Bokelskere.no

Mangajenter og sosiale medier, litt spennende men ikke på samme måte som den forrige boken

Nei, man må ikke det. Jeg klarte fint å få med meg handlingen. Det ga meg mulig lyst til å lese Jane Eyre senere. Og vet jo at den var mer feministisk i sin tid. =) Ønsker ikke å diskutere boka videre for er veldig ferdig med den for øyeblikket. =)

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

Tvillingene Stella og Desiree, bor i en småby i sørstatene. De nedstammer fra byens grunnlegger, som var veldig opptatt av vakre ting, og lys hud. Mallard, som småbyen heter, er derfor befolket av mennesker med hud som kan tas for hvit, men de er opprinnelig svarte. Stella og Desiree er som erteris, og ønsker å reise fra småbyen til storbyen, New Orleans. Som 15-åringer rømmer de, men alt blir ikke som Desiree trodde på forhånd. En dag forsvinner Stella, og Desiree er for første gang alene.
Fjorten år senere kommer Desiree tilbake til Mallard. Med på slep har hun datteren, Jude. Hun er kullsort i huden, og det er ikke en farge som passer inn i Mallard. Desiree er desperat etter å finne Stella, og får hjelp av en hodejeger i søket, men det er alt annet enn enkelt.
Også Stella har fått en datter, og hun er, i likhet med Jude, nysgjerrig på mødrenes oppvekst i Mallard. Familiehemmeligheter får ikke lenger lov til å ligge gjemt.
Historien starter på 60-tallet, og varer til midt på 80-tallet. Veldig god og rørende bok.

Boka ble kåret til årets beste av Time, er en favoritt av Obama, og filmrettighetene er solgt til HBO.

Hun bygger intrige fra første side, og det var besnærende hvordan hun greide å få hjertet mitt til å banke ganske så overveldende, mens jeg leste. Jeg likte godt det faglige som kom frem, og at det ikke tok over og gikk i veien for spenningskurven som var tydelig gjennom hele boken.

Det finnes ingen grenser for gult er nydelig skrevet, med flotte refleksjoner og små tankevekkere. Boken har et lite men godt utarbeidet persongalleri, og en handling som føltes ganske så spennende i perioder. Jeg lot meg engasjere, og anbefaler den gjerne videre!

Bokas hovedperson er halvt dansk og halvt tysk. Hennes far ble født under et bombeangrep i Berlin. Hans far satt i fangenskap i nærheten av Hitlers bunker. Denne Opa, er en skremmende figur; hatet av sønnen, fryktet av barnebarnet.
Kvinnens far hater alt som er tysk, og grep første mulighet til å flytte fra Tyskland. Han havner i Danmark, og er meget motvillig til at datteren skal få besøke Opa og Oma i Tyskland. Moren hennes presser på, og hun blir også kjent med de tyske søskenbarna sine.
Som voksen blir hun kontaktet av fetteren fra Tyskland, som har en hemmelighet å dele. Deres Opa var nemlig i Polen under 2. verdenskrig, og var med på å sende polske jøder til leirene.

En lettlest sidevender om familie, angst, rotløshet, og om å være på feil side i en krig.

Billy Pilgrim, bokas hovedperson, ble fanget av tyskerne under 2. verdenskrig. Fra Luxembourg blir han og andre amerikanske krigsfanger, fraktet med tog til en fangeleir. Alle offiserene er engelske. Senere havner han i Dresden under bombingen av byen. Her overlever han i kjelleren på Slaktehus 5.
Flere bisarre historier veves inn i denne satiriske fortellingen, som er et solid spark til krigen og amerikansk besteborgerlighet. Det baserer seg på forfatterens egne krigsopplevelser.

Det er til tider sært, og vanskelig å følge. Hva som er fiksjon, og hva som er virkelighet, balanserer på en knivsegg.

Boka er Vonneguts debut, og havnet på lista over «1001 bøker du må lese før du dør».

En velskrevet tankevekker

Det handler om en 2000 år gammel skattejakt. Vi skal gjennom folkevandringstiden, mellomkrigstiden, og fram til 2010. Sentralt er to historikere, fra henholdsvis Norge og Sverige. Svenske Staffan, har nemlig kommet nær løsningen på mysteriet med gullmenoraen som ble stjålet i år 70.
Det er en massiv historie som blir fortalt. Kanskje litt for massiv. Staffan forteller sin norske venn det hele, men det er traurig. Sendrektig og altfor mange digresjoner underveis.
Det er synd å si, men det mest spennende er faktisk det som skjer i vår egen tid.
Grunnen til at jeg fullfører denne mastodonten av en bok, er historien om gotere og vandaler, som huslyden er i slekt med. Pluss også på litt nysgjerrighet, så er vi der! Det var absolutt ikke verdt å fullføre…

Tid og tidsopplevelse er temaet som springer frem som det tydeligste i romanen, men gjennom denne lange boken kan en også skimte kulturkritikk, og en mengde tematiske motsetninger.

Vampyrboka Bite ble utgitt i 1996, og er nok ikke den beste av Laymon, heller en av de svakeste, men likevel underholdende.

God, gammeldags brutal horror
Laymons bøker er kanskje ikke så kjente selv om han ga ut den lange regla med bøker. Hans sjanger var horror og han mikset også inn litt slasher sjangeren. Hvis man vil ha horror med litt logiske og troverdige historier, er nok ikke Laymon det rette valget å ta, for bøkene hans er for det meste hinsides, og man vet aldri helt hva man får, og det er nettopp det som er en del av moroa. Man blir bare revet med og lar det skje uansett hvor ulogisk ting er. Hans bøker speiler veldig godt slik horrorfilmer var på 80/90 - tallet da de var på det mest vågale og kreative i stedet for alle disse oppfølgerne og remaksene man drukner i nå for tiden. Alt var jo mye bedre før ...

Er ingen storfan av vampyrer, men jeg liker dem både i bokformat og på film. Så lenge det ikke er moderne versjoner av dem. Mange synes at vampyrer er ensformige, men jeg synes at de er fremdeles mystiske og fascinerer.

Spesielt plot selv til vampyrhandling å være
I Bite møter man Sam som får uventet besøk sent en kveld. Personen som dukker opp er en ekskjæreste han ikke har sett på ti år. Cat var hans store kjærlighet som han aldri helt kom over. Foreldrene hennes måtte flytte og han har ikke sett henne siden. De var unge den gangen. Cat dukker opp i håp om at Sam kan redde henne fra en spesiell situasjon. Hun påstår at en vampyr har plaget henne i ett år og hun orker ikke mer. Hun håper at Sam kan hjelpe henne med å sette opp en felle og bli kvitt vampyren for godt. Vil Sam tro på det hun sier, og hvordan dreper man en vampyr? Avskyr de løk, trespinner og kors som mytene påstår?

Oppdraget blir mer utfordrende enn forventet og det gjør til at det hele ender med en road trip. Underveis møter de en mann som har alt annet enn gode hensikter og har skumle planer for dem. Klarer de å skjule det de har gjort, eller vil mannen oppdage det og sette dem i større knipe?

Noe diffust dette, men det er også meningen for å unngå avsløringer.

Morsomt at dette er en såkalt vampyrbok da det bare er en brøkdel av det i handlingen. Resten er road trip og det ene problemet etter det andre. Cat og Sam støter på mange problemer som setter dem i livsfare på grunn av denne fremmede mannen som dukker opp og legger andre planer for dem. Samtidig må de kjempe mot en intens hete i det hele.

I likhet med andre bøker av Laymon, er den noe voldelig og drøy. Men i motsetning til andre bøker jeg har lest av ham (dette er min tolvte bok av Laymon), manglet denne atmosfære og noe snert. Den ble litt monoton, noe som var uvant. Den var heller ikke like vågal som man er vant til av ham.

Underholdende horror der og da, men ikke noe mer enn det. Min favoritt av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg. I Bokhylla

Det var heftig å lese om russernes klamme grep om det ungarske folk, samtidig som de går til krig i et annet land. Romanen er en fin blanding av de faktiske hendelsene i 1956, og romantikk - anbefales!

Jeg foreslår denne gangen en bok av en av mine yndlingsforfattere, nemlig Joyce Carol Oates. (Flere andre her inne har også ytret hyllest til henne.) Foreløpig har jeg til gode å lese boka «Mitt liv som rotte», så jeg foreslår denne. Raseproblematikken i USA er sentral i handlingen. Her reises også spørsmål om familieloyalitet opp imot søken etter egen identitet.

Lone Frank er en ukjent forskningsjournalist. Hun er sikkert ikke ukjent for alle, men for meg er hun det. Etter å ha mistet hennes kjæreste etter tretten år sammen, begynte hun å tenke på hvor mye kjærlighet har betydd for henne.

Vanskelig og utfordrende oppvekst
Forfatteren forteller en del om barndom og mørk oppvekst. Foreldre som skilte seg, faren var alkoholiker uten at hun visste det, i hvert fall ikke før mye senere, og moren hennes døde da Lone var tenåring.

Boka hopper litt frem og tilbake med blikk i hennes eget liv og det faglige av kjærlighetens betydning. Hva slags stoffer i kropper som påvirkes når man er glad i noen og hvorfor man er ekstra omentksom overfor en bestemt person. Man får vite mer om båndet mellom venner og familie, og hvor forskjellig man blir oppdratt av en mor og en far. Litt vanskelig å forklare alt dette når man selv ikke er fagperson innen psykologi eller vitenskap. Utroskap nevnes også, og man blir kjent med forskjellige eksperimenter som har blitt gjort når det gjelder lojalitet, følelser og mye annet. Forfatteren forteller også om sitt eget kjærlighetsliv både fra voksen og ung perspektiv.

Det blir litt mye om henne og ikke så mye vitenskap som boka lover
Dette er ikke en ren fagbok, men heller en sakprosa siden forfatteren deler mye fra sitt eget liv. Personlig syntes jeg det ble vel mye om hennes eget liv, og mindre om hennes prosjekt. Det blir en del om det mye senere ut i boka, og da er tålmodigheten nesten brukt opp. Det blir nesten som å høre på en skravlete venninne som aldri blir ferdig, og man selv har falt av lasset for lenge siden. Det kan bli litt mye. Likte dog at hun drøftet med en del fagpersoner innen visse felt og forklarer ting på en grundig og enkel måte.

Det er ikke det at boka er dårlig, for det er den ikke. Det var nok heller mest leseopplevelsen jeg gir såpass lav terningkast på. Oppsetingen mellom hennes privatliv og det faglige blir noe hoppete og ujevnt, og det er en del tungtrødde partier her og der. Lone Frank har sin egen fortellerstemme og det virker som hun vet hva hun skriver om, men i lengden ble det dessverre noe heseblesende. Derfor ble interessen for min del noe dalende og kjærlighetens natur er nok kanskje ikke et tema for alle, men hva vet vel jeg?

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Vi møter mange karakterer i denne historien, men de er godt skildret og skrives inn (og ut) i rolig tempo. Det er også det eneste som holdes rolig i denne krimmen, for at det er mye dramatikk her, er det ikke tvil om.

Jeg likte denne romanen veldig godt, historien er spennende, mange av betraktningene som gjøres er nye for meg, og helt uten å bli sentimental greier Majumdar å speile råheten hos politikerne, mot fattigdommen i befolkningen, på en overbevisende måte. Romanen anbefales på det varmeste!

En middelaldrende kvinne er på hyttetur med et vennepar. På ettermiddagen går venneparet en tur, men kvinnen blir igjen i hytta. Hun regner med at paret havner på vertshuset, og går og legger seg. Da hun våkner et hun alene med parets hund. Venneparet har ikke kommet tilbake. Hunden finner veggen først, og det blir et ublidt møte. I løpet av natten har en gjennomsiktig vegg blitt dannet rundt henne.
Kvinnen skriver en slags dagbok, og gjennom den blir leseren kjent med hvordan hun har gått fram for å overleve den ufrivillige isolasjonen.
Det er en stillferdig historie, men uhyre velskrevet og interessant.

Dette var en helt ukjent bok/forfatter for min del. Heldigvis hang jeg meg på månedsutfordringen til Trondheim leser.

En interessant og lærerik "biografi" om Cecilie Løveid, hennes liv og kunstnerskap.

Camagu har bodd i USA i 30 år, men har nå returnert til hjemlandet og Johannesburg. Senere flytter han sørover til en liten landsby. Her blir han vitne til en feide som har pågått i 150 år. Gruppene, Troende, og Ikke-troende, er konstant uenige. Det var et tvillingpar som startet det hele, og det ser ikke ut til å ende med det første. Den ene gruppen vil nemlig bygge et kasino og en resort som skal lokke turister til stedet. Det som ofres er natur og habitat for diverse dyr, men det resulterer også i flere jobber til de innfødte.
Stakkars Camagu, befinner seg plutselig i midten av denne konflikten, og vet ikke helt hvem han skal holde med. To kvinner fra hver gruppe er også involverte, og det er duket for drama i det afrikanske landet.

Underholdende og lettlest bok om et helt ukjent tema. Mye gammel overtro og afrikansk kultur.