Bokelskere.no

Veldig spennende!

En interessevekkende start på boka. I nærheten av Hønefoss blirdet omtrent samtidig begått omtrent samtidig to drap. Begge de drepte er eldre menn. Det påfallende er utførelsen og sporene på drapsstedet. Mens det ene resulterte i masse blod, fantes det ykke noe spor ved det andre. Sannsynligvis dreier det seg om to forskjellige drapsmenn, kanskje begge fargede.

Dwn første avslørte seg raskt gjennom sine blodtilgrisede klær. Han ble arrestert, men nektet plent å uttale seg. Den andre drapsmannen ble straks plukket opp av en bil (en avtale gjort på forhånd). På en bro stopper bilen. Mannen hopper ut i den iskalde sjøen, dukker under og svømmer bort til et brukar. Politiet som kommer til, leter og leter og konkluderer til slutt med at den rømte har druknet. Men mannen kommer seg omsider opp og vandrer videre, bryter seg inn i forlatte hus, og spiser alt han kommer over f.eks. talgklumper hengt opp i trærne til fuglene.

Politiets undersøkelser viser at begge de to drepte hadde vært svært ivrige jegere. Begge hadde ved ulike tidspunkt reist flere ganger til Sør-Afrika. Dyre reiser til tross for at ingen av dem hadde noen god økonomi. Altså, konkluderer man med at noen må stå bak og sponse disse reisene. Men hvorfor? Har de to drepte blitt brukt i ulovlig smugling av f.eks. utrydnigstruede dyrearter eller av diamanter? Det skal vise seg at sannheten er en helt annen.

Handlingen gjør her og der et sprang bakover i tid, flere tiår. Der stanser den ved en sørafrikansk familie med flere barn. De to yngste er en jente og en gutt. Jenta er svært velsett i familien og lillebror forguder tydeligvis søstera si. Men så skjer det noe med jenta, og dette resulterer i hendelsene i Norge nå flere tiår senere. Her synes jeg det er vanskelig å få handlingen til å henge sammen på logisk vis. Forøvrig er boka godt skrevet.

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Denne kjedet meg,

Bok to i trilogien om dansk politikk av det brune slaget

En svært mangfoldig handling, mesterlig sammensatt. Temaet det dreier seg om er terrorisme i Sverige. Det hele innledes med funnet av to drepte personer, en politimann og en ung kvinne. Det viser seg at kvinnen er Natasja, en nær venninne av bokas hovedperson Vanessa Frank som jobber i poltiet. Hva har skjedd? Politiet jobber i blinde. Skal man lete i bakgrunnen til politimannen eller er det Natasja som først og fremst var offeret her? Vanessa går for det siste, noe hun lenge er alene om.

Boka har et stort antall personer, og mange av dem blir vi godt kjent med. Vi hører om enkeltpersoner som har voksr opp med krigen i Syria og som nå er helt traumatiserte. Hvilken retning skal de velge her i Sverige? Leve som svensker flest? Eller ofre livet sitt for islamismen? Gjennom det siste oppnår man martyrstatus, tror de.

Boka handler om den unge mannen Tor og bestefarenhans Bår. Som gutt pleide Tor å tilbringe ferienehos besteforeldrene på Sundalsøra. Han var mye sammen med bestefaren som ble hans store helt. Bår arbeidet på Verket. Resten av dagene tok han seg veldig mye av barnebarnet, tok ham med på små utflukter, lagde ting sammen med ham og ellers lærte ham mye. På sine senere dager ble Bår rammet av en alvorlig sykdom som etter hvert invalidiserte ham mer og mer. Han havnet til slutt irullestol og så døde han brått. Tor ble helt satt ut da meldingen om bestefarens død kom, og han orket ikke å være med i begravelsen. Senere har han heller ikke satt sine bein på kirkegården for å oppsøke Bårs grav.

Nå, flere år senere, har Tor kommet tilbake til Sunndalsøra. Han bor som før hos bestemora og har nå tatt seg sommerjobb på Verket. Han vil utforske bestefaren (som egentlig hadde litt forskjellige sider), og ikke minst vil han få ordentlig rede på hvordan bestefaren døde. Hver gang han spør bestemoren om det, trekker hun seg vekk, orker ikke å snakke om det.

Atmosfæren på Verket er slett ikke bare positivt innstilt overfor Tor. Noen av arbeiderne viser en rent ut sagt fiendtlig holdning. En av dem går til og med til fysiske angrep på ham. Dette henger nok sammen med bestfarens stilling på fabrikken. Noen av arbeidskameratene likte ham, andre slett ikke. Men Tor biter tennene sammen og greier å utføre det tunge arbeidet på en tilfredsstillende måte, samtidig som han setter seg i respekt hos de andre arbeiderne.

Han møter også ei jente, Synne, om har mistet søsteren sin, og som har gjennomgått en liknende situasjon som Tor.

Nydelige, godt komponerte noveller

Denne (av mange høyt bejublete bok) falt ikke sørlig i smak hos meg. Jeg hørte den som lydok og opplevde de mer enn 14 timene boka varte som som ganske tregt og kjedelig.

Bokas hovedperson er kvinnen Violette Toussaint. Hun har hatt en traurig barndom, der hun vokste opp i utallige forterhjem. Som hely ung arbeider hun på en nattklubb. Her møter hun mannen Philippe Toussaint. Han sies å være utrolig vakker. Alle kvinner faller for ham, og Philippe forsyner seg grådig. Ellers er han bare opptatt av å spille dataspill og å reise rundt på motorsykkelen sin. Violette blir gravid og gifter seg med Philippe. De får seg jegg som voktere på Frankrikes siste manuelle togbom. Det er bare Violette som tar seg av jobben med å heve og senke bommene bæde natt og dag. Mannen Philippe gidder ikke.

Også foreldrene hans vender seg bort fra svigerdattera. De vil ikke vite noe av Violette. Men pliktoppfyllende som hun er, utfører hun alltid arbeidet sitt til punkt og prikke. Så blir også denne bommen automatisert, og ekyeparet må se seg om etter en ny jobb. Violette søker og får jobb som gravlundsvokter. Hun steller gravene på en kirkegård og utfører jobben med stor innlevelse og flid. Hun kjenner navnene på alle de døde som ligger der, dyrker selv blomster og tar seg av alle herreløs hunder og katter som reker omkring.

Violette føder en datter som får navnet Léonine. Hun vokser opp som et yndig barn, høyt elsket av sine foreldre og besteforeldre på farssiden. Hun elsker å bli med mora til Middelhavet der Volette har en meget god venninne. En sommer skal Léonine tilbringe ferien på et slott, innredet som feriekoloni. Mens hun er der, oppstår det en natt brann på rommet som Léonine deler med noen andre jenter. Alle disse omkommer i brannen.

En stor del av bka er viet til mysteriet om hvordan brannen oppsto og om hvem som er skyldig i jentenes død.

I tillegg til å løse en forbrytelse tar denne romanen opp et utbredt problem, nemlig vold i nøre relasjoner. Her dreier det seg særlig om en familiefar som stadig går løs på kona si. Han ende med å bli dømt. Kona og den lille sønnen fått hjelp til å etablere seg på et nytt og ukjent sted under nye navn. Men så dukker mannen opp her også. Da kona blir funnet død inne i leiligheten og sønnen ligger drept ute i skogen, er det svært nærliggende å anta hvem som er gjerningsmannen. Men så enkelt viser det seg likevel ikke å være. Her er det flere som peker seg ut som potensielle drapsmenn, og innen politiet er det stor uenighet om i hvilken retning man skal dreie etterforskningen.

I det hele er psykisk ubalanse et viktig tema i boka. Ofte ligger det traumer fra forhold bak som gjør det vanskelig for noe å håndtere mestringen. Det ser man her også innenfor politiet. En politimann kom hit til landet som barn etter å ha opplevd etter å ha opplevd de verste grusomheter. En kvinnelig Kriposetterforsker som er tilkalt, har også en muslimsk bakgrunn. De to støter til stadighet sammen i krass munnhoggeri. Dette er også med på å skape liv og framdrift i handlingen.

Handlinga foregår i Australia, på et idyllisk lite sted ved kysten. Her har hvalfangere sitt tilholdssted, og det foregår sightseeing i seilbåter med turister som vil se definene som boltrer seg i sjøen, og noen ganger er det også mulig å få øye på noen hvaler. Men idyllen skjemmes ofte av store turistskip fulle av bråkede turister og svært høy discomusikk.

På stedet ligger et lite familiedrevet hotell. Eieren er en gammel dame. Også niesen hennes Liza og hennes 4 år gamle datter bor her. Liza er en svært følsom person som har opplevd store traumer. Hun har rømt fra England etter en svært dramatisk situasjon med den tidligre samboeren sin. Den gang fikk Liza melding fra svigermoren om at yngstedatteren var omkommet i en bilulykke. Liza hadde selv indirekte skyld i det som skjedde. (Hun hadde ubemerket gitt sterke sovepiller til samboeren for å kunne snike seg ut av hjemmet. Men så hadde hun og yngstedattera kjørt av gårde.)

Først lenge etter at Liza har kommet til Australia blir hun i stand til å fungere normalt. Også dattera er ulykkelig, hun savner sterkt søstera si. Til dette hotellet kommer en dag den driftige finasmannen Mike fra England. Han ser seg etter et sted der firmaet han er ansatt i, kan bygge et kjempehotell og etablere et tilbud om vannsport for turistene. Dette er mange folk på stedetsterkt imot. Men foreløpig er alt hemmelig. Men så kommer plutselig alt fpr en dag, og Mike får stempel som en store forræderen som vil ødelegge for delfinene og hvalene. Ekstra vanskelig er det at Mike og den skjøre kvinnen Liza Har forelsket seg i hverandre.

To dramatiske hendelser utspeilerseg i det følgende. Mike ser at planene om storhotellet er ødeleggende. Mn hvordan få firmaet i England og investorene til å gi opp planene? Den andre dramatikken gjelder Liza. Hun har etter hvert innsett at hun må melde seg for politiet i England og ta den eventuelle straffen sin.

På slutten av boka løses begge dilemmaene, Til og med den såkalt døde dattera dukker opp i levende live.

Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?

En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.

Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?

En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.

Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.

Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Intenst lukket rom mysterie

Sentralt i historien står politimannen Tom Grayston. Boka starter med jakten på den som har utført to særdeles groteske drap. Den ene drepte mannen har f¨tt kjønnsorganene sine såret over av, og disse er så blott stappet inn i munnen på det andre offeret slik at han ble kvalt. Jakten på de skyldige fører politiet inn i et miljø med transpersoner og prostituerte. Det mest skremmende er at ofrene ofte er svært unge jenter, oftr fargede, som er blitt lokket i kriminaliteten. Enda verre blir det når det viser seg t den organisasjonen som står bak, består av samfunnstopper og også noen av politiets egne. Men det hele går enda lengre. Vi hører om en lege som i skjul foretar transplantasjoner der vitale organer hentes ut av fattige mennesker og selges videre.

’Boka er krass i sin umenneskelige fortelling. Satt opp mot dette står Tom Grayston som den modige og følsomme helten.

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Oppvekst på 70-tallet, på sitt beste (eller verste)

Et lukket rom mysterium hvor et par mord finner sted, ergo morderen er blant dem. En ung politimann får hendene fulle , og er ganske uerfaren viser det seg. Å takle de ulike skikkelsene, som alle er potensielle mordere, tar på, men saken blir løst til slutt.

Veldig lettbeint underholdning fylt til randen av familiehemmeligheter. Løsningen på mordgåten er lettvint, men grei nok. Plusspoeng for Sherlock Holmes referansene.

Sterk bok om identitet og rasisme

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

De 6 finalistene er klare - to av de hadde jeg allerede på ønskelista - har du lest noen - hvem tror du vinner?