Ole Vik møter på harde utfordringer både på jobb og privat ...

Mye å holde styr på
Det fiktive stedet, Fjellberghavn er rammet av terrorlignende hendelser. Under en spesiell feiring, roper noen plutselig Allahu akbar. Folk på scenen blir skutt,og publikum legger på sprang. Ikke lenge etter blir noen minibanker ramponerte. Har alt dette en sammenheng eller er alt tilfeldig? Ole Viks samboer er et av ofrene og hun kjemper for å overleve. Samtidig som Fjellberghavn ikke består av annet enn kaos, må Ole Vik være sterk, og passe på samboerens barn. Hvordan skal han hanskes med alt sammnen, og hvem står bak alt kaoset?

Grådig med spenningsmomentene
Guden er bok nummer ti i rekken om lensmann Ole Vik. Jeg har lest to bøker av Jæger tidligere, og det er; Monster og Fortielsen. Jeg må innrømme at jeg likte begge de bøkene noen hakk bedre. Jægers bøker er stort sett morsomme, lette og har sine spenningsmomenter, men syntes at denne boka var noe slappere i forhold til de andre bøkene jeg har lest av ham. Den mangler rett og slett spenst og energi. Noen synes det er kjedelig å lese om politiarbeid, men det synes jeg er kjempeinteressant. Av og til når jeg ser dokumentarer eller leser krim, synes jeg at politiarbeidet er mer interessant enn selve saken. Hvordan politiet jobber er en interessant prosess. Så det var ikke det som var kjedelig i denne boka. Syntes bare at det var lite driv generelt, noe som er på en måte sjokkerende siden hans tidligere bøker stort sett har hatt et godt driv og virkelig engasjert. Her var det på en måte motsatt virkning Ikke alle aspektene av boka engasjerte eller vekket interesse.

Håper at Jostein får en større rolle etter hvert
Hvorfor Guden var så uengasjerende å lese, er ikke godt å si. Syntes at selve saken var uinteressant i grunn. Selv om det er mye som skjer på en gang var fremgangsmåten i det hele veldig saktegående og lite motiverende. Det hjelper ikke å plotte inn mange hendelser i ulike retninger. Det bidro ikke til høyere tempo eller større engasjement. Det ble istedet enda mer uengasjerende. Men Jæger skal ha ros for at han fremdeles skriver veldig realistisk. Persongalleriet er troverdig og består av forskjellige mennesketyper, og ved siden av Ole Vik har jeg også fått mer sansen for en av hans medarbeider, Jostein som er noe annerledes og som kjører sin egen stil. Man blir godt kjent med ham og man blir stadig nysgjerrig på ham som person. Så håper vi får "se" mer til ham fremover for han er veldig interessant å lese om. Han får folk til å åpne seg opp, enten om de vil det eller ikke.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om Guden, men det meste er allerede nevnt. Skulle gjerne ha kommet med en bedre vurdering enn dette og jeg bruker ikke å ha forventninger til bøker for det har en tendenes til å ødelegge. Av og til blir man skuffet uansett. Det er ikke noe man kan gjøre noe med. Guden hadde et godt utgangspunkt, men følte ikke at den hadde den samme energien som i de tidligere bøkene hans. Den var høyst fraværende. Kjekt gensyn med Ole Vik og gjengen, men dette var dessverre skuffende lesing. Håper neste bok i rekka om Ole Vik kommer sterkere tilbake.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Pasienten er en elegant komponert kriminalroman. Nennsomt vevd sammen i et mollstemt toneleie med et skremmende hovedtema; psykiatri og menneskeverd. Norsk psykiatri har hatt sine alvorlige skudd for baugen opp gjennom historien, slik at det som fortelles her oppleves absolutt troverdig.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Likevel kan jeg ikke påstå noe annet enn at det er underholdende midt oppi all galskapen. Sidene blafrer forbi i høyt tempo, og noe av lekenheten og humoren jeg har likt i tidligere bøker er med her også, særlig denne datafyren fra Grand ler jeg godt av, og det er noen ubetalelige scener med stiletthælleiemorderen i et fjøs på Lindeberg. Men actionsekvensene er for mange, for detaljerte, for usannsynlige, for uttværet, slik at helheten oppleves rett og slett litt sidrumpa denne gang.

Hei, så morsomt å høre fra deg igjen, og beklager at jeg ikke har skrevet tilbake på flere måneder. Beklager det, altså. Det er lett å glemme av og til. Så det var ikke for å være arrogant. :)

Fint at IT ga deg lyst til å lese noe av Stephen King. Selv leste jeg boka IT for første gang i 2010 og likte den ekstremt godt. Har ikke sett filmen ennå. Venter til den kommer på blu-ray. Tror du vil like boka. Den er på over tusen sider, men det er vel verdt det og du har rett, i boka blir man veldig godt kjent med karakterene og det var det som var så fascinerende, synes jeg.

Jeg har heller ikke sett The Dark Tower ennå, men det skal jeg til tross for at den har fått dårlig score. Jeg likte ikke filmtraileren, men jeg kommer til å gi filmen en sjanse. Jeg har lyst til å se filmen fordi jeg er snart ferdig med The Dark Tower serien. Leser nå siste del så det blir rart når det tar slutt for har lest serien i over ett år nå, så det blir rart når det tar slutt.

Morsomt at du nevner Tim Curry for han har jeg vært fan av i mange år. Han er fantastisk. Han er mest kjent som rollen som Frank -N- Furter fra musikalfilmen The Rocky Horror Picture show, en av mine favorittfilmer. Tim Curry og Jack Nicholson er mine favoritt mannlige skuespillere. Synes at Tim Curry er herlig for han har spilt mange underlige roller og det liker jeg.

Det gleder meg å høre at du vil utforske Stephen Kings forfatterskap. Jeg har lest bøkene hans siden ungdomsskolen og har lest mye av ham, men ikke alt da han har skrevet utrolig mye. Forrige torsdag fylte han 70 år og jeg har startet med å gjenoppta forfatterskapet ut året for å hedre ham. :) Kanskje litt sært, men fint å ha noen prosjekter av og til.

Fint å høre at du likte IT filmen. Skal se den jeg også når den er ute på blu-ray. Som oftest er bøkene hans bedre enn filmversjonene, men det er morsomt å få med seg filmene også, og sammenligne.

Har sett miniserien IT fra 1990 som også kan sees som langfilm med Tim Curry som IT. Den er ikke fullt så bra, men den har sin sjarm. :) Den er mer morsom enn skremmende, hvis du skjønner. :)

Mesterlig oppfølger av "Der fire veier møtes"!

Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys" i 2014. Boka kom ut på norsk i 2016 med tittelen "Der fire veier møtes".

Som tittelen på debutboka så talende antyder, handler romanen om fire skjebner eller veier som møtes; Maria (hennes historie fortelles fra 1895 til 1955), Lahja (Marias datter - 1911 til 1977), Kaarina (Lahjas svigerdatter - 1964 til 1996) og Onni (Lahjas ektemann - 1930 til 1959). Alle har sine helt spesielle historier å fortelle. Alle har de levd svært tett på hverandre, men likevel virker det som om de har levd sine helt egne, separate liv.

Vi hører om svigermoren fra helvete (Lahja, som ikke behandler Kaarina pent), om det kjærlighetsløse ekteskapet mellom Lahja og Onni, om foregangskvinnen Maria, som livnærte seg som jordmor og som fikk datteren Lahja utenfor ekteskap, og om hvordan tabuene i familien og fortielsen av disse utgjør det skjøre reisverket som holder familien oppe på et vis.

Jeg skrev blant annet dette i min anmeldelse av "Der fire veier møtes":

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Lahja og Onni får barna Helena, Johannes og Anna. Kaarina er gift med Johannes, og de får blant annet sønnen Tuomas. Helena blir blind som barn, og det er hun og nevøen Tuomas som er hovedpersonene i oppfølgeren "Lyset bak øynene" (med originaltittelen "Lopotti") som nylig utkom på norsk.

Tidligere i høst var Tommi Kinnunen i Norge for å lansere sin bok. Jeg var på Last Train den 29. august 2017, og jeg har skrevet om dette på bloggen min. Under bokmøtet fortalte Kinnunen om skriveprosessen og ikke minst researchen han gjorde på hvordan verden oppleves for en som er blind.

Helena sendes til en blindeskole i Helsingfors da hun er ni år gammel. Dette er på femtitallet, lenge før det ble vanlig for blinde f.eks. å gå med hvit stokk eller førerhund. Foreldrene sendte henne nok bort i beste mening, men vi kan selvsagt forestille oss hvordan det må ha vært for et ni år gammelt barn ikke lenger å få bo hjemme i familien sin. Sviket Helena opplever skal komme til å prege henne resten av livet. Hennes sansning av det som skjer rundt henne, er autentisk og rørende beskrevet på en slik måte at jeg som leser levde meg inn i hvordan det må være å leve et liv som blind. Der jeg tidligere har tenkt at det er som å slå av lyset og leve i et mørke, har denne boka fått meg til å tenke annerledes. For de øvrige sansene skjerpes - som lyder av ekko, svak trekk i et rom, type lyder som høres rundt en osv.

Noen år senere reiser Toumas, Helenas nevø, til sørover for å studere. Han tar en rekke opptaksprøver ved forskjellige universiteter, og er nervøs for om han er god nok. Selvtillit på dette punktet kommer ikke automatisk når man er oppvokst i en arbeiderklassefamilie.

"Ved middagsbordet la han ut om vriene spørsmål og innviklede veier, men far beroliger han. Går det, så går det. Kommer du ikke inn, får vi finne på noe annet. Far hadde ikke gått på gymnaset, men mor hadde handelsskole. Farmor ergret seg over det, for hun skulle gjerne sett at sønnen sto på et høyere trinn enn kona.

Du trenger ikke å studere, du heller. En blir bare høy i hatten av det.

Endelig kom resultatene. Han var tatt opp ved tre forskjellige læresteder, riktig nok fra reserveplass ved ett av dem. Foreldrene syntes at han, slik som Tapio, skulle tatt imot plassen i Uleåborg, men det hadde han ikke lyst til. Broren hadde reist hjem i helgene, han kom med skittentøyet for å få det vasket og tømte kjøleskapet når han dro. Nokså fort ga mor beskjed om at vaskemaskinen ikke var reservert for henne. Hver og en fikk selv gi seg i kast med den. Maten ble ikke nevnt. Et barn må jo spise.

Toumas overveide alternativene lenge før han valgte handelshøyskolen på sørvestkysten, den lå lengst borte fra hjemstedet. Han ville ikke leve et halvt liv, et liv der ukene og helgene var forskjellige ting. Han ville være den samme hver dag." (side 115-116)

Etter hvert skjønner vi at det er flere grunner til at Toumas vil flytte langt bort fra foreldrehjemmet. Som sin tante er han en outsider, en som ikke passer inn på hjemstedet i nord, men av en annen grunn enn henne. Han dekker over dette så godt det lar seg gjøre, men etter hvert blir det mer og mer åpenbart at han ikke elsker kvinner, men menn. Det er mye enklere å være homofil i en storby enn nordpå, der fordommene er sterke.

Den dagen Toumas´farmor og Helenas mor Lehja dør, samles alle til begravelse på hjemstedet Lopotti.

"Farmors død kom ikke som noen overraskelse. Hun drev selv og mante den fram i femten år, minst. Hver jul var den siste, for snart ville hun bli hentet så de slapp å ha henne å plages med. Men nei. Hun var magrere år for år, og knoklene truet med å sprenge den stramme huden. Men innvendig ble hun mykere mot slutten. Hun ble vel lei av å herse, eller innså av den seige og høflige motstanden at mor var umulig å bli kvitt? Hun snakket ganske pent til barnebarna også og begynte å la seg begeistre for studier og eksamener. De kom til å bli velstuderte alle sammen. Presidenter, minst. Men stien var grodd mellom dem. De hadde lært å leve uten farmor Lahja." (side 203)

Helena undrer seg over at barna til Kaarina er blitt så forstandige, og tror det skyldes at hun har gjort alt motsatt av svigermoren. Dermed fikk barna hennes en helt annen grobunn enn den hun selv, Johannes og Anna fikk. Helena tenker at det ikke ville ha vært lurt å lage spillkort av familien, for det ville blitt altfor mange svarteperer ... Hun innser også at noe av årsaken til at moren hennes avskydde sin svigerdatter var fordi hun lot til å oppnå alt i livet som hun selv ville ha.

"En mann helt for seg selv. Friske barn. Latter. Er Kaarina klar over at hun blir det neste matriarken i slekten? Anna vil ikke, og jeg kan ikke. De som venter utenfor, trenger noe som forener dem. Vi vil alle ha noen som er bedre enn oss selv, noen å sammenligne oss med, få aksept av, tilgivelse også. Den rollen velger en ikke, den kommer ubedt og uspurt. Mor bandt slekten sammen, det er sant nok, om enn ikke med kjærlighet. Hun var den vi i fellesskap omgikk og unngikk. ... Anna kan påstå hva hun vil, men Kaarina tok seg godt av mora vår." (side 273-274)

Og slik fortsetter forfatteren, med Helena som jeg-person og Toumas i tredje person entall, og sammen gjør de sine observasjoner av den slekten de kommer fra. En slekt der de universelle problemstillingene står i kø - som at de som ikke får det til her i livet er misunnelig på de som får det til, som at det ikke er plass til dem som går litt utenfor vanlig allfarvei og de må derfor komme seg vekk, som at det ikke er noen anerkjennelse å hente i familien for dem som har fått til noe, som at det er noe i alle familier, som at virkelig inkludering av alle familiens medlemmer i en slekt kanskje er utopi uansett hvor man kommer ... Det er nettopp derfor Tommi Kinnunen treffer så godt med sine romaner! Her er gjenkjennelse i bøtter og spann, og det er noe alle kan relatere seg til. Det gjør godt-vondt å lese, og andre ganger er det så det virkelig svir. Det skjer selvsagt mye mer i denne romanen, men jeg har ikke lyst til å røpe mer.

Det er med stor psykologisk innsikt Tommi Kinnunen går inn i sitt persongalleri og skildrer samspillet mellom det nye og det gamle, det dysfunksjonelle og det funksjonelle. Heldigvis er det det sunne og friske som synes og vinne til slutt, selv om veien frem dit er både lang og kronglete. Kinnunens presise beskrivelse av dynamikken i en familie der alt ikke er som det burde være, gjør denne boka til en leseopplevelse av de virkelig sjeldne! Blurben fra Politiken, som er sitert på bokas smussomslag - "Et litterært mesterstykke" - er virkelig ikke gjort til skamme! Romanen er nemlig mesterlig! Og bare for å ha nevnt det: det er den første boka ("Der fire veier møtes") også! Jeg håper det kommer flere bøker om denne familien!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Viktig og modig bok om æresdrap!

Lene Wold (f. 1988) er journalist (master fra Goldsmiths University of London) og samfunnsviter (bachelor fra Høgskolen i Oslo). Hun har tidligere jobbet for The Independent og The Centre for Investigative Journalism i England. Dessuten har hun bodd og frilanset i Midtøsten. Hun har studert arabisk i Libanon og Jordan. (Kilde: forlagets presentasjon)

Jeg har tidligere kun lest én sakprosabok om æresdrap, og det er Ayse Onal´s bok "Æresdrap", som handler om æresdrap blant den kurdiske befolkningen i Tyrkia. I Gabriel Garcia Márquez´roman "Beretningen om et varslet mord" og i palestinske Souad´s selvbiografiske bok "Brent levende" er tematikken også æresdrap. (Linkene peker til mine bloggomtaler.)

Æresdrap er et vanskelig og nokså uforståelig fenomen for oss som er oppvokst i Vesten. Av og til skjer slike drap i våre nærmiljø, og dette fører alltid til svære avisoverskrifter. Hos oss er det aldri noen tvil om hvem som er offeret. Det er alltid den drepte. Så hva er det som gjør at det er motsatt i land hvor æresdrap er mer akseptert? Her fremstilles mennene hvis ære står på spill, som de egentlige ofrene.

"Ære være mine døtre" er en dokumentarbok, som er basert på virkelige hendelser. Fordi hovedpersonene fremdeles står i fare for å bli drept eller fengslet dersom deres identitet blir kjent, har forfatteren fjernet eller endret fakta som kan bidra til avsløring av dem.

Det var en situasjon der en fremmed mann trengte seg inn på hotellrommet til Lene Wold for å voldta henne mens hun oppholdt seg i Jordan, som fikk henne til å stille spørsmål ved ting hun ikke hadde tenkt på tidligere. " ... hva slags rettigheter hadde jeg hatt i Jordan hvis jeg hadde blitt voldtatt den kvelden? Kunne jeg ha anmeldt forholdet til politiet? Dratt til sykehuset og fått hjelp? Bearbeidet hendelsen og snakket om den med venner og familie? ... Spørsmålene ga meg ubehagelige svar. For hvis jeg hadde kommet fra en svært konservativ familie i Jordan, og blitt voldtatt den kvelden, hadde de rundt meg ment at det var min egen skyld. Og at jeg kunne drepes for ære. Jeg kunne ikke anmeldt forholdet til politiet, for hvis jeg hadde gjort det, hadde det mest sannsynlig blitt sett på som et brudd på lojalitetsbåndene til familien og islamsk skikk. Og jeg kunne ha blitt dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskapet." (side 13-14)

Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre et æresdrap?

Lene Wold lette gjennom rettsdokumenter og nyhetsarkiver etter historier om æresdrap fra 1995 til 2014, og endte opp med å lage en liste over 139 navn. 139 kvinner var skutt og drept, kvalt med elektriske ledninger, brent til døde, halshugget med øks, knust med steiner, kjørt i hjel, tvunget til å drikke gift ... Og årsakene var voldtekt, umoralsk oppførsel, utroskap, å ha brukt sminke og ha kommet for sent hjem ... (side 15) I og med at kvinnene - de hun anså som ofrene - var døde, var det ikke blant disse hun ville finne svarene. Kun gjerningspersonene selv kunne forklare hvordan man rettferdiggjør et æresdrap.

I årene som fulgte møtte forfatteren mange menn som hadde tatt livet av sine egne mødre, søstre og koner. En sak skilte seg imidlertid ut - fordi det var en kvinne som hadde overlevd farens drapsforsøk. Amina het hun. Faren (Rahman) tok livet av søsteren hennes, men lyktes altså ikke med å drepe Amina. Dermed hadde forfatteren en mulighet for å høre begge sider av historien.

"Aldri før har jeg vært så sint på noen som Rahman. Og aldri før har jeg hatt så vondt av noen, som Rahman. For selv om han innrømmer at han forsøkte å drepe begge døtrene sine, og klarte å ta livet av den ene, vedkjenner han seg ikke noe ansvar for det han har gjort. Tvert imot fremstiller han seg selv som et offer for en subkultur som setter ære over liv. Det forundrer meg. For hvis handlingen ble utført for ære, skulle man kunne forvente at han var stolt over det han har gjort?

Men det er lite ære og stolthet å finne i øynene til Rahman. Og perspektivet hans har utfordret mine egne fordommer. For når vi snakker om æresdrap, blir som regel kvinnene fremstilt som ofre, mennene beskrevet som monstre, og islam trukket frem som årsaken. Jeg vet nå at det er en svært misvisende oppfatning av en praksis som er så kompleks, og handler om så mye annet. For æresdrap har ingen ting med sharia, Koranen eller islam å gjøre. Det handler om en kultur som setter ære over liv. Som vi kan utfordre og forandre." (side 16)

Svarene fra Amina og Rahman på spørsmålet om hvordan man rettferdiggjør et æresdrap, ble til boka "Ære være mine døtre".

Historien vi får høre er rystende og sjokkerende. Og bare for å ha presisert det: holdningene til dødsstraff og æresdrap i Jordan er svært variable - som i resten av verden. Det er ikke slik at "alle" familier i Jordan løser problemer med sine døtre ved å ta livet av dem. Da Rahman fikk spørsmål om man får æren tilbake ved å drepe et annet menneske, svarte han at æren ikke ligger i selve drapet, men i familiens evne til å reagere. Æren gjenopprettes når familien står sammen mot den som fortjener straff, og drapet beviser at det ikke er hele slekten det er noe galt med. Fellesskapets handlinger sier nemlig mer enn et individs dårlige valg. For å forstå det hele, må man vite hva det vil si å miste æren sin i dette landet, påpekte Rahman. Det er vel nærliggende å tenke seg noe slikt som å bli en paria-kaste, en utstøtt ... For å komme inn i varmen i samfunnet igjen, må det reageres.

"Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ..." (side 133)

Historien om Aminas søster er historien om lesbisk kjærlighet. For dette måtte hun bøte livet. Aminas forbrytelse var at hun dekket over et siste møte mellom søsteren og hennes elskede. Selv ble hun satt i fengsel i mange år - for å bli beskyttet mot en forbrytelse man antok ville finne sted dersom hun slapp ut. Gjerningsmannen gikk fri.

Homofili er et ikke-tema i Jordan. Stor var derfor Lene Wolds overraskelse da hun havner på en homsebar i Jordan sammen med en jordansk vennegjeng, og det viser seg at de hun er sammen med - både kvinner og menn - praktiserer homofili. Samtidig som de ikke ser på seg selv som homofile ... En mente at han ikke var homofil, og at han skulle gifte seg og få barn. Noe annet ville være for egoistisk av ham ...

"Man tar bare hensyn ... Man har alltid et valg mellom seg selv og familien. På samme måte som vi dekker til kvinnen med slør, dekker vi over våre hemmeligheter. Så lenge vi skjuler våre synder for offentligheten, er det greit." (side 134)

Etter å ha lest Lene Wolds bok om æresdrap, er man ikke den samme. Jeg har riktignok lest om tematikken tidligere, og jeg skjønner at det er mye jeg ikke helt klarer å forstå. Dessuten er problemstillingene svært komplekse. I norsk strafferett er elementet av gjengjeldelse i straffen fraværende. Det handler først og fremst om straffen som noe preventivt, og dernest om rehabilitering av gjerningspersonen. Gjengjeldelse er først og fremst forbundet med primitive rettssamfunn. Æresdrap handler om gjengjeldelse. Så hva får man gjort med æresdrap som fenomen f.eks. i land som Jordan? Så lenge straffen for æresdrap er så lav, er det svært vanskelig å komme dette 100 % til livs. Det som imidlertid er bra er at de som tar del i den moderne samfunnsutviklingen, tar avstand fra æresdrap. Det hele er forbundet med en sladderkultur, der sladderen som sådan er den som skaper behov for å gjøre noe med saken ...

Helt til slutt i sin bok skriver Lene Wold:

"Motstanden jeg har møtt fra myndighetene i forbindelse med arbeidet med boken, har vært stor. ... Jeg har blitt møtt med kritikk, lukkede dører og trusler. Og jeg har blitt overvåket og oppfordret til å ikke komme tilbake til landet. ...

39 kvinner ble drept for ære i Jordan i 2016. Det er et lite antall tatt en befolkning på 7,9 millioner i betraktning, men det er også nesten en fordobling fra året før, og 38 for mange. Dessuten er det store mørketall. Det er mitt håp at økt oppmerksomhet rundt disse sakene og internasjonalt press for å endre regelverket som diskriminerer kvinner i Jordan, kan bidra til at disse tallene blir lavere i årene som kommer." (side 174-175)

Lene Wolds bok er viktig! Den er også modig! Boka er glitrende godt skrevet! Les den og bli klokere!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Likevel blir det Line som stjeler showet for min del i denne boka. Vi kommer tettere på henne enn noen gang tidligere, og blir med henne på en journalistisk reise som er glimrende fortalt. Et fascinerende dykk inn i medieverdenen. Så får det stå sin prøve om en Kripos-etterforsker ville makte å styre media i det virkelig liv? Kan hende det ville gå med løfte om eksklusivitet og løfte om stadig nye godbiter. Hvem vet?

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Ingen tanker er falske ...

En jente, som vi aldri får vite navnet på, og Jake er kjærester, men forholdet er fremdeles rimelig fersk. Allerede nå er jenta i tvil angående deres forhold. Istedet for å gjøre det slutt med ham nå, venter hun til de har vært hos foreldrene hans for første gang, og tar det derfra. Hun liker ham, men er usikker på om han er hennes type gutt, og om de har noe å bygge videre på; derfor kan denne lille kjøresturen være en fin mulighet til å sette ting i perspektiv. Hun vet ikke hva Jake tenker om forholdet, og om han også har tenkt å gjøre det slutt eller ikke.

Hemmelig kontakt
Jake kommer fra en gård og de må kjøre temmelig langt ut på landet for å komme dit, og de har for det meste veien for seg selv. Under bilturen diskuterer de all slags ting, ikke noe personlig, men mye filosofi og psykologiske ting. Det Jake ikke vet, som hun ikke har fortalt ham, er at hun har en hemmelighet som hun ikke har røpet til noen. I det siste plages hun av en som stadig ringer henne. Noen ganger snakker han, andre ganger ikke. Noen ganger legger han igjen meldinger. Hun har gitt denne personen kallenavnet the Caller. Hun har lyst til å fortelle Jake om denne fremmede personen som stadig kontakter henne, men vet ikke om hun bør det, eller om det er lurest å holde det for seg selv.

Sær og intens handling
I'm Thinking of Ending Things er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. Jeg liker spesielle bøker, så for meg var det midt i blinken. For noen kan nok denne boka være for kryptisk, men det var nettopp derfor jeg likte den så godt. Man vet at noe grusomt er i ferd med å skje, men denne gangen var det vanskeligere å gjette nøyaktig hva. Det kryptiske setter det hele i spissen og gjorde denne leseren svært nysgjerrig hele veien. Man lurer på hva det grusomme er i ferd med å skje. Er det selvmord? Drap? Noe enda mer sjokkerende? Hva vil skje? Det er lett å gjette seg til hva som vil skje i bøker generelt, men denne var mer vrien og det var befriende. Man blir ekstra nysgjerrig og man vil bare komme til det store sjokket så fort som mulig. Et annet spørsmål også som gnager i en er hvem denne oppringeren som stadig tar kontakt med henne er, og om vi i det hele tatt får svar på det. Noen kommer kanskje til å synes at denne boka er kjedelig og trøttende da handlingen er stort sett om de to på kjøretur, og på denne kjøreturen diskuterer de filosofiske og psykologiske ting. Drøfter om sære nerdetemaer, men syntes det var med å løfte på både interessen og spenningen. Det gjør karakterene særegne, og man er nysgjerrig på både dem og handlingen. Samtidig venter man bare på at noe forferdelig skal skje, så man sitter der og forbereder seg på det verste mens man leser, kjenner at man spenner seg ufrivillig fast. Av og til føles det som om man sitter i bilen sammen med dem. Dette er ikke ren horror, men en psykologisk horror som virkelig utfordrer. Den setter mange menneskelige sider på prøve, både når det gjelder frykt, samspill, og setter spesielt ordet ensomhet i søkelys.

Vrien, men genial avslutning
Les den for dette er ikke vanlig horror. Det er mer enn bare horror. Boka er mye dypere enn som så. Det er første gang på lenge jeg leser en horror eller en bok generelt der jeg ikke klarte å se for meg slutten, noe som skjer sjeldent. For dette tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg og jeg elsker det. Avslutningen kan kanskje virke vrien for noen, men vær så snill å ikke avskriv boka av den grunn. Avslutningen er smart, på grensen til genial, og gir boka et skikkelig løft og man blir på en måte paff. Man blir satt ut i grunn og det er digg. Den har en type avslutning som man ikke klarer å riste av seg med det første. Den blir bare hengende ved deg lenge etter at den er ferdiglest. Så det er synd at denne boka ikke er så kjent og fått så dårlig markedsføring, fordi den fortjener virkelig å bli lest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen kom litt brått på, men kom godt allikevel. Er godt igang med Barbara og liker den godt så langt. God helg!

skriv lenkebeskrivelse her

Julie er alenemor for Ludovic. Hun jobber som kassadame, og har problemer med å få endene til og møtes.
En dag havner Paul i kassakøen til Julie. Paul kunne vært faren hennes, og Julie har blitt skuffet så mange ganger at hun er skeptisk til Pauls sjenerøse væremåte.
På tross av dette, får Paul overbevist Julie om sine ærlige hensikter. Han er bare beveget av hennes vanskelige hverdag, og vil prøve å lette byrdene for henne.
Dermed blir Julie og Ludovic med til Pauls sommerhus i Bretagne. Med på lasset er også Pauls voksne sønn, Jérôme. Han er dypt deprimert etter å en personlig tragedie.
Hverken Julie eller Ludovic har sett havet, og de fascineres begge to. Julie begynner å slappe av på dette fantastiske stedet, men så inntreffer en tragisk ulykke.

Søt, sår og fin bok om å reise seg etter at ulykken har rammet.

En thriller om noen jenter som ikke passer helt inn i A4 formatet.

Spesiell handling med svært spesielle karakterer
Quincy, Lisa og Samantha har en ting til felles. De har overlevd en massakre. Ikke den samme massakren, men hver deres, og de var de eneste overlevende, derfor kalles de Final Girls. Quincy er hovedrollen i boka. Hun overlevde en massakre da hun skulle feire bestevenninnens fødselsdag på Pine Cottage. Noe forferdelig skjedde og Quincy var den eneste overlevende. Hun lider av hukommelsestap og husker kun små bruddstykker, men har likevel klart seg bra i livet. Hun driver en bakeblogg og deler en fin leilighet med samboeren, Jeff. Selv om hun opplevde noe helt forferdelig for ti år siden, velger hun å fortsette livet som om ingenting er skjedd, og prøve å leve et normalt liv som mulig. Den eneste svakheten hennes er at hun er avhengig av Xanax. Quincy Carpenter har fremdeles kontakt med politimannen Coop som reddet livet hennes, og en dag får hun forferdelig nyhet om at Lisa er død, antageligvis grunnet selvmord. Mens hun prøver å bearbeide dette, dukker en uventet person i livet hennes, nemlig Sam. Sam har vært under dekning i mange år, og levd skjult etter at hun overlevde sin massakre. Sam er en spesiell jente, tøff og hard. Hun liker å sette mennesker på prøve, og være litt hovmodig. Quincy blir ikke helt klok på denne jenta, men velger likevel å la henne bo hos henne og Jeff en stund, og bli bedre kjent. Men kan to kontraster skape et evigvarende vennskap?

Dette er en svært morsom thriller som grenser mot horrorsjangeren. Morsom er kanskje et feil ord å bruke, men boka er utrolig underholdende og levende på en helt merkelig måte. Det er noe fresht over denne thrilleren. Nødvendigvis ikke nyskapende, men den har et friskt pust over seg og gir økt leselyst. Man vil bare lese mer og mer, og enda litt til. Persongalleriet er svært innholdsrike, fargerike og spennende på hver deres måte. Det er lett å se dem for seg og få et innblikk i hva slags type mennesker de er. Det dukker også alltid opp spenningsmomenter underveis. Man blir nysgjerrg på hvem denne Sam er, og man undres på hvorfor hun tar kontakt med Quincy først nå. Mange spørsmål dukker opp underveis.

Kanskje ikke en bok for alle
Mange vil nok ikke like denne boka siden den inneholder en god del banning, seksuelle spenninger, sexscener og en del vold. Men siden denne thrilleren er litt i grenseland mot horrorsjangeren, må man bare forvente en del sex og vold. Det er tross alt to ting som ofte gjentas i horrorsjangeren. Syntes ikke at det gjorde noe, og følte heller ikke at det ødela noe.

En ting jeg er mektig lei av er at thrillere fremdeles sammenlignes med Gone Girl av Gillian Flynn. Gone Girl ble utgitt i 2012 og flere thrillere er kommet etter den tid, som også er mye bedre enn Gone Girl. Hva som er så spesielt og unikt med Gone Girl og blant annet Piken på toget av Paula Hawkins, er uforståelig. Det var to bøker jeg ikke likte noe særlig og som jeg på en måte ikke skjøntner hvorfor de ble så populære. Det er og blir en gåte. Så håper å se en thriller som ikke blir sammenlignet med Gone Girl snart, og jeg vil gjerne understerke at Final Girls har heldigvis ingen likhetstrekk med Gone Girl, så ikke vær redd for det. Denne er mye annerledes.

Final Girls er en svært underholdende, gøyal og spennende thriller som er lett å leve seg inn i. Man kjeder seg ikke i et eneste øyeblikk for dette er en thriller med tempo og byr på mange spennende karakterer som man gjerne vil bli bedre kjent med. Det eneste jeg vil trekke ned på er at slutten var noe forutsigbar og forhastet. Det var ikke nødvendig å forhaste avslutningen da boka hadde så fint tempo hele veien tidligere. At det ble noe forutsigbart gjorde heller ikke noe siden boka hadde så stor underholdningsverdi og ga økt leselyst. Herlig lesing!

Riley Sager er forresten ikke forfatterens egentlig navn. Forfatterens egentlige navn er Todd Ritter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Femtiåringen Alice er gift, har tre voksne barn, og er professor ved Harvard. Hun er en populær foredragsholder og en anerkjent forsker. Nå begynner imidlertid hukommelsen hennes å svikte. Alice har alltid kontroll på alt, så hun blir skremt når hun nå begynner å glemme selv de enkleste ting. Så faller dommen - hun har tidlig Alzheimer.

Nydelig og sår bok om en fryktelig sykdom. Man kan virkelig føle Alices frykt, sinne og desperasjon. Og så blir man selv en smule irritert på ektemannen til Alice da...

Nydelig bok som viser viktigheten av røtter og kjennskap til sitt opphav

Nå ble jeg ferdig med Den røde vargen, så nå skal jeg kaste meg over Barbara. Håper på sol og fint vær i morgen også, så det kan bli noen timer lesing ute☺️

Bok to i Dina-trilogien var ikke like medrivende som den første