INDUSTRIA COLOSSALE

_

Kunde jag världens raseri
i vattenfall förvandla,

stiftade jag en industri
att för all jorden handla.

Inte en skelning, höger och vänster!
Vishetsfördelning, sanningsförtjänster.

Låghet gick upp ur pipor röda.
Höghet gav surret harpstämd ton

Fri vore bundenhet, glad vore möda.
Lugnaste ögon, sunda don.

(Birger Sjöberg)

_

Sven Stolpe kommenterer:

Det kan onekligen verka besynnerligt.
Men som helhet är dikten glasklar -

ett storartat gyckel med den psykoanalytiska
frälsningsläran som var så aktuell på tjugo- och
trettiotalen. Människans alla drifter skall genom
olika knep klargöras för individen och sedan,
sublimerade, skänka den normlösa människan lugn
och frid och dessutom möjliggöra en positiv kultur-
och samhällsinsats. Det onda, det själviska blir
på så sätt användbart och produktivt!
Varför inte göra en världsindustri av detta, så är
mänskligheten frälsad och lycklig.

(...)Skakande är första diktens självporträtt:

Molniga måndag räckte mig kransen.
Självtro växte, blodet steg.
Kvittrande tisdag miste jag sansen,
veks för en ordstöt, släppte balansen.
Trött som en vaxbild i smälta neg . . .
Vaknade plundrad, stum och feg.

('Kriser och kransar', B.Sjöberg 1926)
(Runeberg.org)

'Fagkritikk eller nekte-logikk' -

Sammenlign med 'psykologi-kritikk', 'pengemakt-kritikk', rettsfaglig, politisk
og filosofisk fagkritikk mv. - -

Ethvert fag kan misbrukes, eller rent velte i svingen.
Beviser det at hele faget heretter er Avslørt, verdiløst og æreløst?

Psykologi og politikk f.eks er fag i hver sine pinlige dilemma -- de vil trenge
generøse kvanta nøktern fagkritikk.
Men er ikke dermed bortbevist som inherent innholds- og meningsløse.

Men så kommer den kampberedte a-monetarismen: "Pengenes funksjon er avslørt som
umulig, den er tillit på sykelige avveier. Skadelig overtro, urettens redskap:
pengene må dermed avskaffes straks."

A-psykismen: "Freud-prestene bare undertrykker og misleder alt folket: Sannelig
eksisterer hverken sinnslivet, eller personlighetens gåter og lidelser! "

A-nomismen: "Rettsvesen, politi og militær gjør bare folket ulykkelige og
nevrotiske, slikt er maktmisbrukets redskaper, og har ingen berettigelse i et
opplyst og selvbestemt samfunn. Avskaff sånt, og vi marsjerer inn i Idyllen."
_

Alle disse litt ekstra radikale innsekter kan vel ha sitt sannhetsinnslag, verd å
tenke ryddig gjennom. De kan utvikle fanatisme, enda noen av konfliktene og
dilemmaene de peker på er reelle nok: De peker alle på at synden er reell og alment
utbredt - et faktum som knapt regnskapsføres i fagemner utenom teologien.

A[nti]-teismen møter kraftigere dilemma enn noen av disse portretterte kjetterier,
i sitt korte blaff av kulturhistorien har den aldri påvist verifiserbare fakta -
og har oftest vært klar over det, med omkvedet "It aint necessarily so" --
eller bussreklamen: "Vi kan glede deg med at Skaperen sannsynligvis bare er bløff".
("så nyt nå livet alle dine tomme dager", accordingly?)

Antitenkeren tenker seg Intelligent nok til å vedta at "Ikke-intelligens er fullt
tilstrekkelig kvalifikasjon til å skape intelligente vitenskapere som oss,
så vi avskaper Skaperen i Vårt myndige egennavn og døper oss Ungene til Ingen --
(det finnes f.ø. knapt tilfeldigere sammenrask i universet enn oss)"..

hans evige mysterium må være de årtusener da mysteriene opptok alle kildekult-urene
og astronomene (helt til russerne sendte opp i bane en naut som i troskap mot
folk & fører, vitnet at gudsfraværet slett ikke hadde innfunnet seg - fraværskryss).
Det viser hvor uutviklede de gamle kaldeere og hebreere etc. må ha vært, kan vi vel
stole på noen over 30? Den første opplyste generasjon er tilfeldigvis presis oss,
vi frigjør kloden med vårt unike budskap.

Men hvem er redd for gamlegubbe Freud og sigaren hans? Hvordan kan psykopatiske
kultister klare å diktere, true skremme sine ofre/ kunder, om de ikke vet ett og
annet om oss? Om ikke sinnsliv og psyko blindptarmer finnes og har sine lover?
Om det umulig kan finnes noe reelt truende i oss selv, måtte de ikke finne seg noe
helt annet å true mehenighetene sine med?

Er det nå så innlysende at kun åndens fravær kan ha skapt oss, skulle det da kunne
lykkes å skremme noen med en [påvist aldri-eksisterende] skapers vrede?

Olymp-gudene og valhall er (i overlevert form) satire, i hovedsak underholdning for
ikke-videre troende publikum, gresk-romerske tegneserier, souvenirbutikk --
mens mer seriøse antikke religioner handler om Hvordan reparere bruddet med Gud og
det hellige. Menneskeheten vet at noe er gått tapt, det farlige er kommet ut av
den spennende boksen. Adam ble fryktslått da Skaperen ville rope ham fram, han
visste at noe hadde crashet ille.. Senere Adamssønner og evadøtre har arvet hele
skrekken for at Gud vil oss noe og det kan bli farlig.
Mer dynamittisk enn noe Freud hadde i kofferten...

I sin tid kom Evangeliet: Vi kan ikke reparere oss selv, men Gud hadde en plan,
en redningsmann. Det hele er ferdig oppgjort -- den som vet det, blir ikke så lett
å kue med psykopatisk maktmisbruk "religiøst grunngitt".
Det er den frigjørende opplysning -- er den falsk, består hele dilemmaet.

Det er forskjell på vurdert fagkritikk og patologisk-filosofisk radikal blånekting..

det er så lite hjelp å finne i ateisme for verdens dilemma og nød: Det onde, som vi
ikke vil, det gjør vi 'sapiente' skapninger. Ateismen tilbyr oss bare å slippe å ta
stilling til eksisterende utfordringer, ikke videre frigjørende det..

Særlig skummel er den når den glemmer sin hypotetiske ydmykhet, blir aggressiv og
kultmonoman. Et sapiens-fremskritt som ble nærmere redegjort her>

Vi kjenner til at visse apokalyptiske ødeleggelsesmakter jobber i frenetisk fart
med å overta religiøse virksomheter til krigens formål, dere kan bli tvangsvervet -
krigen er reell og skremmende nok, enda kuppet åndelig sett er bløff.

Krigs-islam er som sagt, utrolig anti-intellektuell og upresis i sin analyse.
De tenker med grove krumsabler, det gjør også tidens aggressive antiteisme.

Jeg kan bl.a anbefale deg en interessant bok som heter "Kina - en reise på livets elv" av Torbjørg Færøvik

eller kort resymert:
"Avskaff religionen pengene politikken eiendomsretten politiet
rettslæren historien moralen debatten nyhetene kjærligheten og havet,
da blir det så mye mindre å krige om!" ??

Newspeak var moderat reformpolitikk i sammenligning.
Ikke noe fanatiske, vi - er vi vel?
"Går det virkelig an å bli dogmatisk fundamentalistisk sekulær?"
(sit. innledende spørsmål ;)

HVA VI HUSKER OG HVA VI FORTRENGER

I Alt jeg ikke husker tar Jonas Hassen Khemiri opp de store og vanskelige spørsmålene om kjærlighet, sorg, vennskap, likestilling og det moderne klassesamfunnet. Resultatet er et eksemplarisk, fint og trist puslespill av en samtidsroman om de skandinaviske samfunnene.

Romanens hovedperson Samuel er en ung mann i 20-årene. Han er utdannet og jobber i Migrationsverket (svenske UDI). Romanen er et slags puslespill om Samuels liv og hva som skjedde med han.

Samuels mor er svensk, mens faren er nord-afrikansk. Hvorvidt Samuel har samme familiebakgrunn som Hassen Khemiri er ikke godt å si, men man tenker som man alltid gjør, at deler av romanen kan være selvbiografisk, siden forfatteren selv har svensk mor og tunisisk far. Romanen begynner med at en ukjent forfatter snakker med Samuels nærmeste. Forfatteren ønsker å skrive en bok om Samuel. Ved første øyekast virker dette merkelig, siden Samuel er en vanlig ung mann og ikke en som er kjent for noe stort.

Hvorfor skrive en bok om Samuel?

Forfatteren forklarer ikke hvorfor han eller hun har begynt på dette skriveprosjektet. Men etterhvert så mistenker man at det kanskje er noe i hans eller hennes eget liv som er drivkraften, dette fordi en person som heter E blir nevnt noen ganger i siste del av boka. E’s historie blir til og med sammenlignet med Samuels; «(…) han sa til seg selv at Samuels historie var hans venns historie og hvis Samuels bekjente kunne gå videre, så kunne han også klare det.»

Vi får allerede i begynnelsen vite at Samuel ikke lenger eksisterer, siden alle snakker i fortid. Bit for bit får vi vite noe om denne unge mannen, gjennom moren, søsteren, ekskjærestene, bestevennen Vandad, bestemoren og en rekke andre personer. På den måten blir vi kjent med Samuel. Eller gjør vi ikke det? Hvor godt kjente alle disse personene Samuel, egentlig?

Jakten på erfaringer

Ifølge vennen Vandad var Samuel veldig opptatt av å samle på erfaringer i noe han kalte for «Erfaringsbanken». På tross av dette, var det vanskelig for Samuel å leve i nuet, å nyte disse erfaringene.

Den konstante jakten etter å fylle denne erfaringsbanken kommer til å koste Samuel veldig mye, og han fikk lite ut av det, ifølge vennene. «Samuel prøvde aktivt å finne nye erfaringer, men han var helt ute av stand til å nyte noe som helst. Jo mer han snakket om å fylle opp Erfaringsbanken, jo tommere virket han»

Denne jakten er kanskje noe man kan kjenne seg igjen i, som et ungt menneske i velferdssamfunnene i Skandinavia. Det er kanskje også et ønske om å finne seg selv og skape en egen identitet som driver en slik erfaringsjakt, og ikke bare et ønske om nytelse i øyeblikket? Hvem er jeg i alt dette her? Hvor er jeg på vei?

Tomheten og ensomheten som eksisterer på tross av at man er omgitt av mennesker hele tiden er noe som kjennetegner Samuel. Han er en ung mann som har vansker med å ha faste og sunne forhold, ikke bare til det motsatte kjønn, men også til sine venner og sin familie. Som moren sier til forfatteren: «Samuel hadde en tendens til å omgås veldig intenst med ett eller to mennesker om gangen. Og det gjorde ham sårbar.»

Feminisme og prekariatet

Vennene til Samuel er fra forskjellige sosiale lag, med forskjellige erfaringer, politisk og ideologiske standpunkter. Man har for eksempel Panteren, en ung kvinne som bor i Berlin, og Vandad, som er romkameraten og bestevennen til Samuel.

Vandad er et prakteksempel på en som er i det man kaller for prekariatet. Dette er unge mennesker som lever i de moderne vestlige økonomiene, men hvis liv er preget av midlertidighet. De er henvist til å selge sin arbeidskraft på et lavtlønnsmarked med stadig dårligere jobbtrygghet, og har i det hele tatt en usikker fremtid. Mennesker med proletære egenskaper som lever et prekært liv, ifølge den britiske økonomiprofessoren Guy Standing (2011).

Vandads lengste arbeidsforhold er i et flyttebyrå. Der får vi innblikk i hvordan det er som svensk borger å bli utkonkurrert av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Vandad er en ensformig sjel som også har hatt en kriminell karriere som torpedo.

En av de mer interessante og fascinerende karakterene i boka er i mine øyne eks-kjæresten Laide. Hun er noen år eldre enn Samuel. Vi får vi vite at hun har vendt tilbake til Sverige etter noen år i utlandet og et havarert ekteskap. Samuel blir helt betatt av henne.

Laide har også multikulturell familiebakgrunn. Hun er samfunnsengasjert og har sterke feministiske meninger. På mange måter er hun det stikk motsatte av Samuel. Hennes og Samuels veier krysses noen ganger og de blir sammen.

Laide jobber som tolk, og har en rekke kvinner som befinner seg i sårbare situasjoner som klienter. Disse kvinnene har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt og annen grov kriminalitet.

En av disse kvinnene er Zeinab, som Laide forteller forfatteren om: «Da jeg traff Zeinab første gang, tok hun seg av sløret og viste meg piskeslagene. Han hadde brukt en gammeldags TV-antenne, det lignet på blodårer som gikk over ryggen, som spor fra en brennmanet, men hun sa at det ikke hadde gjort særlig vondt.»

Etter hvert så overbeviser hun Samuel om å la disse kvinnene få bo i det tomme og store huset til bestemoren hans. Bestemoren selv bor på sykehjem. På den måten så skaper Laide et krisesenter for en gruppe trengende kvinner. Dette ender ikke så bra for de involverte.

Alt det vi fortrenger

Bokas tittel er i seg selv interessant. Dette er ikke en lett bok å lese. Den forutsetter at leseren hele tiden er årvåken, siden Hassen Khemiri hopper både i tid og mellom personer. Nå er det Laide som snakker med forfatteren om fortiden, og plutselig er det Vandad, som i nåtid kverulerer med forfatteren om hvor mye han skal få i honorar.

En rød tråd i boka er det som har med minne og nærhet å gjøre: Hvordan vi husker andre som var nær oss. Vi velger selv hva vi ønsker å huske om dem, som Samuels mor sier til forfatteren. Samtidig så tenker jeg at vi selv også velger å fortrenge noe og huske noe annet. Vår hukommelse er alltid selektiv. På godt og vondt.

Jeg vil ikke ødelegge bokas handling for dem som ikke har lest den, men mitt inntrykk er at slutten kan tolkes på flere måter og at flere av Samuels nærmeste i grunnen ikke kjente Samuel. De trodde de kjente han. Men det viser seg at de ikke kjente han godt nok.

Dette er en lesverdig og god bok, og den anbefales på det varmeste. Den bør leses stykkevis, på den måten får man mye mer ut av den. Da forstår man det puslespillet som denne romanen i grunnen er.

Opprinnelig publisert i nyeste utgaven av Samora Magasin, Mars/April, 1/2016

Det er riktig, forfatteren har oversett kvinnene fullstendig. Ingenting i boka skjer fra en kvinnes perspektiv. Francois er misogyn; bare se på hans beskrivelse av kvinnekropper - en forakt for den aldrende kvinnekroppen. Det er også flere plumpe bemerkninger om kvinner som ikke har den kroppen han ønsker seg. Han er absolutt ikke sympatisk i måten han gjør det (andre beryktede kvinnehatere som Bukowski f.eks. gjør det med langt mere stil og glimt i øyet).

Jeg mistenker virkelig at Houellebecq "leker" med oss, som du sier veldig treffende. Jeg mistenker at det er fordi han er så desillusjonert og eksistensielt fortvilt, at han på en måte har tatt avstand fra det meste i livet. Francois sier til Myriam: "Jeg er ikke for noe, som du vet". Det aner meg at det han mener er at han egentlig verken er for eller imot noe. Han leker seg. Han leker med meninger og den effekten de kan ha. Fracois er ikke for patriarkatet; han er ikke for noe. Han bare sier ting fordi han kan.

p.s. Jeg har sett Houellebeqc i filmen "The kidnapping av Michel Houellebeqc" der han spiller seg selv. Mennesket er jo merket av livet. Det ser man tydelig. Man kan finne på mye f*enskap når livet setter seg sånn i kroppen...

Jeg hoppet over den første delen av boka fordi den besto av tørre og lite fengende tankeganger i form av intervjuer, dialoger osv. Den andre delen, "1985", selve svaret på Orwells "1984", er også skrevet i en tørr og altfor megetsigende stil. Det at stilen er mettet betyr ikke nødvendigvis at den treffer flere ganger. Det var ikke noe som var særlig treffende eller engasjerende for meg; litt for lite avanserte og alminnelige, egentlig, ideer. Til tider ser man at forfatterens "kule" stil - som vi kjenner den fra "A Clockwork Orange", for øvrig en favoritt - prøver forsiktig å snike seg inn og forbedre hele prosjektet. Dette er imdilertid ikke noe den klarer, synes jeg. Forsøkene på svart humor, kynisk skarphet og - om forlatelse- intelligens var ikke vellykket og gir meg et litt annerledes bilde enn det jeg hadde av Antony Burgess. Hans kynisme er ganske så plump, lite sofistikert og uinspirert.

Denne har noen gode ideer, men var som helhet skuffende. Hadde forventet mer av forfatteren bak "Company". Den var nemlig hakket bedre. "Jennifer Government" er litt barnslig og tannløs, selv om den handler om grove maktspill og prøver å avdekke konsumentsamfunnet. Det er som sagt noen friske ideer, men totalt sett - av det jeg rakk å lese før jeg begynte å kjede meg - hadde den ikke noe særlig nytt og spennende å tilføye temaet. Også: altfor mange hovedpersoner; umotivert handling og personligheter som ikke overbeviser.

En helt eminent debutroman om Auschwitz og sjakk

Briten John Donoghue har jobbet innen psykisk helsevern i mer enn tyve år og har skrevet en rekke artikler om psykiske lidelser i medisinske tidsskrifter, kan vi lese på bokas smussomslag. "Urmakeren i Auschwitz" er hans debutroman.

"Alle vet at vinden i Auschwitz snakker sitt eget, eiendommelige språk. Den snakker ikke om verden utenfor, om sola som skinner på fjellene i horisonten eller snøen som daler lett over bygatene. Den snakker kun om det den er vitne til innenfor de strømførende piggtrådgjerdene som omgir leiren, om sult og savn, ensomheten midt i folkemassen som bor der, og om døden. Lyset fra buelampene skjærer gjennom mørket, fyller appellplassen med sitt kunstige skinn og maler skarpe skygger mellom gjerdestolpene rundt leiren. Leiren er sulten. Sulten er enda en fiende, allestedsnærværende, tung og gnagende, et rovgrisk tomrom i dypet av alles mager, som verken brødrasjonen om morgenen eller den tynne suppen midt på dagen kan stagge.

Utmattelsen er en annen fiende, men leiren kan aldri hvile. Alle må være konstant på vakt for ikke å bryte noen av reglene - uskrevne regler, umulige å lære seg, ubegripelige; regler som kan bli funnet opp der og da; regler hvis eneste formål er å øke mulighetene for elendighet ... " (side 5-6)

Dermed er stemningen satt. Vi befinner oss i Auschwitz og året er 1944. En av fangene heter Emil Clément. I sitt tidligere liv var han urmaker. Dessuten er han jøde. Dette er forbrytelsen som har ført ham dit. Han er skilt fra sin kone og sine to barn, og aner ikke om de fremdeles lever eller er døde. Det vil si ... han skjønner nokså raskt at barna må være døde, for barn har ingen bruk for her. Emil, som senere kun skal gå under navnet Urmakeren, har en venn i leiren, og det er Yves. De to deler seng, og samholdet gjør at de holder motet oppe. Dette er helt nødvendig for å kunne ha den minste sjanse til å overleve. Det at Emil kan reparere klokker og - skal det vise seg etter hvert - spille sjakk, skal bli både en glede og en svøpe ... Uansett fører dette til at han overlever Auschwitz. Men til hvilken pris?

Handlingen i boka veksler mellom 1944 og 1962. Emil befinner seg i Amsterdam i 1962, der han skal delta i et internasjonalt sjakkmesterskap. Siden han nylig har utgitt en bok om sine opplevelser fra Auschwitz, er han interessant av flere grunner enn kun sjakk. Han får derfor en del oppmerksomhet og blir intervjuet av pressen. Det som får mest oppmerksomhet er hans uttalelse om at ingen tysker som levde under krigen, kan fraskrive seg ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Han snakker om kollektiv skyld og at det ikke fantes en eneste god tysker.

Den første Emil skal møte under sjakkturneringen er Schweninger, en tysker med nazi-bakgrunn. Hvordan skal dette gå? Inn på banen kommer også en tidligere SS-offiser Meissner ... Han er nå katolsk prest. Presten Meissner skal snart dø og ønsker å gjøre opp for gamle synder. Når han forteller sin historie, er vi tilbake i 1944 igjen, og får vite hva som egentlig skjedde den gangen ...

Meissner startet en sjakk-klubb i Auschwitz i 1944. Det handlet om å høyne moralen blant dem som jobbet der, og om å få noe meningsfylt å bedrive tiden med. Tilfeldighetene førte til at Meissner fikk nyss i at Urmakeren var en habil sjakk-spiller. I begynnelsen nektet han å være med på å spille mot SS-folk. Han fryktet at dette kunne bli skjebnesvangert for ham, fordi det ville bli feil både om han tapte og om han vant. Etter sterkt press stilte han opp. At han vant over en tysker vekket oppsikt, og snart begynte ryktene å gå om at han var helt uslåelig. Dette harmonerte imidlertid dårlig med SS-folkenes oppfatning av tyskere som herrefolk og jødene som untermensch. Urmakeren ble enda mer betenkt på det hele. Kunsten å overleve i Auschwitz besto i å ikke gjøre seg bemerket, men forsvinne anonymt inn i rekkene. Å stikke seg frem og provosere herrefolket - det kunne fort bli farlig ...

I mellomtiden strømmet enda flere jøder til leiren. Hvordan skulle tyskerne klare å bli kvitt dem fort nok?

"Det foreligger planer om å sende mange flere jøder hit - langt flere enn vi vil ha bruk for i arbeidsleirene. Kapasiteten for spesialbehandling i Birkenau må øke betraktelig.

Mange flere jøder? spurte Bär. - Men jeg trodde vi nærmest hadde tømt Europa for dem.

Gruppenführeren ristet på hodet. - Ikke helt. Franskmennene har vært sene i avtrekket, og de danske jødene synes å ha forsvunnet over natten. Men disse nye som skal komme, er fra et annet sted.

Får vi vite hvorfra?

Ungarn. Ifølge Eichmann er det minst en million jøder der, og det er blitt bestemt at man skal hente dem ut før Horthy og resten av det feige pakket hans går over til russerne." (side 114-115)

For å presse Urmakeren til å spille sjakk, ble han lovet at han for hver gang han vant, skulle få redde livet på en jøde. Motstrebende gikk han med på dette, uten å overskue hva han satte i gang. I leiren varr det nemlig en som vil ham til livs. Hustek hadde sine egne planer. Dessuten ønsket en annen å overta kontrollen over hvems liv som eventuelt skulle reddes. Dette kunne nemlig han tjene på. Slik ble det et høyt spill om liv og død inne i leiren. Men uten Meissner var Urmakeren sjanseløs ... Og det er forholdet mellom de to resten av boka handler om.

Det er en ytterst fascinerende historie vi blir presentert for i "Urmakeren i Auschwitz". En historie som - uten at jeg skal røpe mer av handlingen - gir håp om at det i alle fall fantes én god tysker i Auschwitz under krigen ...

John Donoghue skriver utrolig godt, og ut fra det jeg kan bedømme har også oversetter Tiril Broch Aakre gjort jobben sin! Jeg har lest store mengder med Holocaust-litteratur og sett ikke helt få filmer om temaet, og for meg fremsto beskrivelsen av forholdene i konsentrasjonsleiren som så autentiske som det er mulig å få dem. Donoghue beskriver stanken, frykten, sulten og kulden så levende at jeg bokstavelig talt kjente dette på kroppen. Plottet han har bygget opp i romanen er intelligent og troverdig, og selv om jeg vet at dette er fiksjon, tenker jeg at det kunne ha skjedd.

Tiden har jobbet med Emil Cléments bitterhet. Like fullt er han overbevist om at det ikke fantes en god tysker under krigen. Det er forståelig, fordi han utelukkende ble møtt med et dyptfølt har overfor jødene. I boka kommer imidlertid flere nyanser frem. Indrejustisen blant de tyske fangevokterne var sterk, og det siste noen ønsket å ha heftende ved seg var å være "jøde-elsker". Det kunne i verste fall knekke karrieren. Meissner var imidlertid et slikt menneske som begynte å tvile på riktigheten av nazi-filosofien. Han som trodde at det å komme til Auschwitz etter å ha blitt skadet ved fronten, skulle bli enklere, skjønte fort at verre enn dette kunne det ikke bli. Det hadde faktisk vært bedre å være ved fronten og bli drept ...

"Forholdene i Auschwitz var uhyre fornedrende, likevel begynte både fanger og voktere å se på dem som normale. Det var som om vi hadde trådt inn i en annen verden, der sivilisasjonens regler var opphevet. Fangene var helt prisgitt dem som hadde en elelr annen form for autoritet. Man skulle kanskje tro at det ville resultere i solidaritet fangene imellom, men det var ikke tilfellet. Overlevelsesinstinktet var så sterkt at noen fanger ville stjele fra sine medfanger uten å tenke seg om et sekund. Og likevel ...

Og likevel? sa Schweninger oppfordrende.

Og likevel fantes det steder der den menneskelige ånd fortsatte å gløde. Det var derfor Gestapo var mannsterkt til stede - for å utslette alt håp før flammen fikk tak. Men de kunne aldri slukke gloen helt. Han løftet koppen opp til munnen, men satte den ned igjen uten å drikke. - Og jeg tror det er derfor herr Clément spilte sjakk i Auschwitz, fordi det for ham var en bekreftelse på hans menneskelighet." (side 136-137)

Denne boka grep meg dypt og intenst fra første stund, slik at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Selvsagt hadde det mye å si at jeg fikk sympati både for SS-offiseren Meissner og jøden Emil Clément. I tillegg betydde det mye for min interesse at boka er godt skrevet. Selv er jeg ikke spesielt interessert i sjakk, men det spilte en helt underordnet rolle. Slik det også gjorde da jeg i sin tid leste en av de beste bøkene jeg noen gang har lest; "Sjakknovelle" av den østeriske jøden Stefan Zweig ... Den engelske tittelen - dødens sjakk-klubb - beskriver kort og godt hva det hele handlet om, nemlig et spill om liv og død. Det er det gruoppvekkende ved det hele! Dermed ble ondskapen på et vis doblet.

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Min mest sjelsettende leseopplevelse som barn var nok Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen. Husker den var så spennende at jeg omtrent lå stiv av skrekk da mamma kom inn for å få meg til å slå av lyset! Jeg leste selvsagt videre etter at hun hadde gått igjen... Før det hadde jeg jo slukt alt av Nancy Drew, Bobseybarna og bøker som ble gitt ut gjennom diverse bokklubber. Men Maria Gripe.. Det er nesten som om jeg fremdeles kan kjenne at hårene i nakken reise seg bare jeg tenker på denne boka.

Fort kan en havne som partifunksjonær hos den Røde Sjakkdronning,
som reparerte holdningsfeil ved å amputere hoder.
Som Islamsk stat gjør det -- effektivt, men altså kultfanatisk
undertrykkende.
En grusomhet som bygger på intellektuell latskap og hovmot -
vel av urprimitivt nok mønster, men formelt meldt: bygd på altfor grunn
analyse av konfliktens art.

Hvada med innehaveren av den 'edle sekularistiske' holdning,
kan han risikere å bli kultfanatisk, tankedefekt og hatefull?

gjennom uskjelnsom analyse? Skulle han ha noe frikort i kraft av
å være f.eks 'anti-religiøs' eller 'anti-semittisk'
som ok-garantert partimedlemskap -
tro om det var det spørsmålet gjaldt?

hvis det er så "særdeles naturlig og forståelig reaksjon"
å bli "kritisk til alle former for overtro/religion"
i en eneste svart tigerpose,
som svar på at propaganda og krigsmakt vil erobre
enkelte religiøse faner til sine etnokriminelle og
satanisk hatefulle formål..?

er det viktig at vi unngår å la oss bruke til
vulgær propaganda -
jeg kan ha ymtet en og annen appell for skjelnsom
tankegang her, f.eks det første jeg skrev i 'Hege-monologene'
for å arrestere en livsfarlig unyansering

(noe emnekonsentrat)

Eksistensielle spørsmål kan egentlig ikke teraperes
ved å inndra hele eksistensen.