Bokelskere.no

Viktig bok for alle som er opptatt av kjøttproduksjon, dyrevelferd, kulturlandskap, ull og sau. Lettlest. Jeg ble opplyst og bevisst og ganske så bekymra for hva vi driver med i dette landet.

Leste den på norsk, men fant ikke den norske versjonen da jeg søkte den opp her. Bra oversatt forresten :-)

Julia er tilbake i barndomshjemmet. Faren er død. Det var såvidt moren fortalte Julia om begravelsesdatoen. I kirken sitter moren med hånden til slakteren, Otto, i sin.
Julia møter igjen barndomsvennene Connie og Simon. De har vokst opp i dysfunksjonelle familier alle tre. Minnene fra den gang, trenger seg på, og i bakgrunnen ruver en hemmelighet som kan ødelegge alt.

Rå, sår og trist historie. Godt fortalt om en oppvekst med store utfordringer.

En flott roman, men slutten trakk fra en prikk på terningen

Catherine Goggin er 16 år og gravid. Hun nekter å oppgi hvem som er faren til barnet. Presten i Goleen, West Cork, støter henne ut av kirken og landsbyen for fullsatt sal. Sparepengene tar henne til Dublin, hvor hun blir kjent med to unge menn, som hun får husly hos. Barnet hun føder, adopterer hun bort.
Cyril Avery er Catherines sønn. Han vokser opp hos det eksentriske ekteparet Maude og Charles Avery. Fra tidlig alder, gjør de det klart for ham at han er adoptert, og derfor ingen ekte Avery. Det er et ensomt liv, men han mangler ingenting, bortsett fra kjærlighet.
Som syvåring møter han Julian Woodbead, og det blir et vendepunkt for Cyril. Han fascineres av den fremmelige og frittalende gutten, og da de møtes igjen syv år senere, er lykken fullkommen for Cyril.
Endelig tør han å frigjøre seg fra et trangsynt og katolsk Irland, og søker lykken i Amsterdam og New York.

Denne boka har alt! Alvor og humor går hånd i hånd, og det hele er drivende godt fortalt. Man blir både fortvilet, sint og glad av å lese den. Anbefales på det sterkeste!

Kanskje var det opplysningen bakpå boka om at handlinga utspilte seg i de norske fjorder som gjorde meg nysgjerrig, og når framsida i tillegg lokket med ”en gnistrende setting” gikk jeg til lesingen med en viss forventning, men denne ble til en viss grad gjort til skamme.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Boka handler om den engelske journaliste Lo Blacklock. Hun jobber i et reiselivsmagasin, og nå har hun (fordi sjefen hennes er forhindret) fått anledning til å delta på en luksuscruise som skal gå til de norske fjorder. Den som spanderer det hele er milliardæren Richard Bullmer og hans norske kone Anne. Sistnevnte er svært redusert på grunn av kreftsykdom og deltar i mindre grad i livet om bord. De andre passasjerene på turen er enten pressefolk eller andre rikinger. Like før reisen har Lo hatt et innbrudd i leiligheten sin. Opplevelsen da hun sto ansikt til ansikt med den maskerte inntrengeren har brakt henne ut av likevekt. Også de siste timene sammen med kjæresten Judah forløp heller ikke så glatt som de burde.
Første natt på båten våkner Lo av noe hun tolker som et kvinneskrik fra nabolugaren. Det etterfølges av et plask ute fra sjøen. Lo går ut på balkongen og synes hun ser ute i bølgene. På balkongveggen mot nabolugaren oppdager hun også store flekker av blod. Lo varsler skipets sikkerhetsansvarlige, Nilsson. Han bedyrer at nabolugaren har stått tom, noe Lo bestrider da hun kvelden i forveien snakket med jenta som bodde der. Hun lånte til og med en mascara av henne. Da Lo skal vise Nilsson blodflekkene på balkongveggen, er de borte. Også lugaren er helt ryddet, ikke tegn til at noen har bodd her. Lo beskriver for Nilsson jenta hun møtte. Denne beskrivelsen stemmer ikke med noen av gjestene, og heller ikke med personalet som hun blir presentert for etter hvert. En av de andre gjestene om bord er fotografen Ben Howard som Lo tidøligere har hatt et forhold til. Han kan fortelle at Nilsson går på nervetabletter og kanskje ikke alltid er helt etterrettelig. Lo føler snart at hun ikke blir tatt helt alvorlig. Selv er hun overbevist om at det er en morder om bord og at vedkommende nå også opplever henne som en trussel. Men hvem av de andre passasjerene er det? Hvem kan hun overhodet stole på?
Reisen går så langt nordover som til Trondheim. Der snur båten og vender tilbake mot Bergen igjen. Det har ikke vært internettilkopling om bord, og Lo har heller ikke hatt dekning på mobilen. Derfor har hun bestemt seg for å avbryte turen i Trondheim, og der melde fra til politiet. Men før hun kommer så langt, blir hun tatt til fange og låst inne på et rom. Det har en tid før hun får se hvem som har kidnappet henne. Det viser seg å være jenta fra lugar 10 som hun altså trodde var kastet over bord. Hun oppdager også noe annet. Carrie som jenta heter, har en kroppsfasong til forveksling lik Anne Bullmer sin. I det siste har hun maskert seg som den kreftsyke kvinnen. Carrie er elskerinnen til Richard Bullmer. Han har tatt livet av kona si, noe som for all del må skjules siden den store formuen hans egentlig kommer fra hennes familie.
For øyeblikket har Richard forlatt båten. Carrie går med på å slippe Lo fri nå mens båten ligger ved land. Når Richard kommer tilbake, vil han tro at Lo har overmannet Carrie. Men før Lo kommer seg vekk, hører hun at Richard er tilbake. Hennes eneste mulighet blir å kaste seg ut i vannet og svømme til kaia. Men faren er likevel ikke over. Hun kommer seg fram til det lokale hotellet. Direktøren er en venn av Richard og fester ikke tillit til Lo som nå opplever at også politiet er på jakt etter henne. Etter noen strabasiøse døgn på flukt blir hun til slutt funnet av en bonde, som riktignok ikke kan forstå engelsk, som hjelper henne videre. Vel hjemme i England får hun høre om likfunn i sjøen. Alle har trodd at det var henne det gjaldt. Også en druknet mann er blitt funnet. Dette viser seg å være Richard Bullmer.
Boka er svært lettlest. Handlingen er enkel, til tider heller banal. Særlig i begynnelsen er det mye prat om trivialiteter som klær og sminke. Det som holder spenningen oppe, er innslag på slutten av hver av de åtte delene som boka består av. Her får vi utklipp fra pressen og andre sosiale medier som peker mot en langt mer truende utgang enn det Lo selv oppfatter.

Det er lenge siden en thriller har sjokkert og overrasket meg. Det gjør heller ikke denne.

Det er altfor lenge siden en thriller har sjokkert meg med sine avslutninger. Det er et savn, og jeg leter fremdeles etter en slik type avslutning. La meg ikke huske var ikke en sjokkerende thriller for min del. Avslutningen ble for forutsigbar, men en stødig, engasjerende og humoristisk thriller var det.

Hva eller hvem er fellesnevneren?
Tre mekige menn er fanget inne et ukjent sted og de ankommer ikke dit samtidig. De vet ikke hvorfor de er der, hvem eller hvordan de har havnet der, og må leve av lite mat. Det går ut over fysikken, og også psyken. Noen av dem går ikke overens, og det er begrenset med plass. De forsøker å gå overens, og lister seg nesten på tå rundt hverandre. Hvor lenge kommer de til å være der? Kommer de til å være innestengte til de dør, og hvem står bak?

Samtidig strever en kvinne i begynnelsen av førtiårene med hukommelsestap. Hun husker ikke noe fra den siste tiden fordi hun nettopp har vært i en alvorlig trafikkulykke. Denne kvinnen heter Nina Berger og er klimaforsker. De andre vil at hun skal ta det med ro og la hukommelsen komme tilbake på en naturlig måte, men Nina har ikke tid. Det er noe som uroer henne. En av grunnene er at hun kommer hjem til en rotete leilighet. Var det et tilfeldig eller et planlagt innbrudd? Og hvorfor er politiet så ivrig etter å snakke med henne? Er det på grunn av innbruddet, eller er det noe annet?

Fascinerende persongalleri
La meg ikke huske er svært engasjerende lesestoff, selv om det var noe forutsigbar for min del. Følte ikke det gjorde noe da karakterene i seg selv var spennende å lese om. Er heller ikke spesielt glad i kvinnelige hovedroller av en eller annen grunn, men synes Nina var litt vittig. Hun er også en sterk karakter som ikke gir seg så lett. Hun er ikke den som overtales av andre. Syntes det var mest spennende å lese om de innestengte mannfolka, som gradvis blir rarere og rarere, og rådville av hele situasjonen. Man bare venter på at en av dem skal klikke, eller at noe forferdelig skal skje. Det er nesten som å liste seg på tå sammen med dem, og føle på den klaustrofobien.

Boka har en god og lett flyt. Det veksles som nevnt mellom Nina Berger, og de innestengte karene. Mennene får etter hvert en mystisk film som de setter på. Det gir dem en slags pekepinn på at de må bli flinkere til å sette seg inn i jobbene deres, og vite hvem og hva de jobber for, og vite om eventuelle konsekvenser. Disse mennene består også av sterke personligheter, og det kan bli trangt på de få kvadratmeterne de er innestengt i. Man bare venter på hvem som knekker sammen først av dem.

Som sagt, La meg ikke huske er hverken sjokkerende eller original, men underholdende. En thriller med viktig tema og tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Så det høres kanskje litt kjent ut, dette?
Joda, mye av det har man på en måte lest før. Men det gjør ikke så mye.
Fordi historien har en helproff oppbygning, korte kapitler med høyt tempo, finurlige vendinger, interessante hovedpersoner og en stadig stigende, bloddryppende spenning. Kanskje unødvendig mye blod og gørr for sartere sjeler.
Motivet for ugjerningene ligger der klart som dagen, så spenningen er ikke av typen hvorfor, men hvem. Jeg hadde mine mistenkte underveis, men bommet fullstendig hver eneste gang.
En intrikat og spennende krim hvor sidene flakser avgårde i den iskalde vinden og legger seg som hvite høstblad på regntung asfalt. Og Thulin og Hess, det er bare å merk seg navnene først som sist. Etter en slik sterk og vellykket debut vil de to helt sikkert få mer å bryne seg på i årene som kommer.

Filmen er nok bedre kjent enn selve boka, selv om boka og filmen er svært forskjellige.

Filmen ble produsert i 2002 med Richard Gere i hovedrollen. Filmen er delvis basert på boka som ble utgitt i 1975. Forfatteren av boka, John A. Keel var som sagt journalist, som døde i 2009. Han var journalist, men ingen vanlig journalist. Han skrev mye om blant annet ufoer, og han var en av de først som kom med begrepet "Men in black".

Også basert på virkelige hendelser
I denne boka tar han for seg the mothman, altså møllmannen på norsk, også kalt dødens budbringer. Den ble ofte observert mellom 1966 og 1967 i Point Pleasant. Point Pleasant ligger i Vest-Virginia, og en kjent ulykke skjedde der i 1967. En bru kalt Silver Bridge kollapset og 46 personer omkom i ulykken, i tidsperioden da the mothman ofte var observert av forskjellige vitner. The Mothman har et rykte på seg å være en slags dødsbudringer/dødsengel, og dukker opp like før noe tragisk skjer. Ikke alltid, men ofte. Den beskrives som en fugl på to ben som er i samme høyde som en mann. Han ser ut som en blanding av en mann, fugl, ugle, flaggermus og har røde øyne. (Prøv å forestille deg hvordan mothman ser ut, om du kan ... ). Den ble ofte sett langs veiene, flyvende over biler og andre steder. Folk fikk også ofte en ubehagelig følelse av at noen så på dem uten at de så eller oppdaget noe merkelig

Hvem er vel ikke interessert i mystiske fenomener?
Selv tror jeg ikke på The Mothman, Rake Man, Slender Man, Bigfoot, og slike såkalte fenomener, men spennende er det uansett, og det skader ikke å prøve og ha et åpent sinn, heller. Synes slike ting er spennende å lese om og se dokumentarer om. Det er en slags guilty pleasure, og det må jo være lov. Alle, eller i hvert fall de fleste, har en fascinasjon når det gjelder mystiske fenomener. Det er alltid noe spennende med det ukjente, samme hva man tror på, eller ikke.

The Mothman Prophecies er om journalisten John Keel som selv undersøker det som skjer i Point Pleasant i sekstiårene, da fenomenene var på sitt mest aktive. Han kommer dit på grunn av ufomysteriene og rare lys på himmelen. Mens han er der i ett år, får han høre rare historier om blant annet the mothman og andre hendelser. Folk har også fått mystiske og underlige telefonoppringninger. Han blir oppsøkt av vitner, som diskuterer underlige og litt creepy hendelser. Keel oppsøker også steder der vitner hevder de har opplevd det ene og det andre, for å se om han kommer til å legge merke til noe spesielt eller ikke. Han nevner også at mothman er blitt "observert" i Sverige. Skal man tro på det?

Det er ikke mye jeg kan skrive om boka siden jeg ikke vil røpe noe, og boka er svært repetetiv, så det blir heller ikke all verdens å skrive om, dessverre, selv om fenomenet er interessant i seg selv. Både handling, beskrivelser og hendelser er svært repetive, og det dreper det meste av atmosfære. Noe som er synd, fordi dette fenomenet hadde fortjent å bli presentert på en mer skremmende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende fra Grønland i før-middelalderen

Fin avslutning på trilogien

Kjempeflott adventsbok for store og små

Rolig og velskrevet kosekrim

Forfatterens mor, Montse, vokser opp i Spania i en lutfattig familie. Like før borgerkrigen bryter ut, flykter hun fra hjemlandet. Nå, i en alder av 90, forteller hun datteren om sommeren 1936. Da reiste hun med den eldre broren til Barcelona. Broren, José, var anarkist og frihetsforkjemper, og det var nettopp anarkistene som foreløpig regjerte i byen. Montse var beruset av friheten og alt det nye i denne fantastiske byen. Selv har hun aldri satt sine ben utenfor landsbyen. I Barcelona møter hun sitt livs kjærlighet. Han er fransk, og etter deres eneste natt sammen, reiser han til fronten.
Montses fortelling flettes sammen med pamfletten til den franske forfatteren, Georges Bernanos. I den fordømmer han måten den katolske kirken opptrådte på under borgerkrigen.

Interessant om livet i den lille landsbyen rett før borgerkrigen. Klarte ikke å gripe meg helt, men verdt å få med seg.

Boka handler om en familie som fra starten av var en ganske vanlig familie med far, mor og to barn – gutten Edward og hans sju år yngre søster, Cara. Faren, Luke Warren er en overbevist naturverner og en enestående ulveekspert. Interessen for disse dyrene driver ham så langt at han drar til Canada og lever der blant ulvene, som en i flokken. Da han senere vender tilbake, grunnlegger han en ulvepark der han først og fremst er opptatt med å selv være en ulv, spise sammen med dem, gå på alle fire, rulle rundt i sølen osv.

Så blir denne utsatt for noe så banalt som en bilulykke. På sykehuset erklæres han for hjernedød og holdes i live utelukkende gjennom apparater. Men før dette har mye annet skjedd med familien Sønnen Edward dro plutselig hjemmefra og brøt all forbindelse med familien. Allerede i 19-års alderen slo han seg ned i Thailand der han livnærte seg som engelsklærer. Moren, Georgie tok seg særlig nær av dette, og det endte med at ekteskapet sprakk. Georgie giftet seg på nytt med Joe, en fredelig advokat, og med ham har hun fått to nye barn, et tvillingpar. Cara, som ikke helt har funnet seg til rette sammen med moren, stefaren og halvsøsknene, har flyttet hjem til faren som hun beundrer høyt. Da ulykken med Luke skjer, er også Cara med i bilen. Faren har hentet henne hjem fra en fest og kjører inn i et tre da han skal styre unna tre i kjørebanen. Også Cara blir skadd i ulykken. Hun blir liggende på sykehus med store smerter i skulderen.

Det blir sendt bud etter Edward som kommer hjem helt fra Thailand. Seks år er gått siden sist han så faren sin. Hva som den gang skjedde mellom far og sønn som fikk ham til å dra så brått, vet foreløpig ingen. Legene henvender seg til familien og informerer om Lukes håpløse tilstand. Alt tilsier at han aldri vil komme til bevissthet mer. Det er opp til hans to barn å avgjøre hva som nå skal skje. I begynnelsen er Cara så omtåket av smerter at hun knapt kan engasjere seg i det som foregår rundt henne. Hjemme kommer Edward over noe faren skrev før han dro til Canada. Her gir han sønnen myndighet til å hjelpe ham ut av livet dersom han skulle komme hardt til skade. Luke hadde et donatorsymbol påført i førerkortet sitt. Etter samtale med folk fra en donatororganisasjon innser Edward at her må han handle raskt dersom farens organer skal kunne komme til nytte videre. Han forsøker å ta opp saken med søsteren, men smertene hennes gjør at hun ikke er i stand til å forstå.

Leger er samlet ved farens sykeseng, klare til å kople ham fra apparatene da Cara plutselig kommer farende inn i rommet og skriker at de må stoppe det hele. Da bøyer Edward seg ned og drar selv ut kontakten. Noen korte øyeblikk går før andre i personalet forstår at ikke alt er som det skal. og kopler ham på igjen. Cara argumenterer sterkt for at faren kan komme seg, det har skjedd andre før, og hun trekker fram tilfeller der håpløse tilstander har snudd om.

Uenigheten mellom bror og søster er så sterk at saken havner i retten Fordi Cara ennå ikke er 18 år, men mangler noen måneder på å være myndig, stiller hun i utgangspunktet svakere enn broren. Saken løser seg imidlertid til slutt da Cara endelig får fortalt sannheten om hva som egentlig hendte i forkant av og under den fatale bilulykken. Faren som kom for å hendte henne på festen, var vitne til fulle, ravende ungdommer. Også Cara hadde drukket, noe hun hadde lovet faren å ikke gjøre. En hissig trette mellom far og datter utspant seg i bilen. Det siste Cara rakk å si til faren bar ordene: ”Jeg hater deg”. Ikke nok med det, da hun forsøkte å trekke farens skadde kropp ut av bilvraket, skjedde det at hun mistet taket slik at hodet hans deiset ned i bakken. Kanskje var det da han ble påført den uhelbredelige hodeskaden. Etter at Cara har lettet hjertet sitt for denne tunge byrden, blir hun også i stand til å godta den løsningen som alle andre har innsett som det eneste fornuftige.

Da boka åpner, er det uopprettelige, den fatale bilulykken, allerede et faktum. Etter det er det egentlig lite som skjer på det ytre plan. En skulle derfor tror at handlingen ble svært langtekkelig. Når den likevel ikke oppleves slik, er det fordi boka har mange fortellere. Det skiftes fra kapittel til kapittel, noe som også typografisk er markert ved ulike skrifttyper. Vi får hele tiden forskjellige syn på det som skjer. At også to spørsmål lenge forblir uoppklarte, bidrar til å holde på leserens nysgjerrighet: Hva var det som gjorde at Edward så brått vendte faren ryggen og dro sin vei? Og ikke minst, hva var det som egentlig foregikk under den fatale bilturen?

Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.

Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.

The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?

Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.

Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.

Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.

Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?

Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Året er 1945, stedet er Moskva. På Stalins eliteskole, går det nesten utelukkende elever av foreldre nært knyttet til landets leder. Unntaket er Andreij. Faren hans er en folkefiende, som fremdeles er fengslet. Allikevel har Andreij på mystisk vis fått innpass ved skolen. Han blir raskt kjent med elevene med eliteforeldre. De har startet en slags hemmelig gruppe som priser dikteren Pusjkin.
Etter paraden, der Stalin feirer seieren over Hitler, skal alle ungdommene møtes på en bro like ved. To skudd høres, og to av ungdommene ligger døde igjen på bakken. Er det en selvmordspakt, et attentat, eller konspirasjon mot staten?
Stalin starter etterforskning, og ungdommene må i ilden. Klarer de å vitne mot sine egne, eller velger de døden?

Boken er basert på historiske hendelser. Rystende om hva et regime gjør med folket, også høytstående og privilegerte.

Familien Fear er ikke som andre familier.

Familien Fear forfulgt av tragedier eller er det forbannelser?
De har en lang historie bestående av ulykker og tragedier. Boka er i begynnelsen i tidsperioden mellom 1922 og 1924, der sjalusi hersker mellom søstrene Ruth Ann og Rebecca. De har aldri vært spesielt nære, og den ene søsteren har sitt eget skjulested. Oppe på loftet er det flere antikke bøker med forskjellige spådommer og andre hemmeligheter. Hun er usikker på om foreldrene vet om disse bøkene eller ikke, eller om det er hennes egen lille hemmelighet. Uansett så er det hennes favorittrom, og dit hun går når hun er frustrert og lei seg. Søsteren hennes gjør noe som gjør Ruth Ann opprørt, og på selve bryllupsdagen skjer det noe katastrofalt som det snakkes om i slekta i flere år senere.

Over nitti år senere, er det en annen familie fra samme slekt med samme etternavn som bor i det samme huset, og de mystiske antikke bøkene står der de alltid står, på loftet. Søstrene som bor der nå er heller ikke spesielt nære. Harmony er litt misunnelig på Marissa som har bedre utseende, godt likt av andre, mens Harmony lever som en skygge og driver med sitt. Attpåtil skal søsteren hennes gifte seg og Harmony bestemmer seg for å ha det litt gøy med noen spådommer som en hemmelighet for seg selv, og for å sjokkere bryllupsgjestene litt. Til og med Harmony blir dypt sjokkert da hverken hun eller andre finner Marissa noe sted på selve bryllupsdagen. Hva har skjedd og vil de noen gang finne henne? Er det på grunn av at det hviler en forbannelse over familien hennes, hvor andre tragiske ting har skjedd tidligere, eller er det noe mer bak?

Return to Fear Street er en slags reboot av originale Fear Street av R.L. Stine, som også er forfatteren av fenomenet Grøsserne, altså Goosebumps. Jeg rakk å lese noen av Fear Street bøkene på den tiden, men mest Grøsserne da jeg var stor fan av den serien, og Fear Street ble ikke utgitt lenge i Norge av en eller annen grunn, til min store skuffelse, siden jeg var stor fan av R.L. Stine. For jeg ville gjerne ha med meg de bøkene også. Selv om dette ikke tilhører originale Fear Street bøkene, gjør det ikke noe.

Gale påfunn
Jeg var som sagt stor fan av Grøsserne som yngre leser, og selv om jeg har lest noen enkeltstående bøker av R.L. Stine i voksen alder som jeg ikke har likt, så føler jeg her den samme nostalgien som da jeg leste Grøsserne. Fear Street består også av snodige og gale karakterer og skremmende påfunn. Disse bøkene er litt skrudde, som også er meningen å være, så det føles som å ha gode R.L. Stine tilbake. Man blir veldig nostalgisk av det, og You May Now Kill the Bride var svært underholdende, selv om jeg er for gammel for målgruppen.

You May Now Kill the Bride er en bok med veldig mørk atmosfære, gale og levende karakterer, kreativ handling, og byr på stor dose underholdning. Den er ikke spesielt original, men det gjør ikke noe. Man skal bare lese litt, så litt til, og til slutt sitter man fast i boka. Det er den effekten boka har, og det var nesten som i gamle dager, da man ble forelsket i en ny serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det jeg imidlertid skal røpe er at jeg falt riktig så pladask for Eleanor. Og det gjorde jeg fordi Gail Honeyman skriver mye klokt om ensomhet, om annerledeshet, om det å ikke passe inn, om det å ikke høre til. Og hun skriver om det uten at det blir klisjéfylt.
I tillegg gir hun Eleanor et språk og tankesett som er både sært, humoristisk, sofistikert og gammelmodig, og som passer som hånd i hanske til karakteren. Her har Cecilie Winger gjort en god oversetterjobb.

Bror vokser opp i Tønsberg på 80-tallet. Han løper 800 meter, men blir klart slått av sin store kjærlighet, Marita, selv om hun løper barfot uansett underlag.
Bror har alt av det siste innen klær og spill. Faren har kjøpt både nytt hus og mobiltelefon. Moren til Bror er elsket av alle. Hun er stupedronninga i Tønsberg. Nå er hun kreftsyk, og faren bruker store summer på alternativ behandling. Det resulterer i stor gjeld.
Marita bor i nabohuset med Predikanten og broren Kristo. Så forsvinner Marita, og Brors verden går i tusen knas.

God og rå om oppvekst. Noe ullent og uforløst for min del, men verdt å lese.