Bokelskere.no

Gleden var stor da jeg tilfeldigvis oppdaget at Mark Haddon var ute med en ny roman for voksne (siden han for det meste befatter seg med barnelitteratur). Jeg likte "The red house" veldig godt, etter å ha gitt den tid til å synke inn. Det er en nedtonet fortelling om det voksne søskenparet Richard og Angela, som etter at moren deres dør, tilbringer en uke sammen med sine respektive familier på ei hytte på grensen til Wales. Ingen har egentlig lyst til å være der, men høflighet og "vi burde vel..."-følelser får forrangen. Og som i de fleste familier, ligger hemmeligheter, løgner, svik, anger og misunnelse rett under overflaten og murrer. Det jeg likte best med romanen, er at den går stille i dørene, uten å fremtvinge grandiose, unaturlige oppgjør og drama. Det handler om mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre - så enkelt, og samtidig så vanskelig. Med Haddons finurlige fortellerstil, klarer han det unike i å få meg til å forstå og ha sympati for alle karakterene, etter tur.

Hehe, jeg hadde tenkt til å skrive "..har begått en fin debut som prosaist", men av en eller annen grunn utelot jeg det. Ja, vet at hun har blitt publisert tidligere :) Jeg liker også Stridsberg veldig godt, så det hadde vært interessant om du leste LBK og ga en tilbakemelding på hva du synes. "Grand Mal" er tung, men på "bare" knapt 100 sider.

Broström Knausgård har begått en fin debut. De mange kvinnelige fortellerstemmene i tekstene har det til felles at de er veldig sterke og samtidig veldig skjøre, om enn på forskjellige måter. "Grand mal" er tung, og krever mye av leseren sin. Tankene gikk i blant til en annen svensk og dyktig forfatter, Sara Stridsberg, og spesielt i den nydelige "Min bror".

Åmås hadde tilgang på et stort og unikt kildemateriale da han skrev denne biografien; ikke minst Hauges egne dagbøker. Boka gir et interessant bilde av både Hauge og hvordan norsk litteratur utviklet seg i perioden 1920-1990. Som leser hadde jeg gjerne sett mindre anmeldelser og konsulentuttalelser (gjengitt i sin helhet) til fordel for eksempelvis mer om Hauges barndom og siste leveår, men alt i alt: "Mitt liv var draum" er et omfangsrikt og spennende gløtt inn i livet til en av Norges største diktere.

Jeg forstår ikke de til tider panegyriske omtalene denne romanen har fått i amerikansk presse. Cunningham skildrer en kjølig, polert hovedperson. Klisjèfylt nok en velstående mann midt i livet som er kunsthandler, bor på Manhattan, bruker merkeklær og drikker martinier med kona når de begge møtes hjemme i sin kule leilighet etter endt arbeidsdag (som selvfølgelig har vært veldig slitsom, med alle de drøssevis av e-postene han må besvare fra innbilske, egosentriske kunstnere). På overflaten er alt perfekt, ja, men på den mørke undersiden..... og så videre. Som leser hadde jeg nok forstått metaforene uten at Cunningham hadde behøvd å kline dem utover med fet pensel. Forfatteren innleder cirka midtveis i fortellingen et moment som man tror skal få en utslagsgivende og viktig betydning, men han velger annerledes. Ikke et særlig smart valg, herr Cunningham! Akk, for en kjedelig og intetsigende historie. Den andre prikken på terningen får du forresten fordi du i det minste klarer å skape èn interessant bi-person som går utenpå klisjèen om kunstelskere.

Neil Strauss er for mange best kjent som mannen bak den tonesettende bibelen om hvordan finne kjærleiken i "The game", men for meg er han en usedvanlig dyktig kulturjournalist som i en årrekke har levert noen av vår tids mest spenstige portrettintervjuer.

Jeg lo høyt og rått flere ganger med "Everybody loves you when you're dead" mellom hendene, og tok meg stadig i å tenke at det er skummelt at vi dyrker skuespillere, artister og kjendiser så mye som vi gjør - når mange av dem åpenbart er så inn i granskauen tjukke i huet.

Og så lo jeg rått - enda en gang, litt høyere.

Kjersti Ericsson skildrer hele følelsesspekteret hun som menneske gjennomlever når ektemannen blir alvorlig syk. Hun setter ord på hva redsel, sorg, savn og ensomhet gjør med en. Denne lille boka fikk meg til å grine, nettopp fordi Ericssons følelser er så allmenne. Hun setter ord på tanker vi alle har. Redselen for å bli gammel og ensom, uten å være av betydning for andre enn som en byrde.

"The slap" er en fin-fin satire over middelklassen og "det moderne" mennesket. Tsiolkas har mange gode, troverdige karakterer her som er så gjenkjennelige at man får en flau smak i munnen.

Av alle bøker og artikler jeg har lest om feminisme og likestillingsproblematikk opp gjennom årene, er dette den klart mest potente og årsakssøkende. Mendel-Enk er ikke nådig i sin beskrivelse av menn, og ser på problematikken med veldig ensrettede briller. Men det er er nettopp det som gjør boka så bra. Jeg er lei av kvasi-intellektuelle liksom-akademikere som skal forstå seg i hjel på kvinner, menn og samfunnet - uten at det resulterer i noe konkret. Mendel-Enk kaller en spade for en spade, og er ikke redd for rope det høyt fra hustakene. Han er den første som virkelig har gitt meg nye impulser og tanker om temaet. Boka anbefales på det sterkeste.

Far-sønn-tematikk er en utømmelig kilde innen litteraturen, og Bradley Coopers bok om sin oppvekst med en "noe" spesiell far, er en av de bedre skildringene/ erindringene jeg har lest. Augusten Burroughs' "A wolf at the table" er annen anbefaling, for ikke å glemme fjorårets store snakkis, Knausgård.

Det krever vanvittig mye av en forfatter å skildre noe som er så nært en selv, og når det gjøres på en bra måte, er det litteratur på sitt beste.

Er det andre som har lest gode bøker om forholdet med fedre og sønner?

Et utvalg forfattere som hadde fortjent å vinne gjev pris.

Jeg syntes 'Drageløperen' var en strålende filmatisering av en fantastisk bok! Det føltes som om jeg hadde sett filmen før fordi bildene i filmen stemte så godt med mine egne bilder da jeg leste boken.

En tankevekkende og flott skrevet bok om å oppleve tragedien å miste sitt barn og sin kone og hvordan klare å leve videre. Synes han beskriver det å skulle ta vare på sønnen og hans sorgreaksjon midt oppi egen sorg på en flott og rørende måte. Virkelig en bok som fikk meg til å tenke over livet og alt man gjerne tar som en selvfølge.

Hmm, det er mulig det er jeg som ikke er intellektuell nok, men for meg ble denne boken for svevende og lite realistisk. Jeg strevde meg gjennom den, men det tok tid.

Etter fantastiske "The corrections" og solide "The discomfort zone" - i tillegg til en mengde andres essays, bokomtaler og smarte skriverier - er det lenge siden jeg har gledet meg så mye til utgivelsen av en ny roman som denne. Det har kanskje blitt en klisje etter hvert, men Franzen er virkelig "der oppe" som en av vår samtids aller, aller viktigste og mest interessante intellektuelle. Les ham for gleden av et velutviklet, rikt språk og satirisk gjenkjennede karakterer, les ham for hans samfunnskritikk eller kanskje aller viktigst: les ham fordi han skriver sabla godt og fengende!

Jonathan Franzen kommer til Litteraturhuset i Oslo 18. oktober for å snakke om den nye boka si, med John Erik Riley. Det kan vœre lurt å ta turen!

Ja, det var vemodig å ta farvel med Kurt Wallander. Ikke den av Wallanderbøkene som har fenget meg mest, men ville så gjerne holde på stemningen og personen Wallander lengst mulig.

Enig at dette er en lett og fornøyelig bok. Jeg slukte den, men det er ikke boken som setter seg fast og gjør et langvarig inntrykk.

Veldig sterkt om en lidelse de fleste av oss har vanskelig for å forstå. Det gjør både godt og vondt å lese "Kors på halsen". Godt fordi det er fantastisk å se hva kjœrlighet og samhold i en familie kan holde ut. Vondt simpelthen fordi det rykker i hjerterota at noen har det så bunnløst svart inni seg.

Bøker jeg og barna elsker akkurat nå om dagen. Til glede for store og små.