Det er alltid interessant å oppdage bøker skrevet av personer som er mer kjent for noe annet enn å skrive litteratur. Altså såkalte "kjendis" forfattere som Gene Hackman er et godt eksempel på siden han er mest kjent som skuespiller i filmer som Unforgiven og The French Connection i tillegg til å være den originale Lex Luthor i tre Supermann filmer. Hans westernroman, Oppgjør ved Morning Peak, er hans første roman som han har skrevet helt alene. Tidligere har han vært medforfatter i tre romaner sammen med Daniel Lenihan.
Et spørsmål mange "kjendis" forfattere møter er om de kan skrive romaner. I hvert fall gode romaner som er verdt å lese, eller om det er kun deres godt kjente navn som selger litteraturen deres for dem. I Gene Hackmans tilfelle så tror jeg hans tidligere erfaring som skuespiller i spesielt westernfilmer og at han skrevet tre romaner sammen med en annen rutinert forfatter har vært en stor fordel for at Oppgjør ved Morning Peak kan leve godt alene uavhengig av forfatterens eget navn.
I denne romanen viser Hackman svært godt at han kan sin western historie og klarer å skildre fenomenet "den ville vesten" som perioden 1848-1890 i USAs historie ofte blir kalt på en enkel, realistisk og oversiktlig måte. For eksempel klarer han å vise de sosiale forskjellene mellom de rike (som ofte eide hele byer eller store gårder som gjorde det bra) og de fattige (som regel fattige bønder, lavlønnete eller arbeidsløse menn og kvinner, indianere) lever i et samfunn der både loven og lovløsheten lever side om side der grensene mellom dem er så å si usynlig. Et sted kunne man være en helt mens man var skurk et annet sted. Også folkevandring etter et bedre liv og gullgraving får også en sentral plass i denne romanen.
Når det gjelder fortellerstruktur og dialog mellom personer i romanen lykkes Hackman som regel veldig godt. Han lar romanen sin være en klassisk hevnhistorie der en gutt som er i ferd med å bli en mann blir vitne til at hans familie blir torturert og drept av en gjeng banditter der han bli den eneste overlevende og sverger hevn overfor de som har ødelagt hans liv. På sin vei til å gjennomføre sin hevn må gutten innom både ærlig arbeid, kjærligheten og mange moralske dilemmaer og erfaringer som han oppnår underveis. På sitt beste er romanen spennende, engasjerende, underholdende og interessant der dialogen fungerer som klassisk western dialog. På sitt verste er det mange treige parter som dessverre er litt for lange og som ødelegger den gode flyten. Spesielt kjærlighetsdialogene mellom gutten og dommerens datter kunne ha vært bedre.
Et minus for denne norske utgaven, som ikke er Hackmans sin skyld, er at oversetteren og forlaget ikke har gjort en sikkelig korrekturvask med oversettelsen før man trykket den ut. For eksempel er mange ord som skal være adskilt fra hverandre blitt skrevet sammen flere steder i oversettelsen. Det er irriterende og ødelegger også lesingen av romanen. Men hva kan man egentlig forvente seg av en roman som koster 149 kroner og er utgitt av et forlag som lever å selge mest ukeblader?
Totalt sett er Oppgjør ved Morning Peak en veldig god westernroman som alle som liker western vil like, selv om den ikke er den beste westernhistorien som er skrevet eller som er filmatisert, og som dessuten er skrevet av en "kjendis" forfatter.
Andre gode romaner som er utgitt av ”kjendis” forfattere som bør sjekkes ut er Murmanskaffæren av Bjørn Kjos (tidligere jageflyver og nå sjef i Norwegian), Kongen av Trond Kirkvaag (komiker) og Bunny Munros død av Nick Cave (musiker).
"rått og råde"
Marianne Augusta siterer Enders spill av Orson Scott Card
19:04, 3. desember 2013 Ingen har det som favoritt.
Enkeltmennesker er frie, unntatt når menneskeheten trenger dem. Kanskje trenger menneskeheten deg. For å gjøre noe. Kanskje trenger menneskeheten meg - for å finne ut hva du eventuelt duger til. Kan hende må vi begge utføre noen avskyelige handlinger, Ender, men hvis det hjelper menneskeheten til å overleve, var vi gode verktøy.
Undertittelen på Mitt grådige hjerte er 4 kvinneportretter. De fire kvinnene vi blir kjent med er Simone de Beauvoir, Karen Blixen, Billie Holiday og Frida Kahlo. Alle fire kvinnene huskes for sin kunst og for å bære sitt hjerte utenpå.
Duckerts utgangspunkt var "å undersøke hvordan tap av kjærlighet kan føre til livskraftig kunst" Om sorg, svik, smerte og de urealistiske forventningene til Den store kjærligheten.
Bokas fire kvinner hadde ulike utgangspunkt, men de hadde alle en sterk vilje og en fascinerende stahet. Alle fire opplevde de kjærlighetsforhold som preget dem og ingen av de fire fikk barn.
de Beauvoir, Blixen, Kahlo og Holiday var alle grensesprengende innen sine sjangere, men også på det personlige plan.De var sterke men også synlig sårbare og selvutleverende. De var selvdestruktive samtidig som de hadde stor livsappetitt. De nøt elskere av begge kjønn, alkohol i store mengder og levde i perioder intenst. Alle fire levde opp til myten om den frie kunstersjel. Enten det skyldes mennenes mangler eller kvinnene selv så er svik, sorg og smerte kilde til mye fantastisk kunst.
Det er spennende med anekdoter og brokker av liv til kjente personer, men det er kunsten de etterlot seg som er mest interessant. Etter å ha lest Mitt grådige hjerte hører jeg nye nyanser i Billie Hollidays sanger, ser nye vinklinger i de Beauvoirs tekster og nye symboler i Frida Kahlos malerier.
Hege Duckert har gjort en bra jobb med å begrense stoffet, ved å personliggjøre tekstene og hun viser oss kvinnene med respekt og varme.
Marianne Augusta siterer Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino
09:57, 27. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Allerede i bokhandlerens utstillingsvindu oppdaget du bokomslaget med den tittelen du søkte. Du fulgte dette visuelle sporet og banet deg vei gjennom bokhadelen, forbi den tette barrikade av Bøker Du Ikke Har Lest, som så bistert på deg fra diskene og hyllene og forsøkte å gjøre deg forlegen. Men du vet at du ikke trenger å føle deg beklemt, du vet at blant disse brer det seg ut hektar på hektar av Bøker Du Godt Kan La Være Å Lese, Bøker Som Er Skrevet For Andre Formål Enn Lesning, Bøker Man Har Lest Uten Engang Å Behøve Å Åpne Dem Siden De Tilhører Den Kategorien Bøker Som Er Lest Endog Før De Ble Skrevet. Og på den måten kommer du deg gjennom den ytre bastionen av bøker, men blir angrepet av infanteriet av Bøker Som Hvis Du Hadde Flere Enn Ett Liv Ville Du Gjerne Ha Lest Disse Også. Men Dessverre Er Nå Engang Dine Levedager Begrensede. Med en rask manøver smetter du forbi dem og havner midt inne i rekken av Bøker Du Har Til Hensikt Å Lese Men Først Burde Du Lese Noen Andre, Bøker Som Er Altfor Dyre Og Som Du Godt Kan Vente Med Å Kjøpe Til De Kommer På Salg Til Halv Pris, Bøker Som Ovenfor Når De Kommer I Billigutgave, Bøker Du Kunne Spørre En Eller Annen Om Å Få Låne, Bøker Som Alle Har Lest. Og Det Derfor Er Som Om Du Hadde Lest Dem Du Også. Etter å ha feid unna disse angrepene, er du kommet deg inn under festningstårnene hvor andre bøker holder stand:
Bøker Du For Lenge Siden Bestemte Deg For Å Lese,
Bøker Du I Årevis Har Jaktet Forgjeves På,
Bøker Som Omhandler Noe Du Holder På Med For Tiden,
Bøker Du Vil Eie For Å Ha Dem For Hånden For Alle Tilfelles Skyld,
Bøker Du Kunne Legge Til Side For Kanskje Å Lese Dem Til Sommeren,
Bøker Som Vekker Din Plutselige, Intense, Og Ikke Klart Berettigende Nysgjerrighet.
Du har altså klart å redusere det ubegrensede antall stridskrefter til en stridsenhet som såmen er stor nok, men som likevel blir underminert av de bøkene som ligger i bakhold: Bøker Du Har Lest For Så Lenge Siden At Det Kunne Vært På Tide Å Lese Dem Om Igjen og Bøker Du Alltid Har Latt Som Du Har Lest Men Som Det Nå Kunne Være På Tide Å Lese.
Hvis en reisende en vinternatt av Calvino er - for meg - et kjærlighetsbrev fra en forfatter til leserne. Calvino utforsker og utfordrer skillet mellom leser og forfatter. Han skriver om å lese og om å skrive, om relasjonen mellom leser og forfatter og om å leve i historiene vi leser.
Store deler av boka er skrevet i andreperson. Da er det jeg som leser som er hovedpersonen! Det er en spennende synsvinkel som få andre forfattere enn Calvino får til.
Calvino tar oss med på en magisk reise hvor han både forvirrer og forløser. Han manipulerer oss mesterlig med språket.
Gjennom 10 romanåpninger i ulike sjangere (men med det samme utgangspunktet -en manns kamp mot ytre fiender) blir vi fanget i Calvinos univers. Hvis reisende en vinternatt er en leken labyrint jeg ikke ville forlate når siste side var ferdiglest.
Å lese denne romanen betyr også at du underveis reflekterer over hvem du er som leser og som menneske. Slik som denne romanen reflekterer over litteraturen.
Marianne Augusta siterer Good omens av Terry Pratchett
20:47, 6. november 2013 Ingen har det som favoritt.
The angel Arizaphel collected books. If he were totally honest with himself, he would have admitted that his bookshop was simply somewhere to store them. He was not unusual in this. In order to maintain his cover as a typical second-hand bookseller, he used every means short of actual physical violence to prevent customers from making a purchase. Unpleasant damp smells, glowering looks, erratic opening hours—he was incredibly good at it.
Marianne Augusta siterer Memoirs of a Dutiful Daughter (Penguin Modern Classics) av Simone de Beauvoir
21:07, 5. november 2013 Ingen har det som favoritt.
As I had failed in my efforts to think without recourse to language, I assumed that this was an exact equivalent of reality; I was encouraged in this misconception by the grown-ups, whom I took to be the sole depositaries of absolute truth: when they defined a thing, they expressed its substance, in the sense in which one expresses the juice from a fruit. So that I could conceive of no gaps into which error might fall between the word and its object; that is why I submitted myself uncritically to the Word, without examining its meaning, even when my circumstances inclined me to doubt its truth. Two of my Sirmione cousins were sucking sticks of candy-sugar: ‘It’s a purgative’, they told me in a bantering tone: their sniggers warned me that they were making fun of me; nevertheless the word they had used incorporated itself into my mind with the sticks of candy-sugar; I no longer liked them because they now seemed to me a dubious compromise between sweet and medicine.
Landets eldste mann er død er en tegneserie laget av krimforfatteren Jørn Lier Horst og tegnserietegneren Jonas A. Larsen. Dette er en historie der Horst lar sin krimhelt førstebetjent William Wisting boltre seg i tegnete ruter istedenfor ren tekst, som er de vanlige møtestedene vi som leser møter han. Derfor virket denne historien både lovende og spennende ved første øyekast. Skuffelsen ble stor da det viser seg at historien føles uferdig når det gjelder både tekst og bilder. Dessuten virket tegneserien rotete og ustrukturert fra første stund, slik at man må holde tungen rett i munnen hele veien. Dette er egentlig litt trist, siden denne historien egentlig har et stor potensial til å bli veldig bra. Men da burde tegneserien kanskje få flere sider enn bare 21 sider i tillegg til en bedre flyt og bedre en bedre slutt som heller ikke slutter brått.
Marianne Augusta siterer Her inne et sted av Roskva Koritzinsky
15:43, 1. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg våkner og er fylt med jord igjen. Svart jord, vevd sammen av en mengde buktende liv; røtter og insekter pløyer seg gjennom tarmenes mørke. Jeg vet jeg har kjent dette tidligere, men husker likevel ikke sist jeg drømte det samme. Knitringen fra etende jordbiller klør mot trommehinnene som et irriterende déjà vu.
Jeg er ikke spesielt fotballinteressert og det er lenge siden jeg holdte med noen spesielle lag. Men jeg har mine "synder" av og til, f.eks. når jeg kommer over kamper spilt av Barcelona, Liverpool, utlandske klubber trent av norske trener og enkelte tippeligalag som fasinerer meg på ulike måter.
Derfor er denne boken interssant å lese, også for de som ikke er fotballinteressert, som gjerne vil vite mer enn bare moderne norsk fotlball i en bok som er lettlest. Her får man i tillegg til dette også vite bakgrunnen av etableringen av klubbene og hvem menneskene bak etableringen og utviklingen av de 16 "beste" norske fotballklubbene som spiller i Tippeligaen 2013. Man får med andre ord et innblikk i sportens utvikling i Norge parallelt med Norges egen utvikling som stat før og etter unionsoppløsningen, mellomkrigstiden og krigstidene samt oljealderen. Selv om det siste ikke egentlig er hovedfokuset i boka.
Hvis jeg skal trekke noe minus ved boken, så er et av dem selve tittelen på boka. Mange vil si at ikke alle de 16 lagene som er i Tippeligaen 2013 kan kalles for Norges beste lag. Mange av disse lagene har ikke vunnet serien, Cupen eller andre titler som kanskje gir dem retten til å kalles store utenom etter sesong 2012 og før sesongen 2013 innenfor et geografisk område. Og man kan jo spørre seg om det er virkelig er noen store forskjeller mellom de som spiller f.eks. nederst i Tippeligaen og øverst i første divisjon. I tillegg finnes det mange lag i de nedre divisjonene som har vunnet Tippeligaen og Cupen en gang i tiden.
Derfor burde det kanskje vært skrevet om flere lag enn bare de lagene som spiller i Tippeligaen 2013, f.eks. flere lag fra første divisjon eller lag som har vunnet Tippeligaen og/eller Cupen. Det ville vært veldig interessant å lese også om lagene Fredrikstad, Moss, Lyn, Frigg, Bodø/Glimt, Hødd og HamKam for å nevne noen både for å få bedre geografisk spredning og bedre oversikt sportens utvikling i Norge.
Marianne Augusta siterer En dåre fri av Beate Grimsrud
17:18, 31. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer seg jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.
Marianne Augusta siterer Gå, (eller Kunsten å leve et vilt og poetisk liv) av Tomas Espedal
17:15, 31. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Hvorfor ikke begynne med en gate. Gaten og strekningen jeg gikk frem og tilbake nesten hver dag i mer enn to år. Bjørnsonsgaten, trafikkert og skitten, arbeiderboliger i rekker på hver side av skyggen som ligner en vei, en innfartsåre, blodfattig og kald, et smalt fortau, forbi fabrikkområdene, bensinstasjonen, ned mot Danmarksplass, byens mørkeste lyskryss. En elendig gate, avbrutt av nedslående spor: et døende tre, nedfallstrehuset og en eksosnedstøvet hekk, vinduet hvor hun står og trekker av seg bomullsgenseren.
En elendig gate, min adresse og yndlingsstrekning inn mot byen. (Idag – når jeg bor på den andre siden av byen, i en lys, ren leilighet med terrasse og utsikt over havnen – hender det at jeg tar bussen til Bjørnsonsgaten for å gå ned gaten og den gamle strekningen mot sentrum.) Gaten åpner seg mot yrkesskolen og Krohnsminde til høyre, høyblokkene og Solheimsviken til venstre, jeg passerer kokkelærlingene på steintrappen utenfor skolen, de står og røyker under de hvite, luftige kokkeluene, som om de holder oppe skyene med kokkehodene sine, syv–åtte kokkelærlinger i en rekke ved siden av frisørlærlingene, lett gjenkjennelige på grunn av hårfrisyrene, røde, grønne hårmanker i alle lengder og retninger (en av jentene har barbert bort håret i en skinne fra pannen mot nakken, som om veien fortsetter gjennom hodet hennes) og jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass. Ned under trafikkmaskinen. Til høyre eller venstre i tunnelundergangen? Undergangen deler seg, idag går jeg til høyre, og det må jeg være glad for, i ettertid, at jeg ikke gikk til venstre, for litt lenger ned langs høyreruten, like forbi Forum Kino, etter bakken mot Store Lungegårdsvann, på broen hvor fisken ligger og dør på asfalten, treffer sollyset et trafikkskilt og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse. Den sier ikke annet enn: du er lykkelig. Her og nå. Grunnløst. I dette øyeblikket er du lykkelig, uten grunn, som en gave. Det kan ikke beskrives annerledes. Jeg har ingen grunner til å være lykkelig, er fyllesyk og nedtrykt etterå ha drukket sammenhengende i fire dager, bor alene i et skittent hus i en elendig gate, sover på en madrass, ingen møbler, forlatt av hun jeg trodde jeg skulle klare det sammen med. Jegholder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeide, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? Fordi sollyset treffer et trafikkskilt? Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetterå gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.
Marianne Augusta siterer Memoirs of a Dutiful Daughter (Penguin Modern Classics) av Simone de Beauvoir
17:08, 31. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
No one would take me just as I was, no one loved me; I shall love myself enough, I thought, to make up for this abandonment by everyone. Formerly, I had been quite satisfied with myself, but I had taken very little trouble to increase my self-knowledge; from now on, I would stand outside myself, watch over and observe myself; in my diary I had long conversations with myself. I was entering a world whose newness stunned me. I learned to distinguish between distress and melancholy, lack of emotion and serenity; I learned to recognize the hesitations of the heart, and its ecstasies, the splendor of great renunciations, and the subterranean murmurings of hope. I entered into exalted trances, as on those evenings when I used to gaze upon the sky full of moving clouds behind the distant blue of the hills; I was both the landscape and its beholder: I existed only through myself, and for myself… My path was clearly marked: I had to perfect, enrich and express myself in a work of art that would help others to live.
Marianne Augusta siterer Spør støvet av John Fante
12:15, 28. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
For det er noe som brister, noe som gir etter, plutselig, ett eller anet sted, langt der inne, er det noe som revner, som en demning bryter over og man kan høre det, han kan høre det. Alle sanser er samstemte i ett og samme øyeblikk, stilt inn mot dette ene, mot bruddet. Og det blir helt stille, for dette er øyeblikket hvor alt er fokusert. Selv om man ikke kan fatte rekkevidden av hva som skjer, selv om ord aldri kan beskrive det nøyaktig, vet man likevel hva det er, for dette er endelig, dette er øyeblikket hvor speilet vendes endelig og avgjørende inn mot deg selv, mot ditt aller innerste, og selv om speilet er tomt, selv om du har forlatt speilet, får du likevel se deg selv, i relieff av dine nærmeste, og dermed bryter demningen sammen. Alt begynner å rase, det fosser fram og river med seg trær og hus, mennesker og dyr, vannet farges brunt av jord og grus, for dette er begynnelsen, eller så er det slutten kanskje er det ikke den store forskjellen på de to, men bruddet er endelig, bristen er fullkommen og total og ingen kan være forberedt på dette, for du trodde du var sterk, du har forsøkt å gjøre deg sterk, så er du ikke det likevel, så er du ikke annet enn et menneske, og ingen mennesker er noen gang helt alene, og styrken du har søkt er kun en illusjon, for uansett hvor mye du forsøker å distansere deg vil det alltid komme noen, de vil snike seg gjennom forsvarsverket ditt, bygge bro over vollgraven din og tvinge deg ut av din selvpåførte ensomhet, og så kommer spørsmålet; er man klar til å møte menneskene igjen, er man klar til å miste menneskene igjen? Det er dette som er stormens øye, selve støvets kvintessens, er du klar til å bli forlatt, igjen?
Leseren får servert handlingen med en gang; Vampyrene kommer! Verdens undergang er nær! Til tross for historiens forutsigbarhet er det en spennende fortelling med overraskelser.
Hogan og del Toro har oppdatert vampyrmyten med kjærlighet til utgangspunktet (som Stoker og Polidori). De har lånt flittig fra Lovecraft, Romeros zombier og har kreert noe nytt innen sjangeren.
Disse vampyrene er ekle liklignende monstre som ikke er redde for krusifikser eller hvitløk. De er ikke sexy forføreriske. Vampyrene er som pestinfiserte zombier. Herlig!
Okay, dette er flyplasslitteratur (fort lest og fort glemt), men jeg leste boka i ett og nøt historien. Fortellingen inneholder det obligatoriske kjedelige kjærlighetsdramaet men det er bagateller. Historien anbefales som underholdende spenning.
Marianne Augusta siterer The strain av Guillermo del Toro
11:05, 24. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
“What you fought was a dead man, possessed by a disease.' - Setrakian
'What--like a pinche zombie?' - Gus
'Think more along the lines of a man with a black cape. Fangs. Funny accent. Now take away the cape and fangs. The funny accent. Take away anything funny about it.' - Setrakian”
Marianne Augusta siterer MaddAddam av Margaret Atwood
04:50, 16. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Had she believed all that? Old Pilar's folklore? No, not really; or not exactly. Most likely Pilar hadn't quite believed it either, but it was a reassuring story: that the dead were not entirely dead but were alive in a different way; a paler way admittedly, and somewhat darker. But still able to send messages, if only such messages could be recognized and deciphered. People need such stories, Pilar said once, because however dark, a darkness with voices in it is better than a silent void.
Marianne Augusta siterer MaddAddam av Margaret Atwood
04:49, 16. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
They set out the next morning just at sunrise. The vultures that top the taller, deader trees are spreading their black wings so the dew on them will evaporate; they’re waiting for the thermals to help them lift and spiral. Crows are passing the rumors, one rough syllable at a time. The smaller birds are stirring, beginning to cheep and trill; pink cloud filaments float above the eastern horizon, brightening to gold at the lower edges
Marianne Augusta siterer Dikt, men hvordan skrive dem? av Stephen Fry
01:15, 11. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg har en mørk og skrekkelig hemmelighet. Jeg skriver dikt. Det er pinlig for et voksent menneske å bekjenne noe sånt. Winston Churchill og Noel Coward malte i sine ledige stunder. Når Albert Einstein skulle more seg og slappe av, spilte han fiolin. Hemingway gikk på jakt, Agatha Christie stelte i hagen, James Joyce sang arier og Nabokov fanget sommerfugler. Men dikt? Jeg har en venn som trommer på loftet, en annen har holdt på i årevis med å bygge en båt. Jeg kjenner en skuespiller som er mer stolt av sine attenhundretalls duellpistolkopier som han lager i et lite verksted, enn av sin ridderverdighet. Storbritannia er en nasjon av hobbyister – eksentriske ama- tører, deltidstalenter, selvhøytidelige keramikere og dedikerte autodidakte innenfor hele det menneskelige felt. Men dikt?"
Sist sett
