Forfatteren har reist til Kiribati, Svalbard, Bangladesh, og USA for å intervjue ungdommer om klimakrisen.
Kiribati kan være oversvømt om 50 år.
På Svalbard har temperaturen steget med 7,5 grader de siste 50 årene.
I USA har 21 ungdommer gått til sak mot presidenten og regjeringen fordi de ikke gjør nok for å stoppe klimaendringene.
I Bangladesh demonstrerer ei tenåringsjente mot myndighetene. Hun er klimaflykting, og vil ha en tryggere fremtid.
Det et skremmende lesning, men forfatteren har håp. Ungdommene er smarte og vet mye om verden og klima i forhold til tidligere generasjoner.
Dette er en barne/ungdomsbok, men den er også viktig å lese for voksne.
Boka sparker i gang #sakprosaseptember under klima/miljøbok.
Jeg har nå lest ut hele boka. Var det lite spesiell handling i bokas første halvdel, så ble det desto mer av ytterst merkelige ting som kom fram i siste halvdel. Men så kommer spørsmålet: Er det mulig å si noe mer om dette hvis man samtidig skal unngå spoilere? For det som fortelles er ytterst spesielt .......... eller kanskje slett ikke likevel. For her er det ting man kan diskutere. Beveger handlingen seg over i det overnaturlige? Eller er alt lett forklarlig?
Det er aldri gøy å skrive noe negativt om bøker, men noen ganger skjer det. Ekstra kjedelig er det når det skjer med bøker som er høyt elsket av andre ...
En populær bok
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at selve boka er dårlig, men Hesteguttene var bare ikke en bok for meg, og skjønner godt hvorfor mange liker den. Selv tror jeg at jeg hadde likt den bedre hvis jeg leste den da jeg selv var yngre. Men det har også hendt seg at jeg har likt en ungdomsbok i voksen alder, også. Dette er ikke ren ungdomsbok, men en blanding av ungdomsbok og for unge voksne.
Jeg ville lese den på grunn av temaet, og synes også det er viktig å lese bøker man ikke vanligvis leser. Boka inneholder forskjellige tidslinjer. I 1926 møter man to unge gutter som befinner seg på barnehjem i datidens Tsjekkoslovakia, og trener turn sammen med en hest. De er uvanlig dyktige og de har en form for kommunikasjon og forståelse for hverandre som andre ikke skjønner. Men da den ene finner ut at han skal få besøk av et voksent par som kanskje vil adoptere ham, får han panikk for de kan ikke skille seg fra hverandre. Dermed bestemmer han seg for at de skal flykte sammen, men er det egentlig så lurt? Kan de klare seg alene, og vil de noen erkjenne hva de egentlig føler og betyr for hverandre?
I 2014 møter vi Anton fra Sverige som er i et nytt forhold til en mann. Han håper at forholdet skal være og at hans bestevenninne vil like ham. Selv om han er homofil, har aldri brydd seg om å komme ut av skapet offentlig. Etter videregående har han klart å skaffe seg jobb innenfor hjemmetjenesten. Han blir fascinert av en mann som han besøker jevnlig som bor i en rotete leilighet. Han vil bare oppholde seg på kjøkkenet og Anton prøver å rydde det som går an å rydde. Mannen er svært gammel og snakker ikke. De kommuniserer gjennom dunkingen mannen lager med stokken og små gester som Anton lærer seg å tyde etter hvert. En dag finner han fotgorafier og blir ekstra nysgjerrig på denne mannen, men hvordan skal han bli bedre kjent med ham, og finnne mer bakgrunnstoff om ham? Og har disse tidslinjene noe med hverandre å gjøre?
Gikk ikke overens med fortellerstemmen
Dette var en bok jeg gjerne ville like av mange grunner, men kom ikke helt overens med fortellerstemmen som var svært tungtrødd og som inneholdt lite utvikling. Syntes også handlingen ble for åpenbar. Leser man nøye, er det lett å få med seg små hint. Det uvanlige med denne boka er at fra side 365 til siste side, var det nesten som å lese en helt annen bok. Hvis forfatteren hadde skrevet med samme fortellerstemme, ville jeg ha likt resten av boka, også. Slutten fikk en helt annen stil over seg. Da mener jeg ikke sjokk eller noe sånt, men måten forfatteren formulerer siste delen av historien på. Jeg likte dog å lese delen om Anton og den gamle mannen. Syntes det var mer sjarmerende og fascinerende.
En bok om viktig tema, også i vår moderne tid, men klarte dessverre helt å komme meg inn i boka. Men er sikker på at mange andre vil like den bedre enn meg. Det har allerede skjedd.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har nå kommet ca. halvveis i boka. For godt over ti år siden leste jeg noen bøker av denne verdenskjente, oppskrytte forfatteren, og likte det bare sånn passe. Det er noe merkelig ved disse bøkene, noe jeg ikke helt klarer å identifisere meg med. Kanskje fordi de har opphav i en helt annen kultur?
Halve boka, som jeg nå har lest, har egentlig lite handling. Det som står her er en lang (men egentlig ikke langtekkelig) beskrivelse av tre forskjellige mennesker, Og det de gjør er også helt vanlige, dagligdagse ting, de spiser, sover, leser, snakker og nå endelig reiser. Dette siste er forhåpentlig opptakten til mer handling. Likevel er jeg fra første stund fascinert av språket i boka. Det er skravlete, ordrikt på en noe morsom måte. Og det er nok språket som bare får meg til å lese videre og videre.
Har kviet meg noe til å skrive denne anmeldelsen, for Fossum er en forfatter jeg respekter mye, siden hun er en av mine norske favorittforfattere. Men lenge siden jeg har irritert meg sånn over en bok.
Har likt det meste av Fossum tidligere
I flere år har jeg lest mange bøker av henne, både Konrad Sejer bøkene og de enkeltstående bøkene hennes, og flere ganger har hun imponert meg. Har ikke likt alle Konrad Sejer bøkene heller, men de fleste. Hun er god på å beskrive karakterer, spesielt outsidere, og dysfunksjonelle relasjoner. Var også skuffet over at Rivertonprisen ikke gikk til Bakom synger døden. Ikke bare fordi det var en avslutning på Konrad Sejers karriere i bokverdenen, men fordi boka var fascinerende på mange måter. Det eneste jeg ikke har lest av Fossum så langt er nok diktsamlingene hennes, og det er fordi jeg leser ikke dikt.
Drepende drage Angrende hund er en annerledes krim av Fossum. Det beskrives som en krim, men synes den virker mer som en psykologisk roman siden politifolk ikke dukker opp før langt uti boka. Den er om søskenparet Aksel og Ellinor som har levd et normalt liv i følge andre, men de andre visste ikke sannheten innenfor de fire veggene. Foreldrene deres var kanskje greie mot de utenfor familien, men ikke mot barna deres. I følge Ellinor og Aksel var de kalde og fraværende. Som å vokse opp hos fremmede. I nåtidens handling er faren deres død, men moren deres bor fortsatt i det samme huset, alene. Det er bare Aksel som holder kontakten med henne og hjelper henne med ærender, selv om han ikke har spesielt lyst. Ellinor har kuttet all kontakt med moren, men får ofte besøk av broren hennes. Ellinor er sykmeldt og bor for seg selv, mens Aksel jobber for en liten avis og er en veldig enstøing selv. Som en slags lek mellom bror og søster, planlegger de måter å drepe sin egen mor på.
Får de det som de vil ha det? At moren deres dør brått og uventet?
Hadde passet bedre som en novelle
Dette var en bok jeg gjerne ville lese og like siden den var skrevet av Fossum og det er også spennende at forfattere man leser mye av, også kommer med noe nytt. Er ikke helt begeistret for denne Feber ennå siden han fikk så liten rolle, og kjenner jeg ikke gleder meg voldsomt mye til neste bok i serien, men skal nok få den med meg. Syntes bare at denne boka var for seig til Fossum til å være, og nesten ingen av karakterene fascinerte eller provoserte uansett hvor mye de forsøkte. Det ble så mange gjentakelser i handling og samtaler, at denne historien kunne ha fungert bedre som en novelle istedet for en hel bok.
Dysfunksjonelle familier er ofte spennende og rart å lese om, men dette ble for langdrygt og en tålmodighetstest for min del. Hele greie ble for åpenbar og da gikk lesingen enda langsommere enn til vanlig, siden man ikke klarer å leve seg helt inn i handlingen. Så dette var nok ikke en bok for meg. Noe som er synd, med tanke på hvem den er skrevet av.
Er det lov å savne Konrad Sejer litt ekstra nå? ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Tittelen på boka er naturligvis ironisk ment, selv om det virker lovende da en småbarnsfamilie kommer flyttende fra hovedstaden og ned til Skåne til et boligstrøk som i sin søken etter den perfekte idyll er blitt oppkalt etter steder i Astrid Lindgrens univers. Her er fire og fire hus bygd opp rundt et felles tun.
Foreldrene i denne familien er læreren Micke og Bianca som er eiendomsmegler. De har to små barn. Naboene de får er et eldre ektepar, en fraskilt mann og en enslig mor med en sønn i ungdamsalderen. Det er først og fremst disse to siste som gjør seg bemerket. Denne moren, Jacqueline, har en fortid som modell i USA, en karriere som for henne var langt mindre glamorøs enn det kan høres ut som. I tiden etterpå har hun hatt psykiske problemer og er til dels alkoholisert. Sønnen hennes, Fabian, går på ungdomsskolen der han daglig utstrakt mobbing og samtidig er naturlig syndebukk når det oppstår konflikter. På skolen er Micke utnevnt til en slags kontaktlærer for Fabian, noe som ser ut til å fungere geit. Fabian som egentlig er en svært gløgg gutt, har ingen venner. Han har en sterk rettferdighetssans som kommer til å spille en viktig rolle i handlingsutfallet i boka.
Tidlig i boka skjer det som hele handlinga dreier seg rundt, en ulykke med et tragisk utfall. Småbarnsmoren Bianca setter seg på sykkelen for å gjøre en snartur til nærbutikken. I samme øyeblikk kommer bilen med Jacqueline og Fabian kjørende inn på tunet. Bilen stopper ikke for syklisten som blir dødelig såret og straks brakt til intensiven på sykehuset.
Handlinga i boka er konstruert lik at den hele tida hopper mellom det som har skjedd før ulykka og det som skjer etter. I tillegg veksler synsvinkelen mellom tre personer, Micke, Jacqueline og Fabian. Det kan høres komplisert ut, men med tydelige henvisninger til hvert kapittel er det likevel ganske greitfor leseren å henge med. Slutten kommer som en stor overraskelse.
Det er 17. mai, og sakfører Stensgård oppretter "De unges forbund". Forbundet skal være en protest mot samfunnstopper, og han får stor oppslutning. Han holder en tale, der to slike topper, kammerherren og Monsen, er til stede. Stensgård snakker om førstnevnte, men han tror at det er Monsen som er i skuddlinjen. Det er duket for drama og komedie.
Underholdende lesning, og nok en gang - dagsaktuell.
Gleder meg til diskusjon i The Ibsen Book Club i morgen.
Bokas hovedperson Johanna er en kjent kunstner. Hun maler bilder som har høstet stor anerkjennelse. I lang tid har hun bodd i USA. Nå er hun kommet tilbake til Norge. Det hun søker er en gjenforening med sin mor som hun ikke har sett eller hatt kontakt med på 30 år.
At det har bygd seg opp en langvarig konflikt i denne familien, får vi lesere tidlig vite. Som ung studerte Johanna jus, og hun giftet seg med en lovende mannlig jurist. Men faget kjedet henne. Hun ville heller drive med kunst. På et kurs i USA forelsker hun sg i læreren sin, Mark. Hun bryter helt med Norge og med familien som oppfatter oppførselen hennes som svært skammelig. Senere blir noen av hennes malerier utstilt i Norge, bl.a. to med «. Måten titlene «Mor og barn1» og «Mor og barn 2». Måten moren blir framstilt på her, skjokkerer familien voldsomt. Da faren dør, kommer ikke Johanna til begravelsen. Et nytt slag for familien. Heretter lever moren og yngstedatteren Ruth som om Johanna overhodet ikke fantes.
Det er etter at Mark også er død at Johanna vender tilbake til hjemlandet. Her tar hun innpå en avsidesliggende hytte. Hun prøver å ringe moren, men denne tar aldri telefonen. Hun sender brev uten å få svar. Det er bare søsteren som uttrykker at hun ikke må plage moren mer. Johanna begynner å spionere på moren. Hun parkerer bilen sin utenfor blokka der moren bor, og når moren en sjelden gang kommer ut, følger datteren i behørlig avstand, helt uten å gi seg til kjenne. Til slutt gir hun seg ikke før hun har kommet seg inn i morens leilighet og står ansikt til ansikt med moren. Hun griper tak i morens arm for å avsløre dennes store og vonde hemmelighet. Først etter dette kan Johanna vende tilbake til USA og arbeidet som venter.
Man kan lure på hva som egentlig er essens i denne boka. Er det familiens uforsonlige og trangsynte tanker rundt denne fortapte datteren? Lenge var sympatien min på Johannas side der hun kjempet for å få innpass hos sine nærmeste. Men Johannas måte å ydmyke moren på da de endelig står der sammen, får meg på helt andre tanker.
Ellen er 22 og jusstudent i Oslo. Hun er overarbeidet og utslitt, og moren forslår at hun drar på besøk til faren og hans nye familie i Praha. Til slutt lar Ellen seg overtale. Hun har uansett en del hun vil spørre faren om.
Faren kom til Norge som flyktning med faren og søsteren sin da han var gutt. Moren døde da han var enda mindre, og han har få minner om henne.
Ellen har opp gjennom kun fått små drypp av den tsjekkiske familiehistorien. Det meste er hysj-hysj og tabu. Farfaren snakker en del, men Ellens far mener at han skjønnmaler alt.
Denne sommeren i Praha vil Ellen ha svar, men det er ikke så enkelt å få faren i tale.
Hemmeligheten om Teresa, Ellens farmor, ligger hele tiden og vaker under overflaten. Nysgjerrigheten pirres.
Det er også herlig å «vende tilbake» til Praha, men i det store og hele blir det for mange bruddstykker, og lite troverdighet for min del.
Andre verdenskrig nærmer seg den lille sørlandsbygda. Det er moren til Andreas som oppdager den store musikaliteten som bor i sønnen. Hun får ham til å spille både på bedehuset og i kirken.
Da krigen er et faktum, står butikkeier, Gerhard Andersen, fram som medlem av NS. Han er en flammende taler, og han har en protokoll hvor han fører opp nye medlemmer. Hele 68 personer klarer han å verve av de få hundre sjelene som bor i bygda. Også Andreas’ far verver seg, men Andreas ser ingen forskjell på faren før og etter. Allikevel blir ingenting som før igjen.
Det er stor splittelse, og enkelte har helt sluttet å snakke sammen. Kan musikken være magien som kan hele bygda når oppgjørets time kommer?
Boka er basert på historiske hendelse, og det er interessant og sår lesning.
Trine - Lise Rygh debuterte med denne romanen i fjor, og den har ikke vært så synlig. Noen ganger er det befriende å lese bøker som man ikke ser "overalt".
Kort roman med mange tunge tanker
Hundedager er en smal roman på 157 sider. Det er ingen dramatisk roman, men veldig stille fortalt om fortid og fjerne bånd til tross for at de gjelder hovedpersonens nærmeste. Tess blir oppringt og fortalt at moren hennes er på sykehus. Hun ble funnet av en av naboene som fant henne i hagen. Hun skal ha fått slag. Moren har også en hund som trenger å bli passet på. Hun som ringer, er en av de andre naboene til moren, og Tess er ikke så glad for å passe på hunden inntil videre, siden hun ikke er hundemenneske. Men hun drar likevel til leiligheten hun vokste opp i og hun møter nabokvinnen som ringte henne og datteren hennes Ida. Deres forhold virker noe annerledes, og Tess kjenner seg igjen i relasjonen deres. Hun selv var oppvokst i et kaldt og fraværende hjem. Moren hennes var ikke noen som trøstet henne, eller som var støttende. Det virket nesten som om de bare bodde sammen. Noe som er trist.
Med denne boka prøver Rygh å fortelle om omsorgssvikt, og det er mer vanlig enn man tror. Hvor mye skal man blande seg inn som nabo, eller skal man bare late som ingenting?
Kanskje ikke en roman for alle?
Som nevnt er dette en liten og lettlest bok. Ikke lettlest når det gjelder tema, selvfølgelig, men passer bra hvis man vil ha en bok mellom noen tyngre bøker som avveksling. Har sett en del lovord om boka, men selv er jeg ikke helt der, dessverre, til tross for at det var en roman jeg gjerne ikke ville like. Karakterene er troverdige og forfatteren tar opp et viktig tema, men ble ikke helt fortrolig med språket. Ble ikke så engasjert som da jeg leste baksideteksten. Handlingen bød på gode kvaliteter som provosering som også er hensikten, troverdige karakterer og nedstemthet, men savnet vel mer historie. Det er jo begrenset hva man kan presse inn på få sider, og jeg er en leser som foretrekker store bøker med mange detaljer. Dette ble nok litt for "lite" etter min smak, kanskje? Skjønner godt hvorfor den er godt likt med tanke på sin troverdighet, men synd at jeg ikke ble så engasjert i selve historien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er 1986, og en 12-åring og lillesøsteren mister faren sin. Nå må de, sammen med moren, finne ut av hvordan de skal klare å være tre i stedet for fire.
Handlingen foregår både i nåtid og fortid, og leseren får et godt innblikk i familiens historie. Faren var alt annet enn A4. Regler var til for å brytes, eventuelt bøyes. Man kan godt forstå at det ble tungt når familens klovn og spilloppmaker ikke var mer.
En annerledes bok om sorg, som er full av løgner og morsomheter, selv om den også er sår på sitt vis. Litt for mye av det gode innimellom, men det er nok også meningen.
Sist sett
