Bokelskere.no

Athena er født i Romania, nærmere bestemt Transylvania. Hun vokste opp i Beirut, før foreldrene tok henne med til London da krigen var et faktum. Athena er en mystisk skikkelse, og de ulike kapitlene i boka er viet til mennesker som kjente henne på hvert sitt vis. Sakte, men sikkert, danner de et bilde av en kvinne som er noe helt eget.

Har slitt litt med tidligere bøker av Coelho, men denne fenger. Interessant, og medrivende.
Det skyldes nok at de ulike menneskene som kjente Athena, har ganske ulik oppfatning av henne.

Sykkeleventyret: 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret, er en fin reisebok å få med seg nå som sommeren er her.

Gjennom Ishbel Holmes sykkelglede blir man kjent med Tyrkia på godt og vondt. Hun bruker sykkelen som terapi, og hun er kjent som World Bike Girl og hun blogger om turene sine. Gjennom en vanskelig oppvekst med en far som dro fra dem, og en mor som ikke ville ha henne, og hun endte opp i fosterhjem, har sykling vært hennes styrke.

Unikt vennskap
Ved en tilfeldighet begynner en hund å følge etter henne. Hunden har en skadet pote, og virker svært folkesky, men av en eller annen grunn, blir ikke Ishbel kvitt den. Hun har sykkel med tung bagasje. Hun kan ikke reise videre sammen med en hund. Men samvittigheten tar tydeligvis overhånd, og hun er nødt til å finne på en løsning. Hun får en grønnsakskasse av noen, som hun fester på styret, som Lucy kan sitte i når hun trenger avbrekk.

Synet er selvfølgelig komisk for de andre som får med seg Ishbel og hunden på sykkel, men Ishbel må slutte å tenke hva andre tror, og få reddet hunden. Hun har kun et mål og det er å få syklet Lucy til nærmeste dyrepensjonat. Gjennom sosiale medier forsøker hun også å skaffe henne et hjem.

Hvem redder hvem?
Med lite mat, lite penger og mye usikkerhet både fra Isbhel og hunden Lucy, viker likevel ikke Lucy fra hennes side, og Ishbel var ingen hundemenneske før hun møtte Lucy. Gjennom deres ferd, må de hanskes med farlig trafikk, pågående menn og språkvansker. Selv om Ishbel Holmes har syklet i mange land, innrømmer hun at hun ikke har lært seg så mange språk. Men under deres reise møter de også gode mennesker som gir dem husly når det er nødvendig, eller stille opp når Ishbel Holmes etterlyser noe gjennom sosiale medier. Men tiden er knapp og Lucy er en skadet hund. Vil Ishbel gi henne den redningen Lucy trenger i tide?

Gjennom sin "lille" reiseskildring, klarer Ishbel Holmes å få ned både det positive og det negative med sin spesielle ferd. Det var interessant å lese om båndet mellom Ishbel og Lucy som har flere ting til felles. De er skadet på hver sin måte og de er helt alene i verden. I Sykkeleventyret beskriver hun også hundenes kamp i Tyrkia. Mange i Tyrkia ser på hunder som skadedyr og mange vil ikke røre dem på grunn av gammel overtro. Gjennom denne boka ønsker Holmes å forandre på det, og det var også interessant å lese om forskjellige dyrepensjonat/dyremottak i Tyrkia, men ikke alle hadde ikke like god standard. Sånn er det dessverre i alle land. Mange er ute etter økonomi fremfor å ta vare på dyrene.

Hadde dette vært en ren reisebok, ville jeg ikke ha lest den, for har ikke reist så mye i voksen alder, men ville lese den siden det var dyr involvert. Det er alltid spennende å lese om menneskelig bånd til dyr. Dyr har en egen evne til å forandre på så mye.

En fin og sårbar bok om to svake sjeler som finner styrke i hverandre, og som finner nye måter å støtte hverandre på. Det eneste som ikke fenget noe særlig var språket som ble noe monoton i lengden. Savnet mer brytning i språket. Det ble noe stivt. Er likevel glad for å ha blitt kjent med hunden Lucy. Dyr er herlige.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse)

Skuff denne gangen dessverre, har likt de tre andre bøkene jeg har lest av H. men denne var kjedelig

Raif er 24 år, tyrkisk, og har flyttet til Berlin for å gå i lære hos en såpefabrikkant for så å ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Den unge tyrkeren er derimot mer interessert i kunst og litteratur. En dag forviller han seg inn i et galleri med moderne kunst. Mye av kunsten får ham til å trekke på smilebåndet, men så får han øye på portrettet som skal endre livet hans for alltid. Avbildet er en ung kvinne i pels, og det er et selvportrett. Kunstneren er en viss Maria Puder. Raif klarer ikke å rive seg løs, og blir sittende til galleriet stenger. Han returnerer dagen etter, og dagen etter det, ja hver dag helt til en ung kvinne henvender seg til ham. Raif er først altfor opptatt av «Madonna i pels», som en anmelder har kalt portrettet, til å innse at kvinnen er den samme som på portrettet. Dette møtet snur Raifs tilværelse på hodet.

Romanen var lenge en nasjonal hemmelighet, utgitt i 1943, men nå gis den heldigvis ut på en rekke språk. Boken er full av ensomhet, bittersøt kjærlighet, og om å bli kuet av livet selv. Medrivende!

Lettlest for fin historie, som det er lett å følge med på.

Har du lyst å lese en roman med masse følelser, både av den romantiske typen, og den mellom foreldre og barn (og barnebarn og naboer og kolleger), da er dette et godt valg. Det er en "bobler i glasset og sol på terrassen-bok" så det er bare til å lene seg tilbake og nyte turen

Niende bok om familien Winther fra Trondheim.

Etter at Christian har kommet tilbake fra de døde, blir Fredrik overflødig i hjembyen. Han flytter til Kristiania, og hans gravide kone, Gitte, skal komme etter når barnet er født.
Også Emma rømmer sørover, og hun og Fredrik møtes tilfeldig. De to har fremdeles følelser for hverandre, men Fredrik er ikke lenger fri og frank.
Å gå inn i et forhold nå er galskap, og ikke minst umulig.

Lettlest underholdning, hvor handlingen nå foregår for det meste i hovedstaden.

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Dystopisk sci-fi, ikke hverdagskost men dette var god underholdning

Jo, naturligvis. Mye av triviallitteraturen handler nettopp om disse to tingene. Men jeg ønsker meg noe mer av en bok.

Fjerde bok i «Halve kongeriket».

Det er unge kronprins Karl Johan/Kalle som er bokas hovedperson denne gangen. Han og resten av gjengen har fått kongelig tillatelse til å reise en uke til Lofoten. Formålet er å få med Ingrid tilbake til Oslo. Ingrid som har forlovet seg med surferen Falk. Kalle er fast bestemt på å fikse dette. I tillegg skal han vinne tilbake Lena, som har slått opp, selv om de fortsatt er venner. Alt går ikke etter planen. De lokale heltene stjeler både jentene og stoltheten til Norges kronprins.

Sjarmerende kjærlighetshistorie om å være seg selv, knuste hjerter, sjokk, og håp.

Pandemien er et faktum, og Norge stenges ned. Hanne Wilhelmsen stortrives. Om nettene kjører hun rundt i rullestolen i en folketom hovedstad. I alle hemmelighet har hun skrevet bok, og skremt vannet av forlagets ferske redaktør, ved å nekte henne å redigere noe som helst. Hanne er i sitt ess!
Hannes beundrer og familievenn, politibetjent Henrik Holme, kommer til henne med en drapssak. Kvinnen har fått ansiktet maltraktert til det ugjenkjennelige, og ingen har meldt henne savnet. Politiet har ingen spor i saken, og de kjenner ikke identiteten til offeret. I desperasjon, håper Henrik at Hanne kan hjelpe.
Også i Hannes forlag Storkhøj, skjer det dramatiske ting. En av deres stjerneforfattere, Kate Howe, har levert sitt ellevte manus. Som vanlig i papirform, som vanlig uten kopi. Nå er manuset sporløst forsvunnet, og den ferske redaktøren, Ebba Braut, må hanskes med en enda verre forfatter enn Hanne Wilhelmsen.

Det et godt driv, og interessante personligheter i Anne Holts seneste utgivelse. Bakteppet er pandemien vi alle har følt på kroppen, og det knyttes stor spenning til hvordan det hele henger sammen. Godt å ha Hanne Wilhelmsen tilbake!

Siden så få har sagt sin mening om boka, får jeg gå i gang med å gjøre det. Denne boka vil jeg karakterisere som triviallitteratur. Den er til en viss grad underholdende, men ikke noe mer. Det høytidelige og noe oppstyltede språket er gammeldags (sannsynlig allerede i 1930-årene). Overhodet ikke noe nyskapende her. Og hva med innholdet? Det handler først og fremst om slekters gang. Ellers er det gitt stor plass til en forelskelse, uttværet til et nesten latterlige. Spørsmålet om påpasselighet eller barmhjertighet i pengespørsmål kommer også opp, Her knytter det seg til striden mellom Bjørndal og Borgland (noe som sannsynligvis utdypes videre i de neste bøkene). I det hele synes jeg at innholdet er ganske platt, men kom gjerne med innvendinger.

Jeg er langt på vei enig med deg. Men synes du ikke at selve boka er litt platt?

I Egalia er alt snudd på hodet. Det er kvinnene som rår, mens mennene steller hus og barn. Døtre foretrekkes framfor sønner, mennene går på p-piller, og kler seg i dameklær. De fleste menn innretter seg, men direktør Brams sønn, Petronius og hans kamerater, nekter. De starter maskulinistbevegelsen og gjør opprør mot kvinnesamfunnet.

Det er hysterisk morsomt, og også tankevekkende hvordan kvinnene ser på sine menn. Boka kom opprinnelig ut på slutten av 70-tallet, og er oversatt til 13 språk. Vedder på at den skapte furore!

Huff da! Av og til i livet inntreffer situasjoner som er langt viktigere enn det å lese bøker. Jeg håper at det hele går bra slik at du kan vende tilbake til normal modus.

Vurderte om jeg skulle skrive om boka eller ikke, for vil jo helst ikke være negativ, men det er viktig å ta med det negative, også.

Det er ikke meningen å være hard og brutal mot debutanter, men driver heller ikke med særbehandling. En mening er en mening, og noen bøker kommer man ikke overens med. Det skjedde med En nasjon i sjakk av Johan Høst, eller Johan Høstmælingen som han egentlig heter, og mange kjenner nok ham fra NRK.

Sjakkthriller på papir
Jeg var interessert i denne boka nettopp fordi den bar preg av sjakk og jeg har fulgt med på sjakk på Tv siden 2013. Det er veldig fascinerende og man lærer litt hver gang man ser på. Det samme kan jeg ikke si om boka. Foretrekker nok sjakk på skjerm fremfor bokformat. Likte tankgegangen angående konseptet, men ikke selve utførelsen. Det ble for mye komedie for meg.

Men hva er En nasjon i sjakk egentlig om? Handlingen begynner med påska 2022. Statsministeren og en av hans livvakter forsvinner. PST og regjering må samarbeide for å spille et sjakkparti mot terroristen. Det spilles ikke bare om brikker, men om menneskeliv, og ikke mange av dem er dyktige i sjakk. De må samtidig prøve å finne ut hvem neste offer er før enda et liv går tapt. Ikke nok med det, statsministeren og livvakten hans blir "fraktet tilbake", med en bombe på seg. Det er mye som står på spill ...

Siden ingen av dem som skal spille mot terroristen er noen sjakkgenier, blir de enige om å hente inn en sjakkproff. Men er det verdt det?

En ufrivillig komedie
Boka er en lett blanding av thriller og krim, alt ettersom hvordan man ser på det, men dette blir for mye komedie. Karakterene er ganske standardaktige. Karakterer man har lest om før, mange ganger, og handlingen er ganske trøttende i lengden. Likte at kapitlene var korte og at det var ofte perspektivskifte, men syntes det var lite utvikling i det hele.

Likte hvordan hvert trekk ble forklart og livestreamingen over den spesielle situasjonen, men ellers var det skuffende vårlesing. Det var en bok jeg ikke klarte å ta spesielt seriøst, og sjakk er ikke like spennende på papir som på skjerm. Atle Grønn, som er kjent for oss som følger med sjakksendingene på NRK, har skrevet etterordet. Han nevner blant annet at sjakkpartiert er delvis basert på et sjakkparti i Romania melom Magnus Carlsen og Wang Yue i 2010.

En noe kortere anmeldelse enn til vanlig dette, men har egentlig ikke mer å tilføye. En artig idé, kunne ha vært en bok med mye action, men i stedet blir det for stivt og påtatt. Syntes også slutten var unødvendig lang. Det ble for mye komedie i stedet for spenning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Enda en gang har jeg lest en glimrende roman av Maren Uthaug, denne må dere få med dere!

Har diskusjonen rundt boka «Og bakom synger skogene» helt stoppet opp? Alt om boka kan neppe være sagt. Selv reagerer jeg på forherligelsen av Bjørndalsfolket. De er høyreiste, vakre, tapre og dyktige på alle måter. Mens folkene ned i flatbygda derimot er alle det helt motsatte. Realistisk?

Familien Bird er fargerik og annerledes. Barndommen er full av vidunderlige påfunn fra Lorelei, den mest fargerike av dem alle; moren i huset. De fire barna elsker livet i det eklektiske huset, og den fantastiske hagen, som hver påske er full av påskeegg. Den siste påsken de feirer sammen, inntreffer en tragedie som skal hjemsøke alle i årevis framover. Familien splittes, og ingenting blir som før.

Så kommer dagen da de alle må tilbake til barndomshjemmet, og det er på tide å se frykten i hvitøyet. De må simpelthen snakke sammen om det som skjedde den påsken, for om mulig å kunne komme seg videre i livet.

Medrivende og interessant historie om en familie utenom det vanlige.