Jeg er veldig fascinert av biografier, har lest en del - både bøker jeg har selv og lånte. Særlig personer som ikke er helt som oss andre, personer som har utmerket seg på en negativt måte. Hvorfor har disse personene blitt slik, hva har vært årsaken til valgene.
Jeg har vel ikke så mange biografier ut over det vanlige. En bok om Ulrike Meinhof ( beryktet tysk terrorist på seksti/ sytti tallet) fascinerte meg sterkt. Elisabeth den første er også en interessant dame. Foruten biografier om norsk forfattere og kulturpersonligheter ( eks Ragnhild Jølsen) har jeg bøker om Potemkin, Hitlers bøddel og Stalin som ung liggende. Nå er det forresten en biografi om Martha Steinsvik som leses.
Kanskje ikke de meste orginale biografiene, men noe for alle.
God lesing!
«Alt kommer til å bli bra, det kommer litt varmere vær igjen». Så besøkte han potetjordet. «Alt liv trenger å bli beroliget,» sa han, mens han satt lenge og så på stjernene. «Selv stjernene trenger det. Jeg sier til dem alt vil bli helt bra. Du skjønner, universet er så lite og Sjelen så stor!»
( Sri Ananda på Tronsfjellet i Alvdal for ca hundre år siden, på sin kveldsvandring om høsten.)
Tap av sosial status og utestegning fra det gode borgerskap var en tung belastning for Marta. Samtidig bidro nok en slik utelukkelse til at hun ble mer fristilt fra sosiale konvensjoner. Masken var allerede tapt, hun kunne si og uttrykke hva hun mente. Denne sosiale nedgraderingen var sårende, men den gav samtidig vekstmuligheter.
Videre husker jeg fra min tidligste barndom hvordan jeg første gang skammet meg. ...
jeg satt på en skammel ute på gårdsplassen mens far stelte med bikuben i haven. Nå kom det et vakkert lite dyr og satte seg på hånden min, og jeg frydet meg mens den krøp omkring. Men plutselig begynte jeg å skrike. ...
Hele huset kom løpende på grunn av mine skrik. Hushjelpen tok meg i armene sine og prøvde å trøste meg med kyss. ... Dette gjorde meg svært interessant, og jeg gråt så mye jeg orket inntil jeg plutselig oppdaget at tårene rant uten at jeg kjente noen smerte lenger. Min samvittighet sa at nå skulle jeg holde opp. Men for å gjøre meg enda mer interessant fortsatte jeg å jamre og tok imot trøsten som jeg ikke trengte.
( Beklager litt langt sitat. Noen som kjenner seg igjen?)
Det fantes ingen egentlige farer ved å oppdage sannheter.
( Dette sitatet handler om spiritisme og er tatt helt ut av sin sammenheng. Jeg synes sitatet kan stå alene og ha allmen gyldighet.)
Jeg vet ikke om jeg kan svare ja eller nei på spørsmålet ditt. Hva de forskjellige hinnene i øyet avleser er lite interessant i denne sammenhengen. Her er det tolkningen av sanseinntrykkene som gjelder og hvilken grunnmur vi bygger våre tolkningsparameter på.
Jeg fant fram en gammel bok jeg leste første gangen en gang på 1960 tallet. Det er rart å se igjen de understrekninger jeg gjorde som tenåring og sitatene her er ganske identiske med understrekninger fra 1968 ( jeg tror det var da jeg leste boka for første gang).
Et sitat er bare et sitat og forteller ikke nødvendigvis det som er min mening, men som sier noe viktig, humoristisk, ironisk eller noe idiotisk. For en god stund siden gikk det en tråd her om sitater og hva som var viktig for oss når vi la dem ut. Kanskje skulle vi finne den fram igjen.
For meningen med livet varierer fra menneske til menneske, fra dag til dag og fra time til time. Det det kommer an på , er derfor ikke livets mening i sin alminnelighet, men den spesielle mening med et menneskes liv i et gitt øyeblikk.
Mennesket må treffe valg. ...
Det viktigste utslag av dette eksistensielle vakuum er en følelse av kjedsomhet. ...
Faktisk volder kjedsomheten flere problemer i dag enn nøden.
Det du har opplevd, kan ingen makt i verden ta fra deg.
Og jeg siterer Nietzsche: Det som ikke tar livet av meg, gjør meg sterkere.
...kjærligheten er det siste og høyeste menneskelivet kan nå opp til.
For første gang følte Ruben litt uvilje mot Karin. Hun hadde vært med på noe urettferdig, tenkte han.
Men så slo han det bort, ingen, ikke hun engang, er jo mer enn et menneske, tenkte han.
Han så at trærne var svidd av heten, hadde mistet et og annet blad som lyste som trollgull i mosen. Den lange forberedelsen til vinteren hadde begynt, trærne lukket langsomt blodomløpet for å gå inn i søvnen der de utelukkende skulle leve i drømmene sine.
...
Treet hadde fred med seg selv, den slags fred som alle levende vesener får når de godtar det gåtefulle.
Joxe Maria sa hadet, ga moren et kyss på kinnet, faren et kjærlig klapp på skulderen. Drassende på bagen og posen dro han av gårde til sin verden av kompiser og gudene vet hva slags folk, en verden foreldrene ikke kjente, selv om den lå like ved, i samme landsby.
Jeg vet ikke hvordan en setter opp et annet fjes. Men det er bare i fjeset at jeg er trist, for inni meg er jeg faktisk glad. Det er så godt å leve, ikke sant?
...denne historien vil bestå av ord som samles i setninger og av disse utvikles det en hemmelig mening som overgår ord og setninger.
Alt i verden begynte med et ja. Et molekyl sa ja til et annet molekyl og livet oppsto. Men før forhistorien var det en forhistorie til en forhistorie og det var et aldri og det var et ja. Slik var det alltid. Jeg vet ikke grunnen, men jeg vet at universet aldri begynte.
At snøen ikkje kjem, betyr ikkje at vinteren er lett.
Når noko blir borte for ein, leitar ein etter noko anna. Etter religionen kjem litteraturen, las eg då eg studerte. Eg likte tanken på at noko kan erstattast, trudde på det også. Litteraturen skulle vere arvtakaren, ofringa var ein roman, eit blodig illustrert eventyr. Når eg ser mor mi no, trur eg ikkje noko kan erstattast.
Eg måtte følgje ein gammal mann ut i sakristiet i dag, han følte seg dårleg, så dei andre var redde han skulle falle om. Eg gav han litt vatn, fekk han til å sette seg i ein god stol. Så var det ei sliten mor der bak som ikkje fekk babyen til å roe seg. Eg tok barnet i armane og bar det med meg inn igjen. Ei dame kom til meg å sa: Du gjekk ut med ein gammal mann og kom tilbake med eit nyfødd barn.