Er det en bok jeg har hørt mye om både i fjor og videre i år, er det Midnattsbiblioteket.
Tematikk som forfatter bryr seg om
Matt Haig har selv slitt med med depresjon og har tidligere utgitt boka Reasons to Stay Alive. Grunnen til at jeg nevner det, er at Midnattsbiblioteket også handler om depresjon og mørke tanker. Å kalle denne boka for feelgood, som jeg har sett boka har blitt kalt av en del boklesere, er jeg ikke enig i. Har selv lest feelgood som er mørke, men synes ikke at denne boka passer inn i den sjangeren. For meg er det en roman. Men sjangre er ikke så lett for tiden, spesielt med tanke på at det er også mange undersjangere.
I Midnattsbiblioteket blir man kjent med Nora Seed som er alt annet enn fornøyd med seg selv og livet sitt. Hun sliter, og orker ikke mer. Hun velger å gjøre noe med det, men i stedet for å dø med en gang, havner hun i en slags mellomstasjon som heter Midnattsbiblioteket. Der møter hun en gammel kjenning, nemlig Mrs. Elm som var hennes skolebibilotekar. Gjennom bøkene Nora velger, får hun gjenoppleve valg hun angrer på, men hvis hun ikke føler seg tilpass med sine nye valg, ting hun vil gjøre om på, havner hun tilbake til Midnattsbiblioteket. Hun blir også testet om hun virkelig vil dø eller ikke.
Urealistiske valg og livsstil?
Dette høres kanskje dystert ut, og det er det også, men boka inneholder også snev av humor. Kanskje ikke vanlig humor, men mørk humor hvis man har sansen for det som meg. Jeg hadde sansen for tematikken og konseptet, men ikke karakterene eller sidehistoriene, altså de valgene Nora tar. Syntes de var noe urealistiske og virkelighetsfjernt. Den eneste delen jeg likte å lese om, bortsett fra når hun er i Midnattsbiblioteket, var den lille biten om Svalbard.
Møter man flere som Nora i boka, eller er det bare hun som sliter med mørke tanker, og som får prøve seg i forskjellige liv, nesten som en statist?
Haig beviser at han er en kreativ forfatter som kommer med artige påfunn, men med denne klarte han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen, dessverre. Det var ikke mye som fenget og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med dem. Det er ingen dårlig bok, men den ble ikke så alvorlig eller realistisk som jeg kunne foretrekke at den var. Derfor ble denne noe seig for meg.
Interessant forsøk, men jeg liker Det ligger i blodet av samme forfatter, mye bedre. Husker den som en humoristisk og sær vampyrroman. Det føles ikke som om det er samme forfatter som har skrevet begge bøkene.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.
Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.
Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?
Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.
Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.
Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.
Fra min blogg: I Bokhylla
På skitur i påskefjellet, blir Norges statsminister kidnappet. Alarmen går, og blir til panikk da kravet fra kidnapperen kommer. Vedkommende har kun et lite krav. For å spare statsministerens liv, skal politikerne på Stortinget spille et parti sjakk. Twisten er at for hver brikke kidnapperen tar, dør et menneske. Hver av de svarte brikkene representerer en samfunnstopp, eller statsansatt.
Spillet starter dramatisk; en trailer utenfor Stortinget får sideveggene på hengeren blåst ut, og det som har skjult seg der, får nakkehårene til å reise seg på noen og enhver. I et glassbur sitter statsministeren bundet til en stol. Han er kledd i sort, har hette over hodet, og rundt halsen henger et bombedisplay som starter nedtellingen…
Anton Block og makkeren Björk i beredskapstroppen må kjempe mot klokka i et umulig kappløp.
Spennende og annerledes, hvor sjakkekspert Atle Grønn går god for sjakkpartiet som spilles.
Falskt vitne er min sjette bok av Karin Slaughter, og det er definitivt ikke min siste.
Bøker med trøkk i
I 2017 begynte jeg å utforske hennes forfatterskap etter å ha vært nysgjerrig på hennes navn en stund, og den første boka jeg leste av henne var Pretty Girls. Det ga mersmak. Det er ikke alle som liker å lese om vold i bøker og traumatiske ting, men jeg synes at det på en måte hører med i thrillere. Det er en del vold i Falskt vitne også, men ikke så mye som i de andre bøkene jeg har lest av henne. Som i mange andre bøker, skriver hun om hjembyen Atlanta og liker at fortellerstemmen hennes føles ekte.
I Falskt vitne møter man søstre med et helt spesielt bånd. De stiller alltid opp for hverandre og rydder opp i hverandres rot. Det er vel heller Leigh som rydder opp etter Callies rot. De er også veldig forskjellige. Leigh, som egentlig heter Harleigh, er sterk, snartenkt og har livet på stell, bortsett fra at hun er midt i en skilsmisseprosess. Hun er også forsvarsdadvokat. Callie lider av kroppslige smerter og har vært narkoman i mange år. Det kan gå år før de kommer i kontakt med hverandre igjen.
Leigh føler livet er over da hun møter sin nye klient. Noe skjedde da Callie var barnevakt og Leigh kom til unnsetning for mer enn tjue år siden, og de har holdt tett om det siden. Men det virker som den nye klienten hennes vet nøyaktig hva som skjedde, og han leker med henne ved å sette henne på prøve. Hvor lenge kan hun og søsteren Callie holde hemmeligheten skjult og får de vite hvordan han vet om hendelsen?
Sterk persongalleri
I forhold til de andre bøkene jeg har lest av Slaughter, har Falskt vitne kanskje mindre tempo, og er heller en karakdrevet thriller fremfor en thriller med mye action. Det gjorde ikke noe da karakterene i seg selv hadde mye personlighet og som var veldig interessante å bli kjent med, også de man ikke likte så godt. Grunnen til mindre tempo i denne boka, tror jeg er av at Slaughter blir litt for opphengt i pandemien. Skjønner at hun vil skrive realistisk, men når hun skriver hvem som har på seg munnbind og ikke, om den er helt på eller henger på det ene øret, og bruk av antibac på nesten hver tredje eller fjerde side, faller man da litt ut av konseptet. Blir ikke stresset av å lese om covid-19, men det ble noe drepende og masete. Heldigvis ble det mindre om det i de siste sidene og det ble bedre flyt i handlingen. Man skjønner at handlingen er midt i en pandemi, men det hadde holdt med at hun nevnte det i begynnelsen.
Men hun skal ha pluss for at hun skriver like realistisk som hun alltid har gjort, og det er lett å leve seg inn i handlingen. De første seksit sidene er noe seige å komme seg gjennom, men etter det går lesingen lett som en lek. Er nysgjerrig på hva hun finner på i neste bok!
Slaughter skriver både frittstende thriller og serier. Falskt vitne er en av hennes frittstående thrillere.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra HarperCollins, mot en ærlig anmeldelse)
Yusuf, (12), ser alltid fram til at onkel Aziz kommer på besøk. Da disker moren opp med de lekreste retter, og før onkelen drar, gir han Yusuf en mynt.
Etter et slikt besøk, blir Yusuf bedt om å bli med onkelen. De skal ta toget til kysten, noe Yusuf har drømt om i årevis.
Så snart de er framme, endres alt. Yusuf blir overlatt til Khalil, som kan fortelle at Aziz ikke er onkelen hans. Han har kjøpt Yusuf av foreldrene. Faren hadde stor gjeld, og betalingen var sønnen.
Yusuf savner foreldrene, men han venner seg til det nye livet forholdsvis raskt. I den nye tilværelsen, får Yusuf kunnskap om Afrika, som visstnok er fullt av sykdom, stammestrider, overtro, og slaveri.
Synes boka er ujevn og ganske usentimental. Hadde forventet å bli mer berørt av Yusufs slavetilværelse. Den tok seg opp mot slutten, men det var litt i seneste laget.
En stund siden igjen jeg har lest svensk krim, noe vår nabo er veldig god på.
Ny serie fra Sverige
Rovhjerte er debutkrim av Ulrika Rolfsdotter og er en begynnelse på en serie. Rovhjerte gjør det gjodt som førstebok, spesielt hvis man liker krim som tar seg god tid til å beskrive karakterer og omgivelser. Jeg likte den fordi den inneholdt småsted, kulde, isolasjon .og hemmeligheter.
Man blir kjent med Annie Ljung som har forlatt Lockne på grunn av for mye smerte og hemmeligheter. Hun er også lei av bygdesnakk. Derfor bosatte hun seg i Stockholm hvor hun jobber som sosionom. Noe hendte på tedet hun forlot, og hun er redd folk snakker om det og ser ned på henne etter alle årene.
Får man vite mer om Annies hemmeligheter?
Noe har skjedd som tvinger henne tilbake til Lockne. Moren hennes har rømt fra sykehjemmet og ut i kulda. Noe som kunne ha tatt livet av henne. Annie drar for å besøke henen for å se om hun har det bra, og at hun får den omsorgen hun trenger. Heldigvis har hun slektninger i nærområdet som hun har kontakt med. Hun har tenkt å bli værende i bare noen dager, men noen trenger hennes hjelp da hennes tremenning, Saga som er 17, forsvinner. Hun har aldri rømt hjemmefra før og foreldrene er sikre på at det har skjedd henne noe. Flere ting skjer som gjør til at Annie starter sin egen etterforskning. Samtidig får hun "gleden" av å møte noen av fortidens spøkelser. Får man vite som leser hva som skjedde med henne for mange år siden?
Denne gang var det ikke selve krimsaken som var spennende, men karakterene og hvorfor Annie er så hemmelighetsfull. Hvorfor hun tar avstand til folk som ble igjen i Lockne, og hvordan hun fikk arret som ofte dukker opp i teksten.
Krim som tar seg god tid
Rovhjerte inneholder ikke mye action eller tempo. Den er mer karakterdrevet og man blir godt kjent med stedet som består av forskjellige personligheter. Man blir nysgjerrig på Annies fortid og hvorfor hun er en smule forhåndsdømmende. Men likte at forfatteren tok seg god tid med handlingen og beskrev hverdagen til karakterene på en troverdig måte. Man kommer da nærmere på det som skjer.
Hadde likt boka bedre hvis avslutningen var noe annerledes. Den ble for åpenbar og klarte heller ikke å ta avslutningen helt seriøst. Det passet ikke inn i alvoret som handlingen ellers bar preg av. Men likevel vil jeg gjerne få med meg neste bok i serien da jeg fikk sansen for Rolfsdotters fortellerstemme.
Fra min blogg. I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Den myteomspunne Peer Gynt. Lystløgner på linje med Münchausen. Det hele er kaotisk og galimatias. Skjønner at de fleste nok ikke har lest Ibsens dikt, men heller sett det spilt på scenen. Det er nok det det gjør seg best også?
Mange gode sitater.
Greit å følge handlingen om Geryon, men jeg kjenner at det er mye som går meg hus forbi. En bok jeg gjerne vil eie og lese på nytt, så jeg plukker den gjerne opp fra et mammutsalg en gang :)
Phil er 40, broren George to år yngre. I 25 år har de drevet ranchen sammen, sovet i det samme rommet. Foreldrene flyttet til Salt Lake City, da brødrene tok over driften.
For Phil er alt som det skal være og alltid har vært. Han liker ikke forandringer. George derimot er mer framsynt, selv om han langt fra overgår Phil i intelligens og kunnskap. George var aldri noe skolelys, men han er stødig og lojal. Snill. Stille. Phil er nesten for geni å regne. Både skolearbeid og jobben på ranchen går som en lek for Phil Burbank. Hendene hans er hans viktigste redskap, og han bruker kun hansker når vinteren er på sitt kaldeste.
Han er også uhøflig, eller ærlig som han selv ville sagt. Renslighet er ikke noe han verdsetter veldig høyt. Der George bader ukentlig, går det i hvert fall 1 måned før Phil vasker seg. Det skjer utendørs.
Da George plutselig gifter seg med Rose, og drar med seg den halvvoksne sønnen, Peter, til ranchen, bryter helvete løs. Phils liv er ødelagt for alltid. Dette kan han ikke tilgi!
Et mørkt melodrama med såre undertoner. Nydelig språk, og interessante karakterer.
Hadde det ikke vært for filmen, hadde jeg aldri hørt om hverken boken, eller forfatteren. Og filmen er også vel verdt å få med seg. Regissør, Jane Campion, har gjort en utmerket jobb, som ga henne Oscar, og rollebesetningen er også fremragende.
Åndenød var en ukjent bok for min del da den dukket opp, men jeg er svak for fjellthrillere, og det passer å lese nå som det er sommer, og kjenne litt ekstra på kontrasten. Den dukket opp på et fint tidspunkt.
Amy McCulloch besteg Manaslu i 2019, og hun bruker et fjell hun kjenner godt til i handlingen. Boka er stemplet som en krim, men jeg synes den heller mer mot psykologisk thriller. Det er også lov å være uenig.
Mer enn bare høyde som truer
Boka er om å utfordre seg selv og bevege seg i ukjent terreng. Journalist og blogger Cecily Wong får erfare nettopp det. Hun har fått et oppdrag og det er å intervjue klatrelegenden Charles McVeigh, men det på en betingelse ... Hun må bestige Manaslu sammen med ham og hans utvalgte team. Hun har ikke mye fjellklatring å skryte på seg og hun har satset absolutt alt på dette intervjuet. Hun og kjæresten har gjort det slutt, og hun har brukt alt av penger på utstyr og reisen. Det kan ikke gå galt og hun er nødt til presse seg til det ytterste, men er det bra nok? I tillegg er hun på team med folk hun ikke kjenner.
Hun blir sjokkert da teamet til Charles velger å fortsette ekspedisjonen da en mann fra et annet team blir funnet død. Hun blir stadig mer skeptisk til hele oppleget da andre dør, og hun lurer på hvor trygt resten av ferden blir. Det virker også som hun er den eneste som oppdager en mann som ikke tilhører noen team, men som sover i telt et sted for seg selv og som plytsrer på en uhyggelig måte. Når hun skal vise teltet hans for andre, er det selvfølgelig borte. Er det bare hun som har høydesyke og hallusinerer, eller er det en morder i fjellet sammen med dem?
Spennende elementer
Er det bøker jeg er svak for er det bøker som inneholder kulde og isojalsjon. Synes det er spennende elementer. sammen Det får meg til å tenke på The Shining med Jack Nicholson. Det påvirker folk på forkjellig måte. Det gjør det også med karakterene i Åndenød. Det var interessant å se hvor ulike de var angående erfaring når det gjaldt fjellklatring og grunner til at de var der, og samtidig lese om hvordan Cecily Wong vokser som person i denne utfordringen.
Oppramsingen og hvordan avslutningen ble gjort, var noe komisk. Men avslutninger på thriller er ofte vanskelige, men det ødela ikke resten av boka. Wong skriver med erfaring, innlevelse og stemning. Leser gjerne mer fjellthrillere og bøker av McCulloch.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Det handler om Ukraina. Fra 80-tallet og fram til 2014. Man får innblikk i en oppvekst både før og etter Sovjets fall. Det er et puslespill med brikker på vidvanke, og ikke alt er like lett å forstå seg på. Allikevel er det sterkt å lese om, nå da mange stedsnavn er kjente, også for oss i Vesten; Luhansk, Donetsk, Kharkiv.
For siste del av boka omhandler det som er kjent - de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina våren 2014.
Rå og særpreget. Likte siste delen best.
Løytnant Aksel Størmer er i unåde, og under etterforskning. Han har intet ønske om å ta den midlertidige stillingen han blir bydd ved Porsangermoen. I stedet søker han om forflytning til militærleiren i Messingdalen. Aksel var ikke forberedt på å bli leirens siste kommandant. Leiren skal avvikles, og det er Aksels ansvar.
Aksel er en ensom ulv med tung bagasje, og det uventede vennskapet med et vanskjøttet barn er ikke videre ideelt. At alle i bygda kjenner til Aksels disiplinærsak, gjør oppholdet i Messingdalen til litt av en prøvelse; såvel fysisk som mentalt. Bygda skjuler mørke hemmeligheter som muligens ikke tåler dagens lys.
Mytting vet å trollbinde sine lesere! En mørk historie med glimt av lys og håp som fascinerer.
Journalist Lene, møter Naturmannen i 2009. Han vil hun dele livet med, og ikke minst, ha barn med. Forholdet ble mer komplisert enn Lene hadde sett for seg. Romantikk og høye hæler er det bare å glemme. Her er det komfort og praktiske løsninger som rår. Å få liggeunderlag og skismøring i gaver, var ikke akkurat på Lenes ønskeliste i utganspunktet. I tillegg var det alle turene i skog og mark. Flere av dem var fast i Naturmannens kalender, og utelukket henne. Det var andre turkompiser som var inlemmet i disse faste innslagene. Dessuten klarte ikke Lene alltid å følge Naturmannens tempo. Resultatet ble at han frøs. Hvordan i all verden skulle det kunne bli plass til et barn oppi alt dette?
Humoristisk og rørende om et par som så og si lever på hver sin planet, ja nesten i hvert sitt solsystem!
I den lille landsbyen Curon i Syd-Tyrol, snakker befolkningen tysk, selv om de bor i Italia. Curon ligger helt på grensen mot Østerrike, Sveits og Tyskland, så det er kanskje ikke så rart at tysk er språket deres. Il Duce vil derimot ikke ha noe av dette. Den godeste Mussolini, trer det italienske språket ned over hodene til innbyggerne; gateskilt endres, undervisningen skal foregå på italiensk, gravstener må endres. Det hele er surrealistisk. For Trina, som ønsker å bli lærer, blir drømmen knust. Kun i skjul kan hun undervise på tysk; italiensk kan hun bare såvidt.
Da Hitler kommer til makten, får innbyggerne en gyllen mulighet - å flytte til Det tredje riket. Trina, som nå er gift og mor, nekter. Hun og ektemannen ønsker å bli. De blir sett ned på av mange. Faktisk ansett som landsforrædere, og muligens spioner. Trinas verden faller nok en gang i grus, da datteren hennes forsvinner. Det virker som at hun har reist til Tyskland av fri vilje, men Trina klarer ikke å slå seg til ro med det, men hvilket valg har hun?
En stillferdig, og godt skrevet bok om motstand, krig, og identitet.
Landsbyen ble faktisk oversvømmet etter krigen, og nå er det kun kirketårnet som er synlig, og undervannsbyen har blitt en turistattraksjon.
Sist sett
