oppmerksomhet er viktig. men hvorfor ønsker du "egentlig" å lese en bok? hva er skulle, burde, måtte - sammenlignet med kunne og ville?

... ikke sant; det er en smitteeffekt i dette! man ser omslag som ellers står i halvskyggen i bokhandelen;... kanskje jeg skulle ha... kanskje en virtuell eller reell lesesirkel av godt gammelt merke hadde vært noe. sterk kaffe og godt selskap...

Nettopp; tekstlinjenes suggererende virkning... Jeg trengte en pause fra perioder hvor jeg ikke har lest en bok; det er fantastisk å være tilbake til der hvor lukten og lyden av en bok som åpnes for første gang får neseborene til å vibrere. Galskap? Tja... ;-) Er vel en grunn til at dette nettsamfunnet har en god tilhengerskare nå!

Cartarescu viser oss hvordan "the Art of the Personal Essay" (Lopate) kan se ut i praksis.

Eisenbergs språk er enkelt, konsentrert og usedvanlig vakkert. En nydelig bok for de av oss som ikke liker å bli snakket i hjel.

Veldig godt introduksjonskap. om det personlige essayet.

Jeg leser ikke primært denne boka som en tekst om løping, men som en bok om skriving. En aktivitet som også krever trening og struktur. For de av oss som liker å skrive er det mye fint å hente her.

Hurra! jeg har funnet en løsning, og det er: LYDBOK! på denne måten kan jeg gå litt inn og ut av historien samtidig med at jeg kjører bil, går tur med hundene eller arbeider litt i hagen.

Enkelte partier er virkelig dårlige, men rett som det er blir jeg nesten slått i bakken av fortellerens oppriktighet, det som sjokkerer er ikke de avsløringene han kommer med angående KOK, men det perspektivet han tilbyr meg å se mitt og alle andres liv fra.

Bulls bok inneholder, blant mye annet, også en grundig innføring i William Morris' marxistisk inspirerte kritikk av Kants ideologiske estetikk - og da blir spørsmålet: kan man ønske seg mer? Vel, kanskje et litt bedre språk ... men uansett: denne boka er svært lesverdig - .

Sex i tide og utide

*Anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad

Maria Børja utfordrer kulturelle tabuer når hun vier hele sin debutbok til fortellinger om kvinners seksualitet og begjær. Og her snakker vi ikke om erotikk, sensualitet og følelser, men om rett fram og direkte beskrivelser av samleier i alle mulige stillinger og situasjoner, om onanering og kjønnsorganers størrelser og fasonger. Dette er ikke hverdagskost, eller kanskje nettopp det, høyst hverdagslig, men likevel nokså sjelden å se som hovedtematikken hos kvinnelige forfattere – debutanter inkludert. Hun skal ha ros for sitt mot og sin vilje til å sette kvinnelig seksualitet i sentrum, men novellene til Børja mangler ennå mye på å være god litteratur, for det holder ikke med en vågal synsvinkel når man skal skrive skjønnlitteratur. Jeg ser at hun vil vise fram ulike former for seksualitet og begjær, men kan ikke helt se hvorfor hun vil det. Karakterene er som tomme figurer og fortellingene som sexen settes inn i er bleke og utydelige. Børjas noveller mangler med andre ord både innhold og språk, mange av dem fremstår som rotete og ukonsentrerte, uferdige. En god novelle krever en streng komposisjon for å fungere, Børjas tekster spriker i alle retninger. Å lese om andre menneskers seksualitet kan være både pirrende og interessant, og selvfølgelig kan en tekst være både skjønnlitterær og pornografisk, men «Voksenting» er dessverre ingen av delene. Den er i grunnen mer som blotting, helt ufarlig, men likevel, i all sin intimitet, litt ubehagelig anmassende.

Daddelverdig?

Anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad

En ytterligere utvidelse av Sundes høyst personlige assosiasjonslogiske univers Daddelverdige. Det er fortellerens datters sko det handler om – hennes minst 30 par er utgått på dato, daddelverdige. Men hva slags ord er egentlig dette: daddelverdig. Det er et typisk Ole Robert Sunde ord, et slikt ord som du knapt nok har hørt før og som er så underlig at du ved første øyekast tror at du har lest feil, men det har du ikke, du har bare plutselig oppdaget et nytt ord, en ny måte å beskrive noe på, en ennå ubrukt mulighet som gjør språkets verden bitte litt større. Sammen med de uvanlige, uvante og underlige ordene er også de lange setningene et typisk trekk i Sundes litteratur, hva enten det dreier seg om romaner, kortprosa eller essayistikk, for sant og si er han seg selv lik i alt han skriver. Ved overrekkelsen av Gyldendal-prisen i 2007 sa professor Bale følgende om vinneren Ole Robert Sunde: mannen og stilen henger sammen nærmest som en biologisk nødvendighet. Det er en god beskrivelse, Sunde er en mann som med sin særegne stemme nesten er kroppslig til stede i sin egen diktning. «Selvomsorg» består av 29 korte prosatekster innordnet i åtte bolker. Alle fortellingene fortelles av et jeg, i første person entall, en nokså nevrotisk middelaldrende mann bosatt i Oslo, en mann som muligens minner mye om forfatteren selv. En distré og kunnskapsrik fyr som med den største selvfølgelighet blander personlige erfaringer med historiske begivenheter, som mens han koker egg til frokost lar lukten av nymalt kaffe bringe tanken via italiensk espresso tilbake til Romerriket under keiser Hadrian, en tyrkisk garnisonsby og videre til den Engelske kanal … alt mens timeglassets sand, som holder kontroll på eggene, renne sakte men sikkert gjennom kolben sin. Det kan nevnes; Sunde er ikke lettlest - men han er usedvanlig leseverdig. Tekstene kan oppleves som gjenstridige og innfløkte, selv om de faktisk har det mest tilforlatelige utgangspunktet som tenkes kan: En mann går rundt i leiligheten sin, lager seg en kopp kaffe, tar seg en sykkeltur, rydder litt i verktøyene sine (som han har i en kjøkkenskuff) og lytter til musikk. Fortelleren tar seg tid, sanser tingene rundt seg, lar historiske hendelser, kunst og hverdagsliv med største selvfølgelighet inngå i en og samme fortelling.
Sunde har sin egen stil, men han er ikke uten nære litterære slektninger. Komposisjonsmessig har han mye til felles med W.G. Sebald, assosiasjonsteknikken hans minner om Virginia Woolfs og ut fra tekstenes innhold og kompleksitet er det fristende å trekke en parallell til franske Georges Perec, og da særlig til boken «Livet. Bruksanvisning» fra 1978. Som Perec mestrer også Sunde den subtile kunsten å fange hele verden i et nøtteskall. Daddelverdig vil si at noe er klanderverdig, det er slett ikke en passende betegnelse på Ole Robert Sundes siste bok, men med all sin uutnyttede sjarm skal ordet likevel få stå som tittel på denne anmeldelsen.

Summen av tristhet i verden er konstant

Anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad

I det jeg satte meg til for å skrive denne anmeldelsen kom en e-post ramlende ned i innboksen min, en mail av den typen som noen mennesker sender ut til alle kontaktene sine i ny og ne. E-posten, med tittelen «Two Choices – to valg», besto av en PowerPoint-presentasjon med 46 lysbilder. De handlet om Jerry, som til tross for harde prøvelser alltid valgte å se lyst på livet, og som dermed på mirakuløst vis kom til å overleve sin egen død. På lysbilde nummer 40 gjøres e-postens mottaker oppmerksom på at hun, som Jerry, alltid har to valg: Du kan velge om du vil se positivt eller negativt på livet. Moralen i Jerrys historie er med andre ord såre enkel – smil til verden og verden smiler til deg. Merkelig nok kan denne naive e-posten brukes til å underbygge et av Karin Johannissons viktigste poenger i boka «Melankolske rom», nemlig det at vi i vår tid har kommet til å tro at hver og en av oss, som enkelt individer, har eneansvar for vår egen livskvalitet og lykke. Professor Karin Johannisson har delt sin bok om melankoliens historie inn i ni underkapitler. I disse ser hun nærmere på ulike sider av melankolien, hun studerer og skriver om følelser av tap, sårbarhet, likegyldighet, lede, skrekk, angst, bortkommenhet og tretthet, hun skriver om det å lengte bort fra seg selv og sitt eget liv, og om det å savne noe man ikke vet hva er. På en solid og overbevisende måte viser hun at langvarig tristhet, trøtthet, søvnløshet, irritabilitet og håpløshet er følelser som har preget mennesker til alle tider, men følelsene har blitt gitt forskjellige navn og har blitt betraktet på ulike måter gjennom historiens løp. Innenfor visse kretser har melankolien blitt knyttet til genialitet, til det å ha et spesielt sensibelt sinn, til å ha evner ut over det vanlige. I andre sammenhenger har melankolien en negativ valør, det finnes ikke noe grenseoverskridende ved en melankolsk husmor, eller en utbrent omsorgsarbeider.
Som idehistoriker er Karin Johannisson interessert i melankolien som en del av normaliteten, som et grensesnitt mellom friskt og sykt, som en grensetilstand mange av oss beveger oss inn i eller i nærheten av i løpet av livet. La oss gå tilbake til Jerry, kanskje er historien hans ikke så uskyldig og ufarlig likevel? For Jerry kan også forstås som et viktig symptom på vår egen tid – en tid hvor tristhet, passivitet og negativitet, eller melankoli om man vil, framstår som et vrengebilde av de egenskapene det moderne jeget forventes å ha. I vår tid handler det om styrke, entusiasme og engasjement – om å gjøre som Jerry; ta seg sammen og smile til verden. Jerry er en perfekt representant for en markedsfundamentalistisk ideologi som helt har opphevet ansvar, rettferdighet og solidaritet. Lykkes du ikke i en verden som vår, er det ditt eget tankesett det er noe galt med. Dette sier Johannisson om saken: Mange fremmedgjøres i et samfunn som lover noe det i praksis er umulig å oppnå. Det oppstår et emosjonelt tomrom i glipen mellom forventninger og belønninger, og i denne glipen oppstår en følelse av tomhet, meningsløshet og melankoli. En slik melankoli er ikke en individuell sykdom, men et karakteristisk trekk ved en kultur basert på selvrealisering og forbruk. Så er det kanskje likevel ikke helt opp til deg alene å bestemme din egen lykke og framtid? «Melankolske rom. Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene» minner oss på en overbevisende måte om at summen av tårer i verden er konstant.

En livlig strøm av stemmer

En mesterlig komponert introduksjon til Elfriede Jelineks forfatterskap

Var du av dem som syntes det var feil at østerrikske Elfriede Jelinek, som du knapt hadde hørt om og i alle fall ikke lest, fikk Nobelprisen i litteratur i 2004? I så fall skal du lese denne boken, for maken til litteraturformidling og forfatterportrett skal du lete lenge etter. Og det er vanskelig å være i tvil om Jelineks unike kvaliteter etter å ha lest Elisabeth Beanca Halvorsens (f. 1979) bok om henne. Det som først og fremst gjør Halvorsens bok unik er skrivemåten hun har valgt seg, for full av mot har den unge skribenten valgt å skrive dette introduksjonsverke som et teaterstykke, selv kaller hun det hun gjør for dramatisk sakprosa. Dramaet tilhører jo, som vi alle vet, skjønnlitteraturens område, å skrive en fagtekst som et skuespill er derfor litt av et vågestykke. Et vågestykke som Halvorsen gjennomfører med glans, og faktisk kan man si at hun med dette tilfører sakprosasjangeren noe helt nytt. Halvorsen har skrevet et skuespill i fem akter, hun har kalt det «Døden og pikene». Stoffet i skuespillet er hentet fra ulike steder i Jelineks forfatterskap, Halvorsen siterer, omskriver og legger til, men uten at dette på noen måte ødelegger Jelineks originalarbeider. Halvorsens teknikk har mye til felles med den som regissører rundt om i verden benytter seg av når de setter opp Jelineks stykker på teater, med klar beskjed fra forfatterens side om å gjøre hva de selv vil med tekstmaterialet: Machen Sie, was Sie wollen! Og det er nettopp det Halvorsen har gjort. Hun har lekt seg med Jelineks forfatterskap på en måte som gir oss lesere ny innsikt. Innimellom skuespillets fem akter har Halvorsen plasser mer tradisjonelle sakprosatekster som kommenterer og diskuterer ulike sider ved forfatterskapet og personen Elfriede Jelinek. Hun tar seg også tid til en kort presentasjon av sentrale østerrikske forfatterskap og det politiske livet i Østerrike før, under og etter verdenskrigene. Da Jelinek ble tildelt Nobelprisen var det ikke bare norske lesere som reagerte med vantro. I Østerrike anså (anser) mange henne som en folkefiende, og ønsket slett ikke at hennes negative syn på nasjonen, hennes anklager om fortsatt fascisme og misogyni, skulle bli verdenskjent. Men mest av alt reagerte Jelinek selv, som med sine sosiale fobier ikke hadde noe ønske om å bli litterær superkjendis. Så dro hun heller ikke til Stockholm for å motta prisen, men sendte nordover et hektisk videoforedrag i stede. Halvorsen gir oss i «Piker, Wien og klagesang» innsikt i forfatterskapet og også nokså mye informasjon om forfatteren selv. Et relativt sterkt fokus på personen Jelinek legitimeres gjennom at forfatteren tilhører en generasjon med kvinner som ikke ønsker å skille det private fra det politiske; hvem man er og hvordan man lever livet sitt har, enten man vil det eller ei, hevder Jelinek, stor betydning for den kunsten man lager. «Piker, Wien og klagesang» er en strålende introduksjon til Elfriede Jelineks forfatterskap, forlaget kunne ha fulgt opp det energiske innholdet med en litt sprekere layout. Ellers er det ingen ting å utsette på denne utgivelsen.

Loorie Moore er rett og slett en av de beste forfatterne jeg kjenner til, språklig sett er hun helt fantastisk og inholdsmessig overraskende sår, vemodig og morsom på en og samme tid. Merkelig at ingen har oversatt hennes bøker til norsk ennå!!!

Nydelig!

Intime forvandlinger

Ali Smith: «Jente møter gutt» Roman (Myteserien) 160 sider Cappelen Damm Sigrun Hodne tekst

En sterk litterær stemme

I den romerske dikteren Ovids «Metamorfoser» fortelles myten om Iphis som ble forvandlet fra jente til gutt. Da Iphis’ mor skulle føde, sa mannen hennes at hun måtte kvitte seg med barnet dersom det ble en jente, for de to ville ikke ha råd til å fostre opp et barn det kun fulgte utgifter med. For å spare det nyfødte jentebarnets liv lyver moren om hennes kjønn, og lar henne vokse opp som om hun er en gutt. Alt går bra helt fram til den dagen da gutten Iphis, som altså er en jente, skal til å gifte seg med en ung kvinne. I tolvte time reddes Iphis av gudene, hun forvandles fra kvinne til mann, og kan gifte seg som planlagt. Myten om Iphis går som en rød tråd gjennom skotske Ali Smiths roman «Jente møter gutt», på et mer abstrakt plan er den å gjenfinne i hele hennes forfatterskap, hvor det ofte handler om kjønn, identitet, kjærlighet og homoseksualitet. Historien i «Jente møter gutt» bæres av to fortellerstemmer, de to søstrene Anthea og Imogen, Anthea er fortellingens jeg, Imogen er du, den andre som ser alt litt på avstand. Anthea er den kjønnsoverskridende helten som forelsker seg i en annen kvinne, Imogen er det heteroseksuelle slavemennesket (for å låne en term fra Nietzsche) – den sosiale normen som sier at kjærlighet og sex mellom to personer av samme kjønn er unaturlig, unormalt og motbydelig. Som så mange av Ali Smiths fortellinger handler også denne om identitet og overskridende subjektivitet, om mennesker som velger å leve sine liv på litt andre måter enn folk flest. På en god måte lar forfatteren tekstens komposisjon speile det normutprøvende innholdet. Hun benytter flere fortellerstemmer, hun konstruerer tekststykker fulle av parenteser og innskutte setninger for å gjøre teksten mer kompleks og mindre endimensjonal, og hun bruker myter og historiske hendelser til å sette sin egen fortelling inn i en større kulturhistorisk kontekst. Hennes dyktighet som forfatter kommer ikke minst til syne ved at hun klarer å presentere dette komplekse tekstlige forholdet på en svært enkel måte, i en bok som er lett å lese for alle og enhver, til tross for at den er eksperimentell både i form og innhold. Ali Smith fortsetter der Ovid slapp, hun flytter metamorfosen fra Anthea til Imogen, en kvinne som forelsker seg i en kvinne trenger ikke lenger gudenes hjelp – i våre dager er det den heteroseksuelle normen som skal forvandles.

Et pludrete forsøk på kritikk

Anna Sam: «En kassadames betroelser» Dokumentar 175 sider Cappelen Damm Sigrun Hodne tekst

Et uforløst prosjekt

Vi lever i et konsumsamfunn, for mange av oss handler det å gå i butikken om mye mer enn å få tak i nødvendige varer og artikler. Enkelte kulturpessimister beskriver shopping som en livsstil, som en fritidsbeskjeftigelse, en måte å få tiden til å gå på. Shopping som livsstil er problematisk både på et kollektivt og på et individuelt plan. Globalt fordi overforbruket utarmer kloden for ressurser, individuelt fordi vi erstatter tid med venner og familie med en tur i butikken - shopping blir til et substitutt for meningsfulle relasjoner til andre mennesker. I dokumentaren «En kassadames betroelser» vender den franske forfatteren Anna Sam sitt utforskende blikk mot shopperne, hun betrakter oss utenfra - eller kanskje er det rettere å si innenfra, hun ser det hele fra kassamedarbeiderens perspektiv. Hun driver kulturanalyse nedenfra, kan vi kanskje si. Ideen er god, men resultatet er dessverre slett ikke godt nok. I bokens kapitler tar Sam for seg ulike sider av livet i et supermarked, og særlig konsentrerer hun seg om forholdet mellom kundene og kassamedarbeideren. Hun ramser opp ulike typer kunder, og ulike typer handlemønster, hun lager statistikk over hvor mange ganger hun sier Hei og Takk i løpet av en dag, og hun lager lister over de mest vanlige spørsmålene som stilles til butikkpersonalet. Dessverre blir alle listen og beskrivelsene hennes aldri til noe mer en lister og beskrivelser av ting de fleste av oss allerede vet mye om. Forfatteren Anna Sam arbeidet i åtte år som kassadame samtidig som hun studerte litteratur. Hun burde dermed ha de nødvendige forutsetningene for å gi oss en god dokumentar fra supermarkedets innside. Men noe har altså gått galt underveis. Slik jeg ser det kunne hun ha forløst teksten ved å trukket den enten over i det komiske, og som Erlend Loe eller belgiske Jean-Philippe Toussaint gitt oss ny innsikt ved å vise oss absurditetene i våre egne handlemåter. Eller hun kunne ha utviklet prosjektet sitt i en langt sterkere analytisk og kritisk retning ala det amerikanske Barbara Ehrenreich har gjort i boka «Kjøpt og underbetalt, om (ikke) å klare seg i Amerika». Anna Sam har i stedet valgt å pludre i vei om dagene sine i kassen.