Bokelskere.no

Ja, ja, dette var jo underholdende og handlingsfylt til tusen. Elementer fra den folkelig eventyr- sjangeren skinner igjennom i fullt monn. Her har vi sjarmerende, livlige unger, forskjellige hver på sin måte. Videre har vi et stort gammelt slott med mangfoldige tårn og fløyer, knirkende trapper og lange skumle ganger. Og endelig den onde stemoren, hatet av barna og som står der i grell kontrast til den ekte (avdøde) moren som var snill, morsom, aktiv, fylt med all verdens positive egenskaper. Handlingen alternerer mellom to plan, hvert av dem befolket av personer som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha noe som helst med hverandre å gjøre. Men som vanlig i slik litteratur viser det seg etter hvert at forbindelsen er svært så tett.

Den tidligste handingen er lagt til å rene 1968-69, mens den andre finner sted 30 år senere. Slottet, på folkemunne kalt Black Rabbit Hall, er eid av en i utgangspunktet svært så lykkelig og harmonisk familie bestående av de 15 år gamle tvillingene Amber og Toby samt småbarna Barbey og Kitty. I tillegg er det faren, Hugo, og den supergode moren Nancy. Idyllen som v presenteres for i førstningen, blir brått revet vekk da Nancy omkommer i en ulykke en stormfull kveld. De påfølgende feriene på Black Rabbit Hall blir aldri som før, og enda verre blir det da faren, som nå har tapt masse penger i forretninger, gifter seg på nytt og det med en kvinne fra fortida, den rike enken, Caroline. Hun blir aldri godtatt av barna, særlig ikke av Toby som nå går rundt og ser for seg at noe enda verre snart kommer til å hende. Med tvillingsøsteren Amber blir det litt annerledes. Caroline har nemlig selv en sønn, den svært å kjekke Lucian. Og det går ikke lang tid før de to unge forelsker seg i hverandre, noe de for all del må skjule for resten av familien. Men en dag overrasker Men en dag overrasker en rasende Caroline sønnen sin og stedatteren kliss nakne inne i et klesskap.
Kjærlighetsakten har allerede fått følger, og Amber blir holdt innestengt på slottet til hun føder en datter. Dette skjer omtrent samtidig som hushjelpen på slottet, Peggy, også nedkommer med en datter. Caroline lar omverden tro at Peggy fødte tvillinger og er bare i stand til å ta seg av det ene barnet. Slik blir Ambers datter adoptert av en familie i London, og det vil ta lang tid før jenta i det hele tatt får vite at hun er adoptert.

Så 30 år senere møter vi kjæresteparet Lorna og John. De kjører med bil rundt i Cornwall på leting etter et passende lokale der de kan avholde sitt forestående bryllup. Det siste stedet de oppsøker er Black Rabbit Hall. Et falleferdig, men i Lornas øyne svært så sjarmerende sted, eid av enn gammel eksentrisk dame, Mrs. Alton, som bor der alene, bare hjulpet av hushjelpen Dell. Jon avskriver stedet raskt, men det gjør ikke Lorna. Hun har en merkelig følelse av at hun har vært på stedet før, da sammen med moren sin. Underlig nok, inviteter Mrs. Alton Lorna til å komme tilbake g tilbringe noen dager på slottet. Tanken på Black Rabbit Hall klarer ikke å slippe taket i Lorna. Hun kan ikke spørre sin mor (dvs. sin adoptivmor) for hun er nylig død, men på oftet hos faren finner Lorna et gammelt gotografi som viser hun selv og moren stående ved porten til Black Rabbit Hall. Lorna blir styrket i følelsen av at det har vært en forbindelse og aksepterer invitasjonen fra Mrs. Alton. Hun tilbringer noen underlige dager på slottet i selskap med Mrs. Alton so etter hvert viser seg mer og mer fra sin eksentriske side og er lite villig til å svare på Lornas spørsmål om de andre familiemedlemmene. Men så en dag kommer hele sammenhengen for dagen. Caroline Alton forteller at hun er Lornas rettmessige farmor. Lorna er nemlig Ambers datter, unnfanget sammen med Lucian (inne i klesskapet).

Bryllupet til Lorna og Jon finner sted på Black Rabbit Hall. Nå er Caroline Alton endelig død. Lorna har oppsporet Amber som har bosatt seg i New York sammen med sin Lucian. Bryllupet blir en fin fest de også de andre gjenlevende fra Alton-familien er til srede.

Boka er i og for seg velskreven. Det er et driv over handlingen / selv om denne egentlig er ganske forutsigbar). Kifyene mellom de to handlingsaspektene skjer alltid når spenningen er på topp. Men man kan jo si at alle klisjene virker noe irriterende.

Vanskelig språk, men interessant innhold

En mor og hennes datter fraktes til sykehuset etter en ulykke. Det er bare moren som er skadet. Datteren, Hannah, blir tatt vare på av en sykepleier. Hannah forteller at de bor i en hytte i skogen. Det finnes også en yngre bror, og en far. For sykepleieren virker det som at de har blitt holdt fanget i hytta i en årrekke.

De er endelig fri fra fangenskap, men friheten er ikke som forventet, og det skal vise seg at faren langt fra er over.

En sidevender som får de små grå til jobbe overtid! Ingenting er som man først har trodd.

Bokas tittel leder tankene mot triviallitteratur, men det skal vise seg at dette overhodet ikke stemmer verken ut fra innhold eller oppbygning. Her er det lite av både dramatikk og romantikk. Til gjengjeld er det skildringer og tanker som virkelig griper tak i leseren. Handlingen foregår stort sett på Island – landet med en særegen og høyst dramatisk natur Tidspunktet er 1963 (et år da mye uforglemmelig skjedde i verden.) Bokas tema er å blottlegge diskriminering og fordommer knyttet til kjønn, så sterke at de til og med kan ha voldelige utslag. Det er da vi puster ut og føler at verden heldigvis har gått framover, slikt er heldigvis borte nå....... Eller er det det?

Fin roman, om tre femtenåringer sine sommeropplevelser

Nei, det er nok en annen bok. Kan ikke si deg hvilken 🤔

Siste bok i kvintetten om dansk Vest-India.

Boka dekker de siste 70 årene av det danske styret i Vest- India. I mars 1917, kjøpte USA øyene fra Danmark, og apoteker Lazarus Lamar er usikker på hva han mener om at han nå bor i en del av Amerika. Pleiemoren hans, Lucina, fortalte ham historier fra hennes tid som slave, og hun har bedt Lazarus om å skrive det hele ned. Hun vil ikke at det skal glemmes. En del av historien omhandler Andreas Lamar. Han dro til Paris for å leve som kunstner, men måtte til slutt reise hjem til St. Thomas med halen mellom beina. Alt han drømte om var å male verden vakrere enn den egentlig var.

Har storkost meg med denne serien, men synes denne boka er veldig rotete i starten. Historien hopper veldig mellom diverse personer, og det hele er vanskelig å få tak på. Synd at avslutningen på en knallgod serie ikke ble bedre.

Emma Fox drømmer om å bli manusforfatter, og hun er villig til å gå langt for å oppnå drømmen ...

Tv-bransjen kan være sprø
Vikaren er en psykologisk krim som legger vekt på Tv-bransjen. Frances selv har jobbet i Tv-bransjen som produsent og manusredaktør for blant annet BBC, så det vises godt i boka at hun kan en del om yrket. Selve boka er om Emma Fox som er lei av at foreldrene hennes stadig er skuffet over henne, drømmer om å komme seg inn i Tv-bransjen, gjerne som manusforfatter. Men det er en tøff sjanse og det eneste Emma vil, er å jobbe med Tv. Hun begynte å pynte litt på cv'n sin i håp om å å få en fot innenfor drømmejobben. Hun begynner å jobbe i et byrå sammen med Adrian Hill og Carrie Kennedy. De er gift, jobber sammen og Adrian er en ettertraktet serieskaper. I begynnelsen av førtiårene blir Carrie gravid. Barn var det ingen av dem som ønsket, men Carrie bestemmer seg for å beholde det, og når er tiden inne for å bli mamma, er byrået nødt til å ansette en vikar, som kan ta over for henne i en periode. Som arbeidsnarkoman liker ikke Carrie tanken på det, men har ingen valg. Emma Fox blir ansatt som vikar og hun er endelig et sted nærmere drømmejobben. Men hva er egentlig hensikten hennes? Å bli manusforfatter, eller er hun ute etter noe annet eller noe mer?

En ukjent og morsom bok
Jeg liker filmer og bøker som har med en karakter som er besatt av noe eller noen. Det er creepy, og dermed ville jeg lese denne uten forhåpninger. Synes også det var fascinerende å lese om Emma Fox, som kunne være både sjarmerende og kald. Synes det er fascinerende å lese om. Carrie har også en form for besettelse. Jobben sin. Er hun villig til å ta seg fri for å bli mor, eller går jobben foran alt annet? Er hun sykelig opptatt av sin egen karriere og redd for å bli erstattet? Så syntes at boka tok opp mange spennende temaer, men dessverre ble utførelsen og fortellerstemmen alt annet enn spennende. Jeg har lest en bok av Michelle Frances tidligere, og det var Den nye kjæresten. En bok som var helt ok. Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der er det både kjente og også mer ukjente bøker man aldri har hørt om. Av og til blir jeg lei av å se de samme bøkene og synlige bøker hele tiden, og det er forfriskende å lese noe helt annet til en forandring. Noen ganger er disse bøkene overraskende gode, eller svært skuffende. Det er enten eller. Denne var svært skuffende. Syntes det var interessant å lese om Tv - bransjen. Det er ofte sånn man forestiller seg folk i den bransjen er. Frances gjorde en god jobb med det og syntes at karakterene var mer fascinerende å lese om enn selve handlingen. Den har en liten twist, men den er ikke sjokkerende eller uventet. Men man får en forståelse for hvorfor Emma gjør det hun gjør. Hadde tenkt meg en sterkere handling og fortellerstemme.

Må innrømme at jeg likte denne hakket bedre enn Den nye kjæresten, for denne boka hadde litt mer suspense og flere vendinger i handlingen, men samtidig er de svært like. Ikke like i handling, men måten Frances bygger opp intensiteten på. En helt grei psykologisk krim med noe drama og forskrudde karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kongeriket satt rett i min sikringsboks ;-)

Konsul Bernick er byens store mann. Han eier skipsverftet, og nå står jernbanen for tur. Det få vet er at konsulen har urent mel i posen. Alt som står i hodet på ham er profitt. Andres følelser er underordnet. For 15 år siden, reiste konsulens svoger, Johan Tønnesen, til Amerika. Grunnen var underslag, men han var ikke den skyldige. Det var ingen ringere en konsul Bernick som var skurken, og det finnes flere skjeletter i skapet.

Ibsen, altså! Det er jo nesten en spenningsroman, dette. Overraskelsene står i kø, og man aner ikke hvordan det hele vil ende. Les!

Lærerik og lettlest om bibelens kvinner

Gå forsiktig og slå ikke av lyset ;-)

Boken kom ut i 1963, og foreligger i år i norsk oversettelse. Den er forfatterens fortelling om å vokse opp i Torino, med en heller uortodoks familie, sett med norske øyne. De 5 barna har to veldig forskjellige foreldre. Moren er evig optimist, ganske lat, og hater fjellturer. Faren er negativ til så og si alt og alle, men elsker fjellet. Fra tidlig alder blir barna dratt med på utmattende turer både sommer og vinter.
Utenfor husets fire vegger, rår fascismen og nazismen. Foreldrene er anti-fascister, og huset fylles jevnlig opp med venner og familie, og politikk er et evig tema. Det hele er høylydt uansett hva som diskuteres - alt fra navn på barnebarn til skolegang og Mussolini og Hitler. Til tross for den mørke og usikre tiden de lever i, er boken full av humor.

For oss i det noe stivbeinte Norge, er det ganske eksotisk, men også utmattende å lese om en familie som er vår totale motsetning. Voldsomme krangler, blåser over på kort tid der, mens jeg ser for meg at her på berget, hadde det hele munnet ut i evig uvennskap. Den despotiske faren er vanskelig å sympatisere med, likeledes moren som virker noe overfladisk. Allikevel er det en interessant og god leseropplevelse, selv om jeg ramlet av litt med alle navnene mot slutten.

Rorgen, eller Halvard Borge som han egentlig heter, sitter inne for ørtende gang. Han er en helt vanlig fyr, men så roter det seg til. Noen ganger byr livet på problemer, noe Rorgen er mer eller mindre vant til. Han har blitt på en måte likegyldig til alt, i hvert fall nesten alt.

En dyp, indre reise til en innsatt
Han får beskjed av sin advokat, som ser ut til å være trøtt av jobben sin, om å skrive en fri forklaring som muligens skal fremføres senere. Dermed er hele boka skrevet som en slags indre monolog. Han beskriver litt om relasjoner, fortid, yrkesliv, kjærlighetsforhold og sønnen som han har et fjernt forhold til. Denne boka er som en slags veksling mellom indre monolog, fri forklaring og en slags roman til sin egen sønn i håp om at han skal forstå når blir eldre.

Korrektur av et sorgens kapittel er kanskje trist og alvorlig, men den byr også på en hel del morsomheter. Rorgen kan tross alt se humor i det meste fremdeles. Han skriver ting som det er og går ikke rundt grøten. Han har gitt opp forsøket og håpet om at andre skal lytte og forstå ham, og føler at alle sjanser er oppbrukt. Men likevel har han humor og pågangsmot, til tross for alt det vonde han har opplevd.

Tøft og brutalt språk
Riise Hauge skriver godt, mer enn godt. Språket er tøft, brutalt, humoristisk og nakent. Begynnelsen av romanen tar litt tid å sette seg inn i, for er mest vant til å lese bøker med skifting av perspektiv, mens her får man handlingen utført som monolog, men det er lett å finne rytmen i det. Til tider kan teksten bli noe masete, som om den banker inn i skallen på deg, og det er kanskje også meningen? Man blir litt sliten underveis og det er nok det Rorgen vil utrette. At man vil bli sliten, for til tider er han også sliten. Han prøver å smitte over utmattelsen og fortvilelsen han føler på oss som leser? I så fall fungerer det. Fordi stemmen hans er tydelig.

Til tider en slitsom leseopplevelse, men det er også poenget, og en bok som er helt klart verdt å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin roman med handling fra 80-tallet

Boken er en refleksjon om å vokse opp i etterkrigstidens Frankrike. Hva det ville si å være jente og kvinne i de ulike tiårene. Å være datter, kjæreste, mor, og yrkesaktiv. Det er fortellingen om de ulike framskrittene; tv, vaskemaskin, posemat, supermarkeder, og transistorradio. Mye av fortellingen er universell, men en god del er linket til Frankrike, som artister, forfattere, politikere, og skuespillere. Forfatteren har selv kalt boka en upersonlig selvbiografi.

Godt språk, mye gjenkjennelig historisk sett, mye fransk historie, som er interessant å lese om. Små avsnitt gjør den lett å lese.

Boka ble forfatterens internasjonale gjennombrudd, og var på kortlista til Man Booker-prisen i 2019.

En litt "rar" roman, som viste seg å være inspirert av historiske hendelser

Å dele rom med noen man er forelsket i, er vel ikke bare, bare ...

Det skjer med Benny. Han får Ken på besøk i noen dager i jula. Egentlig skulle Ken feire jul i "Syden" sammen med familien sn, og Bennys familie være med dem, men siden Benny ville ha en norsk jul, og Ken ikke ville på ferie med bare voksne, tilbringer Ken noen dager sammen med Benny og får bo inne på rommet hans. De er ganske forskjellige. Ken er litt eldre og veldig populær, mens Benny ikke er så synlig. Men de går godt overens og snakker om både enkle og dype ting.

Vanskelige følelser
Benny er for tiden lei seg, for hans gode nabo, Magda-Rose er kastet ut av sitt eget hjem og stuet inn på gamlehjem. Årsaken er Greta Greve som var sammen med hennes sønn, Samuel. Men nå som han er død og Magda-Rose begynner å bli gammel, har Greta Greve solgt huset hennes, og nye eier kommer for å overta. Noe Benny synes er dumt for han ser på Magda-Rose som sin egen bestemor. Men han besøker henne jevnlig på gamlehjemmet. Han synes hun er for sprek til å bo der. Sammen med Ken og noen andre, planlegger de hvordan de skal hjemsøke huset og få de nye naboene til å flytte, slik at Magda-Rose kan flytte hjem igjen. Men vil det bli overbevisende?

Dette er bok nummer to om Benny, men denne boka kan godt leses som frittstående. Boka består av både alvor, hunor og skremmerier. En god blanding av alt, og ikke minst, vennskap. Det er også fint å lese om de unge hjelpe de gamle når de selv ikke blir hørt. Tom Erik Fure tar også opp tema som usikkerhet, legning og akseptere seg selv på en fin måte uten å overdrive.

En fin balanse mellom mange forskjellige temaer
Synes boka hadde en fin balanse av spenning, humor og forelskelse. I mange ungdomsbøker tar forelskelse opp mye plass for det er et spennende tema for mange i den alderen å lese om, men det var fint å lese en ungdomsbok som ikke bruker forelskelse som lokkemiddel for å gjøre boka mer spennende. Det jevnes ut med andre ting, slik at handlingen får mer utvikling.

Spøkeri oppfinnelsene deres var mer humoristiske enn skremmende, men kanskje er det mer skremmende for alderen boka er rettet mot? Men likevel underholdende også for oss voksne. Selv om man som voksen leser ser veldig lett hvordan alt ender, ødela det ikke resten av underholdningen, for de fleste karakterene var morsomme og kreative å lese om. Likte måte de kommuniserte på og støttet hverandre på.

Fure har ikke gitt ut denne boka alene, men på laget har han hatt med seg Ingvild Th. Kristiansen som illustratør. Illustrasjonene er fargeløse og fine, men synes også at boka hadde vært like god uten.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende skrevet om rasisme

Boken er forfatterens fortelling om Norma Jeane Baker, som senere ble verdenskjent som Marilyn Monroe. Barndommen er preget av en psykisk syk mor. Norma Jeane får ikke røre henne, og hun er aldri sikker på om moren egentlig liker henne. Faren er en mytisk skikkelse, som er noe høyt oppe i Hollywood-kretsene. Norma Jeane stammer, er sjenert og usikker, men får allikevel menn til å snu seg etter henne. Dette resulterer i ekteskap allerede som 16-åring. Hun prøver så godt hun kan å være den perfekte husmor, og det går en stund. Da ektemannen verver seg under 2. verdenskrig, tar Norma Jeanes skjebne en ny vending. Hun blir oppdaget av en fotograf, og resten er historie.

En veldig uvanlig bok fra min yndlingsforfatter, men den er god. Man blir sugd inn i handlingen, og selv om det ikke er en ren biografi, forstår man mer av hvordan Norma Jeane ble Marilyn Monroe.

Denne har jeg valgt som min mars-bok i Elidas 1001-lesesirkel, der vi skal lese kvinnelige forfattere.