De fleste har vel i en eller annen periode vært fascinert av true crime eller overnaturlige fenomener, eller kanskje begge deler. Noen av oss er nok fascinerte av det ennå ...
Nysgierrig på mørk litteratur
Og jeg er en av dem. Dette er en bok som består av begge deler. Mange barn kommer i en fase der man vil lese spøkelseshistorier eller noe som er skummelt, i stedetfor bøkene man leser ellers. Noe som er forståelig fordi det er uskyldig moro, og som barn, vil man gjerne bli litt skremt.
Uløste mysterier: True crime, skrekk og skumle grøss er en fin innføring til nysgjerrige lesere i ung alder som vil ha litt mørkere lesestoff å bryne seg på. Boka består av tjueen faktafortellinger om både kjente og mindre kjente fenomener, og krim fra virkeligheten. Historiene er dekortert med fine, dystre og mystiske illustrasjoner av Jannicke Hansen.
Forfatter Pernille Radeid har podkastene Truecrimepodden og Skrekkpodden, som er ukjent for meg siden jeg ikke hører på podkaster. Jeg hører på scary true stories, altså skrekkhistorier fra virkeligheten på YouTube i stedet. Så derfor navnet var ukjent for min del, men skjønner hvorfor at hun, jeg og kanskje en god del andre også er interessert i fenomener, skrekkhistorier og krim fra virkeligheten. Det er avhengighetsskapende og spennende.
Mange kjente historier
De mest kjente historiene og fenomene som blir nevnt i boka er blant annet, Munken i Nidarosdomen, Isdalskvinnen og Gamle Lier mentalsykehus. I boka blir den berømte munken omtalt som Nidarosmunken, men vi trøndere kaller ham som regel Munken i Nidarosdomen eller bare munken, og han heter Audun.
Historiene er skrevet på en enkel og forståelig måte, illustrasjonene beskriver teksten med stil, og selv om man kjente til alle historiene fra før, var det fint med en repetisjon. Spennende for unge lesere som vil ha noe uhyggelig til sommeren å lese. Terningkast fire til teksten og terningkast fem til illustrasjonene.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Første bok i serien, jeg kommer ikke til å lese de andre
Trude Teige er nok kjent for mange fra Tv-skjermen, og som mange andre Tv-personligheter, har hun begynt å skrive bøker. Løgnere er min andre bok av henne.
I Løgnere møter man igjen journalist Kajsa Coren, og dette er bok nummer sju i serien. Selv om man ikke har lest de andre bøkene i serien, får man jo masse bakgrunnshistorie underveis. Jeg er nøye på rekkefølge i andre sjangere, men krim kan ofte leses frittstående. Det er jo smak og behag.
En gammel kontakt i fare
Hennes gamle venninne Anki kontakter henne fordi hun har blitt brutalt voldtatt hjemme i sitt eget hjem. Etterpå skal voldteksmannen ha vasket henne. Hun kontakter Kajsa etter alle disse årene fordi hun vil ha støtte etter denne tunge og skremmende tiden. Poltiet finner omtrent ingen spor hjemme hos henne, og Anki har få beskrivelser av mannen siden han var kledd i svart og hadde på finlandshette. Dermed er politiet usikker på om det i det hele tatt har skjedd, på grunn av fraværet av spor, og derfor blir Anki et tvilsomt offer. I nabolaget hennes er naboene ordknappe og vil helst ikke bli innblandet.
Interessant problemstilling og synsvinkel om en sårbar situasjon, men likevel klarer ikke Teige å bygge opp spenning. Jeg liker bøker med stor persongalleri, for da føles bøkene mer ekte, men likevel klarte jeg ikke å bli godt nok kjent med karakterene. Da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene i serien, men også de med gjesteroller. De blir noe flate og kunstige.
Blek hovedkarakter
Synes heller ikke at Kajsa Coren var noen minnerik karakter. Hun er som mange andre karakterer jeg har lest om i krimserier. Hun skiller seg ikke noe ut, og jeg har heller ikke helt sansen for kvinnelige journalister/etterforskere i krimserier fordi familien får ofte stor fokus og det blir en del pludring. Jeg vil heller lese om saken og jobbprosessen, selv om man skjønner at hovedpersonen har et liv utenfor jobben også.
Løgnere virket spennende, men det ble det aldri. Løgnere ble i stedet for forutsigbart, enkelte av karakterene var noe slitsomme og måten slutten ble gjort på, var en smule tåpelig. Kommer nok ikke til å hige etter hennes nye bok.
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Fra min blogg: I Bokhylla
Witch Hunt av Syd Moore ble utgitt i 2012, og den holder seg godt til horror å være.
Mange utfordringer
Etter at et langvarig forhold er over og hennes mor som nylig døde av sykdom, føler Sadie seg alene i verden. Hun har fremdeles stefaren som hun har et godt forhold til og hennes bilogiske far, til tross for at han forlot henne og moren, og skaffet seg en ny familie. Selv om det ikke ser hverandre ofte, prøver de å holde kontakten. Etter alt det traumatiske som har hendt i det siste, føler Sadie på et tungsinn som ikke går over. Det er vanskelig å komme tilbake til en normal hverdag.
Heldigvis får hun napp hos et forlag om å utgi en bok. Hun skal gjøre research om blant annet hekejegeren Matthew Hopkins. Han ble sett som den ansvarlige for mange kvinners død, bare fordi han mistenkte dem for å være hekser. Mens Sadie er oppslukt av research, opplever hun merkelige og uforklarlige ting. Samtidig føler hun seg truet. Noen vet om bokprosjektet hennes, og har kanskje et ønske om å stoppe det. Snart klarer hun ikke å se forskjell på hva som er virkelig og ikke.
Ukjent perle
Syd Moore er ikke et kjent navn, heller ikke boka. Da jeg søkte opp navnet hennes, kunne jeg finne bare to bøker av henne, noe som er synd, for hun skriver godt. Witch Hunt er kanskje ikke en troverdig horror, men hadde et interessant tema, nemlig beskyldninger for hekseri før i tiden. Noen vil nok finne denne boka noe langsom og tørr, da den også inneholder en god del fakta, men jeg syntes det gjorde boka ekstra fascinerende og spennende. Likte også hovedkarakteren Sadie som hadde flust av selvironi og sarkasme, til tross for alt det mørke som har skjedd henne i det siste.
Det morsomme med denne boka, er at tidlgere i år så jeg filmen Witchfinder General (1968). Vincent Price hadde rollen som Matthew Hopkins, så det var vanskelig å la være å tenke på filmen mens jeg leste denne boka, men hadde ikke noe i mot det.
Witch Hunt bød på en fin blanding av historie og horror, dyster stemning og en dose humor uten at det ble noen grøsserkomedie. Syntes forfatteren fant en fin balanse i alt dette. Selv om boka var noe stor, var den svært lettlest og engasjerende.
Jeg leste denne som strafferunde fordi jeg ikke klarte alle de seks planlagte bøkene for februar, og må si at det var en fin strafferunde.
Fra min blogg: I Bokhylla
En ung gutt blir påkjørt på en øde skogsvei. På hodet har han et hjortegevir og i følge vedkommende som kjørte på ham, virket han livredd. Politietterforsker, Martin Servaz, får en komplisert sak i fanget, som har forgreininger innad i egne rekker. Samtidig går pandemien sin gang og politiet er fritt vilt blant rasende franskmenn.
Ikke like spennende som de forrige bøkene i serien, men veldig interessant å få innblikk i fransk politikk på flere områder.
Det er ti år siden sist jeg har lest en bok av Jonas Jonasson, og har det vært et savn?
En sjanse til
Boka jeg leste var kanskje hans mest kjente, nemlig Hunderåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, som også ble filmatisert. Selv har jeg ikke hatt interesse av å se den ennå. Selv om jeg ikke var begeistret over den forrige boka jeg leste av ham, liker jeg å gi forfattere flere sjanser, minst to, av og til tre sjanser. Synes ikke det er nok å avskrive et helt forfatterskap bare på grunn av en bok. For mange forfattere gir ut svært forskjellige bøker.
Profeten og idioten er om Johan som har blitt dårlig behandlet av sin bror uten at han har merket det selv, fordi han er idioten i boka. Da broren får seg jobb, selger han leiligheten deres, og kjøper en bobil til Johan selv om Johan ikke kan kjøre. Dermed skilles deres veier. Johan har ikke annet valg enn å kjøre, siden han ikke har leilighet lenger, og på sin vei, møter han Petra da hun er i ferd med å ta sitt eget liv. Hun er "profet" og har regnet ut at atmosfæren vil kollapse innen et bestemt antall dager. De to starter et underlig vennskap.
Et spesielt møte
Det ender opp med at de to reiser sammen og på veien møter de noen andre, og fra bobil blir de så avanserte at de drar også med fly. Hvor skal de reise, og hvorfor? Er de ute etter hevn, eller er det en helt vanlig road trip? Året er 2011, og Barack Obama er president. Grunnen til at det er nevnt, er fordi han nemlig har en liten rolle i boka. Selvfølgelig vet ikke Johan hvem Obama er.
Profeten og idioten er humor, gjerne kall det politisk satire da det er mye politisk humor. Jeg liker bøker om politikk for synes det er spennende å lese om, men ikke i humorsammenheng. I stedet for at det blir morsomt, blir boka fryktelig tungtrødd og knusktørr. Synes heller ikke at Johan og Petra ble noen minnerik duo i det hele. Syntes de fleste karakterene ble noe slitsomme og som man ikke fikk noen connection med, og da blir det gjerne kjedelig lesing.
Så Jonasson er dessverre ingen forfatter for meg, for tror ikke vi har samme humor. Det hele ble for dumt og veldig uengasjerende lesing. Blir nok ingen flere bøker av Jonasson på meg, i hvert fall ikke med det første.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Mariana er psykoterapeut i London. Hun har vært enke i et år, og sliter fremdeles med tapet av ektemannen. Da niesen, Zoe, som studerer i Cambridge ringer henne, reiser Mariana sporenstreks avgårde til universitetsbyen. En nær venninne av Zoe har blitt brutalt drept, og Mariana mistenker en amerikansk professor for mordet. Edward Fosca er en karismatisk mann og den avdøde jenta var en av hans studenter. Hun var også medlem av gruppen kalt "Jomfruene" som var satt sammen av Fosca selv. Da enda en jente blir funnet myrdet, intensiverer Mariana undersøkelsene sine, til tross for at politiet ber henne om å holde seg unna.
Universitetsmiljøet er en interessant kulisse, likeså de eksentriske skikkelsene.
Noe skurrer litt synes jeg. Språket virker litt platt. Kan ha noe å gjøre med oversettelsen, så klart. Jeg synes også at Mariana var utrolig irriterende til tider, og selv om løsningen på drapssakene var overraskende, klarte jeg ikke å helt å bli revet med.
Lisbeth Kingsrud Kvisten som svar til Ntothea :
12:52, 25. april 2023 Diskusjon: Lisbeth Kingsrud Kvisten om Brødrene Vega roman av Lars Lenth av Lars Lenth
Jeg har kun lest denne.
Den etterlengtede oppfølgeren er endelig lest, og er den like bra som den første boka?
I fjor leste jeg den første boka som har samme navn som serien, nemlig: Det fins ikke monstre og havnet som en av mine fem beste bøkene jeg leste i 2022, selv om jeg ikke er i målgruppa. Det er en serie for unge lesere med illustrasjoner som er laget av forfatteren selv.
Kjente snømenn på besøk
Den er om Karo og Levi fra forrige bok som møter nye og skremmende utfordringer med den spesielle hunden Selje. Selje var en hund de møtte i forrige bok. Denne gang er Bekkeblomholm rammet av mystiske snømenn som dukker opp. Det er ikke snakk om vanlige snømenn med steiner som knapper og øyne, gulrot som nese, skjerf og hatt, men snømenn med forkjellige kjennetegn fra kjente og kjære skrekkfilmer. De unge som boka er bereget for, vil nok ikke forstå det, men når de skal se de filmene når de er gamle nok, håper jeg at de ser originalene i stedet for nyversjonene.
Det virker ikke som om de alltid står på samme sted, de beveger seg, og hvem er det som lager disse snømennene? En dag må Karo, Levi, lillesøstreren hans og hele skolen bli igjen på skolen hele natta da det kommer en uventet snøstorm. Mens de er innesnødd, får de besøk av disse berømte snømennene. Hva er det de vil, og vil de overleve denne grufulle natten? Karo gjør så godt hun kan å lage en dokumentar av galskapen.
Kreative og stemningsfulle illustrasjoner
Kory Merritt illustrerer bøkene sine selv, og det gjør han på en kreativ måte. Han har en artig måte å dele opp sidene sine på med illustrasjoner, og han er også god på å fange opp stemning. Det er ikke spesielt skummelt for oss voksne, men snarere medrivende, og den ville nok ha vært uhyggelig hvis jeg var tretti år yngre.
Er ikke så glad i dokumentarformat i bøker, så ville nok ha likt boka bedre uten den delen, men boka er heller ikke så preget av Karos dokumentar. Det tar ikke helt overhånd. Jeg liker dokumentarformat på film/serier, men er bare ikke så begeistret over det i bøker av en eller annen grunn, men som sagt, det tar ikke helt overhånd i boka. Vennskapet mellom Karo og Levi er fremdeles like sært og sjarmerende. Karo er den vågale med mange påfunn mens Levi er den rolige og ansvarlige. Liker hvor forskjellige de er.
Den hjemsøkte skolen var en fin gjensynsglede og hadde like god stemning som den første boka. Likte spesielt godt at også denne boka hadde en del skrekkfilmreferanser for oss voksne. Om Det fins ikke monstre blir en trilogi eller en serie, er jeg usikker på.
PS: Les ikke baksideteksten hvis du ikke allerede har lest den første boka, da den er noe avslørende.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Spøkelseshus er kanskje standardaktig, men likevel er det et konsept jeg aldri går lei av.
Tragisk ulykke
Daniel Price og hans kone tar med seg datteren til Caitlyn til Nightingale House. De har nemlig kjøpt det, og de viser henne hvor de skal bo, før de kan flytte inn. På hjemveien skjer det noe tragisk. De blir påkjørt og Daniels kone dør momentant. Likevel velger Daniel og Caitlyn å overta det store huset, selv om det nå er bare de to, og de håndterer sorgen på hver sin måte.
I mellomtiden blir man dratt tilbake helt til 1900, da vi gjennom bruddstykker i boka, leser utdrag fra en dagbok skrevet av en jente det året. Hun jobber med faren sin, og de sliter med økonomien. En kunde av dem, er rik mann som jenta er veldig betatt av, til tross for at han er gift og har en datter. Han bor i det berømte Nightingale huset.
I nåtidens tidslinje påstår Cailtyn at hun og faren ikke er alene i huset, noe Daniel ikke tror på. Caitlyn er i en fase hvor hun lyver mye, og han har prøvd hardt for å få henne til å slutte. Selv prøver han å skrive en ny bok, noe som er lettere sagt enn gjort. Hvorfor ender han opp med å sove i stua i stedet for i sitt eget soverom? Er det noen som fostyrrer husidyllen deres?
Steve Frech har hittil vært et ukjent navn. I denne boka byr han på horror med noen overnaturlige elementer. Han beskriver far og datter forholdet bra, som både er fortvilende og bra. Kapitlene er ikke særlig lange, de er mellom to og fire sider, og faren har en tendens til å gi Caitlyn kallenavn, Ssweetheart og pumpkin. Skjønner greia, men når det blir gjentatt mange ganger i løpet av hvert kapittel, på nesten hver side, begynner det å bli masete i stedet for sjarmerende. Hadde heller tenkt meg flere beskrivelser av huset, for det var det altfor lite av.
Kjedelig med dagbokformat
Jeg likte å lese fra jentas perspektiv fra 1900 bedre enn nåtiden, bare synd det den biten ble skrevet som dagbokformat, for er ikke så glad i å lese dagbokformat. Synes ikke det føles mer ekte. Men skjønner dagbokformatet da hun hadde fått dagboka fra den hun var forelsket i.
Dette er horror for voksent publikum, men det føltes mer ut som YA horror. Altså horror for ungdom. Språket var lett og det var nesten ikke horror i boka, kanskje bare 20 %. Syntes tonen i fortellerstemmen var noe i overkant barnslig og veldig forutsigbart. Det morsomme er at dette er dette er den andre boka jeg leser i år hvor skuespiller Vincent Price blir nevnt, og hovedkarateren i boka heter også Price til etternavn. Grunnen til at det er morsomt at Vincent Price er nevnt, er fordi han er en av mine favorittskuespillere.
Nightingale House hadde et godt utganspunkt, men som dessverre drukner i typiske og kjedelige feller som man har lest tusen ganger før. Spøkelseshuskonseptet kjeder meg ikke ennå, men denne boka klarte ikke å gjøre det spennende. Karakterene ble for platte, og handlingen for gjennomsiktig. Lettlest og trøttende horror.
Fra min blogg: I Bokhylla
For andre år på rad - her er de nominerte☺️ https://www.biblioteketslitteraturpris.no/
Intetsigende og kjedelig, dessverre, for jeg har likt det meste av det jeg har lest av Ketil Bjørnstad
Sist sett
