Klarer ikke helt bestemme meg for om denne skal få tre eller fire øyne. Skulle helst gjerne gitt 3,8 ... hehe! Så konklusjonen blir: fire minus minus(og her er ikke to negative en pluss)

Boka består av hovedpersonens stiler og norsklærerens kommentarer. Gjennom stilene får vi et innblikk i hovedpersonens liv, tanker, og holdninger - dog noe begrenset ettersom det er stiler som skal leses av en lærer og ikke en privat dagbok.

Likte den godt, koste meg med de til tider sære stilene, og frydet meg over den originale ideen bak hele boka. Det som hindrer meg i å gi mer "ros" er kanskje nettopp dette: Det er selve idéen bak boka jeg liker aller best, og ikke selve boka/gjennomføringen av boka. Kanskje er jeg bare gretten fordi jeg selv ikke evner å komme på så gode idéer ...

En ting som trekker litt ned hos meg, er lærer-karakteren. Til tider virker han lite troverdig, jeg klarer bare ikke se for meg at en lærer responderer på denne måten på en elevs stil. Etter flere år i læreryrket er en vel hardhuda nok til ikke å ta på vei over skrøner og ett og annet banneord. Å kalle inn foreldrene til stadige foreldremøter over rene bagateller virker også lite troverdig. Morsomt, uten tvil, men jeg ville foretrukket litt mindre "morsomt" og litt mer "realistisk". Den andre tingen som trekker ned er at jeg savner en rød tråd og en spenningskurve. Innser at det ikke er poenget med boka, men jeg tror likevel at det kunne gått an å få til noe mer "utvikling" av spenning her.

Nå virker jeg plutselig svært negativ, hvilket ikke var poenget. For; dette er uansett en høyst leserverdig bok. Særlig når en er ute etter noe annerledes, noe lettlest, noe som kan leses litt her og der. For min del er dette en perfekt "mellombok" - altså en bok som passer meg fint etter å ha avsluttet en lang eller krevende roman, før jeg går i gang med en ny "større" roman.

Arthur er en "typisk" brite, og det er han vi treffer først i denne fortellingen. Han ligger ute foran "bulldozer"-en (norsk?!) som skal rive ned huset hans. Så kommer en bekjent forbi og lokker Arthur med på pub, fordi han har noe viktig å fortelle - noe om at jordas eksistens snart er over. Og vips er handlingen i gang.

Dette er nok en bok man enten elsker eller hater. Heldigvis for meg er jeg blant førstnevnte som opplevde vill begeistring over denne sære greia! Nå gleder jeg meg til å se filmen også - ikke fordi jeg forventer mye av filmatiseringen, men fordi jeg er svært spent på hvordan de har valgt å sette opp historien.

På en måte er hele boka renspikka tull. Samtidig får det meste av dette knagger å henge på, og selv om ingenting egentlig gir mening blir det god underholdning og en rød tråd av det hele likevel. Anbefales på det sterkeste til dem som vil lese noe nytt og originalt, til dem som vil trekke på smilebåndet og kose seg med noe uhøytidelig.

Kan for så vidt anbefale lydboka også - Steven Fry gjør en fantastisk jobb som oppleser!

Tar gjerne imot tips til podkasts, føler meg litt lost i den store verdenen av lydfiler og vet ikke hvor jeg skal starte!

Hørte The Wind up Bird Chronicle også med ham, forresten! Helt enestående fortellerevne den der fyren (forfatteren også altså, selv om det her var Rupert jeg tenkte på). Sean Barret leser Kafka on the shore, og også den er litt av en opplevelse å høre

Enig i det,herlig med litt fullstendig fred også! Jeg jobber som personlig trener, og merker at den halvtimen jeg bruker på å gå til og fra jobb et helt avgjørende for hvordan jeg presterer på jobb. Med lydbok på får jeg liksom litt fri i skallen heller enn å bekymre meg over enkelte kunder og stresse over en rekke bagateller som skal huskes. Har også en helt annen ro når jeg kommer hjem. De kveldene samboeren jobbet sent eller er vekkreist har jeg dessuten lydboka på mens jeg lager middag, bretter klær, vasker osv :-) slike småting utgjør plutselig en god del minutter (=bøker) på sikt. Å høre på lydbok mens en nyter et varmt bad er forresten fantastisk!! Anbefales

Samme oppleser, og enig, han er kjempeflink, Storytel sine Murakamibøker er ALLE lest av svært flinke opplesere, så anbefaler virkelig å høre disse. Jeg leser en time eller to hver kveld. Og lydbok bruker jeg da jeg går til og fra jobb (blir for sju timer ila en uke). Så da blir det fort lest en del :)

Syntes boka begynte lovende,men så gikk det bare nedover. Og siden det finnes så utrolig mye bra litteratur der ute, og jeg har hyllene fulle av bøker jeg gleder med til å sluke, så prioriterer jeg ikke å lese resten av disse bøkene! (Samtidig kjenner jeg at jeg får dårlig samvittighet når jeg gir bøker dårlig kritikk.... hehe! Tenk om forfatteren skulle lese det og "bli lei seg", liksom.. Jeg får faktisk oppriktig dårlig samvittighet når jeg avbryter en bok, og gjør det dermed ytterst sjeldent. Det er først nå det siste året at jeg har "klart" å legge fra meg bøker som jeg ikke koser meg med. Heldigvis blir det færre og færre av dem, tror jeg har blitt flinkere til å velge bøker som passer meg :-) )

Etter å ha lest enormt mange romaner av norske forfattere, tok jeg en pause og leste min første bok av Murakami - "Kafka on the Shore". Elska boka og slukte fort et par til - Norwegian Wood, Sputnik Sweetheart, South of the Border West of the Sun, A Wild Sheep chase ect.

Nå er jeg rett og slett ivrig etter å utvide min litterære horisont ved å lese mer enn typiske engelsk, amerikansk og nordisk litteratur. Og jeg starter ved å utforske Japan!

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Storytel : nettopp ferdig med Murakamis Å Wild Sheep Chase, og har starta opp med ny lydbok som eg storkoser meg heilt villt med: The hitchhikers guide to the galaxy,. Steven Fry leser. For ein fantastisk lydbokoppleving

BOK: har lese ut Kvinnen som kledde av seg for sin elskede av Jan Weise og har fått meg ein ny favorittbok. I går starta eg på Tore Renberg si nyeste,: Du er så lys.

Det er så utrolig mykje eg vil lese for tida, men aldri nok tid. Har runda seksti bøker i år og har kost meg med alle utenom kanskje fire eller fem. Trur eg meg tida har blitt flinkare til å velge meg ut dei "rette" bøkene etter mi smak.

1)Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede - Jan Weise
2) du er så lys - Tore renberg
3) Det vokser et tre i Brooklyn
4) Den nye til Jørn Lier Horst (kommer plutselig ikke på tittelen!)

Og nylig på loppemarkedet
1) Saman er ein mindre aleine
2) Stig Larssons triologi

Alle disse er bøker jeg har hatt på ønskelista i lang tid! :) prøver å kjøpe Minde, låne mer, men akkurat disse ville jeg ha til odel og eie

Førstnevnte bok er jeg så forelska i at jeg vurderer å kjøpe noen ekslemsplarer til for å gi bort til jul

Det tok meg ein måned (!!!!) før Eg kom meg gjennom alle 713++sidene i En bønn for Owen Meany. Ikkje fordi boka var treig og keidsam, eller jo, litt treig, ikkje keidsam, men fordi eg tok meg tid og las sakte. Dette er ikkje ein bok ein kan skyndte seg gjennom.

Har endå ikkje klarte å bestemme meg for om det blir ein firar eller femmar på terningen. Heller nok mot ein firar, då det blei i overkant langdrygt (men så er det jo Irving då, og då får ein sjelden noko kort og lett, og som lesar veit en jo det og forventer ikkje noko anna). Eg trur at det som øydelegger for ein femmar, for min del, er at eg ikkje kan identifisere meg særleg med korkje tidsperioden eller religionens viktige rolle i historia. Eg kan rett og slett ikkje nok historie til å la meg engasjere i oppramsinga av ymse presidenter, og dei mange referansene til Vietnam-krigen. Og så var det religionen då, som fekk ganske mylke plass i boka, og som går litt rett over hode på meg då det ikkje finns ein einaste religiøs celle i kroppen min . Men historia er jo fantastisk og så absolutt ein klassikar.

Eg kom meg omsider gjennom alle 713++sidene i En bønn for Owen Meany. Har endå ikkje klarte å bestemme meg for om det blir ein firar eller femmar på terningen. Heller nok mot ein firar, då det blei i overkant langdrygt (men så er det jo Irving då, og då får ein sjelden noko kort og lett, og som lesar veit en jo det og forventer ikkje noko anna). Eg trur at det som øydelegger for ein femmar, for min del, er at eg ikkje kan identifisere meg særleg med korkje tidsperioden eller religionens viktige rolle i historia. Eg kan rett og slett ikkje nok historie til å la meg engasjere i oppramsinga av ymse presidenter, og dei mange referansene til Vietnam-krigen. Og så var det religionen då, som fekk ganske mylke plass i boka, og som går litt rett over hode på meg då det ikkje finns ein einaste religiøs celle i kroppen min . Men historia er jo fantastisk og så absolutt ein klassikar.

No er eg i gang med ei lita søt bok - med ref til storleiken, ikkje innhaldet, for innhaldet er så langt veldig stort ifht kor liten plass han tek opp. Eg les nemlig boka: "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Weise. Original bok! Gleder meg til å dykke dypare inn i den i dag :-) ein regnfull søndag skal tilbringes i godstolen, etter ein treningsøkt, vel og merke.

God (resterende) helg!

Eller enkelte damer som får en leserstemme som gjør at en føler seg som et lite barn som blir lest for. Syntes det er det verste! :-p

Jeg laget en Storytel-tråd for en tid siden, den finner du her https://bokelskere.no/tekst/308007/

Kom litt over halvveis i denne før jeg la den bort. Jeg prøvde lenge, han sånn ca med men merket at jeg stadig vekk ble distrahert og utålmodig. Klarte rett og slett ikke å la meg fange. Har lest mye krim, og er blitt litt kresen tror jeg. Vil ikke slakte boken, men for meg var det liksom ikke noe nytt, verken plott, karakterer, eller handling var originalt eller nytt. Hovedpersonen ble politi pga sin triste, trøblete fortid. Smågnisninger kollegene seg mellom. Narkotika, sex, menneskehandel. Drap. Drapsmann. Ulike teorier. Mange spor.en etterforsker har en annen ide og et annet forslag, som blir ignorert av de andre... Men så viser det seg at det er hold i teorien likevel... Har lest dette før!

Følte altså at dette var litt oppbrukt, noe jeg har lest liknende av flere ganger før. ((Har lest alt av Nesbø, Horst, Jan Erik Fjell, lindell og Fossum, samt mye av forfattere som John hart, ValMacDermid, grisham, Michael Conneley og en rekke flere og syntes ikke emne boka når opp til denne standarden))

Dette er for så vidt 3. gang jeg avbryter en bok i år... Og jeg har aldri pleid å gjøre det før (får dårlig samvittighet overfor forfatteren..

Sjuhundre+ siders murstein her også. En bønn for Owen Meany av John Irving. Har holdt på i en måned nå, det går frykteligmlangsomt. Koser meg med boka da, så det er ikke så farlig. ENeste minuset (og det kan kanskje skyldes på min manglende kunnskap, eller evt generasjonsskifte, eller begge) er den stadige langedryge ordflommen rundt presidentvalgt og krig. Skjønner at det har sammenhenge med handlingen, men det blirntilmtider litt vel mye. Har likte mye av Irving, men denne tror jeg faktisk jeg ville likt langt bedre dersom den var strengere redigert/hadde færre sider. Andre av hans bøker - Hotel New Hampshire, feks - var også lang uten at det plaget meg, tvert om elsket jeg den boka.

"Tredje person entall - roman" av Vigdis Hjorth

En svak firer. Det som trekker ned for meg er at alle karakterene rundt Hulda (hovedpersonen) blir litt for grunne, jeg skjønner ikke hvem de er, de har ingen personlighet jeg blir kjent med, de blir som pappfigurer og kulisser. Heller ikke Hulda føler jeg at jeg fikk helt grep på som person - hvem hun er, hva hun mener om ting, hvordan hun ville være dersom jeg traff henne i person. Mulig jeg leste boka dprlig, men dette trakk iallfall ned en del for min del.

Ellers likte jeg jo boka veldig godt, og koste meg med flere smarte setninger og formuleringer, mye humor tross i såre temaer, smarte tanker, gode refleksjoner. Mye grubling uten svar -noe som i denne sammenhengen definitivt er riktig. Jeg liker også dybden i boka, og hvordan det vises at "barn med god oppvekst" - de som tilsynelatende har hatt det ganske greit - likevel kan ha sitt p bære på. I denne sammenhengen handler det om en mor som er såpass ufin og så uforutsigbar insin opptreden mot datteren at det i min mening bør kategoriseres som psykisk omsorgssvikt. Likevel føler jeg at NOE mangler uten at jeg helt kan sette fingeren på det, og dermed blir det ikke mer enn disse fire prikkene stjernene.

Hvorfor? :-)
Hva gjorde at du mislikte den?
Er nysgjerrig fordi jeg har hørt så mye bra om den, og fordi mitt uleste eksemplar står klar i hylla

Årets 51. bok (=lydbok) er "Kjærlighetens galskap" av Matthew Quick.
Denne blei valgt utelukkende fordi eg har lyst å se filmen, men ikkje får meg til å gjere det utan å ha lese boka først. Det er ein av dei få uskrevne reglane eg har og regler skal jo faktisk følgjast. Særlig når det er sine eigne.
Trur eg hadde likt denne boka betre om eg las ho sjølv heller enn å høyre lydbok-versjonen. Rett og slett fordi stemmen gjer meg inntrykk av at hovedpersonen er sinna og gretten, nesten litt skummel, og også litt treig i pappen. Den ydmyke sida hans som skildrast i teksten blir dermed veldig merkelig for meg. Dei gjentatte brøla og heiaropa vert også rett og slett plagsomme og eit skikkeleg irritasjonsmoment