Bokelskere.no

Spesiell roman, men artig å ha lest

I 1928 er Doris 10 år. Bursdagsgaven er en rød adressebok i skinn. Boken fylles etterhvert opp av navn, men i en alder av 98, ser Doris med vemod på alle navnene. De fleste er strøket over, og ordet "DØD" er skrevet i margen.
Det er kun hjemmehjelpen og niesen Jenny, som er Doris`kontakt med omverdenen. Jenny bor i San Francisco med mann og tre barn, så det er for det meste på Skype de møtes.
Så bestemmer Doris seg for å skrive ned minnene sine til Jenny. Doris har hatt et spennende liv, og hun måtte tidlig klare seg selv. En fascinerende historie om en bemerkelsesverdig kvinne, og hennes vennskap med mennesker over flere deler av verden.

En skikkelig go’bok med rom for ettertanke.

Fin diktsamling som dog ikke berørte hele tiden

Fantastiske mellommenneskelige skildringer - anbefales!

Handlingen i boka foregår i et miljø som vi normalt forbinder med stor idyll, nemlig på en liten øy ute i den sørlandske skjærgården. Her er det ikke bare idyll, men også nostalgi fra en tid da folk ikke reiste til syden, men tilbrakte ferien på et hotell i hjemlandet der romantikken (ifølge TV-filmer) ofte blomstret i bakgrunnen. Men siden dette er en krimbok, så er det først og fremst vrangsiden av miljøet vi får oppleve her, stormfulle dager og netter, isolasjon, frykt, blod pluss at annet som hører krimsjangeren til.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Som i de andre bøkene til forfatteren er også her Kolbjørn Kristiansen, kalt K2, og kjæresten og hjelperen hans, den rullestolavhengige Patricia, hovedpersoner. Denne gangen har K2 fått en invitasjon fra fetteren sin, hotelldirektør Joar Kristiansen. Ti år tidligere skjedde det et oppskakende drap på det samme hotellet. Et spedbarn, Egil 5 måneder, ble funnet slått i hjel i vuggen sin. Omstendighetene rundt var også noe opprivende. Barnets mor hadde rett for nesen på sin mann funnet seg en ny mann, og ektemannen som ble forbannet, dro sin vei i samme stund. Mens moren var ute på amorøse eventyr, skulle de to tvillingdøtrene hennes passe på lillebroren. Først den ene som het Agnethe, og deretter den andre ved navn Margrethe. Da den sistnevnte søsteren kom inn på rommet og fikk se det ihjelslåtte barnet i vuggen, satte hun i et hyl som sent skulle kunne glemmes.
Historien forteller videre at samme kveld ble Agnethe sist sett løpende over klippene. Den alminnelige meningen var at hun hadde stupt ned i havet og blitt borte. Etter dette hadde også moren tatt sitt eget liv. Den gjenlevende tvillingsøsteren, Margrethe, hadde under hotelloppholdet denne sommeren fått seg en kjæreste, Ole Andreas Thorleifsen, som hun nå er gift med. Det fortelles om de to søstrene at de som eneggede var prikk like av utseende, men derimot diamentralt forskjellige av sinn. Margrethe var den søte og snille, mens Agnethe var heller støtt sint og sur.
Nå ti år etter dette dramaet har alle de impliserte fått et anonymt brev der de oppfordres til å samles på hotellet for å få ny informasjon som kanskje kan oppklare det gamle mysteriet. Hit kommer de Margrethe med ektemannen Ole Andreas og bankdirektør Richard Løvheim. Den sistnevnte er faren som den skjebnesvangre dagen forlot familien for godt. Dessuten kommer den lokale lensmannen Markussen som den gang ikke klarte å oppklare saken. Nå har han altså fått assistanse av K2 og Patricia (som alltid later til å kunne oppklare sine mysterier). På hotellet er i tillegg til hotelldirektøren og de to samme ansatte fra den gangen, ekteparet Oline Olsen og Halvard Rotnes. En person savner mann, nemlig Jon Marcello Paulsen. Han var morens nye kavaler. Denne mannen hadde et dårlig rykte og ble senere dømt for svindel, og nå er han nylig sluppet ut av fengselet. Da hotelldirektøren så forkynner at en ekstra gjest ikke vil dukke opp før til middag neste dag, regner alle med at dette er Jon Marcello Paulsen. I mellomtiden får de også resultatene av fingeravtrykksundersøkelsene gjort på brevene de har mottatt. Her kommer det fram at den anonyme brevskriveren må være Paulsen og ingen annen.
Men under middagen dukker det aldri opp noen ekstra gjest, og i tillegg er heller ikke hotelldirektøren å se. Så oppdages det at Joar Kristiansen ligger død, skutt på sitt eget kontor, uten noe spor etter hva som egentlig har foregått. Den fryktskapende stemningen blant gjestene tilspisser seg, og enda verre blir det da man neste natt finner en ung kvinne liggende drept i hotelltrappen, også hun skutt. Først tror man at dette er Margrethe, men da denne så dukker opp lys levende, skjønner man at det er den forsvunne søsteren Agnethe som ligger der. Også hun kledd i bare nattkjolen. Nå viser det seg at Agnethe ikke var den hemmelige gjesten, som man kanskje kunne tro. Hun hadde kommet til øya og tilbrakt natten hos den unge fiskeren Josef Stormøy som bor rett nedenfor hotellet. Natten ti år tidligere hadde hun også søkt tilflukt hos den samme
mannen, og var altså slett ikke omkommet slik alle andre hadde trodd. Denne natten hadde det blåst opp til en kraftig storm, umulig å ta seg frami båt til fastlandet. Selv om de nå vet at det er en morder blant dem, må de alle bli værende på stedet, og det er heller ikke mulig å få fraktet vekk de døde.
Det blir Patricia som finner svaret på hvem som nå har minst tre menneskeliv på samvittigheten, lille Egils, hotelldirektøren og nå til sist Agathes. Først finner hun en avisnotis som forteller om en brann noen dager i forveien der en mann trolig har omkommet. Beskrivelsen tyder på at dette ikke kan være andre enn Jon marcello Paulsen. Altså kan han ikke være den som har skjult seg her på hotellet og begått de to siste drapene. Den skyldige må være en av de andre. Men hvem? Patricia har skaffet seg rede på hvor vuggen med lille Egil sto plassert i rommet da han ble drept. Rommet var stort og vuggen sto langt fra døra. Hvordan kunne Margrethe da se hva som hadde skjedd med lillebroren i samme øyeblikk som hun åpnet døra? Dette blir det fatale spørsmålet. Den unge kvinnen som alle har betraktet som en søt og harmløs fisk, viser nå sitt sanne vesen som hai. Ikke bare drepte hun lillebroren, men også flere andre måtte bøte med livet slik at de ikke kunne avsløre henne.
Tiden for å kunngjøre avsløringen er kommet. I pakt med reglene for den klassiske kriminallitteraturen er alle de impliserte samlet på ett sted, her i hotellets spisesal. K2 kommer inn og forkynner at nå er den endelige og sikre løsningen klar - en løsning som han nå vil overlate til sin sekretær, Patricia, å målbære. Vi lesere kan humre litt her fordi vi vet at hjernen bak oppklaringen slett ikke er K2, men Patricia selv. Oppmerksomhet rettes mot den ene etter den andre av de tilstedeværende som etter tur blir befridd for mistanke. Til slutt blir den hengende ved Margrethe mens Patricia redegjør for muligheten og ikke minst motivene den unge kvinnen hadde for å begå drapene. Seansen slutter med at Margrethe plutselig står der med en pistol rettet mot Patricia. Hun fyrer av og treffer Patricia i magen. Mens de andre nå kaster seg over mordersken, blir den hardt sårede båret ut til Josefs båt. Det blir en strabasiøs og farefull ferd mot land over det stormskummede havet, et riktig kappløp med døden. Men som i velkjent sjangerstil ender det også denne gangen godt, og boka kan slutte med Patricias svake gisp: ”Vi klarte det”.
Dette er en bok med veldig mange forviklinger. Så mange brutte forhold mellom personer og ukjente farskapssaker skal man lete lenge etter. Ikke engang K2 blir spart. Før det hele er slutt, får han vite at hotelldirektør Joar Kristiansen slett ikke var hans fetter, men derimot hans far. Og det drepte spedbarnet var egentlig hans halvbror! Selv synes jeg at boka er veldig kunstig komponert. Personene er bare brikker i et spill som logisk skal gå opp, men de er langt fra levende og troverdige.

Er det noe vits i å stole på noen i det hele tatt?

Jeg har lest en bok av Laura Lippman, og det er lenge siden. Så sånn sett er hun ingen favoritt. Men jeg er ikke bare svak for horror, men også spenningsbøker. Ikke at de er skumle, men heller fascinerende, i hvert fall noen av dem. Dette er dessverre ikke en av de bedre spenningsbøkene jeg lest.

Brent av solen er fortalt på en veldig rotete og snodig måte, mer oppsummerende enn fortellende. Det er en skrivestil jeg ikke har spesielt sansen for i bøker, for det blir fort uengasjerende, i hvert fall for min del.

Hjelper det å rømme unna en komplisert fortid?
I begynnelsen av boka møter man Polly. Hun forlater mann og deres barn. Hun vil lære mannen sin et par ting, blant annet å ta ansvar. Selv drar hun til Belleville som er et øde og et lite bortgjemt sted som ikke mange drar til. De som bor der, merker det godt hvis det kommer noen nye. Mannen hennes angrer seg for at han ikke forlot forholdet mens han tenkte å gjøre det, men hun kom ham i forkjøpet, og han blir sittende igjen alene som forsørger. Det virker hjerterått av henne å bare forlate dem slik. Har hun ingen empati i det hele tatt? Men Pollys fortid er noe komplisert, som vi ikke får vite så mye om med det første. I de første femti sidene får vi stadig høre fra hans side, Pollys mann, at sexlivet deres var bra. Veldig "interessant" og opplysende. Han gjentar det til det kjedsommelige. Bra sexliv eller ikke, hun forlot ham likevel. Tenk det ...

Hvem er ute etter hvem, og hvem skjuler hva?
Belleville ligger i Delaware, og mens hun er på flukt fra hennes egen lille familie og mye annet, møter hun Adam, som også hevder han er på gjennomreise, men av en eller annen grunn blir begge to værende. Det hele blir "dramatisk" når noen i nærområdet dør. Hun blir sett på som "mistenkt" av andre siden hun har blitt sett i nærheten av offerets dødsfall. Kommer Adam til å bli værende, eller tror han at hun har noe med dødsfallet å gjøre? Har han noe selv å skjule? Elsker de hverandre, eller er dette en slags katt og mus lek? Det Polly ikke vet, er at Adam egentlig er satt på en sak som privatdetektiv for å finne henne. Hvem er egentlig skurken i denne fortellingen, og hvem lurer hvem?

Brent av solen blir fremstilt som en slags film noir. En gammeldags historie blir flettet inn i en moderne tid på en måte. Det er det eneste jeg liker litt med boka, men ellers hadde ikke denne boka særlig mye å by på. Skrivemåten og endring av perspektiv var veldig frem og tilbake, og noe rotete fremstilt. Jeg liker bøker der perspektiv ofte blir endret istedet for at alt blir fortalt fra hovedpersonen hele tiden, men denne gang ble det for uoversiktelig, og til slutt mister man nesten interessen for hvem som er hva. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonene da de ble vel mystiske for meg. Jeg fikke ingen connection til noen av dem, og brydde meg ikke om de er skyldige eller ikke, eller hva de driver på med. Man mister tråden og interessen til slutt, og vil bare boka skal ta slutt. For hele historien blir mer masete enn spennende, og hadde nok passet bedre som en novelle i et eller annet ukeblad enn i bokformat.

Som sagt så leste jeg en annen bok av Laura Lippman for lenge siden som heter De døde vet (What the Dead Know) og tror jeg foretrekker den fremfor Brent av solen. Brent av solen ble dessverre for rotete, og for vanskelig å sette seg inn i på grunn av mangel av interesse. Laura Lippman prøver denne gang å forsøke seg som Hitchcock, men mislykkes ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Det danske slaveskipet, "Håpet" er på vei med slaver fra Afrika til St. Thomas i Vest-India. Ombord er også kapteinens og legens koner. Det bryter ut opprør, da noen slaver får tak i våpen, noe som forandrer alt for danskene. Året er 1787.

16 år senere har den danske kapteinen gitt opp slavetrafikken. Han tar med sin 15 år gamle datter på en siste tur med "Håpet" fra København til Fredrikshavn. Maria har alltid drømt om å få være med faren på seilas, men den nåværende kapteinen har andre planer.

I 1824 reiser den idealistiske Mikkel Eide til St. Thomas for å skrive om slaveriet, og den rikdommen Danmark fikk grunnet dette. Oppfatningene hans om de svarte blir satt på prøve, og alt er ikke som han har trodd.

Interessant om slavehandelen, som Fartein Horgar også har skrevet om, men denne boken viser det fra en litt annen vinkel. Gjennom brev, dagbøker, logg og andre nedskrivninger, får vi historien fra ulike epoker. Det hoppes i tid, men det er godt gjort, så det byr ikke på problemer for min del i hvert fall.

De første bøkene til Kristina Ohlsson falt i god smak hos meg.Så kom et par bøker med et mer ”amerikansk” preg. De likte jeg langt dårligere. Men hva med denne som på nytt er en ”Recht &Bergman”-krim? Her er vi tilbake i Sverige, på et mer velkjent skandinavisk territorium. Likevel er det noe som stadig glipper under lesingen. Er det fordi handlingen er blitt for vagt sammensatt, for utspekulert, for lite troverdig?
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Boka er bygd opp på en måte som særlig i starten kan virke krevende på leseren. Det er veldig mange korte kapitler. Hvert kapittelskifte indikerer et nytt sted, nye personer og en ny sak. Som leser føler man seg litt i villrede, man har ikke fått den fulle oversikt før man blir konfrontert med et nytt problem, en ny sak. Og her er det mange forskjellige saker som lenge ike later til å henge i hop.
Er leseren litt forvirret, er bokas politietterforskere det også til gangs. Disse er først og fremst den nå litt aldrende Alex Recht. Privat lever han og barna hans sammen med Diana, men følelsesmessig har han ikke helt kommet over tapet av kona. Lena døde noen år tilbake. Partneren hans er den langt yngre Fredrika Bergman. Hun har det langt vanskeligere i denne boka. Alt i studietiden giftet hun seg med læreren sin, Spencer. Nå har han fått konstatert hjernesvulst. Han nekter å ende opp som svak og pleietrengende og har bestilt plass på en dødsklinikk i Sveits. Fredrika har store problemer med å forsone seg med dette. Et nytt problem får hun da sider ved sakene de arbeider med får mistanken til å gå i retning av Spencer. I hvert fall opplever Fredrika det slik, men det tlr hun ikke fortelle til noen av de andre på kammeret. Her på arbeidsplassen deres er det også uro. De har fått en ny sjef, Margareta Berlin, og henne kan verken Alex eller Fredrika fordra, og de prøver å holde henne utenfor alle diskusjonene sine. En grunn kan være at Berlin ser ut til å favorisere politietterforskeren Torbjørn Ross. En tidligere kollega er den unge Peder Rydh. Han har sluttet i politiet, og siden har han stadig skiftet jobb i forskjellige vaktselskap. Alex prøver å opprettholde kontakten med ham, men det er ikke så lett å få respons.
Sakene de skal løse, begynner denne gangen med at mannen Malcolm Bemke blir funnet skutt hjemme i stuen sin. Plantet rundt ham er noen gjenstander som peker mot datteren hans, Beata. Hun bodde i london med en voldelig ektemann og ble drept på samme måte som faren hennes. Malcolm Benke har tidligere vært anklaget for at han ikke gjorde mer for å hjelpe datteren vekk fra den voldelige ektemannen.
Et annet drap gjelder kvinnen Lovisa Wankel. Man finner henne nedgravd på en tennisbane. Det viser seg at Lovisa hadde sammen med kjæresten sin vært innblandet i en narkotikahandel. Lovisa kom seg unna, mens kjæresten ble ilagt en lengre fengselstraff.
Det skjer et tredje drap. En mann, Henry Lindgren har ligget lenge død hjemme i leiligheten sin før han blir oppdaget. Drapsvåpenet må denne gangen ha vært en insulinsprøyte stukket inn i halsen hans. Denne mannen hadde tidligere vært blandet inn i en sak som Alex arbeidet med der drapsmetoden var identisk. Enda så forskjellige som disse sakene er, ligger det igjen ett og samme hint på alle åstedene. Det gjelder setningen ”Jeg retter opp i alt”. Den forekommer som tittelen på en bok politiet finner hos moen av de drepte og i et brev sendt til Alex.
Noah, en begravelsesagent som Alex hadde kontakt med da Lena døde, har nå henvendt seg til politimannen. Han har meldt broren sin savnet. Broren Dan som er psykolog, skulle angivelig ha flyttet med familien sin i hui og hat til Australia, og etter det har Noah ikke fått kontakt med ham. Noah er i første omgang blitt avvist av politiet, og så blir han selv drept av en mann som kommer og forteller at han må bringes til taushet. Også her blir den samme beskjeden (”Jeg retter opp i alt”.) etterlatt.
Samtidig får vi høre sannheten om Dan, kona hans Malin og de to barna deres. De er blitt fraktet til og låst inne i et slags sikkerhetshus eid av en religiøs forsamling. Huset ligger helt isolert til, og er ikke tilkoplet vann, kloakk eller strømforsyning. Vindusrutene lar seg ikke knuse, og døra lar seg ikke åpne innenfra. Hvorfor de er stengt inne her, vet de ikke. Dan har selv problem å stri med. En tidligere pasient av ham drepte familien sin og deretter skjøt seg selv. Alt skjedde uten at psykologen Dan klarte å forhindre det. I det avstengte huset blir også Dan den første som brytes ned. Han er i ferd med å drepe de andre med kniv da Malin får overtaket og isteden stikker ned mannen sin. Da politiet endelig finner dem og får brutt opp døra, finner de mor og barn sittende i en blodpøl ved siden av den døde faren. Det lar seg gjøre å oppspore hvem det er som har kidnappet familien og brakt dem til dette huset. Det er ingen ringere enn politimannen Torbjørn Ross. Men hva med alle de andre drapene rundt om i byen, er det også han som står bak disse? Lenge tror Alex, Fredrika og Berlin at så er tilfelle. Men Torbjørn nekter, selv har han en mistanke om hvem som står bak. Den tidligere kollegaen Peder Rydh har nylig mistet kona si i en bilulykke. Etter dette tapet, som han stort sett har holdt for seg selv, ser det ut til at han har mistet virkelighetssansen. Å rette opp i(dvs. hevne) urett begått av andre har blitt hans store pasjon. Men Peder er smart. Så, å få ham anklaget og dømt for disse drapene, virker helt umulig. Man må bare vente til han gjør en feil, men så får Alex en melding fra ham der det kort og godt står: ”Jeg slutter nå”.
Dette er en bok som først og fremst forteller om hvor skjørt menneskesinnet er og hvor lett det er å miste fotfestet og falle i avgrunnen. Som kriminalroman er den både enkel og kompleks på samme tid. Kompleks fordi det er så mange forskjellige ting som skjer og som til slutt skal ende opp i en felles forklaring. Enkel fordi det tross alt er et begrenset antall personer med i handlingen og fordi løsningen ligger et sted i denne gruppen. Nå kan man godt si at handlingen til sammen virker lite troverdig. At de kriminelle selv er (eller har vært) politifolk og at det til og med er to av dem, overgår nok all sannsynlighet. Likevel er boka som helhet godt skrevet og er egentlig langt mer enn en vanlig krimbok.

I den forrige Kepler-boka (Paganinikontrakten) jeg leste, sprikte handlinga svært. Den startet med én historie og endte med en helt annen. Her er sammenhengen langt bedre. Den store skurken er den samme gjennom hele boka. Det samme gjelder målet for politiets arbeid. Motivet for gjerningsmannens handlinger avdekkes litt etter litt har sine røtter i fortiden.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlinga starter med at en ung mann går vaklende over jernbaneskinnene en kald vinternatt i Stockholm. Han unngår så vidt å bli overkjørt asv et tog. Man får brakt ham til sykehus, og her blir det konstatert at mannen har legionærsyken og at navnet hans er Mikael Kohler-Frost. Det merkelige er at han skulle ha forsvunnet sammen med sin søster for 13 år siden da begge fremdeles var barn. Spørsmålet er nå: Hvir har han vært i mellomtiden? Og søsteren – er hun også fremdeles i live? Det er ikke så mye Mikael er i stand til å fortelle om alle disse årene. Likevel er det nok til at Joona Linna og de andre på politihuset forstår at det er den meget farlige mannen Walter Jurek som må stå bak. Denne mannen er skyldig i en rekke bortføringer av mennesker som han i noen tilfeller har begravd levende. Problemet er bare at han forholder seg helt stum til alt politiet spør om. Det er umulig å få ut av ham noe som helst som kan bringe politiet videre i arbeidet med saken. Walter Jurek har nå i flere år levd innesperret på en psykiatrisk fengsel-institusjon. Her har han vært plassert på en egen avdeling uten noen kontakt med andre.
Joona Linna har hele tiden ment at han må ha hatt en hjelper utenfor murene, men noe spor etter der mangler totalt. Hvordan skal politiet komme videre i denne saken? Den eneste tenbare løsningen blir å få anbrakt en politietterforsker, forkledd som pasient, inne på avdelingen til Walter Jurek. Politikvinnen Saga Bauer blir utpekt som egnet til denne oppgaven. Fengselledelsen blir pålagt å gjøre plass til to ekstra fanger på den aktuelle avdelingen. I tillegg til Saga kommer det enpøbelaktig, utagerende mann som støtt og stadig trakasserer Saga. Walter Jurek derimot forholder seg kalkulert rolig. Saga har fått med en mikrofon som det lykkes henne å få plassert i skjul inne på de tre fangenes aktivitetsrom slik at politiet kan sitte å følge med på det som blir sagt der inne.
Det skjer noe inne på avdelingen hos Saga. Fengselet har en ny vikarlege, Anders Rönn. Han har sterke seksuelle drifter og har nå kastet sine øyne på Saga. Når hun får hard medisinering, som skal slå henne helt ut, er han der klar til å voldta henne. Også den tredje fangen representerer en plage for Saga. En dag da han er ekstra innpåsliten, slår Saga til ham slik at han blødende deiser i gulvet. Vaktene kommer ilende til Walter Jurek påtar seg uten videre skylden for det inntrufne. Hvorfor gjør han det? Vil han oppnå noe?
Politiet med Jonna i spissen venter febrilsk på et spor som kan føre dem videre. Så sier plutselig Jurek noe som kan bringe tankene hen på Sovjet-Unionen og på en hemmelige by som var knyttet til rakettforskning. Jurek drar sporenstreks til Russland der han har kontakter som kan hjelpe ham videre. De finner fram til navnet på faren til Walter, og ikke minst oppdager de at Walter har en tvillingbror, prikk lik. Man finner også ut at denne faren som var en høyt utdannet rakettforsker, falt i unåde og rømte med guttene til Sverige. Her jobbet han ved et grustak mens han i hemmelighet tok seg av guttene. Dette ble oppdaget og barnevernet kom inn i bildet. Enne historien begynner å stemme overens med Mikaels om Sandmannen. Tilbake i Sverige finner Joona fram til det aktuelle sandtaket. Bortgjemt her ligger en svært medtatt og febersyk kvinneskikkelse som viser seg å være Felicia, Mikaels søster. Hun har legionella-syken, akkurat som broren. Ambulansen kommer i tide. Walter Jureks bror dukker opp. Joona skyter ham.
Walter planlegger å rømme fra fengselet. Han har gjennomskuet sagas rolle. Han overmanner legen Anders og bemektiger seg nødvendige nøkkelkort. På sin vei ut av institusjonen dreper Jurek Walter den ene etter den andre av personalet, leger, pleiere, vakter, alle han kommer over.
Det blir Saga som kommer til reidar og Mikael for å varsle om at Felicia er kommet til rette og ligger på sykehuset. Men også Jurek Walter dukker opp der. Han forsøker å rive med seg den unge mannen og faren, men Saga kommer i forkjøpet. En kamp på liv og død utspiller seg. Saga skyter mange skudd mot Jurek. Blodet spruter ut av han der han faller ut i elven og trekkes under isen. Senere blir det søkt etter loket hans. Til tross for at det kke blir funnet, er Saga overbevist om at hun drepte ham. I boka finner vi også en forklaring på hvorfor Walter Jurek hadde kastet sine ø.på Reidar Frosts to barn. IFor ham var det en logisk hevn etter en hendelse i barndommen. Reidar hadde som barn bodd i nærheten av grustaket der den tidligere russiske rakettforskeren arbeidet og der hans tvillingsønner holdt til i all hemmelighet. Reidar hadde en gang lekt med de to litt eldre tvillingguttene. Noe han fortalte videre forårsaket at dette ble oppdaget av de svenske myndighetene som så sendte guttene vekk.
I mine øyne er dramatikken i boka altfor overdreven. Den virker oppkonstruert i all sin grusomhet, langt, langt utenfor sannsynlighetens rammer. Ikke desto mindre vil jeg, som antydet i innledningen, gi et pluss for sammenhengen og enheten ved handlingen. At boka er velskrevet er det ingen tvil om. For lesere som er ute etter ren dramatikk fungerer den sikkert bra, men selv synes jeg at den har en heller overflatisk og spekulativt kvalmevekkende handling som jeg helst vil glemme fortest mulig.

Her møter vi de samme personene igjen som i bok 1. Jeg synes vi denne gangen kommer enda nærmere inn på dem og blir mer grepet av deres skjebne.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Noen år har gått siden sist. Jesper Kristoffersen er blitt 15 år og går på realskolen. Men i fritiden hans er det musikken som overgår alt. I bokas begynnelse er han fremdeles elev hos Enzo Zanetti. På skolen får han et ærefult oppdrag. På selveste 17. mai skal han på en tilstelling i skolens regi spille Harald Sæveruds Kjempeviseslått. Ved samme anledning skal en jente fra klassen hans, Trude, holde tale. Jesper får mindre tid til å øve enn planlagt. Under en håndballkamp der han er blitt plassert i mål, får han ødelagt den høyre hånden sin. Men når 17. mai opprinner, er den leget Dette blir også hans siste dag som elev hos Enzo. Italieneren vil nå vende tilbake til hjemlandet. Men først sender han Jesper til en pianist og komponist av den seriøse, modernistiske varianten. Hos ham blir Jesper værende en tid.

Maj, Jespers mor, har nå fått en ny hverdag. Hun har nå gått ut i arbeidslivet. Som enke er det hun som må tjene penger for å brødfø familien. Hun jobber nå som sekretær hos Dek-Rek, reklamefirmaet der hennes avdøde mann var ansatt. Maj er en kreativ person og er til god hjelp for firmaet. Stine, Jespers lillesøster som ble født i løpet av forrige bok, har nå begynt på skolen. Det er et ambivalent forhold mellom de to søsknene. Jesper er svært glad i lillesøsteren sin, men hun kan også irritere ham voldsomt, som da hun sladrer til moren om at nå har Jesper fått seg en kjæreste, Trude fra klassen hans.

Jostein, Jespers eneste barndomsvenn, var i forrige bok gutten med dårlig hørsel som måtte gå på spesialskole. Nå er Jesper blitt læregutt på et slakteri. Han er strålende fornøyd med å være ute i arbeidslivet, men han bifaller ikke alt som skjer på slakteriet. Han føler stor medlidenhet med de stakkars grisene. Og en dag slipper han en av dem fri. Foreldrene til Jostein har slakterbutikk som for øvrig går svært dårlig. Ellers er dette stedet der nyheter spres og der sladder utfolder seg. Josteins posisjon forandrer seg gjennom boka, kanskje takket være hans naivitet kombinert med en stor porsjon pågangsmot. Det hele oppstår da outsideren dukker ubedt opp på festen som Jespers klasse arrangerer. Til stede er det en ulykkelig jente, Elisabeth. Hun forlater festen gråtende, ledsaget av den omsorgsfulle Trude. Jenta er så nedbrutt at hun hjemme tar livet av seg i badekaret. Men rett før gjør hun en telefonoppringing som Jostein tilfeldigvis besvarer. Hun ber ham komme hjem til seg. Men da Jostein kommer, er det til stengt dør. At Jostein var den siste som snakket med Elisabeth, sitter dypt begravd i sinnet hans. Han oppsøker den sørgende faren soim nå sitter alene fordi kona har helt brutt sammen og er innlagt. Nå viser det seg at den litt pussige gutten klarer å oppmuntre den velstående forretningsmannen. Han gir Jostein småjobber og lærer ham enkel forretningstaktikk. Og vi aner at den lærevillige gutten går en interessant framtid i møte.

Trude, som blir Jespers første kjæreste, virker å være en ganske moden og fornuftig jente. Men forholdet vil ikke vare. Først opplever de et litt mislykket forsøk på mer intim kontakt. Så reiser Jesper med mor og søster til familiehuset i Hurdal. Her blir han kjent med en outsiderfamilie som stikker seg ut og tydeligvis ikke er helt akseptert i bygdemiljøet. Dattera i huset, eldre og mer erfaren enn Jesper, vekker erotiske følelser til live i gutten og sammen med henne har han sitt første samleie på stranda. Tilbake i byen føler han seg forfulgt. Tenk om broren til denne jenta dukker opp for å hevne det han hadde gjort! Samtidig føler han seg forpliktet til å fortelle til Trude hva han hadde gjort. Trude på sin side flytter med foreldrene sine til Stockholm der faren har fått jobb.
Enda verre blir det da Maj oppdager at reisen har fått følger, hun er blitt gravid. Fremdeles er det lenge før retten til fri abort innføres i landet. Maj blir nødt til å fremskynde en abort illegalt. Nå ligger hun hjemme i leiligheten med store magesmerter og blodtilsølet sengetøy mens barna går omkring og skjønner ungen ting.
For Jesper har musikken vært alt eller intet. Musikklæreren hans vil at Jesper skal spille for gamle Agathe (musikkekspert som skal avgjøre hans framtid). Musikklæreren har troen på Jesper. Men dommen fra Agathe er: ”Det passer utmerket til husbruk”. Dermed er Jespers videre framtid beseglet. Han har i det siste følt at livet i Oslos gater er for trangt. Nå vil han ut i det store verden og søker hyre på båt.
Boka er naturligvis ekstra interessant for oss som har opplevd 1950-tallet. Tiskingen og hviskingen rundt uønskede graviditeter, husker jeg godt, men at fordømmelsen var så sterk som hos de fisefine Røde Kors-damene her, er vel noe overdrevet. Spredning av sladder et ett av flere tema i boka. Vi får inntrykk av at alle straks vet alt om hverandre. Slakterbutikken til Josteins foreldre er et slikt sted der nyheter spres med lynets fart. Var virkelig forholdene på Fagerborg så trange og oversiktlige som de beskrives her?
Til tross for at boka har som undertittel ”Maj”, opplever jeg heller Jesper og Jostein som hovedpersonene. At de nå er i den omskiftelige ungdomstiden med sterke følelser som nesten tar knekken på dem,er fantastisk godt beskrevet her. Likeledes er jeg som alltid besnæret av språket til Saabye Christensen. Her er det så mange originale uttrykksmåter, sammenlikninger og språklige bilder.

Når man tror et rolig sted er trygt ...

Eddi Stubb er tilbake, og denne gang etterforsker han mysteriet om en ung jente som blir funnet død ved sjøen. Hva har skjedd henne, og hvem så henne levende for siste gang? Er det noe vennene hennes skjuler? Var det selvmord? Samtidig får Eddi Stubb øye på Osvald som er et lite geni, og god til å huske på tall. Man synes synd på ham fordi han blir holdt utenfor av andre ungdommer fordi han er autist. De ser på ham som "annerledes", noe som er trist og leit. Kan han være til hjelp i denne etterforskningen, eller vet han mer enn han innrømmer? Eddi Stubb og hans nye kollega, Vilde Vang får mye å gjøre.

Nøktern og hverdagslig krim
Dette er ingen original eller heseblesende krim, men god hverdagslig krim. Det er skrevet på en nøktern og troverdig måte. Denne Eddi Stubb virker i Slå på ring noe demotivert og sløv i denne saken. Gjemmer seg litt i bakgrunnen? Han blir litt satt ut da han møter sin nye kollega som er en veldig ung kvinne. Han tviler på henne i begynnelsen. Hvorfor? Er det fordi hun er kvinne i et mannsdominerende miljø, eller er det fordi hun er så ung? Er det på grunn av begge deler? Vil hun imponere ham, og kommer de til å gå overens? Hun virker i hvert fall ivrigere enn det han er. Er det på grunn av at hun er fersk, og vil vise hva hun er god for?

Underveis i etterforskningen blir vi kjent med mange spennende karakterer. Vil noen av dem avsløre seg? Det virker nesten som om alle har noe å skjule. Eller er det sånn? Kjenner vi de vi kjenner, så godt som vi tror? Det er ikke godt å si. Jeg er heller egentlig ikke interessert i været, har ikke kommet helt i den alderen ennå, men liker måten forfatteren beskriver det på, fordi det gjør det hele litt mer levende. Det er med på å skape en dyster og urovekkende stemning.

Det er ikke bestandig den kriminelle saken som er mest spennende å lese om
Selve saken er en helt "vanlig" sak, ikke det helt det store, men syntes ikke det gjorde noe. Det er ikke bestandig saken i en krimbok trenger å være så spennende, men andre faktorer, slik som atmosfære, persongalleri, skrivestil og mye annet teller også veldig mye. Jeg har også opplevd det i andre krimbøker. Det er ikke bestandig saken i en krimbok som er det mest spennende å lese om. Synd at saken ikke var trekkplasteret denne gang, men likevel gjorde det ikke noe da persongalleriet denne gang er selve drivkraften. Mange av karakterene blir man godt kjent med, og man undrer på hva de har å skjule. Hva er det de ikke forteller?

Det som ødelegger litt er som med Unni Lindells bøker: En kvinnelig etterforsker dukker opp. Ikke noe galt i det, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere uten å skjønne helt hvorfor. Likestilling er bra, men i krimbøker liker jeg best at etterforskere er mannlige fordi synes de er mer spennende å lese om enn kvinnelige etterforskere, og jeg fikk ikke helt sansen for denne Vilde Vang. Ikke bare fordi hun er kvinnelig etterforsker, men syntes hun ble vel mystisk, og synes kanskje hun prøver for hardt?

Fra min blogg: I Bokhylla

Skikkelig spennende, anbefales!

Forfatteren forteller om oppveksten i leiegården i Bronx, og om spaserturene i New York med moren, som voksen på 80-tallet. Da krangler de, samtidig som de mimrer om alle personlighetene i gården. Det er den nygifte damen som brukte branntrappen for å komme forbi den låste inngangsdøren, den rødhårete Nettie, som ble lamslått da hun ble mor, kvinnen som vandret forbi gården til samme tid hver kveld.
Som voksen forteller Vivian hvordan alle disse kvinnene formet henne i immigrantenes New York på 40-tallet.

Gornick skriver med både varme og harme. Får faktisk litt Ferrante-vibber, men kun i første del av boka. Hennes forhold til menn, synes uinteressant og kjedelig sammenlignet med å lese om forholdet til moren.

Historien starter på 1700-tallet i nåtidens Ghana. To søstre vokser opp i hver sin landsby, men vet ikke om hverandre. Effia giftes bort til en britisk slavehandler, mens Esi selges som slave og havner i Amerika.
Historien fortsetter med søstrenes etterkommere, som vi følger over to kontinenter gjennom 300 år.
Helt fram til nåtiden, preger arven etter slaveriet generasjonene.

Veldig god og interessant bok, som leses i «En slags bokklubb» i februar.

Sikker på at det er bare du som skriver i dagboken din?

Meget spennende konsept
Clare er en sterk og ambisiøs kvinne. Etter skilsmissen bor hun sammen med hennes unge datter, Georgia (også kalt Georgie), og hunden Herbert. De lever et enkelt liv og har det godt sammen, selv om de har sine uenigheter som i enhver familie. Datteren hennes har en kjæreste som hun alltid vil ha besøk av. Noe Clare ikke alltid liker siden han er noen år eldre enn datteren, men prøver å stole på henne. Clare har også en god jobb. Hun er foreleser i litteratur, og hennes spsialfelt er om R.M. Holland, som er en gotisk forfatter, og hun ønsker selv å skrive en bok om ham. Verden snus på hodet da hennes gode venn, og kollega, Ella, blir funnet myrdet. I nærheten av liket finner etterforskerne et notat hvor det står: "Hell is empty" Det er et sitat fra bokaThe Stranger av R.M. Holland, som ofte blir nevnt. Siden Clare er alene med mye ansvar, har hun behov for å skrive dagbok, noe hun gjør flittig. Hun betror sine tanker i dagboken, men en dag ser hun en hilsen i den som hun ikke selv har skrevet. Av en eller annen grunn føler hun seg ikke trygg, og hun synes at hverdagen blir bare merkeligere og merkeligere ...

Jeg har aldri lest noe av Elly Griffiths før, men det er alltid hyggelig å utforske ukjente forfatterskap. Jeg liker å lese av kjente og kjære forfattere også, men noen ganger bare må man utvide horisonten, noe jeg ofte gjør, og Elly Griffiths var slett ingen dårlig valg. Persongalleriet er svært spennende å lese om, spesielt Clare fordi man får ofte følelsen av at man ikke alltid vet hvor man har henne. Med noen virker hun veldig tillitsfull, ansvarlig og omsorgsfull, mens mot andre kan hun virke noe kjølig og hard. Man får ikke helt tak på henne.

Mørk og mystisk atmosfære
Er det en ting jeg legger stor vekt på og setter stor pris på i bøker, er atmosfære. Jeg legger selvfølgelig ikke all vekt på det, men bøkene må ha en eller annen atmosfære i seg, og det hadde denne mye av. Både handlingen og karakterene var spennende å lese om, også de små birollene som dukker opp. Selv om saken ble litt vel enkel mot slutten og noe "smådum", følte jeg ikke at det ødela noe fordi boka byr på mange andre gode faktorer som gjør til at man føler at man får en god leseopplevelse likevel. Sånn sett ble jeg ikke skuffet.

Også litt morsomt å lese om denne ene etterforskeren som fremdeles bor hjemme hos foreldrene sine. Det er ingenting galt i det. Det virker bare koselig. Hun er nesten like spennende å lese om som Clare. De virker som sterke karakterer begge to, på helt ulike måter.

En annen person som er spennende å lese om, selv om han ikke helt har den store rollen, er Rick som er kollega av Clare. Det har gått rykter om at noe har foregått mellom ham og den som ble funnet drept, Ella, som var en god kollega av begge to. Rick hadde også en greie for Clare for en stund tid tilbake. Han er en gift mann, men er han til å stole på?

Underveis i denne groteske saken, dukker det opp flere mistenkte. Er den skyldige noen fra nærmiljøet?

Dette er en spennende bok på mange måter. Likte spesielt godt at handlingen foregår for det meste i engelsk skolemiljø, som gjør det lille ekstra når det gjelder gotiske elementer. Liker også at boka tar for seg litt om spøkelseshistoriesjangeren, som jeg er glad i selv. Det er ikke noe jeg blir skremt av lenger, men synes fremdeles det er en fascinerende sjanger.

Lettlest og nysgjerrigheten tar fort overhånd
Boka består av korte kapitler, spennende persongalleri, mange uhyggelige elementer sys inn i handlingen, og det er en bok man lett blir dratt inn i, spesielt mot slutten da ting virkelig skjer. Selv om saken ble for enkel og opplagt, synes jeg ikke resten av boka ble "ødelagt" av den grunn. Den er mørk og dyster, noe jeg har sansen for. Det eneste jeg har å klage på er at boka godt kunne ha vært lenger, og det er ikke alle i persongalleriet man blir like godt kjent med. Den jeg likte minst å lese om var Georgia, datteren til Clare. Hun virker irriterende uten å klare og sette fingeren på hvorfor, og blir for skyggeaktig. Likte også at boka skifter på perspektiv. Jeg foretrekker bøker der ting blir fortalt fra forskjellig perspektiv, istedet for at det bare er hovedpersonen som er i sentrum, for det gjør det hele mer troverdig.

Leit at saken ble for enkel og smådum på slutten, men som sagt, synes likevel dette er en god bok som er verdt å få med seg. Jeg liker gotiske bøker, men har lest altfor lite av denne sjangeren, og denne boka gir meg lyst til å utforske mer av den sjangeren.

Ps: Jeg har en annen utgave enn den som er oppført her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ikke min kopp med te dette her :)

Sookie og Earle har akkurat giftet bort den siste datteren, og Sookie har endelig huset for seg selv, mens Earle er på jobb. Det eneste skåret i gleden, er moren, Leonore. Hun er en meget dominerende og krevende kvinne, som finner på de rareste ting. Sookie må rydde opp, og nervene hennes er alltid på høykant i nærheten av moren. All posten moren får, kommer til Sookie, så hun kan prøve å holde en viss orden på tv-shop-bestillinger, og alt mulig annet. Da Sookie får et rekommandert brev, adressert til moren, får hun et sjokk som får henne til å besvime. Ingenting er som Sookie har trodd - alt blir snudd på hodet i løpet av få minutter!
Jakten på morens hemmelighet fører Sookie fra Alabama til Wisconsin, og til den fantastiske Fritzi og familiens bensinstasjon.

Boka fenger fra første side, og minner om stemningene fra "Stekte grønne tomater" og "CeeCee Honeycutts reddende engler".

Den kjente og briljante læreren, Jaques Gaillard, har vært forsvunnet i ti år. Det er ham Enzo Macleod jakter på. Den tidligere kriminalteknikeren, nå professor i biologi, har nemlig inngått et veddemål. Han skal løse syv av Frankrikes mest kompliserte mordgåter. Enzo er nemlig overbevist om at Gaillard er myrdet.
I Paris’ katakomber, finnes første ledetråd, men den videre jakten skal vise seg livsfarlig. Enzo er nemlig neste mann ut...

Umulige gåter, en uhyrlig forbrytelse, nydelige beskrivelser, og godt driv.
Første bok i Enzo-filene, og det gledes til mer!