Bokelskere.no

En familiebiografi

Fin og personlig essaysamling

Silje Wiig er Kriposetterforsker, men er ganske uerfaren. På Oslo S blir hun vitne til at en bombe går av, og tre franske studenter blir drept. Saken blir den første til Tom Tønder, som akkurat har blitt ansatt hos PST. Han har jobbet flere år i London, men av personlige årsaker, reiste han hjem til Norge. Han skjønner fort at denne saken er noe helt for seg selv.
Silje og makkeren, Johan, blir tilkalt til et bolighus der en kvinne er funnet drept på soverommet. Hun er stygt maltraktert i ansiktet. Ektemannen og datteren på åtte, er sporløst forsvunnet. Etterforskningen viser at de er en helt vanlig familie, så hvorfor har de to familiemedlemmene reist sin kos?
Spennende krim, som veksler mellom de to etterforskningene.

Flott! Mange takk! Her har du gjort kjempegod recherche. Vet du forresten når på året i 1917 den russiske revolusjonen fant sted? De snakker jo om den under familieselskapet omtrent midtveis i boka.

Mener du at bøkene om Herdis kan være en slags "forkledd" selvbiografi fra forfatterens side? Jeg har ikke lest noe om Nedreaas selv, men vet du om andre ting i livet til Herdis (familieforhold osv) stemmer overens med forfatterens eget liv?

Forfatteren forteller om livet med en mor med store psykiske problemer. Hun har ikke fått noen diagnose, for hun vet å holde seg langt unna helsevesenet, men det er mest trolig schizofreni. Forfatterens mormor led av det samme, og var tvangsinnlagt ved flere anledninger. Det var belastende å vokse opp med så mye usikkerhet, men det ble ikke mye bedre da hun flyttet hjemmefra. Hun kunne aldri vite når moren dukket opp eller ringte. Da moren flyttet til Glasgow, var det en lettelse. Forfatteren møtte sin framtidige ektemann, og hun besøkte moren først to år etter flyttingen. Da hun skriver boken, er det et år siden hun og moren har hatt kontakt. Forfatteren sier at hun blir syk av kontakten med moren.
Interessant, viktig, men også etisk vanskelig bok med tanke på at det handler om en mor som er i live. Godt språk, og handlingen veksler mellom fortid og nåtid. Moren vet at boken ble skrevet og utgitt, men hun har ikke lest den.

Takk for opplysningene. Det snakkes også i boka om noen historisk-politiske hendinger. Kanskje de også kan hjelpe til med å tidfeste. (Jeg har ennå ikke undersøkt.)

En deilig lang historie uten et eneste dødpunkt

Jeg oppfatter det slik at noe av det viktige ved personen Herdis er at hun står i en slags mellomposisjon mellom ulike kontraster. For det første befinner hun seg i en alder mellom småbarn og ungdom. Nå vet jeg ikke riktig hvor mange år bokas handling strekker seg over (kan ikke finne at det er antydet), men det er klart at det er flere år gått mellom romanens begynnelse og slutt, og Herdis har utviklet seg, forandret seg.
En annen kontrast er familieforholdene. Moren og faren er ganske ulike personligheter, den livlige moren og den langt tausere faren. Og ser vi på familiebakgrunnen, besteforeldrene, blir forskjellen enda større, På den ene siden har vi morens tysk-jødiske familie der kultur og livsglede har rotfeste. På den andre siden den religiøse farmoren og all hennes «okking» om synd og straff. Begge sider preger Herdis som blir stående midt i mellom.
For det tredje er det Herdis sin dragning mot musikken, mot fantasien, mot alt som er vakkert. Men denne dragningen begynner å slå sprekker når verdens brutale virkelighet velter inn over henne. Det er en tid full av brytninger hun lever i. Første verdenskrig raser ute i Europa. I Russland skjer den store revolusjonen som kommer til å snu opp ned på gamle samfunnsstrukturer.

Bok nr. 5 om politietterforsker Martin Servaz.
Våren 1993 får Servaz være med og etterforske sin første mordsak. To søstre på 20 og 21, blir funnet drept ved elven, Garonne. De er kledd i konfirmasjonskapper, og er bundet til et tre ved elvebredden. Ambre, den eldste av søstrene, har fått ansiktet ødelagt av blind og rasende vold. Alice derimot, har kun blitt slått ned bakfra. De var begge fans av forfatteren, Erik Lang, som skrev groteske spenningsbøker. Hans mestselgende bok, "Konfirmanten", har store likhetstrekk med mordet på søstrene. De har også hatt kontakt med forfatteren i både brevs form, og fysiske møter. Etter en relativt kort etterforskning, løser saken seg på overraskende vis.
En vinternatt i 2018, finner Erik Lang sin kone drept. Hun er kledd i konfirmasjonskappe, som de døde søstrene 25 år tidligere. Martin Servaz får saken på sitt bord, og han kan ikke annet enn å undre. Hva om dobbeltdrapet på Ambre og Alice allikevel ikke ble oppklart?
Nok en spennende sidevender fra Minier. Bra driv, og interessant plot. Man tar seg i å lure på hvorfor den samme morderen eventuelt har ventet så lenge med å slå til på nytt.

En nydelig diktsamling for alle aldre

Jacob Steven Mohr har hittil utgitt tre bøker, men har ennå ikke blitt en hit i horrorsjangeren. Han er ennå temmelig ukjent. Det er ikke mange som har snakket eller skrevet om bøkene hans.

Selv om boka består av kun ungdommer i persongalleriet, vil jeg heller stemple denne boka som bok for voksne fremfor ungdom, siden den er noe voldelig. Det er kanskje ikke alle som tåler det.

Mye turbulens på kort tid
The Unwelcome er om en liten vennegjeng som drar på en lang kjøretur til en hytte som ligger øde til, og hvor det er dårlig dekning. Selv om de er få, kjenner ikke alle hverandre like godt. De skal være på hytta i tre netter bare for å komme seg vekk fra alt, og nyte tiden. Siden kjøreturen varer i mange timer, stopper de ved en bensinstasjon for å ta en liten pause til siste stopp. Der blir Kait, forkortelse for Kaitlyn, overrasket av ekskjæresten hennes, Lutz. Det gjør henne alt annet enn glad. Hun blir bekymret over at han vet hvor hun er, men klarer å riste ham vekk. Sammen klarer de å dra videre uten ham. Men det har satt en liten demper på stemningen. På hytta blir ikke ting bedre da noen får blackouts, og de gjør ting de ikke er klar over. Kait mistenker at det er ekskjæresten, Lutz som står bak, men hvordan er det mulig, når han selv ikke en gang er der sammen med dem?

Et underlig tema, men ikke noe nytt
Dette er en bok med bodysnatcher som tema. Det er ingen avsløring da det allerede er nevnt i baksideteksten. Så det er en horror blandet med litt fantasy. For min del ble det litt for mye fantasy og for lite horror. Jeg liker fantasy av og til, men det er ingen fantasysjanger, og jeg prøver å lese horrorbøker som blir utgitt i år og eldre bøker. Denne kom ut i februar i år, og er ennå ganske fersk.

Boka hadde i grunn et godt utgangspunkt om en vennegjeng som mistenker hverandre når noe fælt skjer. Ikke spesielt originalt, men småspennende likevel. Mange av karakterene er irriterende, spesielt Ben, som er en bedreviter og oppfører seg som en slags leder for gruppa. Man får ingen connection med noen av karakterene som er noe blasse.

Ble ikke helt bergtatt av forfatterens skrivestil, heller. Boka består av korte kapitler, men oppleves likevel som langdryg, da fortellerstemmen hans er noe monoton. Det tar tid før det skjer noe, og når det først skjer noe, ante man det på forhånd. Til tross for at boka er på bare 296 sider, tok det sin tid å komme seg gjennom den, siden den var lite engasjerende og man bryr seg ikke så veldig hva som skjer med karakterene. Det er kjedelig å lese om karakterer man ikke får noe forhold til. Så The Unwelcome kunne ha passet bedre som en novelle istedet for som bok, med tanke på at handlingen er så tynn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Velskrevet og spennende!

Også jeg har nå begynt lesingen av «Musikk fra en blå brønn». Foreløpig har jeg ikke kommet så langt siden jeg har flere bibliotekbøker liggende som det haster å bli ferdig med og få levert.

Allerede da bøkene ble utgitt for første gang, gjorde jeg meg kjent med hele trilogien, og nå er det ekstra artig å få gjenoppfrisket møtet og ikke minst se om mine reaksjoner nå er annerledes enn slik jeg husker dem. Den inntrykksvare jenta Herdis og hennes situasjon gjorde sterkt inntrykk på meg den gang og gjør det fremdeles. Men det som kanskje er nytt, er at forholdet mellom barn og voksne slik det er skildret i boka, slår meg sterkere nå enn før. Her ser man tydelig at verden heldigvis har gått framover siden 1940-tallet. På den tiden var ris et mye brukt middel i oppdragelsen av barn. Kanskje først og fremst som en trussel, et skremsel. Og ble det fysisk brukt, var det nok for å markere en skikkelig overtredelse fra barnets side. Og ikke som en reaksjon på farens egen indre frustrasjon som her i boka.

I det hele tatt slår det meg at all kontakt mellom barn og foreldre skjer utelukkende på de voksnes premisser. Det er ikke snakk om at foreldrene skal leke med barna eller drive med fritidsaktiviteter på slik barna ønsker. Det som virkelig fikk meg til å skvette var alt det gudelige pratet. Samtalen frøken Boegh har med Herdis er et skremmende eksempel. Jeg håper inderlig at dagens pedagoger og helsesøstre har langt mer realistiske råd å gi til elever som strever og faller utenfor.

Siste bok i Ravneringene-trilogien.
Hirka har havnet i nok en ny verden. I farens verden. Hos de blinde. Mottakelsen blir alt annet enn hjertelig. For dette folket er hun svak. Hun tåler ikke kulden, hun kan ikke språket, hun må spise på menneskers vis. Når hun heller ikke kjenner sin plass, blir misnøyen enda større. Men, hun er for viktig til å overses, og hun har med en gave som vil snu opp ned på alt.
Rime kommer seg usett hjem igjen, men han skjønner at mye har endret seg de ukene han har vært borte. Kaos i Rådet, og rykter om hans død er overalt. Hvem kan han stole på når han har brent de fleste broer ved å bare forsvinne?
Det er dommedagspreg over denne historien. Alt tyder på at en krig er i emning, og nå står Hirka og Rime på hver sin side. Spenningen er til å ta og føle på. Et fascinerende univers å fordype seg i for både unge og gamle.

Helt grei bok, men jeg savner andre farger og nasjonaliteter for at det skal bli en inkluderende historie

Hun "var" velkommen ble for første gang utgitt i 2018 og på norsk i 2020. Den tilhører serien Gossip utgitt av Cappelen Damm. Gossip er en serie som ikke er kronologisk rekkefølge. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er en fritttående serie med bøker av forskjellige forfattere, og hittil er det blitt utgitt tre bøker i denne serien. Så man kan fint lese denne uten noe sammenheng med de andre bøkene.

Avhengighetsskapende lesing
Denne boka minner meg litt på onsdagsfilmene som ble sendt på TVN for mange år siden. Noen ganger var det drama andre ganger thrillere, med enkel handling, men likevel var de intense på sin måte, og man ble sittende og se på, selv om det var veldig forutsigbare filmer. Denne boka hadde den samme effekten. Uansett hvor smådum eller lett underholdning disse filmene bød på, så engasjerte de likevel på sin enkle måte. Disse filmene produseres fremdeles og kalles Lifetime-filmer. Filmer som er Tv-produserte.

Adele Parks var hittil en ukjent forfatter. Hun skriver på en underholdende måte, men selve spenningen var ikke helt til å ta på. Man blir servert overraskelsene lenge før karakterene oppdager ting. Noe som er litt komisk. Boka er om et gammelt vennskap som tar form igjen, etter å ikke ha sett hverandre på mange år.

Melanie måtte droppe utdanningen sin etter at hun fant ut at hun var gravid. Likevel har hun klart seg bra. Hun har eget hus med mann og tre barn, og lever et rolig liv. En dag blir hun overrasket over å få høre fra sin gamle og gode universitetsvenninne, Abigail, som hun ikke har snakket med siden studietiden. Gjennom e-posten får hun vite at Abigail skal skilles og trenger et sted å være en tid fremover, og Melanie inviterer henne hjem hos seg. Abigail får bli så lenge hun vil. Melanie fullførte riktignok ikke studiene, men hun har som nevnt, klart seg bra og lever et normalt hverdagsliv med sine nærmeste i England. Abigail bor i USA, var den morsomme og den populære, som er i ferd med å skille seg, er barnløs og kjenner at hun er i ferd med å miste status i nærmiljøet.

Vennskap varer evig?
Til tross for sytten års taushet, finner de to kvinnene fort tonen. Melanies ektemann, Ben, synes det er rart han ikke har hørt om henne før, og Melanies barn ser også ut til å like henne. Melanie og Abigail er sjalu på hverandre. Abigail er sjalu på Melanies familieliv, og Melanie er sjalu på at Abigail alltid har vært den pene og morsomme, som alle vil være sammen med. Men hvem er egentlig sjalu på hvem, og hvorfor tar Abigail egentlig kontakt etter alle disse årene?

Hun "var" velkommen er en lett bok å la seg bli revet med av. Ikke på grunn av at den er god eller spennende, men man er mest nysgjerrig på reaksjonene fra karakterene, og hvordan de takler de forskjellige problemene som oppstår. Overraskelsene som oppstår var ikke overraskelser for min del. Man ser gjennom det lenge før karakterene selv oppdager ting. Men likevel klarer boka å holde på interessen, for karakterene er underlige, og man lurer på hva man selv ville ha gjort hvis man hadde et slikt vennskap. Ville man ha invitert noen hjem uten å hørt noe fra dem på rundt sytten år? Jeg bare spør ...

Psykologiske thrillere er svært ujevne. Noen ganger er de svært gode, andre ganger er de fjollete og noen ganger er de ikke annet enn lett underholdning. Denne var både litt fjollete og bød på lett underholdning. Jeg kjedet meg ikke for det skjedde noe hele tiden, personlighetene var fargerike, og handlingen var svært gjennomsiktig. Denne gangen gjorde det ikke noe, for noen ganger vil man bare lese noe lett, og ikke kreve noe av en bok. En morsom bok å lese når man ikke orker noe avansert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nydelig om et far-sønn forhold

Andre bok i trilogien om Hirka.
Hirka har kommet til menneskenes verden, og alt er fremmed. Hun forstår ikke språket, det er mye støy, og uforklarlige ting å sette seg inn i. Til slutt havner hun i York, og en prest forbarmer seg over henne. Hun får bo i klokketårnet i kirken. Etterhvert forstår hun denne nye verdenen bedre, men hun lengter hjem til Ymslanda og Rime. Heldigvis har hun ravnen sin, Kuro. Da ravnen blir syk, spør hun presten til råds. Han kontakter en veterinær, men her regnes ravner som skadedyr, og han vil ikke hjelpe. Hirka må ordne opp selv. I tillegg til den syke fuglen, føler Hirka seg forfulgt, og en dag blir hun angrepet og ranet. Dette blir et vendepunkt, og sakte men sikkert går sannheten opp for Hirka.
Var veldig skeptisk til at vi nå skulle vekk fra Ymslanda, selv om vi får noen glimt derfra innimellom. Heldigvis er det uhyre interessant å se vår verden med Hirkas øyne, og spenningen tar seg fort opp. Dette lover godt for fortsettelsen!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
De siste månedene har det med ujevne mellomrom dukket opp noen artikler/meninger i løssalgsavisene om unødig? voldsbruk i krimbøkene. Først trakk jeg lett på skuldrene, og tenkte pytt, noe må da vi krimelskere tåle.
Men etter å ha lest voldsbeskrivelsene i denne boka har jeg kommet til at den pågående diskusjonen kan ha noe for seg. For her er de onde så onde at det finnes ingen grenser. Drapene er så bestialske at de grenser til parodisk, spekulativ splattervold der kroppsdelene flyr veggimellom mens likhaugen vokser, og jeg tar meg selv i å tenke – hva er det med noen av disse svenskene?
Ahnhem ga jeg opp etter en og en halv bok – da var jeg forsynt.
Kepler var så avskyelig rå i sin forrige bok, at jeg kvier meg for å gå i gang med den neste.
Og nå altså Arne Dahl.
Forsøker de å overgå hverandre, disse svenskene?