vender jeg tilbake - til minnet."
Bokelskerne har gitt terningkast 6 i gjennomsnitt, 6 lesere har boka som favoritt. Forfatteren fikk Nobelprisen i 1981, dette er hans eneste roman. Den er uutholdelig å lese, jeg har skummet de siste par hundre sidene. Det er noe fascinerende der, det skal han ha. Men når jeg ikke orker å lese, - da gir jeg terningkast 1.

Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.

Jeg hadde lyst til å legge den fra meg etter 50 sider, men det var noe der som dreiv meg videre. Etter hvert oppdaget jeg at den fenget meg mer og mer, og de siste 100 sidene leste jeg med stor glede. En tvers igjennom original bok, tankevekkende og fascinerende.

Denne boken hadde jeg lyst til å avbryte etter 50 sider. Samtidig lurte jeg på hvordan historien ville ende. Det er sikkert selvmotsigende å beskrive den som velskrevet, men kjedelig, men jeg endte i hvert fall med å skumlese store partier.

Føler meg mentalt filleristet etter å ha lest denne boken. Det tok mange timer og tårer, og det var det verdt. Når noen sier at det bare er en bok – det har ikke skjedd i virkeligheten – så tar de feil. Jeg var der.

En historisk roman om livet på Ulefoss i Telemark, et av Norges eldste industrisamfunn. Forfatteren bygger på solid lokalhistorisk kunnskap og forteller en interessant historie om jernverksarbeidere, bønder og kondisjonerte i det klassedelte 1700-talls-samfunnet.

Jeg nølte litt med å gi meg i kast med boka, den krevde jo en del tid så jeg. Så tenkte jeg at jeg kunne jo skumme litt, omtalen fristet, og jeg var svak for Buzz Aldrin. Så ble jeg bare regelrett oppslukt, det ble langt mellom skumlesingene, jeg koste meg med språket og de filosofiske betraktningene om så mangt. En stor bok om livets små og store spørsmål, og ikke minst en sjarmerende vandring i musikkens og billedkunstens nyere historie. Avslutningen følger skremmende godt opp bokas gjennomgående fascinasjon for Apokalypse nå og gir deg mye å grunne på i lang tid.

Så morsomt Kari :-)

Ja så absolutt! Lista mi var skammelig fri for kvinnelige forfattere, i dag ville jeg helt klart tatt med både Rshøi, Stien og Munro, pluss Lydia Davis, Dorothy Parker, Marie Aubert, Merethe Lindstrøm og Flannery O'Connor for å nevne noen.

Hvis du googler "kristne romaner" kan du få fram bøker som hos bokelskere er plassert i bokylle med denne tittelen. Der finner du de mest solgte romanene fra kristne forlag av Francine Rivers, Janette Oke o.a.
Går du noen år tilbake var Ben Hur og Quo Vadis kanskje de mest leste spesifikt kristne bøkene.
Ellers er det jo en rekke klassikere som kan nevnes, Undset, Falkberget, Tolstoi, Dostojevski. I tillegg vil jeg trekke fram Vera Henriksen, Gabriel Scott, Alfred Hauge.
Graham Greene bør med, kanskje spesielt Makten og æren, Den dypeste grunn og Slutten på leken.
Don Camillo- bøkene fortjener å bli lest fortsatt.
Av nåværende norske forfattere bør Edvard Hoem og Hanne Ørstavik nevnes.