Spennende ny serie med forskjellige forfattere.
Jonny og Linda møtes tilfeldig etter mange år uten å ha sett hverandre, og gamle følelser blusser opp. Linda går fast til en menighet hvor Isaksen er predikant. Noe motvillig blir Jonny dit med henne en dag. Han er vant til å være for seg selv, siden han bor i skogen som en enstøing. Han har et sted der hvor han tilbringer dagene alene. Helt til Linda flytter inn. Jonny er kjent i strøket for at han havner på villspor av og til.
Ujevn forhold
Forholdet deres har sine oppturer og nedturer som i alle forhold, men Jonny føler seg ofte rastløs og minstenksom, da Linda bruker mye av tiden sin på å være i byen, men sier ikke hvor hun har vært, eller hva hun har gjort. Det gjør Jonny en smule paranoid. Er det noe mellom henne og denne Isaksen, eller gjør hun noe ulovlig? Kommer han til å følge etter henne, eller lære seg å stole på henne? Vil dette forholdet overleve, siden det består av mistenksomhet, hemmelighetsskremmerier og avstand, selv om de bor i samme hus?
Dette er en bok som det ikke er så mye å si om, siden det er en bok på bare 146 sider. Det er første bok i en serie som er inspirert av De ti bud. De to neste bøkene som jeg vet om i skrivende stund er, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Det skal bli spennende å se hvem andre som bidrar i denne serien. Andre guder av Jørgen Brekke er første bok ut med godt førsteuttrykk. Har lest noen få bøker av Brekke tidligere: Alle kan drepe og Avgrunnsblikk, og jeg liker denne best av ham så langt. Til tross for at dette er en kort bok, får han frem karakterene bedre i denne, stemningen og historien hadde også noe kryptisk over seg. Selv om slutten var forutsigbar, ødela det ikke spenningen og fortellerstemmen hadde noe Roald Dahl lignende i seg. Man venter det verste mens man leser, samtidig var dette en "gøy" bok å lese. Gøy er ikke akkurat det riktige ordet å bruke, men man blir underholdt. Det er bare det jeg mener og man blir godt kjent med karakterene, noe som er godt gjort med tanke på at historien også er litt begrenset.
Kryptisk stemning
Det jeg likte best med denne lille boka, er oppbygningen som vandrer litt frem og tilbake, og alt består av bruddstykker. Det føles litt sånn. Siden boka er begrenset, får man jo ikke mye bakgrunnshistorier som i de større bøkene, men likevel kommer karakterene skikkelig frem, og likte også vekslingen mellom Jonny og Lindas perspektiv, slik at man får sett ting fra forskjellige vinkler, og gjør det hele mer ekte. En alvorlig og litt annerledes bok om sjalusi.
Fra min blogg: I Bokhylla
Zara vokser opp i Oslo med somaliske foreldre. Foreldrene elsker Norge og 17. mai, men vil likevel at Zara skal oppføre seg "somalisk". Hun må ikke bli for norsk. Dermed begynner Zara å lyve for foreldrene om hvem hun treffer, og hvorfor hun av og til kommer sent hjem. Av bestemoren Ayeeyo i London, får hun høre om gamlelandet og alle de gamle historiene og mytene. Hun får også vite om Ayeeyos hemmelighet. Vel hjemme hos foreldrene får Zara et fotoalbum. Det er fylt med bilder av menn i alle aldre som hun kan velge i. Problemet er at Zara drømmer om en mann som ikke er avbildet i albumet.
Godt og ungdommelig språk om å vokse opp som andregenerasjons innvandrer i Norge. Hvordan klarer man å balansere mellom å ha røtter i én kultur, og det å leve livet i en helt annen.
Anbefales!
Cissi vokser opp i Uddevalla, og har alltid følt seg utenfor. Hun ble mobbet på skolen, og var en outsider fra tidlig alder. Medie-interessen fikk hun tidlig, og hun flytter til Stockholm for å leve ut drømmen. Drømmen blir til mareritt, da hun fanger interessen til en kjent mediemann. Cissi føler seg både verdsatt og sett, men det hele ender tragisk nok med at hun blir voldtatt av vedkommende. I tiden etter voldtekten, har hun angst, og hun føler på skam. Derfor forteller hun heller ingen om det, helt til hun møter Maya. Det viser seg at Cissi ikke er den eneste som har blitt utsatt for mannens uønskede tilnærmelser.
11 år etter voldtekten poster Cissi et innlegg på Instagram, hvor hun for første gang navngir mannen, og forteller at han har voldtatt henne. Dette blir starten på meetoo i Sverige, og Cissi får både hyllest og hets for sin åpenhet. Hun blir også dømt for ærekrenkelse 2 år senere. Mediemannen har nemlig slitt veldig psykisk etter Cissis avsløring...
Dette er en bok som berører. Sinne, frustrasjon, og oppgitthet er bare noen av følelsene jeg kjenner på mens jeg leser. Forlag har også fått kritikk fordi de har valgt å publisere den. I den norske utgaven forsvarer forlaget seg med at det er en viktig bok, og mannen er heller ikke navngitt her. Må si meg enig med forlaget. Les den!
Midhat Kamal er eldste sønn av en suksessrik tekstilhandler fra Nablus. I 1914 reiser han til Frankrike for å studere medisin. I Montpellier får han losji hos professor Molineu, og datteren Jeannette. Europa er i krig, men er likevel så annerledes enn Palestina. Kvinner er spesielt mye friere enn hva Midhat er vant til, og det tar tid å venne seg til den nye livsstilen. Midhat forelsker seg hodestups, men flykter likevel til Paris, hvor han studerer historie og filosofi. Tilbake i hjemlandet, synes han alt er så tradisjonelt, og han lengter tilbake til Europa, men faren forbyr ham å reise.
Palestina har nå britisk styre, og hele landet syder av indre spenninger. Det handler om å bli selvstendig, noe som ikke blir særlig enkelt.
Boken er inspirert av forfatterens palestinske familie.
Veldig interessant og lærerik. Ikke direkte lettlest, men verdt å få med seg.
Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.
Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.
Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.
Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.
Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.
Lite forhold til kvinnelitteratur generelt
Jeg er ikke negativ til kvinnelitteratur og synes heller ikke det er en sjanger det er noe "galt" med. Det er bare ikke en sjanger som frister mest når jeg skal lese. Jeg leser mye horror, thrillere og krim, men samtidig ønsker jeg å lese litt variert underveis, og gi meg selv noen utfordringer. Tenkte at Kvinnene jeg tenker på om natten var en utfordring, men en overkommelig utfordring. De fleste kvinnene som ble presentert i denne boka, var ganske interessante å lese om, også.
Denne boka er delvis biografisk og delvis reiselitteratur. Den er om finske Mia Kankimäki, som føler seg utenfor alt sammen. Grunnen er at hun er i førtiårene, er barnløs, og hun har nettopp solgt leiligheten. I boka kaller hun seg M istedet for Mia, og om natta strever hun med å sove. Muligens på grunn av at hun ikke har noe fast i livet å forholde seg til og mens hun er våken, tenker hun på historiske kvinner hun beundrer. Noen av dem er kjente, mens andre forsvinner i tidens glemsel. M føler det som sin jobb å bringe dem til lyset og på en måte bli oppdaget igjen på ny. Hun har valgt kvinner med forskjellige oppnådde mål, bakgrunn, kultur og fra forskjellige tidsepoker. Kvinnene hun skriver om er blant annet forfattere, reiseoppdagende og kunstnere.
Den meste kjente kvinnen i denne samlingen er nok Karen Blixen, som har fått noe drahjelp takket være filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Jeg kommer ikke til å si så mye om hver enkelt av disse kvinnene i boka, for at anmeldelsen ikke skal bli altfor lang, for boka nevner ti kvinner som har gjort sitt på sin måte, og gjort det bra, også. Det de fleste har til felles er at de har hatt lite hell med kjærligheten, men likevel prøvd å finne sin egen vei i livet uten å tenke på så mye om hva andre synes om det.
Selv om Mia får en mindre del av boka enn de andre kvinnene hun skriver om, var det også spennende å lese om henne, for det var mye å kjenne seg igjen i. Ikke alle har mann og barn. For noen er det å være barnløs selvvalgt, og for andre er det ikke det. Man er forskjellig og ingen har det samme livet. Man bør bare følge sitt eget liv. Kankimäki fant trøst hos disse kvinnene og deres eventyr. Et fint prosjekt som ble forandret til en lærerik bok om kjente og ukjente kvinner som har fulgt sin egen stemme.
Mange sterke kvinner å finne i denne boka:
Barne nevner hvilke kvinner hun nevner i boka: Karen Blixen, Isabella Bird, Ida Pfieffer, Mary Kingley, Alexandria David-Néel, Nellie Bly, Yayoi Kusama, Sofonisba Anguissola, Lavinia Fontana, Artemisia Gentileschi. De som var mest interessante å lese om var Karen Blixen og Sofonisba Anguissola, spesielt sistnevnte. Hun var en av de første kvinnelige profesjonelle malere, og hun fikk også litt opplæring av Michelangelo. Ellers synes jeg mange ble litt like å lese om, og den jeg likte minst å lese om var Isabella Bird, for hun var noe rasistisk. Så det er mange sterke og kanskje litt uvanlige kvinner å bli kjent med her.
Har jeg blitt kvitt skrekken for kvinnelitteratur? Nei, men tror det blir lettere å lese mer av det, hvis jeg kommer over det fremover.
Fra min blogg: I Bokhylla
River Cartwright er en ung og lovende MI5-agent. På King’s Cross stasjon befinner det seg en selvmordbomber. Vedkommende er fra Midtøsten, og er kledd i blå skjorte med hvit t-skjorte under. Den mistenkte blir pågrepet, men det viser seg å være feil mann. Det skulle visst være hvit skjorte med blå t-skjorte i stedet... Dermed havner River i Slough House. Det er stedet hvor mislykkede agenter plasseres for å flytte papirer. Men River har ikke tenkt å gi seg som agent i felten!
Annerledes britisk krim, men den er altfor rotete og uoversiktlig. Engasjerer ikke.
Jeg kom en tredjedel inn i boken. Så ble den behandlet i lesesirkelen på biblioteket mens jeg ennå holdt på med den. Etterpå gikk luften ut av meg og jeg hadde lyst til å lese helt andre ting. Fikk på mange måter boken inn i "sirkelen" uten å behøve å lese resten. Hvis det gir mening?
Tidvis fascinerende lesing, tidvis veldig kjedelig og tungt. Vil nok anbefale boken - selv om jeg feiget ut.
Johan er enebarn, og han prøver å forsørge moren. Faren døde plutselig, og moren har en sliten kropp. På kaia på Uthaug i Trøndelag, jobber Johan som sjauer, og det er der han møter Hannah. Hun blir hans første kjærlighet, men for å redde moren fra fattigdom, gifter han seg med prestens datter, Marie. Johan har alltid hatt et ønske om å bli fyrvokter på Kjeungskjær fyr. Han tar med seg Marie ut dit, og selv om Johan elsker Hannah, gjør han Marie gravid. Når været er på sitt verste, må ungene bindes fast utendørs for å unngå å havne på havet. Ettersom årene går, viser barna seg å være ganske så sære. Datteren er mannfolkgal, og sønnen tror han er kalv og spiser kun gress og rauter. I tårnet på fyret sitter Johan og lengter etter Hannah, helt til han får opp øynene for andre muligheter.
En mørk, dyster, og grusom fortelling, basert på forfatterens egen familiehistorie. Godt språk, og både frastøtende og fascinerende på samme tid.
Boka skapte visstnok en god del furore på Ørlandet da den kom ut, da stedet ikke akkurat ble anonymisert.
Mange jøder kommer til Norge på starten av 1900-tallet. Sara og Benzel Braude kommer fra Litauen, og de slår seg ned på Grünerløkka i hovedstaden. Etterhvert kommer fire barn til verden, Helene, Isak, Charles og Harry. De regner seg alle som norske, men da sikkerhetspolitiet skal kartlegge alle jøder i Norge, må de ta inn over seg at det ikke holder for tyskerne at de føler seg norske. For nazistene er de undermennesker, og livet blir plutselig farlig for den jødiske familien.
Boka omhandler hvem som hadde ansvaret for å renske Norge for jøder, og hvordan det kunne skje. Michelet har dykket ned i både norsk og tysk arkivmateriale, i tillegg til moderne forskning. Man får også innblikk i dagliglivet til jødene i Norge i mellomkrigstiden og okkupasjonsårene.
Uhyre interessant og lærerik. Boka har skapt bølger, og vant Brageprisen.
Leses i forbindelse med Hele Norge lesers høstkampanje om å lese sakprosa.
Dette er bok nummer fire i Bukkene Bruse serien, som er basert på en kjent og kjær eventyrfortelling, som de fleste kjenner til. Jeg har ikke lest alle bøkene i Bukkene Bruse serien, og de kan fint leses som enkeltstående.
Ut på tur, aldri sur
Selv har jeg lest bare en bok tidligere fra denne serien, og det er Bukkene Bruse på Badeland, og må si at denne, Bukkene Bruse drar til Syden er mye morsommere. Ikke bare på grunn av at de bruker begrepet Syden, men også sitausjonene de havner i og enkelte kommentarer, er også artige. Jeg leste denne en dag jeg trengte noe lett og overkommelig, og det var ikke et dårlig valg.
I denne serien har Bukkene Bruse fått et nytt liv med nye eventyr. Denne gangen drar de til "Syden". De har tydeligvis bodd under en stein i det siste, siden de ikke har fått vite noe om coronaviruset. Nei da. Spøk til side ... Storebroren deres tar med de yngste på tur for å komme seg vekk og for å nyte late dager på stranden. Men ett problem oppstår da de blir hentet av noen på stranden, og fraktet til et annet enn hotell enn det første de fikk. Har det oppstått en misforståelse?
Kort lesestund
Dette er en veldig kort bok på under femti sider, så da blir det heller ikke så mye å anmelde, siden man ikke vil ødelegge moroa for andre. Syntes at Bukkene Bruse på Badeland var noe lunken og tørr, mens denne var mer sprudlende på mange måter. Både bukkene og handlingen føltes et hakk mer levende, humoren også. Likte heller ikke illustrasjonene så voldsom godt i Bukkene Bruse på Badeland med det første, men av en eller annen grunn liker jeg de bedre denne gang. De er ikke spesielt sjarmerende, fine eller vakre, men lekne og ekte. Det bare beviser at en barnebok trenger ikke bare å bestå av vakre illustrasjoner. Moursund sin stil er som sagt mer leken og ekte. Det er som det er og det passer til handlingen. Alle illustrasjoner trenger ikke å være vakre hele tiden, så lenge de samhandler med handlingen i en bok, og det gjør det her.
Det som er litt synd med barnebøker man synes er morsomme og underholdende, er at det går over så fort. Det føles nesten ut som det er over før man har startet. Så brukte tid på å se ekstra nøye på illustrasjonene, for at boka skulle vare litt lenger, og som sagt, kjenner man til det originale eventyret, og hvis man ikke tilhører målgruppen boka er rettet mot, blir det jo forutsigbart, men likevel hadde denne boka mye sjarm.
Les den gjerne hvis du trenger noe lett og underholdende. Selv er jeg ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Fremdeles foretrekker jeg originaleventyret, men er nok litt gammeldags av meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
