Mollstemt forfatterskap som ikke bør gå i glemmeboka

Hva som egentlig påkalte min oppmerksomhet da jeg oppdaget denne lille boka, er jeg ikke helt sikker på. Jeg hadde jo aldri hørt om forfatteren og heller ikke om boka, før den plutselig sto der - litt ekstra profilert i en Ark-butikk tidligere denne uka. Den noe spesielle tittelen og et tiltalende ytre på boka fikk meg i alle fall til å ønske å lese baksideteksten. Ordene "et glemt mesterverk fra det 20. århundre", "en av de første betydelige europeiske romanene som reflekterte erfaringene fra holocaust" og "en ekte klassiker i det lille formatet", fikk meg til å tenke at dette er en slik bok jeg nødig ønsker å gå glipp av. Og når The Financial Times at på til har uttalt at "Etter tusenvis av romaner om holocaust kommer endelig en - en av de få - som virkelig utvider vår forståelse", ja, da var jeg ikke sen om å innse at dette var en slik bok jeg rett og slett måtte ha!

Men aller først: hvem er egentlig Hans Keilson? På Wikipedia kan jeg lese at Keilson (f. 1909 d. 2011) var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Aller best kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, en krig hvor han selv var et aktivt medlem av den nederlandske motstandsbevegelsen. Hans arbeid etter krigen har for en stor del bestått i å arbeide med krigstraumatiserte barn - holocaust-overlevende. Dette skrev han et vitenskapelig verk om - altså om traumer og senskader hos barn - som utkom i 1959, og dette anses som en av de viktigste på dette området selv i dag. Boka "Komedie i moll" utkom for første gang i 1947 på tysk med tittelen "Komödie in Moll".

Hans Keilson debuterte opprinnelig som romanforfatter i Tyskland i 1933, men emigrerte til Nederland i 1936 pga. de pågående jødeforfølgelsene i Tyskland, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han overlevde krigen ved å leve i skjul. Foreldrene døde i likhet med så altfor mange andre i Auschwitz ...

Det som har revitalisert Hans Keilsons forfatterskap er at han i 2008 mottok Tysklands prestisjefylte Welt litteraturpris. Dette for et forfatterskap som "helt ned til dens dypeste psykologiske og åndelige forgreininger har utforsket den destruktive impulsen i det 20. århundre". Keilsons forsinkede litterære gjennombrudd kom altså da han nærmet seg 100 år, og rett før han døde - i en alder av 102 år - ble "Komedie i moll" nominert til National Book Critics´Circle Award som beste roman utgitt i USA i 2010.

Handlingen i "Komedie i moll" er meget enkel. Det handler om det nygifte ekteparet Wim og Marie som bor i Amsterdam, og som deltar i motstandskampen mot nazistene. En del av motstandskampen innebærer å ta i mot jøder på flukt fra nazistene, og dette er bakgrunnen for at deres og jøden Nicos veier krysses. Ekteparet skjuler ham på et kvistværelse, og der sørger de for at han får det han trenger for å overleve. Risikoen for å bli oppdaget henger hele tiden over dem, og de er helt på det rene med at selv det minste feiltrinn kan få fatale konsekvenser. Og dette på tross av at alle de kjenner og menneskene i den gata de bor i, må betegnes som "snille" mennesker. Men man vet aldri når Gestapo slår til, og ingen vet hvor lenge man kan utholde tortur uten å røpe hemmeligheter som dette. Til slutt skal det imidlertid vise seg at det slett ikke er ytre farer som er mest påtrengende. Nico blir alvorlig syk, og det er noe så banalt som en lungeinfeksjon som har rammet ham. Dermed kommer det hele på spissen - sammen med en maktesløshet som stiller alt vi forbinder med menneskelighet og respekt helt på hodet.

Denne kortromanen er nokså annerledes bygget opp enn det i alle fall jeg er vant til. På en måte får vi hele "fasiten" eller utgangen av historien presentert allerede i første kapittel, mens resten av romanen handler om hvordan man kom dit. Nederlenderne var blant de mest ivrige i hele Europa til å hjelpe jøder på flukt, og sånn sett handler denne romanen også om noe mer enn denne lille historien. I Amsterdam ble det å skjule jøder fra nazistenes jakt til og med satt i system. Og takket være dette hjertelaget for et folk som nazistene ønsket å utrydde fra jordens overflate, overlevde bl.a. forfatteren selv. I den konteksten blir "Komedie i moll" ekstra sterkt.

Mens jeg har jobbet med denne omtalen, har jeg forsøkt å finne ut om noen profesjonelle bokanmeldere har omtalt boka tidligere - uten å finne noe som helst. Dette overrasket meg! Denne boka fortjener virkelig å få mer oppmerksomhet! Selv har jeg vurdert boka til terningkast fem, og ved denne vurderingen er det både handlingen og det språklige jeg har sett hen til.

I likhet med deg elsket jeg denne boka! Her er min omtale:

Mesterlig av Linn Ullmann!

Linn Ullmann (f. 1966) har tidligere utgitt bøkene "Før jeg sovner" (1998), "Når jeg er hos deg" (2000), "Nåde" (2002) og "Et velsignet barn" (2005). Selv har jeg kun lest "Nåde", en bok jeg - for å være ærlig - ikke hadde særlig sansen for, og jeg har også prøvd meg på en av de andre bøkene hennes uten at jeg fikk lyst til å fullføre. Med denne bakgrunnen satt det faktisk litt langt inne hos meg å gi meg i kast med hennes nyeste bok "Det dyrebare". Og så ble jeg altså så bergtatt fra første side at det var en pine å måtte gå på jobb innimellom lesningen ... Min påstand er at "Det dyrebare" er stor, stor litteratur!

I bokas åpningsscene befinner vi oss på Mailund, Siris barndomshjem. Det er 15. juli 2008, og Siris mor, Jenny, fyller hele 75 år. Dette har Siri bestemt henne for at hun skal feire, selv om det siste Jenny i grunnen ønsker er oppmerksomhet på denne dagen ... Om det er trass eller angst som er årsaken til at Jenny bestemmer seg for å begynne å drikke igjen, tørrlagt alkoholiker som hun har vært de siste tyve årene, skal være usagt. Men saken er den at "takken" Siri får for å ha stått på hodet i dagesvis for å lage tidenes mest fantastiske bursdagskalas for moren, er at moren drikker seg snydens dritings på selve dagen ...

I forbindelse med opptakten til det store selskapet, presenteres vi i tur og orden for familiemedlemmene. Siri driver to restauranter og er travlere enn travlest det meste av tiden. Ektemannen Jon er forfatter, og han holder på med å skrive tredje bind i en triologi. Skjønt skrive og skrive ... Er det noe Jon ikke gjør, så er det å skrive ... Han har nemlig fått skrivesperre, og jo mer han anstrenger seg for å taste ned bokstaver på PC-skjermen, dess mindre får han til. I stedet legger han mye energi ned i å late som han skriver - ikke bare overfor sin kone, men også overfor forlaget som han snart har mottatt sånn ca. 1 million kroner for i forskudd. Han er notorisk utro mot sin kone, som i realiteten forsørger ham, og som ikke kan la være å påpeke dette når det går en kule varmt mellom dem.

Ekteparet har to barn, Alma og Liv. Og de har ansatt Mille til å passe på barna, samt til å få unna litt husarbeid denne sommeren. Mille er en vakker ungpike på 19 år, og det er ikke til å komme forbi at Jon synes hun er ungdommelig frisk og deilig ... Familien har for øvrig hunden Leopold, som begynner å dra på årene.

Så er altså dagen der hvor Jenny skal feires - en dag som skal snu opp-ned på hele familien. For i løpet av selskapet blir Mille sporløst borte. På baksiden av boka er det som videre skjer så ypperlig sammenstilt at jeg finner grunn til å sitere dette:

"Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse."

Etter som tiden går etter forsvinningen, begynner Milles mor å sende Jon plagsomme tekstmeldinger, og spørsmålet er hva Jon egentlig vet om Milles forsvinning. Og hva med datteren Alma, som endrer adferd radikalt og som setter seg og familien sin i store vanskeligheter? For ikke å snakke om Jenny selv, som var ute og kjørte i fylla den skjebnesvangre natta, og som i en tilstand av tiltagende demens begynner å snakke om det som skjedde i usammenhengende bruddstykker ... To år etter dukker liket av Mille opp, nedgravd i skogen like ved Mailund ...

Det er ikke ofte jeg opplever å bli sugd inn i en bok fra første side, men det gjorde jeg denne gangen. Utviklingen i historien, som til forveksling noen ganger kunne minne om en kriminalroman, tok tak i meg fra første stund, og det var rett og slett vanskelig å legge boka fra seg - selv om jeg selvsagt måtte det.

Det er et bilde av en temmelig dysfunksjonell familie som tegnes, og det er mange lag i historien som forfatteren kunne ha gjort enda mer ut av, om det var det hun hadde ønsket. Bl.a. er det en del psykologiske aspekter ved historien som kunne vært flere studier verdt. Som forholdet mellom Siri og Jenny - hvor Siri aldri har fått det hun ønsket fra moren, som hele livet indirekte har bebreidet henne for brorens drukningsdød. Som forholdet mellom Siri og Jon og hans utroskap. Som relasjonen mellom Siri og hennes egne døtre, særlig til tenåringsdatteren Alma, som etter Milles forsvinning flipper totalt ut og gjør de mest utrolige ting. Som Milles mor og hennes hang til å sende bebreidende sms´er til Jon ... Uten noen gang å bli overfladisk sveiper imidlertid Linn Ullmann fra tema til tema, og det på en så humoristisk måte at det hele nesten tippet over til å bli farseaktig. Men så ble det likevel ikke det.

Aller best likte jeg bokas språklige kvaliteter, og dessuten de glitrende personkarakteristikkene. For å sitere en anmelder i Dagbladet 21.11.2011 - "Det finnes knapt én slapp setning i denne romanen, som er en solid, og også vakker tilføyelse til et særpreget forfatterskap." Språklig og litterært er dette en sterk roman som jeg mener fortjener toppkarakter - terningkast seks! Og så spørs det om jeg ikke må gi forfatterens tidligere bøker en ny sjanse.

Ja, dei fire romanane som eg har ført opp. Har lese dei to fyrste, altså om Olav i Hestviken. Skal ta dei to om Olav og borna til sommaren.

Jeg har ikke lest "Fatimas hånd" enda. For øvrig er jeg veldig klar over at mange har dømt språket nord og ned mht denne boka. Det satt derfor langt inne å kjøpe den - særlig fordi den i tillegg er så tykk (det går nemlig en grense for hva jeg gidder å bruke av tid på dårlig skrevne bøker - 2-300 sider kan være greit, alt ut over dette blir fort too much). Men så er det dette med maurernes historie i Andalucia da ... Og så måtte jeg bare ha den likevel. ;-) Jo, jeg skal lese den, men ikke enda ... Og så får jeg være forberedt på grunne personskildringer og svulstig språk.

Skulle ha lese denne her òg, ja ...

Så synd!

Dersom du likevel skulle ombestemme deg, er det ikke noe problem å få tak i boka igjen. Den selges nesten over alt til nedsatt pris.

;-)

Da kan du bare glede deg. Jeg likte den veldig godt. Bra språk, fine betraktinger om livet - en virkelig god bok!

For mitt vedkommende varierer dette veldig - alt etter hvor opptatt jeg er med alskens aktiviteter, til hvilken bok jeg holder på med. Noen bøker kan få meg til å lese 5-6 timer etter en ordinær arbeidsdag, mens andre sliter om min oppmerksomhet. Uansett - jeg tror ikke det er mange dagene jeg leser noe særlig mindre enn et par timer. Men så går det også en del lydbøker hos meg, og da kan jeg "lese" mens jeg gjør andre ting - vasker huset, stryker klær, lager mat, går turer med bikkja ... Dette medfører at jeg nokså ofte kan lese både 3 og 4 timer i snitt pr. dag over kortere perioder. Minst av alt leser jeg på senga. ;-) I feriene - særlig i dem som blir tilbrakt i horisontalen på stranda - går det som regel en bok om dagen ... ;-)

Claussen følgjer, så vidt eg kan hugse, utferdene til don Quijote i den rekkjefølgja som vi finn i romanen. Det kan nok vere lurt å ta bøkene parallelt. Når eg nå snart blir ferdig med andre bindet av Don Quijote att, har eg tenkt å lese Clausen på ny.

Så hyggelig! ;-)

Takk! Inspirert av deg la eg ein del bøker til lista som eg har på ønskelista mi. Men Fant finn eg ikkkje. Har du lenkje til den boka i samlinga di?

Rådet mitt er å ta boka i små porsjonar, men ikkje så små at du mister tråden. Kanskje diskusjonane om bind I og bind II kan vere til help? Det gjer ingenting om det opphavlege leselaget etter planen nærmar seg slutten av bind II ...