Bokelskere.no

Elias Anker har kommet hjem til Helgeland etter 30 år i Amerika. Der satt han flere år i fengsel, men har nå funnet Jesus. Sammen med barndomsvenninnen, Maria, starter han en sekt - Herrens Lys. Elias har bestemt at den skal bestå av ham, Maria, og ytterligere seks kvinner. Marias oppgave er å føde en gutt.
Journalist, Erling Bærø, skal skrive om Elias og Herrens Lys. I forbindelse med researchen, kommer han over en gammel, henlagt sak fra 80-tallet. Fire ressurssterke menn var tiltalt for pedofili og incest, men etter at et av ofrene trakk tilståelsen, ble saken henlagt og delvis glemt. Faren til Elias pleide omgang med de involverte. Finnes det noen kobling mellom Elias og ugjerningene som angivelig ble begått i hans barndom?

Utrolig spennende og underholdende bok med godt språk. Uvanlig og annerledes plot.

Spennende og originalt

Bjørn Beltø blir kalt til Roma som observatør. Det foregår en arkeologisk utgraving i en kirke. Det letes etter en kodeks og Jesu tornekrone. Beltø er til stede da de to tingene blir funnet i en sarkofag. Avtalen med italienske styresmakter går ut på at funnet skal analyseres i London. Beltø blir med de to arkeologene til England, men dagen etter blir den ene av dem funnet drept, og tornekrone og kodeks er sporløst forsvunnet. Da den andre arkeologen også viser seg å ha avgått med døden, snører nettet seg nok en gang sammen rundt Bjørn Beltø. Hvem er morderne, og hva vil de med det arkeologiske funnet?

Kjent stil fra Egeland, men den fenger ikke like mye som tidligere utgivelser.

De gamle vennene Clive og Vernon er i venninnen Mollys bisettelse. Molly døde hjelpeløs, og havnet i klørne på ektemannen, som ingen egentlig liker. Både Clive og Vernon har vært Mollys elskere. Det har også utenriksministeren, som de hater enda mer enn Mollys ektemann.
Clive er komponist, og har fått et ærefullt oppdrag. Han skal lage en komposisjon, kalt "Opus 2000". Det er snart leveringstid, men Clive har skrivesperre.
Vernon er redaktør i en avis i trøbbel, og har kommet over kompromitterende materiale av den hatede utenriksministeren. Han vurderer å publisere det hele, men møter uventet motbør fra ansatte og Clive. I tillegg har de to vennene inngått en dødshjelpavtale, for å slippe å dø som den elskede Molly.
Det er duket for drama, og bedre blir det ikke da "Opus 2000" skal oppføres i Amsterdam.

McEwan fikk Bookerprisen for denne boken i 1998.

Litt rotete start og oppstyltet språk trekker ned. Har lest bedre bøker av McEwan, men den er likevel verdt å få med seg.

Den danske journalisten, Matthew Cave, har mistet kona og deres ufødte barn i en voldsom bilulykke, og han ender med å flytte fra Danmark til Grønland og Nuuk.
Han får jobb i lokalavisen, og det første oppdraget hans blir mer interessant enn han trodde var mulig. Ute på innlandsisen har det blitt funnet en mumie av en nordisk utseende mann. Mest trolig stammer han fra vikingtiden, noe som er et uhyre sjeldent funn. Nuuk står ovenfor en verdenssensasjon!
Dagen etter er kaoset et faktum. Mumien er forsvunnet og politimannen som voktet den, er brutalt myrdet.
Matthew finner en uoppklart sak i arkivet fra begynnelsen av 70-tallet. Ofrene har blitt drept på samme måte som politimannen. Den gamle saken har visstnok også forbindelse til en forsvinningssak der to elleve år gamle jenter forsvant sporløst. Kan det være en sammenheng?

Veldig god krim, men ikke for sarte sjeler.

Herlig med ny krimhelt!

Fin fortsettelse på serien Verden som var min

Koselig men tam roman

I 1990 reiser Kitty og kjæresten Henry til Thailand. Etter en krangel med Henry, forsvinner Kitty sporløst.
30 år senere blir et lik gravd opp i England. Levningene er Kitty, og det er tydelig at hun ble drept.
Like etter kontakter Henry politiet for å fortelle hvem som drepte Kitty. Det er politietterforsker Ray Mason som avhører Henry i huset til advokaten hans. Han krever beskyttelse av politiet, noe Mason ikke kan love. Da Henry blir drept mens Mason er til stede, blir det tydelig at politiet har en vanskelig sak å etterforske.
Sammen med privatetterforsker Tina Boyd, nøster Ray Mason seg sakte men sikkert mot løsningen. De to avslører en verden full av korrupsjon, mørke hemmeligheter, og der et menneskeliv ikke er verdt fem sure sild.

Noe irriterende gjentagelser i dialog o.l. Spennende likevel, og venter spent på fortsettelsen.

Første bok i en serie om de to etterforskerne.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og det er nå vi har kommet til kjernen av det Jon Michelet har villet formidle med denne gigantiske romanserien; krigsseilernes heltemodige innsats, men totale mangel på anerkjennelse fra samfunnet forøvrig.
Raseri og indignasjon formelig drypper av sidene.
Krigsseilerne skulle få sin oppreisning til slutt, men mange år for sent.
Men den største oppreisningen har Michelet gitt dem, gjennom dette helteeposet i seks bind. En eventyrlig reise. Ramsalt fortalt, og imponerende i all sin viten.

Amsterdam 1636:
Rikmannen Cornelis Sandvoot gjør som alle andre rikfolk - han og hans unge, vakre kone, Sophia blir portrettert av en talentfull maler. I det øyeblikket maleren, Jan van Loos, entrer deres hjem, er Sophia fortapt. Hun og Jan forelsker seg hodestups, men forholdet har jo ingen framtid.
Samtidig foregår det handel med dyrebare tulipanløker i byen. Både fattig og rik er involvert. Det er den reneste galskap, og så får Sophia en idé...

Boken er filmatisert med b.l.a Judi Dench.

Lettlest bok med en twist.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
...Disse elementene flettes finurlig sammen med selve krimplottet og er med på å gi boka en ekstra dimensjon. Det blir ikke bare en sak som skal løses, men et finslepet portrett av en småbygd hvor tomme fabrikklokaler og nedlagte butikker tilfører saken en ekstra uhygge. En uhygge som blir forsterket gjennom beskrivelsen av noen av stedets beboere. Ikke i detalj, mer som grå skygger, som noe truende. Og i utkanten av saken finnes et flyktningemottak, fullstendig malplassert midt der ute i skogen. Hvor grumsete holdninger har utmerket grobunn.
Og som om det ikke skulle være nok, så er været kaldt, mørkt og guffent.

Aller først er det viktig å understreke at dette er en sterk historie skrevet av en modig kvinne. Likevel vurderer jeg denne boka på samme måte som med andre bøker, gjennom ærlighet, uansett hvor vond denne historien var å lese.

Veronica Kristoffersen beretter en historie hun opplevde for noen år siden og som utspinner seg i tid. I boka forteller hun at hun er skilt og har tre barn. Hun har utført gode utdannselser og har en jobb hun trives i, og hun trives også med tilværelsen. Hun har mange venner på Facebook som hun har kontakt med over hele verden, og er med i en MC-profil/side, for de som er opptatt av motorsykler, noe hun er. Det er der hun møter Bill fra Hellas. De får en fin kontakt sammen og de bestemmer seg for å møtes. Det ender opp med at hun inviterer ham hjem til seg, og han tilbringer noen få dager der. Til tross for litt nervøsitet, finner de fort tonen også i virkeligheten og alt er bare dans på roser. De blir veldig avhengig og sterkt knyttet til hverandre. Etter litt pendling frem og tilbake, bestemmer de seg for at Bill flytter til Norge, hjem til henne. Han ofrer jobben sin og alt for å være sammen med henne. De har fremdeles en god tone og er oppslukte av hverandre. Men etter hvert som tiden går, og forskjellige utfordringer oppstår, merker både Veronica og barna hennes nye sider av Bill. Noen mørkere sider, og når Veronica er alene med ham, får hun kjenne på en stor angst som utvikler seg til skrekk. Det viser seg for at hun er voldelig og sjalu, og hun må passe på hva hun enn gjør for å ikke gjøre ham sint. Er forholdet til å holde ut? Kan kjærligheten overvinne alt?

Kan ikke skjønne alt
Man blir oppgitt over å høre om kvinner som tar tilbake menn som er voldelige, fordi det ligger en dyp kjærlighet der som vi utenfor ikke klarer å forstå. Det blir nesten som Stockholm - syndromet der gisselet forelsker seg i gisseltakeren. Det henger ikke på greip. Men som mange andre kvinner, prøver Veronica Kristoffersen å huske på de gode stundene med Bill, og derfor ønsker hun mange ganger å redde forholdet. Noe som blir bare verre da Bill setter ut dårlige rykter om henne til vennene hennes på Facebook, i sosiale omkretser og i nabolaget hennes. Det går så langt at han gjør alt for at hun skal føle seg mer og mer maktesløs og isolert. Det hjelper heller ikke at de har gjort det slutt og ikke lenger bor med hverandre. Selv under besøksforbud finner han ut måter å terrorisere henne på mens hun må leve med en frykt som sliter henne fullstendig ut.

Det er nettopp det Jeg er fremdeles her går ut på. Hvordan være glad i en person i begynnelsen for så å gå over i hat og vold. Ofte hører vi i media om partnerdrap og ekteskapdrap, også her i Norge. Her får vi et innblikk i hvorfor noen går tilbake til sin voldelige kjæreste, og samtidig beskrive redselen, og hvordan man hardt prøver å stå i mot å gå tilbake til de voldelige ekskjærestene sine. Det er modig av Veronica Kristoffersen å skrive en slik åpen og ærlig bok om alt hun har gjennomgått, og beskriver denne boka som en terapi for henne. Hun følte hun fikk terapi av å skrive om hendelsene for å gi henne klarhet i ting. Det er fint at man finner ting som hjelper at en føler seg sterkere og gå videre på, og hun er et eksemplar på det.

Fortellerstemmen treffer ikke
Problemet for meg angående boka var at skrivestilen ble et irritasjonsmoment for meg. Noe som er slemt å si, kanskje, men som sagt, jeg ønsker å være ærlig. Det er ikke for å være et nettroll, for det er jeg virkelig ikke. Det er forskjell på å stille spørsmål og gi konstruktiv kritikk, og det å gå ut mot andre bare for å starte drama. En slik person er jeg ikke og ønsker ikke å være, heller ikke i anmeldelsene mine. Grunnen til at jeg ikke likte skrivestilen noe særlig var på grunn av at kapitlene er altfor korte, og det er masse avsnitt. Det som "irriterte" meg mest var unødvendig bruk av utropstegn der det ikke trengs. Både oppsett og skrivestil føles litt bloggaktig. Det høres ut som jeg går i mot meg selv nå siden jeg er en blogger selv, en bokblogger, men det er stor forskjell på blogg og bokformat. Så sånn sett kunne jeg ha tenkt meg at historien hennes ble skrevet noen av andre. Noen skriver personlig beretning selv, andre lar noen gjøre det for seg når man gir ut bøker innen denne sjangeren. Det varierer veldig, har jeg sett. Denne gang fikk jeg ikke noen connection med boka, og det er trist å si med tanke på et så alvorlig tema. Jeg er heller ingen kald person, så misforstå meg ikke. Men noen bøker går man rett og slett ikke overens med, samme hva temaet er, om det er fiction eller noe fra virkeligheten. Sånn er det.

Uansett, selv om det ikke var en bok for meg, er det likevel modig av henne å dele sin historie, og at hun beviser at mennesker kan være sterke når det gjelder. Den kommer også til å hjelpe andre som er i samme situasjon eller har vært i samme situasjon som henne. Hun er modig som deler denne historien med andre, både muntlig og skriftlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fantastisk bra plott og medrivende til tusen!

Historien strekker seg fra Narvik i nord til Spania i sør. De sentrale årene er 1939-1942. Vi blir kjent med en rekke originale personligheter, som Franklin Tverrli. Etter å ha jobbet i byssa på båt, har han blitt en kjempe. Han kan løfte biler, og knekke kniver med tennene.
Conrad Tandem, rederiarving, drar på forretningsreise gjennom Europa på tross av krigen som raser.
Tre sterke kvinner er også innblandet, noen er oppdiktede, andre historiske. Felles for dem er at i deres kjølvannet ligger svik, død og fordervelse.

Det er mye humor og spenning i boka, men utrolig mange navn og forholde seg til. Når de fleste av de involverte går under to eller flere navn, blir det til tider uoversiktlig.
Ble ikke helt klok på denne. Ble litt mye ullent for min del.

Rolig og fin Veumkrim fra Staalesen denne gangen

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I grunnen kunne jeg bare lagt blåpapir på omtalen av den første boka i trilogien. Jeg er like begeistret denne gangen, minst.
For dette er ren magi. Hvordan Saabye Christensen får en drøyt seksti år gammel leser til å bli til en femtenåring som rusler rundt i gatene i Oslo en gang på femtitallet, midt inne i en sylskarp tidskoloritt. Noe han gjør med et lekent og finpusset språk med glidende, sømløse overganger. Et språk tilpasset tiden og stedet, med ord man sjelden leser.
For når var sist gang du så ordet botforer i en tekst? Det er ikke sikkert du vet hva det er en gang? Tekstprogrammet jeg skriver i gir ordet røde streker, som om det er feilstavet. Men det er det ikke!

Etter å ha mistet sin aller beste venninne i en dramatisk og mystisk drukningsulykke, er ingenting som før.

Man kan ikke bare flykte fra fortiden...
Når en slik hendelse skjer, kan snakking lett oppstå og det gjør til at Brynna (også kalt Bryn), og foreldrene hennes flytter til et annet sted for å begynne et nytt liv. En måte å komme seg "videre" på, men Bryn sliter. Hun har slitt med alkoholisme for å døyve smerten over tapet på bestevenninnen sin. Hun føler det hele er hennes skyld at hun druknet, og forsvant under en utfordring. Hun prøver å få sitt "nye" liv til å fungere og synes det er deilig at ingen på den nye skolen kjenner til hennes historie. Likevel er skyldfølelsen like stor. Det hjelper heller ikke når hun plutselig en dag ser en tweet fra bestevenninnens Twitterkonto. Etter det skjer det rare ting, og ofte tror hun at hun får et glimt av bestevenninnen hennes overalt, men er ikke hun død? Sakte, men sikkert kjenner Brynna at det rabler for henne. Er det noen som kødder med henne og vil henne noe vondt, eller prøver omgivelsene bare å fortelle henne noe?

Siden det nærmer seg Halloweensesong trenger man litt ekstra med lesestoff fra thriller og horrorsjangeren, og da bryr jeg meg ikke om det er litteratur for voksne eller ungdom. Jeg er svak for mørk litteratur, men dette ble en dårlig start, for denne boka er syltynn på mange måter, og da snakker jeg ikke om sideantall. Det jeg mener er at denne historien er for tynn til å være med i en bokformat i det hele tatt.

Gjennomsiktig konsept
Det er ikke bare det at historien er syltynn, men mye annet også. Selve hovedpersonen, Bryn, er utrolig irriterende å lese om. Man skjønner at hun har vært gjennom en tøff periode, som hun fremdeles jobber med og bærer på tung skyldsfølelse. Likevel blir man mest irritert på henne istedet for å føle sympati, for synes hun dramatiserer stort for hver minste hendelse. Det blir noe dramadronningaktig over det. Det er også typisk i ungdomsbøker når jenter flytter til et annet sted, får de nye venner og kjæreste nesten med en gang. Ikke helt troverdig ... Har heller ikke særlig sansen for instalove (at man blir sammen før man rekker å bli kjent med hverandre). Det er i hvert fall ikke troverdig, og hva er greia med det i dagens ungdomsbøker? Jeg bare spør ...

Selve historien var ikke så like boka og filmatiseringen I Know What You Did Last Summer, men selve stemningen, og jenta som ikke blir trodd på det hun ser og hører konseptet. Bryn føler seg alene med alt som skjer rundt henne, for hvem vil vel tro henne at noen fra de døde (om hun er død), har kommet tilbake bare for å skremme henne? Hvem rundt henne vil tro på noe sånt? Lyder konseptet kjent? ...

Savner virkelig thrillere med mer intensitet istedet for drama og intriger. Det er spennende det også, men når jeg leser thrillere vil jeg ha action, litt creepy elementer og gjerne en intentistet med undertoner. Thrillere var flinkere til sånt før i tiden. Nå ligner thrillersjangeren mer og mer på drama. Jeg liker noen thrillere enda og har heller ikke gitt opp sjangeren, men det tar tid før man finner perlene.The Dare var dessverre langt i fra en perle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Klimakrisen er en evig diskusjon.

Er klimakrisen menneskeskapt eller ikke?
Leif Linge som er forsker, enn så lenge, blir satt på prøve da han gjennom en algoritme mister all troverdighet, spesielt av vitenskapsmenn, som igjen fører til at han blir arbeidsledig en god stund. Samtidig har han en bror som han alltid uroer seg for. En bror som sliter med psykisk sykdom, og som vandrer rundt omkring uten mål og mening. Han føler et visst ansvar for ham siden de er brødre. Gjennom en tilfeldighet møter også Leif sin gamle flamme, Carina og gamle flammer gjenoppsår, men er det gjensidig? Klarer han å redde sitt eget rykte, få broren på rett spor igjen og få kjærligheten til å fungere, eller blir det for mye ansvar på en gang?

Forfatter Petter Fergestad debuterte med denne boka som forfatter i syttiårene. Det er beundringsverdig og han er et bevis på at det er aldri for sent å gjøre det man drømmer om. Hvorfor skal man nøle? Han har også kommet med en litt annerledes krim med tunge og relevante temaer. Så hvorfor likte jeg ikke boka?

For mye om gamle følelser
For min del er jeg hverken interessert i matematikk eller religion, men ville lese boka likevel. For det første var det omslaget som fristet, for den har frisk atmosfære over seg, samtidig mørkt og dystert. Derfor ville jeg gi boka en sjanse. Men for min del ble det for mange irritasjonsmomenter til at jeg kunne like boka. Grunnen var for det meste persongalleriet. Jeg klarte ikke å like noen. Når man ikke klarer å føle connection med noen i persongalleriet, blir man fort likegyldig, også til plottet. Slik er det for min del, og den delen som irriterte meg mest var kjærlighetsdelen mellom Leif og Carina, som møtes igjen etter mange år, og gamle følelser vekkes til live igjen. Det var for standard, og syntes det overdøvde selve sakene jeg heller ville lese mer om. Hvis jeg ville lese om "romantiske følelser", ville jeg ha tatt en bok fra romantikksjangeren istedet. Leser romantikk en gang i blant også, men når jeg skal lese krim, vil jeg lese "ordentlig" krim, ikke en "følelsesbok".

Dette blir en kort anmeldelse enn til vanlig grunnet det er ikke så mye mer å si uten at jeg gjentar meg selv. Det er det ikke noe vits i. Armageddon-algoritmen hadde et godt utgangspunkt med originalt tema, men her var det persongalleriet som ødela veldig mye for meg, og avslutningen ble altfor forutsigbar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heldigvis er Tv-serien mye bedre, før de begynte med reboot. =)