Bokelskere.no

Jeg leser fordi jeg forsøker å samle det mylderet av personligheter, den stjernehimmelen av muligheter som finnes i mitt sinn, til noe jeg kan oppleve som et forent og harmonisk menneske. Jeg tror ikke det er mulig, men det er like fullt spennende og lærerikt å forsøke. Underveis kan man også håpe at man vil lære noe om andre mennesker.

"Hvis folk føler seg "naglet" fordi de blir møtt med gode motargumenter"

Jeg fant dette veldig morsomt når det kom fra deg, haha. Å bli naglet: Å bli satt på plass av brukeren Nagel. Også opphavet til den engelske frasen: "You've been nagled".

Jeg bare slenger meg på halen som har vokst seg lang nedover siden her og som fører til en massiv jobb med rullehjulet for alle som tør å ta turen innom denne tråden nå. Man blir litt overveldet av alle bidrag her, på grunn av dybde så vel som av mengde.

Vil bare si at selv om jeg har spilt litt djevelens advokat her, og vel kan virke å være den reneste nihilist som avfeier det meste, så er dette mest på grunn av at jeg mener meningsdannelse også bør problematiseres. Kanonisering er vel og bra, og jeg mener jo også at det er noe som bør føres videre, at det bør og skal gå an å finne frem til noe som har særlig verdi for menneskeheten og våre etterkommere. Det er denne prosessen jeg mener man kan og bør diskutere, særlig i en tid hvor informasjonsmengden ikke nødvendigvis gjør oss mer klarsynte, men snarere kan virke villedende.

Kunsten er i stadig endring, og jeg har personlig alltid betraktet kunst som noe originalt, noe som representerer en utfordring, enten det er mot form og uttrykk, eller mot samfunnets eksisterende normer. Kunsten er vågal, blir ofte misforstått av sin samtid, og den er ofte et uttrykk for autoritetskritikk eller i det minste et oppgjør med det bestående. Selve drivkraften. Om kunsten ikke er vågal, om den følger gamle mønstre, så blir den en del av (masse)kulturen, en kopi, ikke kunst. Spørsmålet mitt er om kanonisering kanskje er en øvelse som henger fast i gamle konvensjoner, om det på sett og vis ikke er noe konservativt over det hele, som meget vel kan skyldes at ingen ting er vanskeligere å forstå enn vår egen samtid, og kanskje har også det faktum at eldre generasjoner gjerne sitter på definisjonsmakten noe av "skylden". Her er jeg litt inne på Nagels poeng, at kunsten må tas tilbake, jeg mener ikke nødvendigvis at den må være folkelig, min definisjon av kunst tillater nærmest ikke det, men at den ikke kan være noe inngrodd og konstant.

Med den overveldende mengden litteratur, for å ta den kunstformen, som er tilgjengelig i dag, kan vi da risikere å miste av syne de verkene som best setter fingeren på den regjerende tidsånden, vil disse kunne bli oversett slik at vi om 100 år har kanonisert bøker som i bunn og grunn ikke skiller seg så mye fra de som vi i dag har gjort til en del av verdensarven? Det ville i så fall vært et slag mot fremskrittet.

Hehehe. Vær trygg, kommer den dagen skal jeg gråte med deg.

Bakstreverske og gammelmodige kultursnobber! Det er slike som dere som kommer til å sitte på gamlehjemmet og sutre over at alt var så mye bedre før, da man leste bøker på iPad i stedet for å få dem programmert rett inn i hjernebarken.

Hehe, her var det liv. Mitt synspunkt: Kunne ikke brydd meg mindre om det står på omslaget eller ei, poenget er at du liker det og finner mening i det, hvilket er flott, men mitt personlige syn på sitatet? Jeg har aldri sett en forferdelig blomst i hele mitt liv! ;-)

Det er jo snakk om kultur som i samfunn, og det er forøvrig ikke slik at man trenger å mene at alt er like bra selv om man kaller seg kulturrelativist, men at man anerkjenner at hver kultur har sin egen logikk, diskurs og sitt eget verdisystem. En slik tilnærming kan kanskje virke defensiv, men selv for å få til endring, som historien har vist at kun bør skje gradvis, så er den vel å foretrekke fremfor en bred universalisme, som kan, og ofte vil, legitimere krig og faenskap i det godes navn, målet helliggjør middelet osv. De fleste er uansett enig om at en tynn universalisme bør ligge i bunn (eks: det er moralsk galt å drepe).

Jeg er nysgjerrig på disse objektive kriteriene. Er ikke det du regner som objektive kriterier også sosiale konstruksjoner, en del av en kulturs indre logikk? Relativismen kan også her være fruktbar, for til tross for å være defensiv hva kvalitetsetting angår, så er den offensiv som kritikk mot det regjerende og bestående. Den er en frigjører, fordi den oppfordrer til at man tenker utenfor de rammene som samfunnet har satt, og som man risikerer å bli innestengt i uten at man reflekterer over sitt eget forhold til det.

Jeg er også av den oppfatning at Mozart er bedre enn N-Sync, men jeg vil nødig bruke begrep som høykultur og lavkultur, men i stedet snakke om smak. Hvorfor er det av så stor interesse å sette karakter? Dypest sett så handler dette om makt, makten til å definere hva som er bra og rett. En slik definisjonsmakt kan og vil prege vår smak, relativismen kan hjelpe oss til å forstå dette og sette spørsmål ved det. Hvilket er bra, for makt er alltid skummelt. Ikke noe har vært mer misbrukt for å gjøre seg til herre over andre mennesker, enn objektivitet, og de siste århundrenes mer eller mindre vellykkede kamp mot de gamle autoriteter (som man fint kan påstå har blitt erstattet av nye, men heldigvis mindre brutale) har ikke minst vært et oppgjør med dette. Men nå handlet vel dette om litteratur, jiiiz. Alt henger sammen, sier jeg bare! Tidlig på morgenen er det og, en gyldig unnskyldning, antall kaffekopper til tross.

Penguin Books har helt fantastiske covere, særlig deres classics-serie, får jo vann i munnen av å bla gjennom deres katalog.

Så sant, så sant. Lord Henry må være den mest sitatvennlige karakteren i litteraturhistorien.

Jeg har ikke lest den ennå jeg, er bare ekspert i å spekulere (merk at jeg er ekspert I å spekulere, ikke at mine spekulasjoner er gode). Men har planer om å plukke den opp en dag, godt mulig jeg vil være enig med deg.

Er det ikke bedre å bli gjort oppmerksom på det mørke, konfrontert med "det ondes problem", enten det er gjennom litteratur, film eller hva det måtte være, enn at man som menneske plutselig snubler over det i seg selv, uten å helt vite hva det er?

Min tur til å si: Tilsluttes! I sin helhet!

Jeg derimot, henger ikke helt med lenger, så da får jeg ta på meg å spille djevelens advokat, hehe. Hva slags kriterier skal legges til grunn for å bedømme litteratur, om ikke smak, som jo alltid må ha et subjektivt opphav, inkluderes som en del av ligningen? Jo, man kan snakke om intersubjektivitet, men da blir det straks veldig komplisert, all den tid vi mennesker kopierer og påvirker hverandre. For utvilsomt er det også innenfor litteraturverdenen noen krefter som har hatt større definisjonsmakt enn andre, og et oppgjør med universalismen, "objektiviteten", er etter min mening en seier for den individuelle smak, som snart er det eneste jeg personlig synes er interessant å diskutere. Ja, jeg passer nok på mange måter fint inn i den postmoderne tidsalder, hehe.

Jeg har også sympati for kulturrelativismen, må jeg innrømme, men blir forvirret av at dette begrepet trekkes inn her, det har jo som regel vært brukt som et antropologisk (og ofte misforstått) uttrykk. Jeg skjønner dog hva som menes, men jeg er tvert i mot av den oppfatning at litteraturen har sluppet billig unna postmodernismens avvisning av all universalisme og essensialisme. Det er mange felt, det være seg innenfor fag- og kunstretninger, som har måttet tåle langt hardere skyts. Postmodernismen har satt sitt preg på uttrykk og form innenfor litteratur, men ikke på litteraturkritikk. Det er jo slik at man fortsatt har bestemte ideer om hva som gjør en bok bra, i motsetning til eksempelvis billedkunst, der ingen helt vet hva de skal mene om noe som helst lenger, og hvor alt er lov.

Hehe. Jeg regnet med at smilet var godt ment, slik alle smil bør være :)

Hehe, skjønner at det kan virke som om jeg tar dette vel alvorlig, hvis det var det du smilte av. Og joda, når jeg leser deler av innlegget mitt om igjen så får jeg opp bilder av en pensjonert mann som står i boktrappen i sitt personlige bibliotek og pusser støv av bøker mens han slenger ut forbannelser mot menneskeheten selv om han innerst inne regner seg selv for å være humanist. Men jeg slengte på en smiley, og jeg er bare en ung, dum mann. Jeg blir bare litt oppgitt av at dette skjer så altfor ofte, særlig i det virkelige liv. Men det er helt greit altså, jeg hisser meg ikke opp. "Fair", som du sier ;) Jeg vil dog påberope meg retten til å forsøke å dra ut hver kamp til siste ord har falt på diskusjonsslagmarken. Eller, "kamp" blir helt feil, for hvorfor skal man være opptatt av å "vinne" en diskusjon. Det virker å være mange som faktisk er det, og det er i mine øyne tarvelig. Der har vi et virkelig problem i forhold til å dyrke frem fruktbare debatter.

Hmm, jeg synes det er trist dersom en diskusjon ender slik. Etter min mening viser man større respekt for noens syn ved å forsøke å forstå det og lære noe av det, enn av å konkludere med at vi er forskjellige, at noen fasit ikke finnes, etc. Dette er en fallitterklæring for selve grunnlaget for enhver diskusjon, for jo, man kan vanskelig krangle på at kvalitet ikke er noen objektiv størrelse, det måtte nødvendigvis ha fordret en høyere makt som satt på all viten, men vi må jo for guds (sic) skyld ikke gi opp kampen for å selv skape mening og gi noe verdi. Kremt, nå tenker vel de færreste i slike baner omkring noe så i manges øyne trivielt som en diskusjon om litteratur, men dypest sett så betyr en slik erklæring dette for meg. Når jeg eventuelt tyr til "smaken er som baken" selv, så er det fordi jeg ikke føler jeg får noe mer ut av den andre parten, for å være helt ærlig. Tidligere kunne jeg nok bruke denne fluktruten dersom jeg selv ikke hadde mer å komme med, men i dag ønsker jeg i et slikt tilfelle å bli matet med mer, og da stiller jeg heller min uvitenhet og dumhet til skue. I det hele tatt er det greit å ha som utgangspunkt det å alltid være åpen for at man selv er en idiot ;) Inkoherent tankestrøm slutt.

Helt enig! Det er jo våre forskjellige smaksløker vi må diskutere, hvorfor vi oppfatter som dårlig, det andre hyller, og vice versa, er det ikke? Det finnes ingen fasit, bare forskjellige oppfatninger. Så kjør på folkens!

Strengt tatt Eminem, er det ikke? ;)

Bra innlegg, du treffer nok en og annen nerve her, og dette håper jeg folk følger opp med egne synspunkter. Har selv ikke tid til et langt svar nå, men for min egen del er det slik at jeg lett blir beveget og rørt. Det at en bok åpner tårekanalene er derfor ikke nødvendigvis et kvalitetstegn, og det vil sjelden være disse bøkene som setter de dypeste spor i meg. Og angående motviljen mot å følge strømmen, og den ofte medfølgende fordømmelsen av bøker som "alle" andre liker, så er det nok dessverre slik for mange, undertegnede inkludert til tider, helt sikkert. Men hva er det som utgjør vår "smak" og våre preferanser? Det er noe som i hvert fall ikke følger oss fra fødselen av, men som utvikles, miljø i samspill med individ, og følgelig kan identitet være en stor del av det, og farge vår smak. Smaken er ikke gudegitt, den formes av oss så vel som at den definerer oss. Denne vekselvirkningen gjør at man vanskelig kan si at det å mislike bøker andre liker, bare fordi man ikke ønsker å følge strømmen, er noe falskt og uærlig. Man skulle jo kanskje ønske at "smak" var noe sanselig rent og ekte, men slik er det ikke, med mindre man da godtar de premissene jeg nevnte og synes det er helt greit at disse utgjør en del av det. Hmm, dette ble nok svært rotete, men skitt la gå.

Måtehold er å foretrekke ja. Alkymisten og dens like blir fort litt svette, type "han la ørene mot gresset og syntes bestemt han kunne høre det vokse, og mens han lå der, hans kropp i kontakt med jorden, så innså han at han var uløselig forbundet med naturen, at han var en del av noe større, at det måtte finnes noe mer, og at livets mål, selv om det for ham alltid ville forbli ukjent, kunne være større enn hva som fattbart var, og hvor vakkert det var at mennesket bidro, hver for seg og sammen, selv uten å vite det.".

Dårlig parodi, men grøss. Gi meg heller en handlingsbasert roman, ikke krim eller thriller, men en bok der interaksjonen mellom mennesker skildres på en slik måte at man med litt fantasi synes man kan forstå hva som driver dem. Dessuten; hva er nå psykologiske motiver uansett verdt, all den tid vi gjør ting uten å ha anelse om hvorfor. Gi meg heller Hamsun, som skildrer disse merkelige impulsene vi i blant kan få, uten å ty til forsøk på dyp selvinnsikt.

For all del, alt kan fungere, også skildring av følelser og klamme betraktninger av ovennevnte type, men det er en tynn linje å gå på, få forfattere mestrer denne balansekunsten.