Jepp, og jeg som hadde trodd at det på dette nettstedet bare ville være folk som hadde større glede av å gi, enn av å få stjerner. Neida, det trodde jeg ærlig talt ikke, men det overrasket meg å lese at systemet tydeligvis har blitt utnyttet/manipulert av noen. Forøvrig kunne man gjerne forsynt seg av mine stjerner dersom det var mulig, og behovet var sterkt nok. Kanskje gjennom en melding til sjefen på bruket? "Jeg skulle gjerne hatt 4 av Sisyfos' stjerner". Det siste var ikke en måte å si "jeg hever meg over dette" på, for smigret blir også jeg hvis det tikker inn noen stjerner for et innlegg, jeg er da bare et menneske, men mer et uttrykk for hvor lite viktig dette til syvende og sist er, og hvor lett jeg skulle kunne gitt avkall på mine om man hadde sluppet tull som dette.
Skal vi kanskje begynne å diskutere litteratur igjen? Det var ikke dette jeg kom inn igjen hit for, hehe.
Såpeopera!
On-topic: Etter mitt skjønn kunne man gjerne avskaffet hele sulamitten, stjernesystemet altså, nettopp fordi det oppstår tull som dette. Stjernesystemet er for rent for mennesket, det bringer ut det verste i oss, det er dop for egoet! Ok, litt dramatisk kanskje. Uansett: jeg setter mer pris på en kommentar, uansett natur.
Jeg har bare lest to, denne og Platform, men jeg synes han i stor grad benytter seg av de samme tablåene, og jeg lurer i grunn på om jeg vil få noe utbytte av enda mer av det samme, men mulig jeg burde plukke opp bestanddelene da, hvis den er drøyere. Det drøye virker på meg forlokkende snarere enn frastøtende.
Det hadde vært spennende! Og nei, jeg er u(t)dannet bilmekaniker jeg.
Fritt for å være Darth Vader. Nei, jeg ville egentlig bare slenge meg på her for å si til alle som får stjerner av meg, at selv om du skulle få en eller to rett etter at du har gitt meg èn, så betyr ikke dette at jeg gjør dette utelukkende fordi jeg reagerer på smiger, men fordi jeg blir minnet på at det er på tide for meg å dele ut stjerner og. Ofte glemmer jeg det, nemlig.
Siden du må spørre har jeg sikkert ordlagt meg like uklart som jeg fryktet/ alltid gjør, hehe, men ja, det er akkurat det jeg mener, et større normativt preg.
For å utbrodere, eller rettere sagt forenkle: Min krangel med litteraturkritikerne skyldes nok at det for meg virker som om disse, oftere enn kritikere av andre kunstformer, anser seg for å være berettiget til å begi seg ut på synsing om hva forfatteren gjorde "feil", hva han eller hun kunne gjort annerledes. Etter min mening bør god kritikk aldri inneholde slikt tull.
Morsomt at du nevner Duras, som en kuriositet kan jeg nevne at den franske regissøren Alain Resnais' to kanskje best kjente filmer, Hiroshima mon amour og Last Year in Marienbad, har, som du kanskje vet, manus skrevet av henholdsvis Duras og Robbe-Grillet. Førstnevnte en av mine favorittfilmer, sistnevnte en kjølig affære som ikke begeistret meg. Forøvrig har begge to laget filmer selv (Robbe-Grillets filmer er dog, etter hans eget ønske, nesten umulige å få tak i).
Tid har jeg, men ikke nok kunnskap. Dette gjelder nok først og fremst den jevne litteraturkritiker og anmelder, som jeg til tider føler henger fast i gamle konvensjoner og forestillinger om hva som definerer god litteratur. Klare oppfatninger om hvordan struktur og språk ideelt sett skal være bygget opp. Nå er dette helt sikkert ideer som har slått rot av en grunn, men om det er naturgitte grunner, altså at det dypest sett er slik at noe tiltaler oss mer enn noe annet, eller om det har "blitt slik", det kan man jo diskutere i det vide og det brede. Arv vs miljø all over again.
Uansett, om litteraturkritikken ikke henger med på utviklingen og eksperimenteringen, så kan den bidra til å konsolidere det gamle og vante, og det synes jeg er litt kjedelig. Uten å ha lest veldig mye litteraturkritikk, så virker det for meg som om kritikere av andre kunstformer er mer bevisste på seg selv så vel som kontekst. Men dette er enormt vanskelig, og det er uvilsomt litteraturkritikere som har andre innfallsvinkler. Spørsmålet er om det er disse som har innflytelse i forhold til det å sørge for at litteraturen utvikler seg, eller om det er dagbladet-anmelderen og salget som er avgjørende for hvorvidt kunstformen opplever progresjon eller ei.
Dette ER vanskelig, og jeg har ikke peiling, har ingen mulighet til å analysere dette på en konstruktiv måte, det er nesten slik at det simpelthen er "hjertet" som forteller meg dette.
Sjekk ut mubi.com eller criticker.com
Leste en lignende passasje i Odelsjenta, bind 3, som dumpet ned i postkassa forrige uke. Nei, hadde jeg vært Olve nå ville jeg ganske enkelt sagt "Touchè".
Har vært borti han ja! Ikke helt min greie, litt kjølig, men skjønner fascinasjonen. Vet ikke om du nevnte ham på grunn av det jeg sa om postmodernismen og litteratur, men det jeg prøvde å få frem var jo nettopp hvordan nye uttrykk tidvis har blomstret opp i litteraturen, mens litteraturkritikk for meg synes å være litt på stedet hvil. Det kan jo kanskje virke regressivt på litteraturens utvikling. But I am but a lekmann, pay no attention to my musings.
Men det er mange uavhengige filmskapere som bruker det digitale formatet til noe personlig og spennende. Men det er mulig du først og fremst snakker om CGI nå, og ikke det digitale videoformatet, slik jeg antok. I så fall kan jeg si meg enig, men det er -igjen- smak ;)
Godard has gone digital, forøvrig. Jeg er av den oppfatning at mannen har laget sine beste verker de siste ti årene.
Miniserien basert på boka, med blant andre Jeremy Irons og Brian Cox, får du for tiden til 59 kr hos Platekompaniet, om det skulle være av interesse! http://www.platekompaniet.no/Film.aspx/DVD/Longitude/?id=N7779
Spennende dette, absolutt. Jeg mener bestemt å kunne glede meg over bøker som støter meg. Vel, "glede" er muligens feil ord, hehe, men i hvert fall dra nytte av, finne verdi i. Er man nysgjerrig nok, kan man lære noe av alt, har jeg bestandig sagt.
Når det gjelder Card så virker det for meg som et klassisk eksempel på at man har tillagt et verk alskens budskap og meninger uten at disse nødvendigvis eksisterte i hodet på mannen eller kvinnen bak. Som jeg mener Beckett svarte da han ble spurt om Godot egentlig var et presudonym for God, altså Gud: "Da ville jeg kalt ham Gud". Nå er jeg motstander av å snakke om overfortolkning, men i blant tar det helt av, og tolkninger blir gjenstand for vekselvirkninger som forsterker hverandre og driver dem ut i det absurde.
Men for all del, finner man verdi i hans verk, pasifist-budskap som tiltaler en selv om dette ikke nødvendigvis var skaperens intensjon å fremme, så synes jeg dette kan og bør få være løsrevet fra mannen bak. Jeg vil nødig slutte å høre på Wagner eller lese Hamsun fordi jeg ikke deler deres synspunkter.
Og i tilfellet Hamsun: Man har jo etter hvert sett flere vitere som mener å ha funnet dype spor av Hamsuns ideologiske overbevisning (jeg nøler med å kalle det dèt, for meg virker det som Hamsuns lefling med nazismen mer enn noe annet skyldtes hans motstand mot moderniteten) i hans bøker, men jeg undres på om dette ville vært synlig dersom Hamsun hadde dødd i 1920.
Kontekst er alltid med i opplevelsen av et verk, det er vanskelig å frigjøre lesningen fra den hvis man kjenner til eksempelvis forfatterens personlige historie og overbevisning, men i blant mener jeg det kan være lurt å forsøke. Mennesker har mange lag, kanskje har forfatteren sluppet til et i sine bøker, som han ellers ikke klarte å brette ut.
Noen vil påstå at filmen som medium var renere uten dialog og at lyd har gjort at opplevelsen av film i overdrevet grad har blitt avhengig av dens innhold i stedet for dens visuelle uttrykk, som jo kan sies å være kjernen. Så må man også huske på at selv stumfilmene alltid var tenkt å skulle vises med musikk. Og det digitale formatet velges av flere regissører også av kunstneriske hensyn, dersom det passer deres visjon bedre. Noen kunstnerisk forenkling er det i hvert fall automatisk ikke, selv om det selvsagt gjør det enklere å lage film, men i manges øyne er dette en god ting, da nåløyet for å få tildelt midler er trangt i denne bransjen.
Skitt au, sign me up!
Hehe. Men jeg skjønner ikke helt hva vi skal frem til. Er det i det hele tatt mulig for en forfatter å skrive innsiktsfullt om noe som bryter radikalt med hvordan han eller hun fører livet sitt? Jeg ser for meg at et slik forsøk må resultere i fiasko. Men du tenker kanskje i den retningen at man etter å ha lest en bok tenker "oi, hvem hadde trodd at det fyllesvinet (eventuelt streitingen) kunne skrive dette". Litt som når man på byen havner i en filosofisk diskusjon med en forfyllet gammel fyr man så tafse på rumpa til ei jente ti minutter tidligere? I så fall vil jeg uansett ha vanskelig for å svare, jeg blir jo ikke overrasket over noe lenger. Alle er i stand til alt, hehe.
Jeg håper for guds skyld at noen har bedre bidrag å komme med enn dette, og skal selv gruble på det, selv om jeg har ca null kjennskap til de store forfatteres privatliv.
For å si det på en annen måte: Forsøker jeg å overbevise en person om at denne bør lese en bestemt bok eller se en film jeg er begeistret for, og første spørsmål som fyres av i min retning er "tja, hvilken sjanger?", ja, da blir jeg lettere oppgitt og trekker et dypt, dypt sukk. Aller helst skulle jeg da sagt "Ok, så du vil jeg skal gi deg en klar formening om hvilke rammer dette verket opererer innenfor, slik at du kan danne deg en forestilling om det som ikke bare vil kunne påvirke opplevelsen, men også potensielt gjøre deg skuffet fordi den ikke levde opp til disse forventningene?"
Selvsagt er jeg i stedet høflig og forsøker på en fin måte å si at "sjanger er faktisk ikke så viktig, i denne boka/filmen er det snarere slik at blablablabla".
Tja, du kan jo bare se på profilen min. De fleste er nok skjønnlitterære verk, men jeg er ikke så glad i sjangertro bøker som forholder seg til helt bestemte regler for den gitte sjangeren, det være seg krim eller fantasy eller hva de måtte være, og skulle disse ha kvaliteter som gjør at de beveger seg utenfor sitt territorium vil jeg automatisk nøle med å kalle dem for nettopp krim eller fantasy, hehe. Dette fordi jeg synes det blir reduksjonistisk å omtale noe som er en god bok, punktum, for en god fantasybok, eller en god krimbok. Slike kategoriseringer vekker konnotasjoner som kan frata verket verdi, eller i verste fall gjøre at leseren mister av syne elementer ved det pga forutinntatthet. Og drama, klassikere, "dype bøker" - dette kan jo være hva som helst. Synes dette i bunn og grunn er en vanskelig og for meg personlig lite fruktbar øvelse som jeg helst holder meg unna ;-) Ikke at det skal tas på noen måte enn at det ganske enkelt er slik hjernen min fungerer, hehe. Jeg ser hvorfor det kan være greit å ha disse båsene.
Jeg tenker aldri i sjangre, og de bøkene jeg liker best vil nok ofte være av den typen mange vil kalle sjangeroverskridende.