Bokelskere.no

Litt komplisert, men spennende historie

Utdrag fra omtalen på bloggen min:
Og som en trøstesløs ramme om det hele er været. Det regner og blåser og tordner og lyner. Ustanselig. Og det våte og gråe og mørke og fuktige beskrives så levende at jeg til tider under lesingen skulle ønske at jeg hadde regntøy!

Finurlig og spennende, men litt forvirrende å lese

I kommunehuset i Eidsvåg blir sosialsjefen funnet død. Kona er bortreist, så politiet drar opp til Tverrmoen gård der offerets bror holder til for å varsle.
Det de finner der kan ikke måle seg med noe de tidligere har vært borti.
Kripos blir tilkalt, og Jenny Brox får en brå start i den nye jobben.
De prøver alle så godt de kan å finne ut hva som har skjedd på gården. Den gale hanen gjør det ikke enkelt for dem.
Så dukker det opp tegn som tyder på at andre makter er involvert...

God krim med bra plot, men synes oppklaringen var litt så som så.

For seksti år siden bodde Leo Gursky i Polen. Han var forelsket og han skrev en bok. Kjæresten dro til Amerika, og boken forsvant også.
Leo dro også til Amerika, og bosatte seg i New York. Han forventer å dø når som helst. Derfor banker han i radiatoren hver kveld, så naboen over skal høre at han fremdeles er i live.
Etterhvert skal det vise seg at Leos bok har overlevd; den har til og med forandret liv!
Alma, fjorten år, er oppkalt etter en av personene i boken. Hun prøver desperat å finne en ny kjæreste til moren. Broren må passes nøye. Han tror at han er Messias, og dermed udødelig.
En dag havner et mystisk brev i postkassen, og Alma drar på jakt etter navnesøsteren.

Denne ble i overkant spesiell for min del, selv om den fenget innimellom.

Boka handler blant annet om pedofile, om menn som er i overkant interessert i sjarmerende småbarn. Den handler om steder på internett der disse mennene kan leve ut sine perverse tilbøyeligheter. Boka handler også om en pågående presse og dens ofte skånselløse jakt etter de store, sensasjonelle oppslagene. Og sist men ikke minst handler den om en nitidig etterforskning som aldri ville ha kommet helt i mål, hadde det ikke vært for at hovedpersonen, gjerningsmannens enke, til slutt ledet politiet mot det endelige beviset.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen strekker seg over fire år – fra 2006 til 2010. Det er stadig hopp fram og tilbake i tid. Også synsvinkelen veksler fra det ene kapitlet til det andre. Det som kronologisk sett skjer først er at et lite barn forsvinner sporløst. Lille Bella, to år, leker utenfor huset sitt med familiens katt. Da moren – Dawn Elliot- kort tid etter skal se til henne, er hun borte. Eneste mulighet er at noen må ha tatt henne. Relativt tidlig i etterforskningen kommer det fram at en blå varebil er blitt sett i gaten. Et transportfirma har levert pakker. Hvem som har utført oppdraget, er i starten litt uklart fordi to sjåfører har byttet innbyrdes noe som ikke er blitt loggført hos firmaet. Til slutt blir det fastslått at sjåføren ikke kan ha vært noen annen enn Glen Taylor. Først benekter han alt, men etter hvert blir han skjøvet fra skanse til skanse. Glen er gift med Jean. Det er hun som er ”enken” i historien. De er barnløse, men begge ønsker seg et barn. Jean går så langt at hun klipper ut bilder av småbarn fra aviser og blader og limer det inn i en bok. Glen har jobbet i en bank. Men så ble han sagt opp der. Man oppdaget nemlig at han hadde lastet ned pornobilder av barn på firmaets datamaskin. Han unnskylder seg med at andre har vært inne på hans maskin, men blir ikke trodd. Nå er Glen ansatt i et budfirma. Også i denne sammenhengen kommer han med litt rare forklaringer. Politiet legger beslag på hans hjemmemaskin, også her finner de masse pedofile bilder. Glen varetektsfengsles og saken kommer opp for retten. Men uten noe lik blir det vanskelig å bevise noen skyld. Rettsaken ender derfor med frifinnelse. Senere retter Glen erstatningssak mot politiet. Det resulterer i at han blir tilkjent en sum penger.
Politimannen som har ansvaret for etterforskningen heter Bob Sparkes. Han er iherdig, men stanger hodet mot veggen. Likevel, selv om årene går, klarer han ikke å gi slipp på denne uløste saken. Også chatterom på internett blir undersøkt. En av de som er aktive her, er Glen – ikke hjemmefra, men via en internettkafé som han oppsøker jevnlig. Man kan her lese at Glen i 2006 hadde kontakt med småbarnsmødre, blant annet med Dawn Elliot (Bellas mor). Samtalene dem i mellom kunne virke uskyldige, men Glen snappet her opp hvilken barnehage Bella var knyttet til. Videokamerar viser at han hadde spionert på denne barnehagen. I Han følger etter Bella og moren på vei hjem fra barnehagen.
Så får vi vite (i et kapittel der synsvinkelen ligger hos Glen) at han kjører forbi huset der Dawn og Bella bor. Han stanser bilen. Bella smiler mot ham. han er overbevist om at det hun ønsker er å komme til ham, så han løfter henne opp, setter henne ved siden av seg i bilen og kjører av sted. Dette forteller han kona først fire år senere i 2010. Da har Glens sinnstilstand blitt stadig dårligere Ikke får han sove om natten. Minnet om Bella plager ham mer og mer. Til slutt sprekker han overfor sin kone og gir henne sin versjon av historien. Ikke nok med det, har viser henne også stedet der han etterlot Bella.
Det er en enorm interesse for denne historien. I lang tid har huset til familien Taylor vært beleiret av journalister og pressefotografer. Det er her vi lesere blir ført inn i historien. Glen er nettopp død. Like etter at han hadde røpet historien sin, blir han overkjørt av en trikk der han går på gaten ved siden av sin kone. Et lite dytt fra hennes side var nok! Pressen som mener at Jean vet mer om det som skjedde den gang og som nå ikke lenger har presset fra Glen, er mer aggressiv enn noen sinne. Fremst i flokken står journalisten Kate Water. Hun oppnår å få kontakt med Jean, småprater om hyggelige ting og skaper et slags venninneforhold. Kate vil spandere et hotellopphold på Jean slik at denne kan slippe vekk fra de pågående journalistene som henger utenfor huset. Kates skjulte agenda er å få Jean til å snakke slik at avisen hennes kan få en enestående historie. Hun oppnår det til dels, men så får omstendighetene henne til å lukke seg igjen, og mens journalisten er opptatt med å skrive ned begynnelsen på historien, sjekker Jean ut av hotellet og forsvinner.
Under likskuet etter Glens død framstår også Jean på bristepunktet mentalt sett. Bob Sparkes føler at nå er det ikke lenge før hun sprekker. Han overvåker huset hennes og ganske riktig, om natten sniker hun seg ut, setter seg i bilen og kjører av sted. Bob Sparkes følger. Langt om lenge parkerer hun ved et skogholt og begir seg inn i skogen. Her finner politimannen henne sittende under et tre med blomster i hendene. På bakken skimtes rester av tøy som liket av Bella har vært pakket inn i.

Boka har en spesiell oppbygning der handlingen presenteres stykkevis og det hoppes stadig mellom dager og år. Dette virket noe frustrerende for meg som ”leste” boka som lydbok. Det er ikke alltid når å høre en dato i full fart for å omstille oppmerksomheten mot rett punkt på handlingslinjen. En ting som forfatteren oppnår ved denne komposisjonen, er at vi lesere forandrer synet på hovedpersonen etter som handlingen skrider fram, Først opplever vi den stakkars enken som et offer. Hun har en historie som alle vil ha en bit av. Men etter hvert framstår hun som mer og mer skyldig selv. Ikke bare var det hun som tok livet av mannen sin ved å dytte ham ut i kjørebanen, men kanskje var det også hun som med sin unormalt sterke attraksjon mot småbarn, var den som trakk Glens oppmerksomhet i retning lille Bella. Mye i boka forblir uuttalt. Dette er en bok som jeg absolutt anbefaler, men kanskje ikke bare som lydbok.

Lekende morsom, men utenfor min komfortsone

Boka er skrevet i 1886. Personene og forholdene rundt dem kan nok virke litt underlige sett med dagens øyne, noen ting er rent fram forkastelige, andre virker heller latterlige. På den andre siden virker selve uttrykksmåten og bokas oppbygning relativt moderne. Alt i alt er det en absolutt lesverdig bok, også for et moderne publikum.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen starter med at en liten familie, bestående av far, mor og deres nyfødte datter, kommer gående langsetter landeveien. Mannen, Michael Henchard er på leting etter arbeid. De kommer forbi en markedsplass. I et telt midt på plassen står en kone og selger velling oppblandet med smuglerbrennevin. Henchard får i seg mange porsjoner og blir etter hvert svært beruset. Kona hans, Susan, maser om at de må komme seg videre. Da farer en djevel i mannen. Han spør om noen vil kjøpe kona. Han vil selge henne til høystbydende. Det tar en stund før noen biter på, men så dukker en ukjent sjømann opp. Han byr en sum som Henchard er tilfreds med, og kan begi seg av sted med både Susan og spedbarnet Elizabeth Jane.

Nå går det mange år. En dag kommer en kvinne sammen med sin vakre datter til den samme markedsplassen. Det er Susan som etter mange år med den snille sjømannen har fått melding om at denne er blitt borte på sjøen. For å klare seg må hun og datteren på nytt ty til hennes lovmessige mann, Michael Henchard. Hun spør seg for etter ham og får vite at han alle disse årene har vært bosatt i byen Casterbridge.

Det er en svært forandret Henchard som Susan nå får se. Han angret bittert straks sjømannen hadde dratt av gårde med kona og datteren hans. Han lovet seg selv at han heretter ikke skulle drikke mer, og det løftet har han holdt. Han har slått seg opp i samfunnet gjennom dyrking og salg av korn. Han bor i et stort og standsmessig hus og respektert som han er, har han også latt seg velge til borgermester i byen. Men akkurat i denne sesongen har han fått et problem. Kornhøsten har slått feil dette året, og melet hans er lite egnet til brødbaking. Folk klager. En ung skotte dukker opp i byen. Han har utstrakte kunnskaper om korn og mel og gir Henchard gode råd. Borgermesteren overtaler skotten, som heter Donald Farfrae, til og bli i byen og arbeide for ham.

Henchard tar vel imot Susan og Elizabeth Jane, men for å unngå alt folkesnakk må han være forsiktig. Den gamle historien må for all del ikke komme fra. Derfor bor mor og datter for seg selv i begynnelsen. Etter hvert skal ektefellene liksom få tid til å bli kjent og så gifte seg på nytt. Henchard har også et annet problem Noen år tidfligere hadde han besøkt øya Jersey. Der hadde han blitt kjent med en ung kvinne Lucetta. Hans avreise skadet ryktet til Lucetta. Nå sender hun ham hyppige kjærlighetsbrev og erklærer at hun vil komme til ham i Casterbridge, men etter Susans ankomst er dette naturligvis blitt umulig.

Henchard er i begynnelsen svært fornøyd med sin nye medarbeider Farfrae. Han er meget dyktig også når det gjelder regnskap, noe som Henchard selv er lite bevandlet i. Dessuten er han også svært populær blant folk. Noen ganger kommer det til konflikt mellom de to mennene. Sjalusien våkner i henchard. Til slutt blir det så ille at arbeidsgiveren sier opp medarbeideren sin. Farfrae starter nå for seg selv.

Susans helse skranter. Etter en tid er det klart at hu snart vil dø, men først har hun en tilståelse å komme med. Elizabeth Jane er ikke Henchards datter. Spedbarnet som hun hadde da hun dro sin vei sammen med sjømannen, døde like etter. Så fikk Susan og sjømannen en datter sammen. Dette barnet fikk samme navn som den avdøde datteren. More vil ikke at Elizabeth Jane skal få vite noe om dette ennå. Hun får Henchard til å love at han skal behandle jenta som sin egen. Men dette klarer den lunefulle mannen ikke å overholde. Han behandler Elizabeth Jane mer og mer kjølig, og hun blir mer og mer lei seg. Til slutt erklærer hun at nå vil hun flytte.

I mellomtida har Jerseykvinnen, Lucetta, dukket opp i Casterbridge. Nå som Susan er død, vil hun gjenopprette forbindelsen med Henchard. Lucetta har nettopp arvet en større formue fra en tante, så det er en holden ung kvinne som nå kommer til Casterbridge. Den første hun møter her, er tilfeldigvis Elizabeth Jane. Denne vet naturligvis ikke noe om den andres fortid eller hensikter. De to kvinnene prater sammen, og Elizabeth Jane lar seg sjarmere av den andre, og da Lucetta tilbyr den unge jenta å flytte inn i huset hennes som en slags selskapsdame, er det ikke nei i jentas munn.

Mens Lucetta venter på at Henchard, som nå gjør seg kostbar, skal dukke opp hos henne, blir hun oppmerksom på Donald Farfrae. Hun finner ham mer hyggelig og sympatisk enn Henchard. Dette viser seg å være gjensidig. Elizabeth Jane har i lang id svermet for Farfrae, men unnselig som hun er, kan hun ikke annet enn å støtte venninnen. At Lucetta har valgt konkurrenten framfor ham selv, blir et stort slag for Henchard. Nå er forretningene hans i ferd med å gå dunken, og han er avsatt som borgermester. Han må gå fra huset sitt som blir kjøpt opp av Farfrae. Dit inn flytter denne sammen med Lucetta som nå har blitt hans kone. Det er nå klart at Farfrae ligger an til å bli valgt som ny borgermester, til tross for sin unge alder.

En mann fra øya Jersey kommer til byen. Han kjenner Lucettas historie derfra og sladrer videre om denne blant folkene i det tarvelige vertshuset der han vanker. Folk herfra bestemmer seg for å stelle i stand et opptog. Med det vil de håne Henchard og Lucetta. De lager i stand gipsfigurer som blir kledd opp som de to personene. Opptoget passerer huset der Farfrae og hans kone bor. Da Lucetta ser dette og skjønner at historien hennes å er blitt allment kjent, besvimer hun. Dette er altfor mye for den gravide kvinnen, og kort etter dør hun.

I mellomtida har Elizabeth Jane flyttet sammen med faren sin. Hun steller for ham, og Henchard begynner å sette mer og mer pris på sin stedatters selskap. Hun er nå den eneste han har tilbake. Han er fryktelig redd for å miste henne. Så dukker plutselig en ny mann opp. Det er sjømannen som Henchard i sin tid solgte konen sin til. Det viser seg at sjømannen slett ikke var druknet. Han ønsker å få sin rettmessige datter tilbake. Henchard som for all del vil unngå dette, forteller mannen en løgn, noe som gjør at han forlater byen. Men han er snart tilbake igjen – denne gangen for å bli gjenforent med sin datter. Elizabeth Jane er henrykt over å møte denne snille faren igjen, og da hun får høre sannheten om sitt rette opphav, er gleden enda større.

Det har gått en tid siden Lucettas død, og Farfrae har fått øyne opp for Elizabeth Janes mange gode kvaliteter. Han frir og hun svarer ja. Det stelles i stand til stort bryllup. Sjømannen er hedersgjest, mens Henchard står ulykkelig utenfor og betrakter det hele gjennom vinduet. Det har nå gått helt nedenom for den stakkars mannen. Han har forlatt byen og blir snart funnet død i en ussel hytte der han har søkt ly.

Hovedpersonen her må vel være Michael Henchard. Mens de andre personene i boka er relativt statiske, er han den som forandrer seg gjennom handlingen. Det første inntrykket vi får av ham, er av en lunefull, egoistisk drittsekk uten tanke for sine nærmeste. Når vi så etter ca, 18 år møter ham igjen, har han steget enormt i både velstand og anseelse. At en som kommer utenfra, blir valgt til borgermester, er neppe daglig kost. Men så går det galt for ham igjen. Først og fremst er det vel følelsen av sjalusi som tar overhånd. I Farfrae møter han sin overmann. Så lenge de to spiller på lag, går det greit, men så snart fFarfrae motsier ham, rakner det for Henchard. Når det så begynner å gå nedover med ham, gjør det det til gagns.

Politifullmektig Adamsberg i Paris står ovenfor en vanskelig sak. Han må finne sammenhengen mellom en rømt sykepleierske, en hjort med oppsprettet buk, to bøller med overskåret hals, og tyveri av verdifulle relikvier.
Saken tar ham med fra Paris til Nordmandie, og som vanlig går Adamsberg sine egne veier for å få klarhet i mysteriet.

Særegen krim med et underlig persongalleri.

Fjorten år gammel blir en jente kidnappet. I fangenskap føder hun datteren Helena. I tolv år har Helena kun kontakt med moren og faren. Hun er avsondret fra alt. Den lille familien lever meget primitivt i myrterreng, og Helena lærer tidlig hvordan hun skal overleve i villmarken.
Da Helena og moren klarer å rømme og faren blir arrestert, får han tilnavnet Myrkongen.
Som attenåring skifter Helena etternavn, hun gifter seg og får to døtre. Hun har ikke fortalt ektemannen om sitt tidligere liv, men når faren klarer å rømme fra fengselet, snus alt på hodet.
Helena må finne faren før han finner familien hennes. Hun bevæpner seg og tar opp jakten på Myrkongen.

Spennende og annerledes krim.

Igjen, glimrende fra Håkan Nesser!

Jeg har nærmere detaljer på bloggen der jeg gir terningkast på omslag, skrivemåte, terningkast på tittel osv osv, så det er mange faktorer som spiller inn. Jeg synes ikke det bare var deler som var kjedelig, men syntes boka var veldig forutsigbar og det var ikke helt min type bok. Kanskje ikke godt nok grunnlag, men det var slik jeg følte det der og da. Boka hadde god historie osv, men syntes det ble for forutsigbar og man skjønner hva som skjer før det skjer. Det er en god bok, men ikke min type bok fordi den er forutsigbar og bydde ikke på mye motstand som jeg liker. Så skulle vel ha vært hardere i kritikken som jeg ellers bruker å være når jeg gir enere, toere og treere for de gir jeg mange av og er ikke redd for å gi kritikk. Jeg ville vel heller være nøytral denne gang. Det er ikke godt å si. Vet ikke om dette oppklarer noe og takk for interessant spørsmål. Skal ta det med meg videre for det er det man lærer av. Jeg bruker å være veldig streng ellers når jeg gir enere, toere og treere, så er ikke redd for å være hard i kritikken, så jeg var visst for mild i denne anmeldelsen. :) God påske. :)

I et parkeringsanlegg blir en pengetransport ranet, men det som i utgangspunktet skal være en enkel jobb, ender i et blodbad. Ranerne kommer seg til slutt unna med byttet. Hjernen bak det hele får ikke kontakt med ranerne, og må innløse en tjeneste hos Ghostman. Ingen kjenner hans sanne identitet, og det er sånn han vil at det skal fortsette. I hælene på ham jager FBI og andre ukjente forfølgere. For å finne byttet må Ghostman bli mer synlig enn han ønsker, og han må bruke alle sine ferdigheter for å unngå å bli tatt.

Spennende, intelligent og rå krim.

Interessant og komplisert kamp om et indre kaos ...

Mikael Persbrandt er en kjent svensk skuespiller som har bidratt i både dans, teater, Tv - serier og film. For meg er og blir han Gunvald Larsson fra Tv-serien Beck for det er den rollen jeg forbinder ham best med, og syntes ikke at serien ble den samme etter at han sluttet. Husker ham også godt i filmene Dag og natt (2004), Øyenstikker (2001) og i den mindre kjente, men spesielle filmen; Dødelig drift (1999). Husker ham også i Tv - serien Uskyldig dømt (2008 - 2009).

Urolig oppvekst
Som liten vokste han opp med en del flytting og foreldrene hans skilte lag da han var liten gutt. Siden da har faren hans vært høyst fraværende. De har hatt litt kontakt nå og da, men ikke et typisk far og sønn forhold. Han ble oppdratt av moren som han har et nært forhold til. I selvbiografien hans beskriver han barneårene, ungdomsårene, karrieren, og hvordan ting utvikler seg med årene generelt. Helt fra han var liten har han vært redd for å føle seg utenfor og han har i mange år slitt med angst som han beskriver som et godstog som til stadig gjør ham rastløs, i hvert fall tidligere. Han har i mange år hatt ansgt for å ikke høre til noe sted. Tidlig ble han interessert i teater hvor han begynte å føle seg noenlunde hjemme, i hvert fall et sted. Siden da har han hatt mange roller i det ene og det andre.

I hans selvbiografi blir vi meget godt kjent med Persbrandt både på godt og vondt, ikke bare gjennom karrieren, men også på private plan. Gjennom karrieren hans får vi et godt innblikk i hvordan han i en periode var svært ettertraktet, ble jaget av pressen overalt som spredde både sannheter og usannheter om hva han gjorde på fritiden og hvem han hang sammen med. Alle ville ha en bit av ham koste hva det koste ville. Han forteller også om sine forhold, både vennskap og kjærlighetsforhold, blant annet forholdet til Maria Bonnevie som varte i sju år, og hvordan han til stadighet skuffet både henne og andre kvinner han var i forhold med, fordi han var en mann drevet av sjalusi, narokita og alkoholisme. Han slet også til tider med depresjon. Han forteller også åpenhjertlig om hans kriminelle handlinger fra ung alder.

Turbulente kjærlighetsforhold og indre konflikter
Persbrandts innrømmelser kommer på rekke rad og det er ikke måte på hva alt han har gjort, men istedet for å komme med bortforklaringer og skyve alt under teppet, legger han det frem at slik var det da og slik er det nå. Han kommer ikke med visvas og en rekke unnskyldninger, eller påstår at han er uskyldig i det ene og det andre. Han innrømmer sine feil som en mann og forklarer hvordan han alltid har prøvd å stramme seg opp, det går fint i perioder før han plutselig havner på kjøret igjen. Jeg er fullstendig klar over at man ikke skal le av narkotikamisbruk, alkoholisme eller utroskap, men han beskriver det på en levende og komisk måte at det var tett før jeg lo opptil flere ganger, men klarte heldigvis å holde meg. Jeg er ikke en person som ler, hverken av komedier eller vitser. Men denne selvbiografien kan til tider være tragikomisk, muligens ufrivillig morsom. Men som sagt, måten ting er skrevet på av og til er komisk og man kan glemme alvoret i det. Mye er fortalt med ironi og sarkasme. Persbrandt er kjent for å være sarkastisk, litt som rollen som Gunvald, og da kan det bli hysterisk morsomt. Spesielt komisk var scenen da Persbrandt snakket med Skavlan gjennom brevluka fordi han vil snakke med Maria Bonnevie og ville ha henne tilbake. Det er jo ikke komisk med en person som er langt nede, men igjen, det er beskrevet på en morsom og åpenhjertig måte, og de to har møtt hverandre i talkshowet til Skavlan flere år etterpå. Lurer på hva de tenkte om hverandre da etter den episoden.

Han forteller også om hvordan han møtte sitt livs store kjærlighet i voksen alder, Sanna Lundell, som er datter av Ulf Lundell, og hvordan han har prøvd å roe ned med alt som familiemann. Han forteller hvordan han har feilet og hvordan han hele tiden prøver å skjerpe seg. Han har et ønske om å være en bedre far enn det hans egen far var, og Mikael Persbrandt prøver og hevder han har blitt flinkere til å finne roen i hverdage i voksen alder.

Jeg har ikke lest en så underholdende biografi siden Unmasled (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) av Michael Aloisi og Kane Hodder. Kane Hodder og Mikael Persbrandt skriver begge med stor dose humor og ærlighet i hver sin biografi, man får omtrent den samme stemningen. Sånn jeg husker det byr på mye sarkasme, selvironi, selvgransking, og det er en bok som ikke legger skjul på noe. Man blir kjent med flere sider av Persbrandt, både privat og gjennom yrkeslivet. Man følger også med utviklingen fra å være en slags badass som ofte ble sett ned på av andre, men som med tid og gjennom flere feiltagelser, klarer å jobbe seg oppover, sakte, men sikkert, klarer på et vis å gjenopprette respekt. Dette er en bok om å ikke la seg overvinne av indre demoner, ha ren arbeidskraft og vilje, bare man brenner for noe. Han har vært gjennom mye og ga aldri opp, selv om det ofte føltes slik. Det er en bragd i seg selv. Dette er en god, varm og morsom selvbiografi om feiler, mangler og viljestyrke. Det eneste som man blir litt sliten av er at man tenker at problemer og feilsporing vil ingen ende ta, for av og til er det svært mange av dem, og kan være litt repeterende. Jeg er også litt lei av at når folk blir far/forelder så forandrer alt seg og man får perspektiv på ting. Det blir litt for typisk og amerikansk. De som er barnløse skjønner også hvor stort det er å bli forelder selv om man ikke opplever det, og trenger ikke å få det inn med teskje, men for all del, en herlig selvbiografi er det likevel. Persbrandt er et bevis på at uansett hvor mange feil han har gjort oppgjennom årene, gikk det bra for ham til slutt. Det er om å holde ut og stå i det, selv om det føles ut som om bunnen er nådd. Dette er på mange måter en sterk og tankevekkende selvbiografi, og ikke minst, underholdende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boka bringer oss til naturskjønne Hardanger. Dette merker vi godt på de fine naturskildringene. Men det innestengte fjordlandskapet huser også flere underlige, abnormale personer. Akkurat det som skal til i en kriminalroman med flere drapsmistenkte……

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen starter hjemme hos en liten familie med to barn Ina på 12 år og Anders på 6. De bor sammen med faren sin, en alkoholisert journalist som kan svært brutal når han er full, og det er han tydeligvis ofte. Moren har flyttet fra dem. Og faren tillater ingen kontakt mellom henne og barna. Derimot lesser han uhorvelig mange arbeidsoppgaver over på den tolvårige Ina som ikke tør annet enn å adlyde ham. Dramaet starter med at Anders blr meldt savnet. Kvelden før hadde Gulliksen en fest hjemme hos seg der mye alkohol ble konsumert.

Mye av handlingen følger politifolkene i deres forsøk på å kartlegge hva som kan ha skjedd med lille Anders. Lensmannen i bygda er Bengt Alvsaker. Akkurat denne uka skal han debutere som pappa for sin elleve år gamle sønn, Tomas. Dette skaper naturligvis visse komplikasjoner i forhold til etterforskningen. Førstebetjenten hans, Susanne Hauso har også problemer. En tidligere pedofildømt mann, Kurt Olsen, har slått seg ned i bygda. De to kjenner hverandre fra før. Nå opplever Susanne at Kurt Olsen er etter henne. Tiden går uten at man finner Anders. Forsterkninger tilkalles både fra Bergen og fra Kripos. Likevel virker ikke etterforskningen særlig effektiv.

Lensmannen selv kjenner gutten Anders. Familien er hans nærmeste nabo. Dagen Anders forsvant, ble han observert av Alvsaker gående bortover veien iført en pyjamasbukse. Gutten forteller at han skal til Selma, en eldre dame som har passet ham før. Selma har en tilbakestående sønn, Johan; som bor hjemme. Han kan være brutal og vanskelig å hanskes med. Kan Johan stå bak Anders’ forsvinning? I huset ved siden av bor det en underlig dame, Solvår, som ingen ser ut til å ha særlig kontakt med. Også dette virker litt mystisk, ikke minst fordi pyjamasbuksen til Anders blir funnet i nærheten nede ved sjøen. Den er ren og nystrøken, ikke slik den var da Bengt observert gutten. Er det en kvinne som står bak det hele? Like ved bor også den pedofildømte Kurt Olsen. At han fremdeles er farlig, har Susanne fått erfare, men han har aldri forgrepet seg på så små gutter som Anders.

En av gjestene på festen hos Gulliksen var Joar Børven. Han tilhører bygdas motorsykkelmiljø. Bilen som han i døddrukken tilstand dro fra festen med, har fått en bulk på skjermen. Kan han ha kjørt på gutten? Så blir motorsykkeljakken til Børven funnet i naustet hos Gulliksen. Den har tydelig spor etter lik. Børven som ikke kan gjøre rede for dette, blir arrestert.

Så blir liket av Anders funnet ute i fjorden. På dypt vann så han må ha blitt dumpet der. Hele tiden har søsteren Ina gått for lut og kaldt vann, uten andre enn faren å forholde seg til. Lensmann Bengt hadde pålagt seg å ta kontakt med barnevernet, men glemmer det stadig(!) Enda verre er det som så kommer fram: faren og Ina har en uhyggelig hemmelighet sammen. Den aktuelle dagen kom nemlig Anders hjem etter besøket hos Selma. Han satte seg på muren utenfor huset mens han pratet i vei med faren og søsteren. Men så skjedde det at han mistet balansen og falt langt ned på bakken. Gutten hadde slått seg stygt og var død da faren og søsteren kom. Gulliksen er redd for politiets og barnevernets innblanding i og innprenter Ina at det er hun som er skyld i ulykken. Sammen drar de ut i båt og lemper liket av Anders ut i fjorden.

En dag da han er døddrukken, får Gulliksen se datteren sin i samtale med en politikvinne. Han blir både redd og rasende, drar Ina ut i sjøen og presser hodet hennes under vann. Jenta er svært nær ved å drukne da lensmann Bengt hører skrikene hennes. Han styrter ut og klarer så vidt å få henne opp av vannet i tide.

Inntrykket som sitter igjen etter at jeg har lest boka er: Dette kan virkelig ikke være mulig! Hva har ikke denne stakkars jenta gjennomgått! Kan dette virkelig ha pågått rett for nesen på selveste lensmannen? I det hele synes jeg at boka er ganske springende. Vi føler den ene etterforskeren etter den andre, hver av dem opptatt med forskjellige forhold. Det mest alvorlige i boka, forsvinningen av en 6 år gammel gutt, synes jeg derimot at det blir tatt altfor lett på.

Ikke mye sjokkerende eller utfordrende med dagens thrillere ...

Vanessa er fra seg av sorg og vantro. Det er en god stund siden de skilte lag etter syv års ekteskap, men likevel klarer hun ikke å tro at Richard er ute av livet hennes, og at hun ikke lenger er en del av livet hans. Han overtok det meste, mens hun bor hjemme hos en tante i New York som hun har et svært nært forhold til. Hun er som en reservemor for henne. Både hun og tanten er barnløse, og de tar vare på hverandre så godt de kan, både på godt og vondt. Men det er vanskelig å bare "glemme" noen man har elsket og tilbragt hver dag sammen med, og så er det hele plutselig over. På jobb gjennom en bekjent får hun vite at Richard er forlovet på nytt og det knuser hennes verden på ny. Hvordan kan han gå videre når hun ikke kan? Han kan da bare ikke gifte seg med en annen kvinne sånn uten videre? Den negative tankespiralen, savnet og skuffelsene gjør til at hun drikker vin ofte utover dagen (noe som har blitt til en vane for kvinner i psykologiske thrillere for tiden), så det er ikke noe nytt heller. Ideer surrer rundt i hodet hennes. Hun blir nysgjerrig på den nye kvinnen til Richard. Hun vil finne ut hva slags type hun er, og eventuelt få henne til å la være å gifte seg med ham, men vil det funke, i så fall hvordan?

Dagens thrillere er for like
Dette er også en bok jeg har sett litt overalt i det siste, både på YouTube og Goodreads. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese senere, men blir enda mer nysgjerrig på bøker som får delte meninger, så derfor ville jeg lese denne fordi den er både elsket og "hatet". For meg var det konseptet som pirret nysgjerrigheten, men håpet at det ikke ville bli enda en thriller lik andre thrillere i det siste, men det var det dessverre, på en måte. Det er ikke mange thrillere som skiller seg ut. Den eneste som har skilt seg ut som jeg har lest i det siste er Single White Female av John Lutz, men den ble utgitt i begynnelsen av 90 - tallet. Da ble thrillere skrevet på en original og annerledes måte, mens nå følger thrillerforfattere en formel og bare skifter navn på karakterer. Det føles i alle fall slik noen ganger. Jeg liker thrillersjangeren ennå, og jeg ser ikke ned på sjangeren. Det er bare det at det er på tide at noen bryter ut av dagens mønster og skrive på en litt annerledes måte. For det er vel lett å se hva slags formel som funker og da er det lett for andre forfattere å ta etter når man ser hva som selger og ikke, noe som er synd. Jeg skulle ønske forfattere var flinkere til å finne sin egen stemme og gjøre det på sin egen måte for det trenger vi nå mer enn noe annet. Så jeg har ikke gitt opp håpet for thrillersjangeren ennå, Jeg bare savner mer utfordringer når jeg leser, og å bli overrasket. Det er lenge siden sist.

Denne boka er også en type bok der man tror man vet hva som foregår, men så har boka twister og vendinger som forandrer alt. Da disse "twistene" kom, hadde jeg skjønt det lenge før det skjedde for jeg er vel en tørrpinne som leser mellom linjene og som følger magefølelsen, instinktet eller hvaman kan kalle det og det ødelegger alt for meg. Sånn er det med bøker og filmer. Jeg savner å bli overrasket og sjokkert, men istedet gjennomskuer jeg det før avslørningene skjer. Det er surt. Men vil også udnerstreke at det er ikke twister og sjokk som betyr mest for meg fra thrillersjangeren. For meg betyr en god historie så mye mer og det kan være en thriller for seg selv og det var denne. Denne boka bydde på gode og troverdige karakterer, og hadde en god og realistisk historie som er godt skrevet, men følte at forfatterne spedde på med den ene twisten etter den andre bare for å krydre historien litt, og det syntes jeg var så unødvendig da historien er god nok i seg selv. Men anstrengelsen og higet etter å sjokkere ble for mye og ble til irritasjonsmomenter, for syntes at karakterene og historiene klarte seg fint uten disse "twistene" som ikke var noen twister for min del, for leser man ting nøye og følger magefølelsen, skjønner man greia. Men det hadde ikke gjort noe om forfatterne lot være å spe på med twister for det jeg prøver å si er at historien var god nok og fascinerende i seg selv, men følte at twistene og higet etter å overraske ble for dumt og unødvendig, egentlig. Boka hadde vært så mye bedre uten. Det er bare det jeg vil ha frem til.

Lite selvstendighet, men det er en mening med det i denne boka ...
Til tross for at sjokk og overraskelser uteble for min del, var det noen av karakterene som fascinerte meg og som ga meg lyst til å lese videre. Man blir godt kjent med karakterene, og noen er mer mystiske og som man vil vite mer om. Denne Richard var mest interessant å lese om, og samtidig slitsom fordi man føler man blir kjent med ham og samtidig ikke. Det mest irriterende med ham er at han i nesten hver setning sier baby, sweetheart, honey. Det er sikkert søtt det, men i hver setning? Det må være slitsomt og for pludrete i lengden? Men det er en hake med det og et poeng, og det skjønner man når man leser boka. Kan ikke utdype hvorfor og mer om det uten å avsløre noe, og det er det siste jeg vil ...

Jeg blir også ofte fortvilet, nesten sint over kvinnelige karakterer i dagens thrillere. De stemples som hjelpesløse og sårbare, og må de være en kveld alene, enten ute eller hjemme, må de sende meldinger eller snakke med mennene deres i telefonen for å få selskap fordi de ikke takler å være alene? Jeg blir fornærmet og opprådd over hvor lite selvstendige og egenrådige kvinnelige karakterer i dagens thrillere blir fremstilt. De tyr til flaska bare de får noen nedturer, og ting ordner seg så fort bare en mann holder rundt dem. Litt tullete å ringe og sende sms med I love you bare når en skal bort i noen kvelder. Jeg bare spør ... og det er jo lov å spørre. Er det ingen som tør og klarer å være alene lenger? Tåpelig! MEN, i denne boka er det tilgevelig for i motsetning til andre thrillere jeg har lest i det siste, så hører det med i settingen og det ligger en mening med det. Det skjønner man også mer av når man leser boka ...Huff, det er så slitsomt når man ikke kan gå i dybden uten å avsløre noe. Det er utfordrende ...

Jeg likte skrivestilen til kvinnene og jeg er spent på hvem skrev hva, for jeg merket ikke at det var skrevet av to forfattere. Skrivestilen har en fin flyt, og klarer på en merkelig måte å holde på nysgjerrigheten selv om jeg forstår, og har forstått handlingen og vendingene i boka før alt gradvis avsløres.

Dette er en lettlest thriller som ville ha klart seg mye bedre uten twister og noen karakterer er mer spennende å lese om enn andre. Likte også atmosfæren godt, men hadde ikke gjort noe om det var litt mørkere. Avsløringene er dessverre for lette og åpenlyse hvis man er nøye med å lese mellom linjene. Noen av karakterene holdt spenningen oppe for man ville bli kjent med dem og det var det som holdt spenningen oppe for min del, men syntes boka ble ødelagt av for mange forutsigbare twister som dukker opp underveis. Historien og budskapet er bra nok i seg selv, og boka ville kanskje derfor ha blitt tatt mer seriøs uten disse "overraskende vendingene". Det er ikke alle thrillere som er nødvendig med twister. Disse twistene har mer eller mindre blitt til en "greie", virker det som.

Etter å ha lest The Wife Between Us er jeg lettet over å være singel og barnløs, og at jeg aldri stoler på noen ..bare nevner det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Odd Singsaker skuffer aldri - denne anbefales!

Frank har fått skyss med en høyvogn, men blir kastet av like ved «To eiker» - kafé og bensinstasjon. Frank har egentlig tenkt seg videre, men da han får øye på innehaverens kone, Cora, endrer han mening. Som «handy man», blir Frank ansatt av Nick som bilmekaniker.
Etterhvert utvikler det seg et lidenskapelig forhold mellom Cora og Frank, men Nick står i veien for deres lykke. De planlegger å ta ham av dage, men hvordan skal de komme unna med det?

Gammel krim med moralsk dilemma.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jørgen Brekke skriver lett og ledig, med snert og humor, og et herlig innebygd driv som gjør at sidene fyker unna. Plottet er finurlig, karakterene troverdige og boka har en stadig stigende spenningskurve.
Det som imidlertid fenger meg aller mest denne gangen er lekenheten. Det virker som Jørgen Brekke må ha kost seg glugg ihjæl under skriveprosessen. For i tillegg til å være ei god krimbok er dette også ei bok om litteratur generelt og krim spesielt.
Brekke leker med krimsjangeren, flere nålevende forfattere har sin plass i fortellingen, og Rivertonprisen nevnes til stadighet.

Se der ja, du har fulgt mer nøye med enn meg. Jeg tenker at i et dystopisk samfunn som mye nymotens greier har gått tapt, kan gjerne en Glock ha vært en overlevende kuriositet? Du har sikkert rett, og jeg er helt enig med deg at det var en smule omstendig i begynnelsen