Coopers Chase er en seniorlandsby i Kent. Den er luksuriøs, og den nedre aldersgrensen er 65 år. Fire av beboerne har dannet en klubb - Torsdagsmordklubben. Ron er tidligere fagforeningsleder, og var ganske kjent i sin tid. Ibrahim er psykiater, Joyce sykepleier, og Elizabeth er omgitt av mystikk. Det sies at hun muligens har vært spion, men det er ikke godt å si. Hver torsdag møtes de for å diskutere uløste mordgåter. De har løst flere, men det er ganske frustrerende å ikke får gjort noe med det. Sakene er stort sett foreldet, og de har uansett ingen myndighet. Da det blir begått et mord i nærområdet, er de i fyr og flamme - spesielt Elizabeth. Denne muligheten skal de ikke la gå fra seg. Med list, bekjentskaper, og kløkt gyver de løs på saken. Det lokale politiet blir tatt på sengen av de ivrige pensjonistene. Hvor får de all informasjonen sin fra?
Koselig og humoristisk krim, full av underlige karakterer. Underholdende og annerledes. Forfatteren har røpet at det i hvert fall kommer én bok til.
Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!
Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.
Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.
En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.
Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.
Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.
Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hirka, 15 vintre, har alltid visst at hun var annerledes. Hun manglet hale. Far har fortalt at ulvene bet den av da hun var spedbarn. Da hun får høre sannheten, nemlig at hun aldri har hatt hale, snus verden på hodet. Far laget arret for at det skulle bli lettere for Hirka, men nå er hun odinsbarn, og det er det verste noen kan være. De hører til på den andre siden. Etterhvert skjønner Hirka at livet hennes er i fare. Hemmeligheten hennes er verdt å drepe for.
Første bok i trilogien om haleløse Hirka. Bøkene har høstet lovord over hele linja, men jeg synes universet er vanskelig å bli klok på. Hva de ulike begrepene betyr, forblir uklart lenge, noe jeg synes er rart, for dette er en ungdomsbok. At det er noe mystikk i en fantasy-bok, er jo innafor, men når ting bli såpass uklart, tror jeg flere gir opp. Spenningen tar seg heldigvis opp, og det blir en god leseropplevelse. Kommer til å lese de to neste bøkene også.
Mulegutten har hittil for meg vært en ukjent tegneserie. Grunnen er at jeg har ikke utforsket tegneserieverdenen noe særlig i det siste.
Denne gang er Mulegutten redd for å miste jobben sin. Han sliter med å få folk til å komme innom museet. Han trenger noe fresht og spennende.
En god, felles løsning?
Mens Mulegutten strever med å få tak i et vellykket prosjekt, sliter presidenten med å få tak i bensin for å komme seg videre på turné. For å få tak i mer bensin, får han høre fra noen andre, at han må finne den siste gjenlevende dinosaur for å produsere mer bensin. Den siste gjenlevende dinosauren befinner seg visstnok i jungelen.
Mulegutten får uventet besøk av presidenten på jobb. Han kommer med en plan som innebærer en ekspedisjon. Hvis de to legger ut på tur til jungelen sammen, lover presidenten Mulegutten en uforglemmelig attraksjon, og presidenten får skaffet bensin til ham selv og folket. Men, først må de fange dinosauren. Vil hele turen være forgjeves, og er den siste gjenlevende dinosaur bare oppspinn?
Underlig kjemi
Øyvind Torseter er en av de få som både skriver og lager illustrasjonene selv. Han er både illustratør og billedskaper. En kreativ sjel. Historien er kanskje mer spennende for unge lesere, men inneholder noe politisk humor for voksne. Illustrasjonene er både fine, merkelige og fascinerende. Synes at historien er småoriginal og har sine interessante øyeblikk. Man føler mer sympati for Mulegutten enn presidenten. Man vil at Mulegutten skal lykkes, men presidenten virker noe streng, og er kanskje en liten unnasluntrer? Kjemien deres er underlig, men også underholdende. Underveis i ekspedisjonen møter de all slags farer og skapninger.
Denne boka og tegneserien er kanskje ikke noe for alle, fordi den kan være noe sær, og det spørs jo litt hva slags humor man har. Syntes den hadde en fin og aktuell humor, hadde noen spennende høydepunkt, og det en lett bok å komme seg gjennom, både for store og unge lesere.
Mulanosaurus Rex byr i hvert fall på en uvanlig ekspedisjon.
Fra min blogg: I Bokhylla
Starr er 16 år. Hun går på privatskole, og er den eneste svarte jenta der. På skolen har hun venninner, men de kjenner kun en side av henne, for oppførselen på skolen, skiller seg fra oppførselen hjemme. Der snakker hun slang, og skiller seg ikke like mye ut. Hun lever egentlig to separate liv, og det har gått ganske greit, men så blir alt annerledes. Barndomsvennen, Khalil, tilbyr henne skyss hjem fra en fest. Da Starr ser blålys bak dem, husker hun reglene foreldrene hadde innprentet henne hvis hun skulle bli stoppet av politiet. Forholde seg rolig, ikke skjule hendene, gjøre som du fikk beskjed om. Starr håper at Khalil også har lært disse reglene, men noen minutter senere er tragedien et faktum.
En veldig aktuell historie om rasisme, vold, hjertelag, ærlighet, og intelligens. Lettlest ungdomsbok, men vel verdt å lese også for voksne. Rå og hjerteskjærende.
B.A. Paris er mest kjent for sin debutbok Bak lukkede dører som ble utgitt i 2016, og er en av bøkene som var med i voldelig thrillere bølgen, som ble mer og mer populært med årene. Jeg liker noen av dem, men føler de blir for åpenbare og synes at Bak lukkede dører ble for platt og gjennomsiktig.
B.A. Paris er for meg som Ruth Ware. De er ingen favoritter, men noen ganger trenger man lett underholding.
Ta meg tilbake er B.A. Paris tredje bok som ble utgitt på norsk i fjor, og bøkene hennes er stort sett godt synlige. De får også svært blandede tilbakemeldinger.
Å leve i uvisshet
Denne thrilleren er om Finn og Layla som er på vei hjem til England etter en liten kjøretur i Frankrike. Men på vei hjem må Finn ta et lite stopp for å gjøre et ærend. På baksideteksten står det at de svinger innom en bensinstasjon, og når Finn kommer tilbake til bilen, er Layla borte. Men i innholdet stopper de innom en rasteplass når Layla forsvinner, og Finn kjører innom nærmeste bensinstasjon for å be om hjelp. Ikke meningen å være pirkete, altså ...
Tolv år senere er Layla fremdeles ikke funnet, og Finn har blitt sammen med søsteren hennes. De er to helt forskjellige personer, men sorg binder folk sammen. Finn blir mer reservert og holder hemmeligheter for hans daværende partner, Ellen, søsteren, når han får hint og spekulasjoner om at Layla muligens er i live. Er det noen som leker med ham, eller er hun virkelig i live? Og har han fremdeles mer følelser for henne enn Ellen?
Er mannen alltid den skyldige?
Ofte i forsvinningssaker og drapssaker, er det gjerne kjæresten/partneren/ektemannen som gjerne får skylden til det motsatte er bevisst. Er det sånn i denne thrilleren også? I denne boka blir Finn grillet, men slipper han unna? Og hvis han blir frikjent, er det lett for andre å dømme fremdeles. Folk som husker. Til tross for at det er trist når noen forsvinner, fikk jeg ingen medfølelse for Finn. Han virker egoistisk og noe småslu. Han virker også noe småkald mot Ellen av og til. Godt mulig fordi han må leve i uvisshet til hva som skjedde med Layla den natten hun forsvant.
Ta meg tilbake var ingen medrivende psykologisk thriller for min del. Snarere tungtrødd og på grensen til det kjedelige. Boka var heller ikke sjokkerende eller overraskende på noen måte. Det ble som man tenkte det ble. Likte skiftingen av perspektiv, men likevel manglet det dybde i karakterene. De ble ikke helt levende. Syntes heller ikke at selve saken var spesielt original eller avhengighetsskapende. En helt grei tidsfordriv, men ikke noe mer enn det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Odile og Louis fyller 35 år, og lever et idyllisk liv med de to barna i fjellheimen. De er et vellykket og lykkelig par, men det er bare på overflaten.
De traff hverandre i Paris, knapt 20 år gamle. Louis hadde nettopp dimmet fra militæret. Odile prøvde å slå gjennom som sanger. Begge var foreldreløse. For å overleve gjør de ting som den andre ikke får vite om. Hvordan kom de seg opp fra gjørma, og til det solskinnslivet de nå lever?
Velskrevet, og medrivende om to menneskeskjebner som var avhengige av andres godhet.
Modiano fikk Nobelprisen for sitt forfatterskap i 2014.
Her var det mange fine forslag. Alle de tre hittil foreslått bøkene («Lasso rundt....», «Allis sønn» og «Musikk fra...») har hørt til blant mine yndlingsbøker som jeg veldig gjerne skulle få anledning til å lese på nytt. Nå drister jeg meg til å trekke fram enda en av de sterke, knallgode bøkene som har gjort et dypt inntrykk på meg, nemlig «Av måneskinn gror det ingenting» av Torborg Nedreaas. Denne boka er lett å få tak i, den finnes i handelen både i papir- og lydversjon.
Vi følger livene til flere mennesker i en gammel leilighetsbygning. Byen er Lisboa, og tidsrommet er tidlig 50-tall.
Silvestre, som er skomaker, og konen Mariana, sliter med økonomien. De averterer etter en leieboer for å spe på inntekten. Valget faller på unge Abel, men har han rent mel i posen?
Carmen forlot Spania for ektemannen, Emilio, men etter åtte års ekteskap angrer hun bittert. Det eneste positive som har kommet ut av forholdet, er sønnen Henrique.
Lidia er tidligere gateprostituert, men de siste årene har hun fått seg en rik elsker, som forsørger henne. Men, hun er likevel ikke tilfreds.
Justina og Gaetano mistet datteren som åtteåring, og forholdet deres er iskaldt.
Adriana bor sammen med moren, søsteren, og tanten. Hun er hemmelig forelsket, noe bare dagboken får høre om.
Godt skrevet om vanlige mennesker, og deres forhold til hverandre.
Boka er forfatterens debut, men den ble gjenglemt i en skuff på forlaget. Da de fant det igjen, nektet Saramago dem å utgi det før hans død. (Han døde i 2010.)
Saramago fikk Nobelprisen i 1998.
Dette er psykologisk thriller på sitt aller beste, den holdt meg virkelig på pinebenken. Slutten falt ikke i smak, ellers hadde den fått full score på terningen
Jack Ketchum, som egentlig heter Dallas William Mayr, døde i 2018. Han døde av kreft, men usikker på hvilken krefttype det var. Uansett er det et trist tap, for han var kjent for å skrive provoserende bøker, og Red er en av dem.
En sann dyrevenn
Red ble for første gang utgitt i 1995, og filmatisert i 2008. Dessverre er hverken boka eller filmen så veldig kjent, men som fortjener mer oppmerksomhet. Den tar for seg et viktig tema. Nemlig verdien av et dyreliv. Ketchum var selv en sann dyrevenn, og dedikerte boka til alle kjæledyrene han har hatt. Han fikk også inspirasjon til å skrive boka etter å ha hørt en bartender fortelle om tre gutter som drepte hunden til en mann uten grunn. En historie han hadde sett på nyhetene.
Red er navnet på hunden til Avery Ludlow. Ludlow er 67 år gammel og han har hatt Red siden han var 53, som gave fra kona. Så hunden begynner å dra på åra også. Han er en god, snill og lojal følgesvenn. Ludlow bor alene med hunden etter en familietragedie jeg ikke skal nevne her, for vil ikke røpe noe av boka, men han har kontakt med datteren som bor et stykke unna. En dag er han ved elva og fisker med hunden. Det er en rolig dag inntil de blir oppsøkt av tre gutter. Ikke akkurat gutter, da, men i alderen rundt 17/18 års - alderen. Han får dårlig vibber av dem, spesielt den ene som er bevæpnet og som virker noe slesk. Han er visst lederen av gruppa. Etter noe vanlig "hverdagssnakk", forandrer stemningen seg drastisk. Spesielt når de prøver å robbe ham og han ikke har "nok". For "moro" skyld skyter den ene hunden hans, og de går sin vei som om ingenting har skjedd. Ludlow har mistet alt. Han bor i et lite sted i Maine og har som håp å finne ut hvem disse gutta er og få dem til å innse at det de gjorde var galt. Kanskje få dem til å be om unnskyldning og i det minste føle empati for hunden han har mistet, men vil det være forgjeves når to av guttene kommer fra en rik familie og rettsystemet har sine mange mangler, spesielt når det gjelder dyresaker ...
Hardt mot hardt
Som mange kan skjønne, er dette en bok om en viss form for hevn, så den inneholder noe grafisk vold for å advare om det, siden noen er tander for slike ting, men det er ikke mye av det, og det er en noe utfordrende bok for oss dyrevenner å lese. Men det er vel verdt det, for selv om boka begynner å bli noe gammel, er den like akutell i dag. Rapporterte saker om dyr som mennesker gjør vondt, eller og dreper, blir ofte henlagt, dessverre. De sakene blir ikke like prioritert som andre saker, og det er synd. Det er nesten som om et dyreliv ikke er verdt noe.
Dette er ikke bare en bok om dyrs rettigheter og mangel på sådan, men også om maktkamp og klasseskille. Ludlow er en enkel mann, mens to av guttene som var med på å skyte hunden hans, er fra en rik familie, og for dem er det lett å gjemme seg bak andre, og har også evnen til å lyve uten å blunke. De er den type folk som gjør alt for å slippe unna. Synes at Ketchum er god på å frem alt dette på bare få sider. Han er også fordømt god på å provosere og la leseren leve seg gjennom det hovedpersonen føler. Han er veldig overbevisende i måten han skriver på.
Dette er en bok som er god til å provosere, og den er veldig dyster, men av og til trenger man en slik bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
