En av fjorårets mest omtalte bøker.
Om den kjente politikerens reise fra en brutal og voldelig barndom, via barnevern og ungdomsanstalter, til utdannelse og makt.
Det er en rørende, og viktig historie om å vokse opp i to kulturer. Om å ikke være god nok som pakistaner eller nordmann. Om å føle voldsom skam over et medfødt handikap. Om å få endret synet sitt på likestilling og kvinners rettigheter. Om å få frihet til å være seg selv fullt og helt.
Den lever opp til hypen!
I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?
Blod er tykkere enn vann er andre bok om Tom Grayston. Tør å påstå at bøkene kan fint kan leses frittstående. Forrige sak blir så vidt nevnt i oppfølgeren, men bare sånn i forbifarten. Man blir godt kjent med Tom Grayston og hans bakgrunn, så det er ikke noe problem. Denne gangen er det en ny sak som det ofte er i krimbøker.
Denne gang er det om norsk barnevern og som kjent er det en betent sak, for norsk barnevern har fått mye kritikk utenfor våre grenser. Noe Skjerven prøver å gjenskape i hans nyeste bok. Han er tingrettsdommer og har jobbet mye med barnevernsaker selv. Han er en mann som vet mye om det han skriver om.
En lite snakkesalig mistenkt
I den nyeste boka om Tom Grayston, får Tom ekstra mye å tenke på. Han har fått jobbtilbud hos Kripos, men er usikker på om han skal takke ja eller nei. Han ser ikke barna sine så ofte han ønsker fordi han er travel på jobb og de bor ikke sammen. Denne gang må han og hans gode makker Dagny Stokka bryne seg på et åsted, som blir en komplisert sak enn først antatt, da de ankommer en gård. På gården er det et eldre ktepar som er funnet døde i sitt eget soverom. Sammen har de sønnen Paul og de er fosterforeldre for Bashir og noen andre. Bashir er den eneste som ikke er på gården da etterforskerne ankommer stedet. Det gjør ham til en mistenkt, samt på grunn av andre ting. Problemet er bare at han vil ikke snakke.
Det gir Tom og Dagny ekstra mye arbeid, og gjennom visse undersøkelsler, finner de ut at åstedet er dypere enn ved første øyekast. Desto mer de graver etter ledetråder, finner de ut at gården som granskes, har båret på mange, mørke hemmeligheter. Er en gård bare en gård?
Det er stor forskjell på bøkene Slakt og Blod er tykkere enn vann. Slakt føltes mer amerikanisert på grunn av grusomheter og at den var svært dyster, og Blod er tykkere enn vann er mer realitetskrim som skjer utenfor typiske storbyer. Sånn sett virket det som to helt forskjellige bøker, noe som er meningen også. Skjønner jo at forfattere ikke vil gjenta seg selv ved å etterlige tidligere utgitte bøker.
En roligere, men dypere oppfølger
Innrømmer at Slakt hadde mer spenning og forventning underveis man leste. Blod er tykkere enn vann er noen hakk roligere. Den er mer karakterdrevet og tar for seg mange interessante temaer som dukker opp underveis i etterforskningen. Boka inneholder noe dyreplageri for å advare om det, for det er vanskelig å lese om for oss dyrevenner, men heldigvis er det ikke mye av det. Syntes også det var engasjerende å lese om kulturkræsj og tilpasning. Kunne ha tenkt meg å lese mer om Bashirs forhold til hans biologiske far, Jamal, men skjønner at alt ikke får like mye plass, da krimbøker ofte er begrenset.
Bortsett fra at avslutningen er noe lik hans forrige bok og en noe treg start, er det verdt leseprosessen. For Blod er tykker enn vann, er en stødig og mer enn god nok oppfølger. Er egentlig ikke så hard på skrivefeil, men det er noen delte avnsitt midt i noen setninger her og der som kunne ha vært rettet opp, men vet hvor lett det er med skriveleifer. Det kan skje alle og det ødela heller ikke flyten.
Det er også morsomt å følge forfatterskapet til noen helt fra begynnelsen av. Ja, uten å virke stalkeraktig, da ... For ofte leser man bøker av forfattere som har utgitt flere bøker uten å ha lest alle. Så det er interessant å følge diverse forfatterskap helt fra begynnelsen av til en forandring, og følge med på utviklingen. Er sikker på at Tom Grayston vender tilbake, og kommer nok ikke til å se på hundefor på samme måte igjen ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Veldig god debut!
Både lange og korte dikt.
Om å være forelsket når følelsene kanskje ikke er gjensidige.
Humor og mørke går hånd i hånd.
Sitat: snart er jeg ikke ung og lovende lenger det blir en lettelse
Lucy Barton har kommet i 60-årene. Ektemannen, David, er død. Døtrene er voksne, og gift. Også eksmannen, William, har giftet seg på nytt etter skilsmissen fra Lucy. Han har også fått en datter til, som er mye yngre enn sine halvsøstre.
Lucy og William, har et vennskapelig forhold, og de både snakkes og møtes ofte. Så skjer to inngripende ting i Williams liv, og det er Lucy han vender seg til for støtte og råd.
Et velskrevet portrett av et ekteskap, og livet selv. Noe ujevn og gjentakende.
Har ikke lest de to foregående bøkene om Lucy, men det skal jeg gjøre!
Prinsessen får gave fra bokbransjen H. K. H. prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18. år 21.01.22 «Bokbransjen har gått sammen om å gi prinsessen en dannelsesgave. Og hva er vel mer dannende enn en bokpakke? I et videointervju i regi av NRK svarer prinsessen på spørsmål fra andre ungdommer. En av ungdommene spør hva prinsessens nyttårsforsetter er. Prinsessen svarer: Å lese mer bok og være mer aktiv. Bokpakken består av et utvalg av de siste års vinnere av Brageprisen, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Bokhandelens sakprosapris, Vesaasprisen, Rosettaprisen, Bastianprisen, Uprisen, Årets tegneserie og Arbeiderlitteraturprisen» (bok365.no, 21.01.22)
De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...
Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.
En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.
Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...
Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.
De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.
Fra min blogg: I Bokhylla
Gjennom dagboknotatene til doktor Glas, får vi innblikk i hans eneboertilværelse, praksis, og gatevandringer i Stockholm. Tidlig i 20-årene falt han for en pike, men de så hverandre aldri igjen etter den romantiske midtsommerkvelden. Han har egentlig gitt opp kjærligheten, men så får han følelser for en av sine pasienter. Dette leder etterhvert til et mord, som kun leseren er vitne til, via dagboken.
En velskrevet og interessant liten bok. Lettlest med tanke på at den kom ut tidlig på 1900-tallet.
Lea har flyttet på hybel. Hun har startet på videregående. Gården hun kommer fra er to stasjoner unna med toget. Sommeren før skolen startet, var Leas mor syk. Lå i senga med migrene mens Lea hjalp faren med geitene.
Den første helga Lea kommer hjem etter skolestart, er moren nok en gang sengeliggende. I følge faren var dette blitt normalen. Migrene ble ikke lenger brukt som årsak. Moren hadde sluttet å kommunisere. Hun lå bare og stirret ut i lufta, eller sov. Lea prøver iherdig å få kontakt, men det nytter ikke. Moren hennes har på en måte forsvunnet.
Lea bestemmer seg for å starte et nytt liv. Hun vil bli en annen. Nå skal hun hete Vilde, ha lilla hår, og piercing i nesa. For Vilde er tøff, og bryr seg ikke om syke mødre og fraværende fedre. Vilde har til og med kjæreste.
Men etter en stund forsvinner Vilde…
God og sterk ungdomsbok på nynorsk om psykisk helse.
Dette er en historisk roman om arabernes og jødenes stamfar, Abraham. Vi følger ham fra hans unge år, da han gjør opprør mot den grusomme kong Nimrod, og til han ender opp i Kanaan.
En liten, men interessant og spennende bok, i hvert fall første del. Ble litt sært for min del utover i historien.
Dystopi er en sjanger jeg ikke har brydd meg om i det siste, for det var det så mange utgivelser av det en periode tilbake, at jeg ble en smule lei. Det var kjekt med en pause. Bjørnegap er ikke en av de beste dystopibøkene jeg har lest, men den er heller ikke fullt så tørr som mange andre bøker fra samme sjanger.
Bjørnegap er uansett en ungdomsbok. Den egner seg ikke for all ungdom siden den er svært mørk og tar for seg noen sårbare temaer. Men tåler man det, er det ikke den dummeste boka å begynne med hvis man er nysgjerrig på dystopisjangeren.
En svært mørk tilværelse
Plottet er noe originalt siden handlingen foregår i en gruve. I gruva er det bare gutter og menn, og noen har vært der helt fra de var liten. Ander har vært der siden fireårsalderen. Hvordan Ander havnet der, får man ikke vite. Dagene består av hardt arbeid i konstant mørke. De får ha talglys av og til, men de er dyre. Ander får hjelp av Thomas. Den få stunden de har til overs lærer Ander seg å lese og skrive. Derfor er også hele boka skrevet på en spesiell måte. De blir skrevet på samme måte som de uttales. Hvis noen husker artisten Ravi altså bakvendt for Ivar, skrev han sangtekstene sine på samme måte som ordene ble uttalt. Det gjør også Ander. I begynnelsen tar det noe tid å komme seg inn i det, men det er forståelig og man får bedre flyt etter hvert. Det trengs bare litt ekstra konsentrasjon. Skjønner bare ikke hvorfor oversetteren forandre navnet Newt til Ander, da Newt virker som et bedre navnevalg.
Baksideteksten nevner religion, men heldigvis handler det ikke mye om det. Det er en del av samfunnet de lever i, men det er ikke detaljert og heller ikke det det handler mest om. Noe som var greit siden ikke alle interesserer seg for religion.
Interessant plot
Selv foretrakk jeg å lese om gruveomgivelsene. Dessverre var det ikke mye om det. Det var mest om karakterene og deres tanker. Deres bånd til hverandre. Så det var noe vanskelig å forestille seg omgivelsene deres. Liz Hyder var inspirert av gruvearbeid i viktoriatiden da hun skrev Bjørnegap. Derfor kunne jeg ha tenkt meg at hun brukte mer av det i boka, selv om handlingen skjer i moderne tid, noe jeg regnet med siden det ikke sto presist om det i boka. Hun kunne ha fått frem beskrivelsene i gruva noe bedre.
Bortsett fra det hadde denne tynne boka noen gode elementer, som realistiske karakterbeskrivelser og kunsten å tenke selv. Hvorfor være en del av en saueflokk? Er det nok med bare en person til å gjøre en forandring? En interessant tanke og bok som er verdt å sjekke ut.
Fra min blogg. I Bokhylla
Samia skal starte på nytt. På videregående kjenner hun ingen. De vet ikke at hun egentlig er nørd. At hun ikke hverken kan eller vil klemme. For hjemme har hun en mamma som klemmer for mye. Som ofte sover sammen med henne. Som har bygd hele livet sitt rundt Samia. Som kveler Samia med all kjærligheten sin. En kjærlighet som er usunn og uutholdelig.
Neda har gjort det igjen!
Man sitter hele tiden med en klump i magen, og ønsker Samias mor dit pepper’n gror. Så vanskelig det er for Samia å ha et normalt ungdomsliv, når mamma hele tiden teller timene til hun kommer hjem fra skolen. Når hun ikke takler at Samia får nye venner, og vil dra på konserter og fester. Hvordan kan dette ende godt…
Irga er 15 år. Hun er gravid, og rømmer hjemmefra. På ski fra Finland til Sovjetunionen. Året er 1937. Elskeren hennes har lovet gull og grønne skoger hos kommunistene. Irga blir skuffet. Hun havner på et tog til en Gulag-leir i stedet. Heldigvis møter hun Elna fra marifolket. De to blir søstre, men de har hemmeligheter de ikke vil dele.
I 2015 kommer Verna til Lavra i Russland. Hit har Vernas far, Henrik, bedt henne om å komme. Han rekker å dø før hun kommer. Nå er det opp til henne å finne ut av familiehemmelighetene, men marifolket er vant til å tie med det de vet.
Russland og Finlands nære historie, rulles opp. Det er råskap, kjærlighet, sorg, makt, og maktesløshet. Historien som fortelles er full av mørke og brutalitet, men det finnes lyspunkter, selv om de ikke alltid er lette å få øye på.
tuhamre som svar til Torill Revheim :
14:03, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesesirkel av 2021 - Forslag til Nn13
Jeg kunne tenke meg å lese en roman som tar for seg det problemet som utvilsomt er det største i vår tid, nemlig klima/miljøspørsmålet. En norsk forfatter som har skrevet mye om dette, er Maja Lunde. De to første bøkene (Bienes historie og Blå) har jeg allerede lest, men den tredje, Przewalskis hest har jeg foreløpig til gode. Nå ser det ut til at dette deler jeg med flere. Derfor foreslår jeg Przewalskis hest av Maja Lunde som neste bok.
Boka bak den berømte filmen, kalt "Ondskapens hotell" på norsk.
Så filmen for første gang i fjor, og det var muligens noen tiår for sent. Ikke veldig skremmende, og rimelig oppskrytt, bortsett fra Jack Nicholsons innsats.
Boka derimot, er meget interessant og velskrevet. Her kommer man godt inn i psyken til karakterene, og historien får mer kjøtt på beinet enn det filmen klarer å formidle.
Familien Torrance, bestående av Jack, Wendy og 5 år gamle Danny, skal altså tilbringe vinteren på Overlook hotell. Jack skal fungere som vaktmester på det stengte hotellet. Hver vinter blir det isolert. Brøytebilen klarer ikke de bratte bakkene. Danny har mareritt om stedet før de ankommer, og Wendy har også betenkeligheter. Jack er optimistisk, og nå får han endelig tid og ro til å skrive ferdig manuset sitt, men ingenting blir som han har tenkt.
Man kommer inn i hodet på alle tre, og Dannys observasjoner, drømmer og syn, er noe av det beste. Humor og gru i uskjønn forening...
Alt som ble borte er stemplet som en thriller, men den kan også fint leses som en roman. Grunnen er at den har ikke den samme intensiteten som thrillere pleier å ha, men likevel var den svært så engasjerende. Selv om det ikke føltes som noen thriller, hadde boka et godt driv som holder leseren fanget. Det gjorde ikke noe at det ikke føltes som å lese en thriller, for andre gode faktorer spilte inn som gjorde denne boka til en sjelden vare.
Julia Phillips har hittil vært en ukjent forfatter for min del. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere for å få litt variasjon, og det fikk jeg med denne.
Fenglsende fra begynnelse til slutt
Bakgrunnsteppe i denne korte boka er om to søstre som forsvinner mens de er på vandringstur. De går ofte meningsløst rundt omkring, og de befinner seg på Kamtsjatkahalvøya. De er ofte alene sammen om dagene mens moren deres er på jobb. Det siste noen ser til dem er at de blir med en mann i en svart SUV. Grunnen til at øyevitnet husker de,t er for at bilen hans var skinnende ren. Etter mye leting, har ikke politiet mye å hjelpe seg med. I mellomtiden leser vi skildringen til forskjellige kvinners dagligdagse liv som observerer det hele gjennom media, eller som nevner det til hverandre. De fleste kapitlene er oppdelt etter måned eller begivenheter og det skiftes perspektiv. Perspektivene er fra kvinner.
Svært gode karakterskildringer
Det Phillips er god på, er karakterbeskrivelser, både når det gjelder de gamle og de unge, og omgivelsene deres. Selv om boka ikke akkurat oppfattes som en thriller, hadde den en annen type driv. Grunnen var nok at det var fengslende å lese om et sted man kjenner så lite til, og at karakterene var svært forskjellige. Det var spennende å få et innlibkk i deres dagligdagse liv både midt i leteaksjonen og når det hele begynner å trappe ned. Har politiet gitt opp håpet om å finne jentene i live?
Dette ble kanskje en kort anmeldelse fra meg enn det som er "normalt", men dette er en bok man bør oppleve i stedet for å lese om. Det er derfor jeg ikke vil gå nærmere inn i handlingen, fordi jeg ikke vil si for mye. Alt som ble borte var en fengslende bok på mange måter, og da er det ekstra kjekt å komme over ukjente bøker som denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
