Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialitet - i tillegg til at han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi; "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi**" (2004), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006) og "Det er ikke mer synd på deg enn andre**" (2011). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene hans.)
Av alle bøker jeg har blogget om de siste syv årene, er det knapt noen av mine blogginnlegg som har blitt lest av flere enn "Sjef i eget liv - et bok om kognitiv terapi". Det nærmer seg 20 000 treff, så det er klart at det er noe med denne boka som treffer mange.
"Livet er et usikkert prosjekt" utkom i 2000, men boka er fremdeles i salg. Boka handler om helseangst - hypokondri. Jeg starter med å sitere sluttordet i boka, fordi dette sier så mye om forfatterens prosjekt, hans respekt for mennesker med denne lidelsen og hva det hele handler om.
"Hypokondri er en viktig lidelse. Ikke fordi den er så vanlig, men fordi den illustrerer godt mange av livets grunnspørsmål. Den handler om liv og død, sikkerhet og usikkerhet, tvil, tro og visshet. Den reiser mange av de mest eksistensielle spørsmål. Kanskje er det derfor lidelsen er blitt så mytebefengt? Kanskje er noe av latteren et forsvar mot å ta livets alvorligste spørsmål på ramme alvor? Hypokondri har lenge vært et skjellsord. Hvis en lege sier til pasienten at han har funnet ut hva problemet er, "du lider av hypokondri", så er det sjelden pasienten blir glad og lettet. Den første reaksjonen er ikke "Å, sier du det? Var det det det var? Da er det vel ikke dødelig i alle fall!" Nei, de blir først skuffet eller sint, og tenker at de ikke er blitt tatt på alvor. Jeg håper at denne boken kan være med på avmystifisere og alminneliggjøre lidelsen. Det er vel også blitt klart at en hypokonder ikke innbiller seg symptomene, som alltid er reelle. Subjektive opplevelser kan ikke overprøves. Problemet er mistolkningen av reelle symptomer, katastrofetenkningen og den derav følgende angsten. Vi har alle våre områder i livet hvor vi trenger korreksjon og hjelp. Det er ingen grunn for noen av oss til å føle oss bedre enn andre. Det handler om å ta seg selv og andre på alvor, gjerne med et vennlig smil. Livet er usikkert, urettferdig og tidvis ensomt, men samtidig det beste vi har!" (side 156)
Kognitive strategier handler om å unngå unødige bekymringer, fordi disse alltid fører til redusert livskvalitet. Det handler om å skjelne mellom ekte problemer, som de fleste av oss takler i store mengder, og tenkte problemer, som ofte er et resultat av katastrofetenkning. Det er så og si umulig å gjette seg til hvilke katastrofer som kan komme. Derfor gjelder det å ha det så godt som mulig i forkant, slik at vi takler de ekte katastrofene når de kommer. Hvis de kommer ...
Innledningsvis i boka tar forfatteren for seg de vanligste tankefeilene vi mennesker gjør. Den vanligste er alt-eller-intet tenkning, også kalt svart-hvitt-tenkning, hvor alle grånyansene forsvinner. Dette er en tenkning som ofte saboterer en hver form for fremskritt når vi prøver å kvitte oss med dårlige vaner. Du er i ferd med å slutte å røyke, og får en sprekk. Dermed skrinlegges hele prosjektet fordi du jo har mislykkes ... Katastrofetenkning er en annen tankefeil - dvs. at vi tror det verste først. Dette kan være angstutløsende i seg selv. Kikkertsyn er en tredje tankefeil, der vi forstørrer og forminsker ting. Personalisering handler om at nøytrale begivenheter blir tolket å skyldes oss selv.
Hvorfor får noen store psykiske og sosiale problemer? spør Wilhelmsen. Noen av svarene finnes i genene våre, og andre finnes i oppveksten vår, dvs. det miljøet som har preget oss. Noen er sårbare, mens andre er mer robuste og tåler mer. Mens den tradisjonelle psykoterapien har vært opptatt av å finne frem til underliggende årsaker langt tilbake i tid, handler kognitiv terapi om noe annet. Visst kan det være viktig å kjenne til pasientens bakgrunn for å forstå hans problemer, men dette er mer å betrakte som et bakgrunnsteppe enn noe annet. Som han sier: "Det er viktigere å utforske hvem pasienten er, enn hvorfor han er blitt slik." (side 23) Vi er uansett ikke dømt til å fortsette i det sporet vi er kommet inn i.
"En ikke uvanlig misforståelse er at kognitiv terapi er en overfladisk, kald terapiform, hvor følelsene ikke tas på alvor. Noen tror også at det kun er en intellektuell lek med ord. Årsaken er kanskje at selve teorien på mange måter virker enkel, forståelig og lite mystisk, nærmest som sunt bondevett satt i system. men det er viktig å forenkle ting. Det betyr imidlertid ikke at endring av tanker, følelser og atferd nødvendigvis er så enkelt i virkeligheten." (side 24)
Det krever langvarig trening å endre gamle og inngrodde vaner. Det er ikke gjort i en håndvending.
Wilhelmsen påpeker at mange pasienter med angstsymptomer har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet. Det blir overmåte viktig å vite 100 % at man er frisk, hvilket i det virkelige liv er en umulighet. Vi må ganske enkelt akseptere at det er mye vi ikke vet og aldri kan få 100 % visshet om. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi alle skal dø en gang. Vi vet bare ikke når. Men dersom vi skal tenke på dette hele tiden, blir livet nesten ikke til å holde ut.
"Kommer jeg til å dø av en ulykke eller sykdom? Slike spørsmål har et svar som ligger i fremtiden, og er prinsipielt umulig å besvare. Vi må ha vår tro, livsholdning og håp, men fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikker. De fleste avgjørelser her i livet må vi ta under tvil. Når vi velger yrke, bosted eller ektefelle, kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et lykkelig valg. For noen er livets usikkerhet vanskeligere å forhold seg til enn for andre. Dersom problemene omfatter de fleste områdene i livet, kan det føre til generalisert angstlidelse. Hos andre slår det kun ut i spesielle situasjoner, for eksempel når man skal ut å fly, i form av flyskrekk, eller delta i et selskap, som sosial angst. Det er ikke rart at hypokondri fins. Grunnen til at man har helseangst er at helsen er utnevnt til et spesielt viktig livsområde. Det dreier seg tross alt og liv og død. Da kan det synes unaturlig å slå seg til ro med noe mindre enn full sikkerhet. Det er imidlertid ingen medisinske tester eller undersøkelser som er 100 % sikre ..." (side 34)
Hvordan kan man øve seg til å akseptere livets usikkerhet? Vel, det er dette denne boka handler om, og som Wilhelmsen skildrer ved å trekke frem en rekke pasienthistorier. En av pasientene hans fulgte nærmest manisk med på pulsen sin av frykt for at hjertet skulle slutte å slå. En generell innføring i hva som rent faktisk skjer når hjertet slutter å slå, noe som ikke skjer ved at hjertet langsomt slutter å slå, var med på å få pasienten til å skjønne at det å følge med på pulsslagene i grunnen hadde lite for seg i lengden. En annen pasient ble gjennom terapien overbevist om at det finnes så mange sykdommer man potensielt kan bli alvorlig syk av, så det å være opphengt i om man har begynnende symptomer på den spesifikke sykdommen MS (fordi dette tilfeldigvis var den sykdommen pasienten kjente mest til) var et skudd i blinde. For andre førte erkjennelsen av en angstsykdom til bedring, og til at det var mulig å iverksette øvelser som førte til mer mestring og bedring av livskvaliteten.
"Jeg gir sjelden råd til folk. Ansvaret for meg selv skal jeg ta. I andres liv skal de selv ha all ære hvis det går bra, men de må også selv ta ansvaret hvis de gjør ukloke valg. Min oppgave er å være en fornuftig samtalepartner, en som sjekker at de tar sine avgjørelser på et best mulig grunnlag, og sikrer at de har tenkt gjennom både alternativer og konsekvenser. Ett råd gir jeg imidlertid: Vær så nøktern og pragmatisk som mulig!" (side 50)
Hjelper det å bekymre seg? Hvis datteren din skal med et langdistansefly til Australia, og du selv har flyskrekk men ikke hun ... Hjelper det din datter at du konsentrerer deg hardt om å bekymre deg hele tiden mens hun er oppe i luften? Kan du ved hjelp av tankens kraft forhindre at flyet detter ned? Detter flyet ned dersom du ikke bekymrer deg veldig? Bare ved å tenke høyt rundt slike spørsmål, skjønner de fleste hvor bortkastet det faktisk er å bekymre seg på denne måten.
Det er livreddende å være i stand til å føle angst i truende situasjoner. Mennesker med panikkangst-anfall har imidlertid "too much" av de vanlige fight & flight-greiene. Kognitive terapi er svært effektiv ved panikkanfall, og målsetningen er klar: anfallene skal bort. (side 69) Når pasienten erkjenner sin egen amatørstatus mtp. tolkningen av trusselbildet, er mye gjort. Noen pasienter tror at smerter i mellomgulvet skyldes vondt i leveren eller gallestensanfall. Men hvordan kan de vite det? Andre ganger må man innse at man ikke kan fly til legen hver gang kroppen gir noen nye symptomer av uspesifikk karakter. Wilhelmsen legger opp til at pasienten skal finne frem til et balansepunkt som han kaller "norsk standard". Noen ting må man gå til legen med, mens andre ting må tas som de vanlige variablene i livet, dvs. vondter som ikke er ensbetydende med alvorlig sykdom og som er av en slik karakter alle har i større eller mindre grad i løpet av sitt liv.
I et av kapitlene i boka tar Wilhelmsen opp hjelper-syndromet. Dette handler om mennesker som er livredde for ikke å bli likt av absolutt alle. Problemet er bare at ingen blir likt av alle. Det er faktisk helt normalt at ca. 80 % av alle dem du møter liker deg, mens resten misliker deg. Grunnene kan være mange - de kan være gode eller mindre gode - men de er likevel ikke noe man får gjort så mye med. Dersom man likevel strever for å likt av alle, ender man gjerne med å slite seg fullstendig ut.
Et grunnprinsipp i all angstbehandling er eksponeringsterapi. Eksponeringen må gradvis trappes opp, og deretter repeteres. Spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" er dessuten viktig for å få pasienten til å reflektere over eget tanke- og atferdsmønster.
"Livet er et usikkert prosjekt" er en slik bok som jeg vil anbefale alle som ønsker å vite mer om mekanismene bak spesielt helseangst. Dersom du skulle ønske å lese mer dyptpløyende om kognitiv terapi, tror jeg likevel at jeg vil anbefale deg å lese "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" først. Herværende bok krever etter mitt syn at man vet litt mer om kognitiv terapi eller kognitive strategier på forhånd. Ellers tror jeg kanskje at noe av stoffet kan bli litt vanskelig tilgjengelig. Fremstillingen bærer for øvrig preg av en dyp respekt for pasientene. Alle eksemplene bidrar til å gjøre stoffet levende og interessant. For alle som enten sliter med angst selv eller kjenner noen som gjør det, bidrar bøker som dette til å øke optimismen rundt at det faktisk er hjelp å få. Jo tidligere man oppsøker hjelp, og jo åpnere man er for at en behandler kan ha andre innfallsvinkler til det man står oppe i, desto enklere er det å få den hjelpen som er nødvendig for å endre tidligere fastgrodde tanke- og atferdsmønstre. Jeg håper at jeg en dag skal få oppleve å overvære et foredrag med Ingvar Wilhelmsen! Det var nære på i forrige uke, da han opptrådte på Litteraturhuset i Bergen. Some day ...
Jeg anbefaler Ingvard Wilhelmsens bøker på det varmeste! Også denne!
Einar Øverenget (f. 1964) er en norsk filosof, forfatter og foredragsholder. I følge Wikipedia arbeider han med spørsmål knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og anti-korrupsjon i en rekke norske og internasjonale selskaper. Han har doktorgrad i filosofi fra Boston College, og har flere bøker bak seg - blant annet "Hannah Arendt" (2001), "Eksistens" (2003), "Å bli sin egen venn" (2004), "Lykkens filosofi" (2006), "Livets øyeblikk" (2007) og "Hemmeligheter" (2009). "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer" utkom i 2014. Han var for øvrig en av de sakkyndige vitnene i rettssaken mot Anders Behring Breivik.
Alle som befatter seg med ledelse, mennesker og forvaltning av samfunnsverdier bør interessere seg for etiske dilemmaer, tenker jeg. Som forfatteren selv sier det: " ... systematisk etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap som evner å legge til rette for utvikling ..." Men dette skjer ikke av seg selv.
Det er en viktig forutsetning at mennesker ser seg selv og andre som ansvarlige for sine handlinger, at mennesker utfordrer egne og andres beveggrunner, at mennesker styrer unna begrunnelser som fritar den enkelte for ansvar og at mennesker er villige til å begrunne sine handlinger med utgangspunkt i noen grunnleggende etiske prinsipper. Boka er bygget rundt disse fire faktorene.
Etikk handler ikke om å være snill, og noen ganger vil en etisk forsvarlig handling også kunne ha negative konsekvenser for andre. Dette kan komme på spissen der flere hensyn stilles opp mot hverandre.
Bokas tittel er "Helstøpt" og underveis stiller Øverenget spørsmål om hva det vil si å være et helstøpt menneske. Det handler ikke om å være perfekt.
"Jeg tenker at et helstøpt menneske er helstøpt i sin menneskelighet: Det må ha et bevisst forhold til å ta valg, og det må betrakte seg selv som ansvarlig for de valg som tas. Å være et helstøpt menneske handler i stor grad om å ha integritet." (side 14-15)
Å være et helstøpt menneske handler ikke om å være uten tvil. Man må imidlertid være villig til å utforske tvilen og reflektere seg frem til et valg. Det hører med å utfordre egne motiver. Hvorfor gjør man det man gjør? En og samme handling kan derfor være etisk riktig dersom motivene er "riktige", mens den kan være feil dersom motivene er f.eks. egennyttige eller hevnaktige. Som forfatteren sier: "Man blir aldri ferdig med å oppdra seg selv." (side 19)
"Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk - og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler." (side 27)
Det som setter mennesket i stand til å styre seg selv, er frihet.
Underveis kommer Øverenget med mange eksempler. Som legesekretæren som oppdager at bestevenninnen er blitt sammen med en av legekontorets pasienter som hun vet er HIV-smittet. Hva gjør hun? Advarer hun venninnen? Hvilke hensyn teller mest? Taushetsplikten eller hensynet til venninnen? I et annet eksempel forteller en medarbeider at han har fått tilbud om jobb hos konkurrenten, men vil takke nei. Du vet at det er nedbemanning på gang i firmaet og at vedkommende mest sannsynlig vil miste jobben. Hva gjør du? Forholder du deg til munnkurven du har fått fra styret, eller forteller du vedkommende at han/hun bør takke ja til jobben likevel, fordi han/hun ellers risikerer å bli arbeidsledig i løpet av kort tid? Og hva med de andre som evt. ikke får denne tilfeldige fordelen? Er det riktig at kun denne ene skal få denne fordelen?
"Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner - friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv." (side 35)
Det at en handling er lovlig gir i seg selv ingen garanti for at den er akseptabel. "Det er mye som er lov, men ikke alt er like klokt eller like tillitsvekkende", skriver forfatteren på side 42. Et eksempel er en lærer som går ut i media og inntar standpunktet at hasj burde legaliseres. Det er ikke ulovlig å mene dette, men er det lurt å gå ut med dette offentlig? Samsvarer slike uttalelser med det man bør kunne forvente fra lærerstanden?
"Moral handler om de oppfatningene mennesker har om rett og galt, om karaktertrekk, idealer, holdninger og handlingsmønstre - om hvordan vi faktisk er mot hverandre, og hva vi faktisk gjør. Etikk dreier seg om å reflektere over disse oppfatningene for å finne frem til hva man bør gjøre. Etikk handler om å forsøke å begrunne sine oppfatninger på en saklig måte." (side 49)
Man kan ha lyst til å gjøre noe spesielt, og etikken handler om å reflektere over om man bør gjøre det. "Det gode liv handler ikke kun om å gjøre alt man har lyst til, det handler like mye om å utfordre seg selv og de lystene og ønskene man måtte ha. Det er i denne sammenheng etikken har sin plass." (side 54)
Underveis kommer Øverenget inn på rettssaken mot Adolf Eichmann i 1960, og ondskapens problem. Han viser til Hannah Arendts opptatthet av å forstå den ondskapen som utfoldet seg i Hitlers regime.
"Vi mangler begreper for denne ondskapen, mente hun - ikke fordi den var så grusom, men fordi den var utført av mennesker uten annet motiv enn å være lovlydige og pliktoppfyllende. Ondskapen var uten sidestykke, men menneskene som sto bak den, var ganske alminnelige. kan det være at Eichmanns ondskap utfordret vår tradisjonelle oppfatning av ondskapens opprinnelse?" (side 63)
Ansvarlighet er et viktig stikkord innenfor etikkens verden. Når vi benytter strategier for å frita oss selv for skyld, bør vi være på vakt overfor våre egne beveggrunner. "Det var jo lov; jeg følte at det var rett; vi har alltid gjort det slik hos oss; alle andre gjør det. Det er forskjellige måter å si: Jeg gjorde det nok, men jeg valgte det strengt tatt ikke. Det er sterkere krefter som styrer - så ikke hold meg ansvarlig." (side 80)
Et prinsipp som står meget sterkt innenfor etikken, er likhetsprinsippet. Like tilfeller bør behandles likt. Og når vi ikke gjør det, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem. Likhetsprinsippet kan også innebære forskjellsbehandling. Hva er rettferdig? Finnes rettferdighet? Hva er det relevant å ta hensyn til?
Et annet viktig prinsipp er offentlighetsprinsippet (eller "VG-testen" som jeg pleier å kalle det). Er jeg villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Hvordan vil saken ta seg ut på forsiden av VG i morgen? Står saken seg da? Hvis svaret er nei, er dette et viktig signal om at man bør tenke seg godt om en gang til. Det kan rett og slett hende at man er i ferd med å ta en uklok beslutning. (side 103*)
Hvis man er fristet til å lyve eller gjøre noe ulovlig (f.eks. jukse), bør man stille seg spørsmålene: Kan jeg ville at alle andre også lyver? Kan jeg ville at alle andre jukser? Hva slags samfunn vil vi få dersom alle jukser og lyver hele tiden? Vil jeg være en del av et slikt system?
Noen ganger står vi overfor to handlingsalternativer, der det å ikke gjøre noe er ett av dem. Man kan altså ikke komme seg ut av situasjonen ved ikke å gjøre noe, siden dette er ett av alternativene.
"Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil. Feilfrie mennesker finnes ikke. Men et helstøpt menneske forsøker å være helstøpt i sin menneskelighet. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke la seg fullstendig styre av indre krefter eller ytre press. Det handler om å ha integritet." (side 125)
Men dette skjer ikke av seg selv, men krever kontinuerlig refleksjon. På denne måten kan vi frigjøre oss og skape rom for valg, og dette er en positiv form for selvopptatthet. "Det handler om å ta seg selv på alvor, og sette krav til seg selv som man også mener er rimelig for andre. Disse kravene hjelper oss å bygge en felles verden. Menneskelig integritet er derfor en viktig forutsetning for å skape et velfungerende fellesskap." (side 125-126)
Et helstøpt menneske tar ansvar for sine handlinger og skylder ikke på andre, man gransker sine beveggrunner for de valgene man gjør og lar ikke seg selv slippe unna med bortforklaringer, man unngår de røde flaggene (eks. "alle andre gjør det", "det er ikke ulovlig" etc.) og man stiller samme krav til seg selv som til alle andre.
"Helstøpt" er en innsiktsfull bok om etikk, skrevet av en forfatter som både er pedagogisk og praktisk i sin tilnærming til stoffet. Boka inviterer til refleksjon uten at forfatteren trer fasitsvar over hodet på leseren. Boka er lettlest og jeg ble raskt så fanget at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men leste den fra perm til perm i løpet av en ettermiddag. Etikken har for øvrig kommet for fullt inn i alle profesjoner, og i mitt eget yrke er den en selvfølgelig del av etterutdanningen. Jeg har et sterkt ønske om å få høre Einar Øverenget "live" en gang, fordi dette vil gi enda en dimensjon til stoffet. Det er dessuten viktig å ha etikken med seg når man skal bygge en ny organisasjonskultur.
Jeg anbefaler denne boka sterkt!
Kan du utdype? Hvorfor? :-) Har denne på hylla, nemlig, med planer om å lese. Har hørt så mye bra og så nye dårlig at jeg nesten må oppleve denne selv. Kan altså ikke argumentere med deg, men syntes en bokanmeldelse bestående av ett ord, "Sprøyt!" blir litt for dårlig.. M
Jammen godt vi er forskjellige :-)
Denne boka begynte bra, syntes jeg. Tenkte dette skulle bli en munter og koselig bok. Og det var det. En stund. Så ble vitsene gamle og forutsigbare. EMMA ditten og datten. DEXTER ditten og datten. Sammen. Ikke sammen. Bare venner. Mer enn venner. Vil ha deg. Vil ikke ha deg men vil ikke at noen andre skal ha deg. Kjærester. Ikke kjærester. Meant to be. Eller ikke. Av og på og av og på. Igjen og igjen og igjen og dette bare varer og varer og varer... Iallfall til og med side 300-og noe for da gadd jeg ikke mer. Kanskje er jeg i ferd med å bli en gretten kjerring.. For denne boka er i utgangspunktet godt likt men for meg blir det altfor mye av altfor lite. Altså for mange sider med altfor lite handling i
Da jeg leste om denne boka fikk jeg for meg at det var en ungdomsbok, men det er altså Voksenlitteratur? :-) er i såfall enormt keen på å lese! :) (ikke at bøker rettet mot ungdom nødvendigvis ikke er bra, altså)
Det begynner å bli noen år siden jeg leste Paul Austers (f. 1947) memoarbok "Vinteropptegnelser" (2012). Jeg ga boka toppkarakter. Boka er meget spesiell og jeg lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese boka om igjen.
"Report from the Interior" utkom i 2013 (og på norsk i 2014), og også den handler om forfatterens liv. Boka fikk så lunkne kritikker at den har blitt liggende ulest helt frem til nå. Det var nyheten om en ny bok - "4 3 2 1" - som fikk meg til å finne frem "Rapport fra det indre", og omsider få lest den. La meg si det sånn: jeg ble skuffet over denne boka. Den første tredjedelen av boka kjedet meg, men den kom seg etter dette og da var det heldigvis noe stigning i programmet. Jeg satt igjen med en følelse av at dette var den delen av memoarprosjektet "Vinteropptegnelser" som ble til overs, og jeg opplevde heller ikke denne boka som så personlig som den første. Dette på tross av at vi i "Rapport fra det indre" får vite om sengevæting, om utenforskapet når man vokser opp og er mer begavet enn omgivelsene og om den turbulente tiden før han giftet seg med sin første kone.
Mens jeg i "Vinteropptegnelser" ble besnæret av fortellerstilen, der fortelleren omtaler seg selv som "du", var denne du-formen en smule irriterende og kunstig i herværende bok. Likevel bør ingen være i tvil om at Paul Auster er en fantastisk forteller! Litt strammere regi av boka kunne likevel ha gjort seg.
Frykten for polio i 1952, som Auster nevner i sin bok (side 62 flg.), har Philip Roth skrevet inngående om i sin roman "Nemesis". Men der Roth i tillegg beskriver et jødehat i New York i den forbindelse, der skriver Auster stort sett om frykten for å dø eller ende som krøpling for livet. Bevisstheten rundt egen jødedom våknet noen år senere, og skyldtes nok at foreldrene var sekulære og ikke fulgte noen form for jødiske tradisjoner.
"Brukte hun ordet antisemittisk? Det kan du ikke huske, men meningen var tydelig nok: Å være jøde var å være annerledes enn andre, å skille seg ut, å bli sett på som en outsider. Og du, som inntil da hadde oppfattet seg selv som amerikaner tvers igjennom, like amerikansk som noen passasjer om bord på Mayflower, forsto nå at det fantes folk som mente at du ikke hørte til i deres nærhet, at du ikke var helt hjemme selv i ditt eget hjem." (side 67-68).
Siden skulle Paul Auster utmerke seg som et svært lesende barn på skolen. Så mye leste han at en lærer en gang trodde at han bløffet da han viste frem leselisten sin, og hang ham ut foran klassen hans. Opplevelsen ble skjellsettende. Like fullt - han fortsatte å lese, samle på bøker og skrive små historier og dikt, fullstendig uvitende den gangen om at han senere ikke skulle gjøre annet ...
Det Paul Auster skriver om å føre dagbok, fant jeg glitrende og tankevekkende:
"Du prøvde å begynne på en dagbok da du var atten, men du holdt opp etter bare et par dager med en følelse av ubehag og forlegenhet og usikkerhet rundt formålet med prosjektet. Inntil da hadde du alltid sett på det å skrive som noe som beveget seg fra det indre og utover, et forsøk på å nå ut til andre. De ordene du skrev var beregnet på en som ikke var deg, et brev som skulle leses av en venn, for eksempel, eller en stil som skulle leses av læreren som hadde gitt deg oppgaven, eller når det gjaldt diktene og fortellingene dine, en ukjent person, en fremmed hvem som helst. Problemet med dagboken var at du ikke visste hva slags person du henvendte deg til, om du snakket til deg selv eller til en annen, og hvis det var deg selv, så virket det underlig og forvirrende, for hvorfor bry seg med å fortelle ting til deg selv som du allerede visste, som du nettopp hadde opplevd, og hvis det var en annen, hvem var i så fall vedkommende, og hvordan kunne henvendelser til en annen oppfattes som en dagbok? Du var for ung den gangen til å forstå hvor mye du kom til å glemme - og hvor fastlåst i nuet til å innse at den personen du skrev for, faktisk var ditt fremtidige selv. Så la du dagboken på hyllen, og litt etter litt, i løpet av de neste syvogførti årene, gikk nesten alt tapt." (side 160-161)
Siste del av boka er viet forholdet til Paul Austers første kone, fortrinnsvis før de giftet seg og befant seg i hhv. Paris og New York på slutten av 1960-tallet. Det som gjorde ham i stand til å huske så mange detaljer fra den første turbulente tiden i deres forhold, som var preget av lange perioder med atskillelse, var noen brev som han fikk tilgang til mens han holdt på med "Vinteropptegnelser". Mye av dette er absolutt interessant, men jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av at det ikke helt hørte med i bokprosjektet nærmest ordrett å gjengi høyst personlige brev dem i mellom. Særlig ikke fordi andre partier i boka inneholder side opp og side ned om filmer som har gjort inntrykk på ham. Hvorfor han har valgt å sette sammen en bok med tre så umake deler, skjønte jeg egentlig ikke.
Alt i alt er dette en nokså rotete bok, som begynner med et forsøk på å rekapitulere en barndom for å finne ut hva som gjorde at han ble den han ble, nemlig et skrivende menneske. Det som likevel er interessant er opplevelsen av hva som preger et kunstnersinn eller et menneske som er over gjennomsnittlig begavet. Det handler mye om et utenforskap, om ensomhet og følsomhet, om mange indre liv-opplevelser, om et menneske som er mer tenksom enn andre, om depresjon ... Der noen kanskje bare ser "navlebeskuelser", der ser andre menneskelig dybde og innsikt i hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Noen mennesker, og gode forfattere i særdeleshet, evner som regel å sette ord på ting på en slik måte at alle vi andre skjønner sammenhenger vi antakelig ikke hadde skjønt på egen hånd. Akkurat dette klarer Paul Auster i denne boka også, selv om den som sagt fremstår mer rotete og ustrukturert enn hva han vanligvis er kjent for. Jeg er uansett glad for at jeg leste denne boka!
Helt bak i boka er det inntatt en hel del bilder fra den tiden Paul Austers liv refererer seg til. Jeg tenker at disse bildene ville hatt større relevans dersom de hadde kommet underveis i boka.
Dette er en bok for spesielt interesserte. Paul Auster-fans bør selvsagt vurdere å få den med seg!
Poetisk språk, vakre skildringer, lavmælt og rolig fortellerstil... Ting jeg vanligvis setter pris på. Satte pris på det her også, men da det etter 200 sider egentlig ikke har hendt så mye blir det rett og slett for treigt. Det skjer ting, joda, men dette er ikke nok til å holde interessen min i så mange sider.
Vi følger "bestefar" som går av med pensjon etter litt over 30 års arbeid på toget mellom Oslo og Stavanger. Vi får innblikk i pensjonisttilværelsen, livet med kona, med barna, broren, med sykdom... Slik jeg ser det står "det usagte" sentralt her. Ting en vet om, ting som merkes, men som en ikke nevner... Egentlig en fin bok altså, men jeg kan ikke gi mer enn 2,5 når jeg hørte utålmodig gjennom utelukkende for å bli ferdig og kunne finne en ny lydbok.. Ofte trekker det språklige ned for min helhetlige vurdering av en bok, her er det motsatt. Språket er svært bra, men det som formidles av dette flotte språket blir for tynt, i min ydmyke mening.
Kan samtidig nevne at jeg likte boka "Over det kinesiske hav" av samme forfatter mye mer enn denne boka..føler jeg vil nevne det fordi jeg ikke liker å skrive så "negativt" om bøker da jeg har enorm respekt for forfatteren som har lagt sjela si i boka...
Får meg ikkje til å trille terning... Gjer nesten alltid terningkast til romanar, men har lita erfaring med å lese essay og føler meg ikkje kompetent. Dessuten syntes eg heile idéen bak denne boka, og ikkje minst gjennomføringen av ideen, er såpass genial og flott at eg ikkje klarer å vere heilt objektiv uansett.. Så eg skriv heller litt om korleis EG opplevde denne boka (lydbokversjonen, Storytel)
Ei original lita bok om det å vere eit menneske, om livet, og døden, og einsemd, kjærleik,.. Og mykje meir kjem frem når vi følger Kristopher Schau gjennom ein vinter og vår kor han deltar på kommunale gravferder (gravferder kor den daude ikkje har nokre pårørande som stiller opp...). Foruten det nevnte får vi også eit innblikk i korleis besettelser kan utføres når ingen er der for å sjå og høyre. Sjeler ein likevel musikk? Kva slags tale skal presten helde? Kan ein ha begravelse uten å utføre preken og song? Kva seier ein om eit menneske som ingen kjem for å ta farvel med? Kven er desse menneska?
Hadde ikkje forventa at dei mindre enn 100 sidene skulle by på såpass mange smarte tanker, djupe betraktninger og originale refleksjonar...
Årets 25. bok: " På vegne av venner", av Kristopher Schau
Årets 24. bok: "Size zero", av Victoire Dauxer
Denne ble utgitt i år, og for meg som ikke er særlig mote-interessert var verken modellens eller forfatterens navn noe jeg kjente igjen. Men det er altså den franske supermodellen Victoire Dauxerre som har skrevet denne boka. En selvbiografisk roman om hvordan hun som 17-åring oppdages av en modellspeider og får en lynkjapp start på karrieren. Like lynkjappt utvikler hun alvorlige spiseforstyrrelser. Hårreisende å lese om hvordan ingen griper inn, og hvordan hun nærmest roses for sin "disiplin" og "profesjonalitet". Dette er en rå, gripende og ærlig bok som handler om langt mer enn moteindustrien.
Forfatteren er ærlig, og modig som faktisk tørr å stå frem med det hun gjør... Motebransjen er neppe den letteste å omtale såpass ærlig og brutalt som det hun gjør. Hun lykkes også i å vise flere aspekter ved sykdommen, om alt den stjeler, om hvor mye den koster og hvor umulig den er å komme seg fra. Jeg har imidlertid to ting å rette pekefingeren på:
1)det burde komme tydeligere frem at motebransjen alene ikke er nok til at noen utvikler anoreksi. Forfatteren nevner veldig kort at hun hele livet hadde en slags udefinert uro og angst, og et ekstremt behov for å være best i de tingene hun valgte seg ut. Dette står svært sentralt i en spiseforstyrrelsesproblematikk. At hennes tilværelse som modell utløste sykdommen er det ingen tvil om, men det lå allerede noe der som nok gjorde henne mer utsatt enn enkelte andre.
2) det beskrives ganske nøyaktig hva hun spiste, hva hun utgikk, og vekten nevnes ganske ofte med tall. Dette kan, dessverre, virke veldig uheldig på enkelte lesere... Det er selvsagt ikke hensikten å skull påvirke noen i feil retning, men innblikk i akkurat slike ting som antall kilo og hva måltider bestå av er verken nødvendig eller heldig i denne forbindelsen fordi folk er veldig lettpåvirkelige, særlig "de typiske" leserne av en slik bok som gjerne har eller har hatt liknende problemer selv
Jeg hørte denne på storytel, lest på engelsk. Meget solid lydbok. At det ikke blir mer enn 3 stjerner skyldes ikke at boka er dårlig mtp innhold og handling, for jeg ble veldig revet med her og hørte ut denne boka på bare 2 dager (nesten 10 timer lydfil...!). Det som hindrer høyere rating er den litterære kvaliteten som ikke er all verdens, og dessverre trekker det ned da språk, formuleringsevne og den slags har mye å si for hvordan jeg bedømmer bøker. Men her er det heller ikke en "profesjonell forfatter" som skriver så å forvente noe mer er heller ikke riktig. Likevel må det tas med i en vurdering av boka. De tre stjernene er altså sterke og skinnende..
Mamma, pappa, storebror, lillebror, lillesøster. Et selvmord. Ti år senere preges alle familiemedlemmene fremdeles av den av dem som valgte bort livet. Vi følger en og en av karakterene gjennom en kort tid satt til ti år etter selvmordet. Tematikk : døden, skyld, skam, sorg, relasjoner, ansvar
Denne boka leste jeg ut på dagen. Ble skikkelig fenget og engasjert. Foruten at karakterene engasjerte meg, er språket nydelig, formuleringene smarte, og boka er bygget opp på en måte jeg elsker - korte kapitler, korte og presise setninger. Her sies utrolig mye med få ord.
Denne boka er virkelig sterkt undervurdert her på bokelskere.no... På goodreads.com har den,over 4,5 (av 5) stjerner, noe som stemmer mye bedre med hvordan jeg opplevde denne perlen
Og likevel leste du alle 430 sidene! Godt gjort, jeg hadde gitt opp myebtideligere, livet er for kort til å lese dårlige bøker. Flirer litt for meg selv her, fordi jeg kjenner meg så igjen når det gjelder å irritere seg over den slags setninger.
Denne vakre godbiten av ei bok las eg ut same dag som eg fekk ho. I dag. Og ho kjem garantert til å tas fram att ganske ofte, klarte nemlig ikkje å lese uten å lage altfor mange eseløyrer, for her var det så mykje som bør lesast ein gong eller førtitre til.
Med andre ord kan eg på det sterkaste anbefale denne boka. Ein bok ein fort kan lese ut, men som ein aldri kan bli ferdig med
En far dør, en mor blir syk av sorg, en tynn og streng tante flytter inn og en en ung gutt preges sterkt av livet som har tatt en uventet endring, eller, flere endringer kan en vel si. Vi følger hovedpersonen gjennom barne-og ungdomsårene.
Saabye leverer igjen. Denne gang sitter jeg imidlertid igjen med mange ubesvarte spørsmål etter å ha lagt den bort. Ting er ikke krystallklart her angående flere hendelser, hva hendte egentlig?? Er minnene hans uklare, dikter han ting opp med vilje, er enkelte ting for vanskelige å snakke om? Kanskje en kombinasjon?
At ting til tider må tolkes, eller forbli ubesvart, er ikke noe jeg anser som negativt. Av og til trenger man slike bøker også, bøker med åpne muligheter, bøker som lar leserens egen fantasi og tanker spille en rolle. Dette er en bok jeg kommer til å lese igjen senere, for jeg er nesten hundre prosent sikker på at jeg vil oppleve den annerledes ved en ny gjennomlesing. Med andre ord er det mange lag i denne boka.
Enn så lenge gleder jeg meg til å se filmatiseringen av denne ganske så snart!
Denne likte eg ikkje i starten, for eg skjønte ikkje at dei to fortellingene ein følger parallellt hang i saman...men når eg tok frem boka igjen ogvgav ho ei ny sjanse blei eg veldig reven med og eg er genuint lei meg for at eg er ferdig med boka no.
Dette er ein herlig miks av drama, fantasy og scifi. Murakamis typiske sære karakterer og skapninger løfter historia betraktelig! Eg er som alltid veldig begeistra over karakterene han skaper og kor gjennomført dei alltid fremstår.
Handlingsmesssig vil eg ikkje seie så mykje, for eg vil ikkje øydelegge noko...men kort sagt følger vi to fortellinger som på et vis heng i saman. Ein slags ingeniør som arbeider med tall havner i ein spesiell og potensiell farleg situasjon då han gjer eit oppdrag for ein eldre mann. Ein mann ankommer ein ny by, her skal han lese drømmer på biblioteket. Andre ting å så fram til: einhjørningar, bibliotek, vald, skugger mer personlighet, spennende bibliotekarer
Eg er såpass begeistra over Murakamis bøker at eg aldri har tenkt på sei som for langdryge, men veit at mange syntes det om dei lengste bøkene hans. Ig sjølv om eg ikkje er enig, så skjønner eg godt kvifor ein kan oppleve det slik. Denne boka er derimot ikkje ein setning for lang! Dei fleste kapitlene er ganske korte, iallfall samenlikna med andre Murakamibøker. Og kapitlene veksler frem og tilbake mellom dei to historiene, noko som for min del, fungerte veldig bra!
Årets syttende bok: "The Strange Library", av Haruki Murakami. Ei kort lita bok som ein fort leser ut på ein times tid. Mykje typisk Murakami mtp sære karakterer og originalt plott. Utypisk Murakami mtp lengden, antall karakterer, og "grad av særhet". Godr språk, god driv, null klisjéer, mange smarte formuleringar, veldig likandes karakterar og rett og slett bra og enkel underholdning. Dette er nok det minst "krevende" eg har lese av Murakami.
Høyrde forresten denne på Storytel. Lest av Kirby Heyborne som gjer ein tåleg bra jobb, såpass at eg er i gang med å finne fleire bøker lest av han
Blir de enda billigere Etterpå?!? Det visste jeg ikke. Men. Har allerede bestilt /holdt av følgende :
Den slemmaste dokka i Drammen
Forbrytelse og straff
Alt inkludert
Alice A4
Og været skiftet og det ble sommer og så videre
Don Quijote
Jobber meg fremdeles gjennom Max, Mischa og tetoffensiven av Johan Harstad. Nesten 1100 sider tar tid.. Koser meg heldigvis med hver eneste side og bruker bevisst tide på å nyte denne perlen av en bok.
På lydbokfronten er jeg ferdig med Anna Karenina, min første russiske klassiker, som falt overraskende godt i smak! Har også hørt "Det angår også deg" og "The Faithful one". Førstnevnte anbefaler jeg ALLE å lese... For ja, alt som står der angår faktisk oss alle.. Her står det så mye mellom linjene om å være menneske at det er umulig å ikke la seg berøre. Sistenevnte, The faithful one var som forventet så som så... Typisk chick flick, forutsigbar, klisjee-fylt, og lite givende.. Mn jeg trengte noe veldig lett å høre på og da falt valget på den. Helt ok.. Men virkelig ikke en bok jeg kommer til å huske og å ha lest. Nå er jeg for så vidt godt i gang med Murakamis "Hard boiled wonderland and the end of the world". En litt annerledes bok til Murakami å være. Er så langt svært begeistret over boka og det er en slik sjelden lydbok som får meg til å gå latterlige omveier hjem fra jobb for å høre litt ekstra...
Og den boka er faktisk veldig verdt å lese! Blandt mine favoritter :-)