Bokelskere.no

De to første bøkene om Wilhelm Gran gikk meg hus forbi, men heldigvis fikk jeg med meg den tredje boka.

Gammelt nag eller bare en seriemorder?
Rovdyr er en krimbok som følger flere tiår. Helt fra slutten av 50-tallet og nåtiden i boka som er 2017. Det har mest sannsynlig å gjøre med samme mann eller kvinne som er seriemorder, og samtidig får politiet en ny sak da en gammel dame blir funnet død i sitt eget hjem. Noen andre skal ha sett en gammel dame forlate åstedet. Handler det om gammelt nag eller noe annet?

Det høres kanskje ut som en helt hverdagslig sak, men saken går mye dypere enn som så. De må til og med få en tysk eksperthjelp med på laget ...

En noe vag beskrivelse av boka, men det er også meningen da denne bør leses fremfor å leses om. Det er en typisk bok man må vite minst mye om på forhånd. Det gjorde jeg, og jeg derfor ble mer positivt overrasket, også.

Det er heller ingen tvil om at Gangsøy Greftegreff skriver godt. Man blir kanskje ikke like godt kjent med alle, men de fleste (da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene), liker hoppingen i tid, og balansen mellom humor og alvor, til tross for at politi temaet humrer vel mye ...

Krim med mye dysterhet og underholdning
Dette er godt mulig ikke krim på høyt nivå, men underholdende, mørkt og inneholder en krimsak som er lett å leve seg inn i. Fikk ikke helt sansen for avslutningen, da den ble noe lik noen andre filmer jeg har sett. Det var heller ikke vanskelig å gjette seg frem til synderen. Likevel skygget det ikke over de andre spennende elementene i boka.

En leken og mørk krim som er verdt å lese. Passer ypperlig å lese på regnværsdager for å få frem stemningen litt ekstra.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg leser tre bøker denne hælja.
Er med i en lesesirkel som jeg ble med i via en dame på instagram. Der leser vi nå Mordene på Fleat House av Lucinda Riley. Denne leser jeg på stua, ute og mens jeg spiser.
Jeg malte veranda i går, og hørte derfor flere timer på lydbok. Utrolig hvor mye lettere det er å arbeide med bok på øret! Hører på Matrix av Lauren Groff. Historisk og litt erotisk. Er nesten halvveis og synes det er en god bok.
På senga leser jeg Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Har bare lest rundt femti sider, men kan allerede si at dette blir ei bok som vil toppe dette årets leseopplevelser. Utrolig bra! Leser den på senga for å ha ro rundt meg så jeg kan nyte den gode fortellingen og virkelig ta det inn.

God lesehælj! Sjøl starter jeg ferie nå og gleder meg til mye mer lesetid!

Fin liste!

Her er en langnovelle om farene ved illegal migrasjon: Murat Idrissis død av Tommy Wieringa

Har du lyst til å oppdatere meg når du har fått den og kikket litt på den?

Ja, det er akkurat sånne morsan har etter tippoldemor. Hun har flere hun lagde. ;)

Hehe, ja, danskene kan alltids sette opp noe sånt, men i Norge blir det litt som å gjete katter?
Vi bor tross alt i et land hvor for eksempel et ukeblad måtte ramse opp tretten sorter julekaker (de som ble nevnt oftest) da de ønsket seg å finne ut hvilke sju slag vi foretrekker å bake til jul, mens det egentlig var over hundre oppskrifter sendt inn med påstanden "dette er én av de sju - basta!" Det viste seg umulig å koke ned lista til bare sju.

Så hvordan i alle dager skulle det gå om vi skulle velge bøker? Egentlig er det vel ikke nødvendig, siden vi allerede har både Rivertonserien og Verdensbokbiblioteket, to fine lister med bra bøker. Men også listene over Bokklubbøker gjennom tiårene gir godt overblikk over hva vi leser og har lest her i Norge. Sjøl syns jeg 70- og 80-tallet hadde endel spennende utgivelser.

Lister får være bra nok!
Da kan vi alle være så individuelle vi har behov for og stryke det som ikke passer og kanskje la seg inspirere litt av resten.

Jeg husker jeg leste en statistikk for noen år siden at i løpet av et år leser 94% av nordmenn minst en bok i året, mens en "hardcore" kjerne (omkring eller snaut 20% om jeg husker rett) av sånne som oss står for flesteparten av alle leste bøker til sammen i et gitt år. Jeg antar tallene kanskje fortsatt stemmer, siden den statistikken jeg leste den gang rommet også digitale bøker.

Kanskje det kunne vært interessant å se på hvor literate vi er som befolkning, om vi virkelig trenger en snever liste. Jeg vil tro vi ser på lister fra andre kanter av verden, eventuelt lister fra hele verden, fordi vi (som befolkning) har allerede lest våre "lokale" nasjonale skatter. Det er naturligvis et kulturaspekt i en utvelgelse, så noe av det mest interessante med lister, ut fra min egen subjektive vinkling, er å se på utvelgelseskriteriene.

Jeg har ennå ikke kommet gjennom for eksempel Peer Gynt for jeg syns det hele er en haug med fjollete pølsevev (men Terje Vigen har jeg lest som ebok ila 4 matpauser og gitt terningkast 6, så en veit aldri med meg, jeg liker ikke engang dikt, sånn generelt) og har en tendens til å gi terningkast tre eller deromkring til bøker som har fått Ettellerannet-prisen i litteratur, så jeg kan trygt si jeg ikke behøver å gå "mainstream" for å lete etter neste uleste klassiker.

Men det er interessant å kikke på andres lister like fullt!

Oversettelser til norsk

I følge SNL er Anna Karenina oversatt til norsk av fem forskjellige oversettere:

– 1911, Aschehoug, oversatt av Olaf Broch
– 1928–29, Nasjonalforlaget, oversatt av Per Wigholm
– 1938, Gyldendal, oversatt av Martha Grundt
– 1950, Mortensen, oversatt av Nic. Henriksen
– 1974, Gyldendal, oversatt av Erik Egeberg; med innledning av Geir Kjetsaa

Hvis jeg skal dømme utifra de utgavene på Bokelskere.no som har flest lesere, så ser Nic. Henriksens og Erik Egebergs versjoner ut til å være klart mest populære.
Nic. Henriksens oversettelse er noe forenklet, mens E. Egeberg (professor i russisk) valgte å lage en mer bokstavtro oversettelse. For en interessant sammenligning av disse to oversettelsene, se her (omtrent halvveis ned på siden): Norsk oversetterleksikon: Nic. Henriksen

Så vidt jeg kan se etter en rask sammenligning av de to oversettelsene har Nic. Henriksen valgt å forenkle kjælenavnene (og bruker Stepa og Konstantin der Egeberg bruker Stiva og Kostja), fjernet noen av de franske replikkene og generelt valgt et mer muntlig språk.

Nic. Henriksens oversettelse er altså en språklig forenklet, og dermed mer lettlest, versjon, så for mange lesere er kanskje hans oversettelse å foretrekke fremfor Egebergs noe tyngre oversettelse? Eller går man glipp av mye om man velger bort den mer bokstavtro oversettelsen?

Jeg lurer på om jeg kan nå André med en forespørsel og samtidig se om det er andre enn meg som reagerer på at det ser ut til å være en haug med falske profiler her inne?
Jeg sikter til profiler uten bøker og med gjentagende sekvenser i navnet og ofte med rare bokstaver. Denne typen har eksistert her inne i årevis og jeg lurer på dette med russiske trollfabrikker, hackere og sikkerheten vi bruker her inne.

Det er positivt at man ikke lenker i hop FB-profil med denne sida, for eksempel, men det ligger jo en epostadresse for hver av oss her.

Noen sider rundt omkring har "jeg er ikke en robot"-felt og eventuelt andre slags sikkerhetsbarrierer som å bekrefte epostadresse og slikt. Har det noe for seg? Jeg må si jeg vet for lite om effekten av denslags, men burde det ikke vært litt større mulighet for å stenge ute uvedkommende?

Finnes det bevis for at de gjør noe galt her inne, bortsett fra å spionere på oss og gjøre statistikkene om hvor mange vi er til løgner, for eksempel?

Mvh

Denne lista var såpass interessant at jeg endte opp med en litt detaljert opptelling. Det viser seg at nesten halvparten av bøkene har jeg "aldri" hørt om, mens 15 er lest, 18 står uleste, men tilgjengelige rundt omkring, en del, spesielt av de eldre, finnes i min mors samling, 16 fant jeg igjen på ønskelister og en håndfull har jeg ganske enkelt ingen interesse av, selv om jeg har hørt om dem.

Hva med dere andre? Er dere opptatt av hva amerikanerne tenderer mot?

Lista er nok aktuell for norske lesere, men jeg må si jeg bryr meg døyten om trender og moter og topp dittogdatt av allslags, spesielt på et kontinent med en annen tankegang i det hele tatt. Jeg har aldri følt noen forpliktelse til å være oppdatert på alle "må-klassikerne" og i hvert fall ikke de amerikanske... Det forklarer antagelig at det var så mange jeg ikke har hørt om. Har lest mer enn 40 bøker av Stephen King, men akkurat 'Salem's Lot har jeg ikke lest og det er egentlig litt pussig.

Dette er ellers ei liste full av titler som diverse menn har lagt til i livet mitt, føler jeg. Jaja, heller bøkene enn mennene, får'n si. Jeg leste Salman Rushdies The Midnight Children som det første jeg leste etter at jeg flytta inn med eksen (som da var alt annet enn eks, naturligvis, og ennå ikke far til sønnen vår) i Paris. Kahlil Gibrans The Prophet fikk jeg av en rusmisbruker i England, han pleide jeg å snakke med så ofte jeg kunne, en snill mann egentlig, men ute av stand til å håndtere livet uten rus. En gang jeg sto i kø (matbod?) på ei stor messe i Skottland, snakket jeg med mannen foran (eller var det bak?) meg i køen mens den snirklet seg fremover, han anbefalte meg å lese Saint-Exuperys The Little Prince, i juleferien samme år oppdaget jeg den i hylla til min mor. Rebecca av du Maurier leste jeg høyt for en tidligere kjæreste med ekstrem dysleksi. Og den aller siste jeg var sammen med, en diger svensk bamse, han sa jeg bare måtte lese Dune av Frank Gilbert og kjøpte den til meg. Den står fortsatt ulest. Men jeg skal lese den bare jeg kommer dit. Men det var ei venninne født samme dato som meg som introduserte meg til Tolkien mens vi gikk på videregående.

Jeg begynte å lese Virginia Woolfs Til fyret, men jeg fikk forlagt boka ett eller annet sted, så bare jeg finner den, skal jeg lese den ferdig. Den var jo en helt herlig perle!
Forøvrig er det kanskje The Great Gatsby jeg gleder meg mest til av de hittil uleste, mens Tolkiens The Fellowship of the Ring og Paulo Coelhos Alkymisten er de jeg verdsetter høyest foruten The Prophet - av de jeg har lest.

Takk, dette er kanskje et passende gavetips for min mor? Hun har snart prøvd absolutt alt av håndarbeidsteknikker som finnes østenfor sol og vestenfor måne, inkludert hardangersøm, japansk broderi, tunisisk hakking og åklefrynseknyting fra Valdres og gudene vet hva det heter for noe alt sammen, men jeg vet jeg har sett noe filering på gang, men ikke slik... Jeg husker hun fortalte at tippoldemora mi satt og heklet supertynn fileringsduk, altså rutenettet til å sy i, til hun var langt forbi åtti. Det må ha vært krevende for gamle øyne og fingre. Hun lagde mellomverk til putetrekk og duker, blant annet.

Vet du noe om hvor detaljerte forklaringer og slikt er? Morsan behøver sikkert ikke så mye, men jeg derimot, trenger teskje og anti-ti-tommeltott-salve inkludert.

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Nå er jeg ferdig med boka! Jeg velger å ikke skjule teksten nå som leseperioden er over.
Jeg har brukt tid på denne boka, noe av årsaken har vært lite lesetid men jeg må desverre også si at jeg ikke ble like engasjert i alle delene av boka. Jeg trivdes med kapitlene der det var handling mellom mennesker og dagliglivet deres. Så skumma jeg feks der Winston leser den boka han fikk av O’Brien. Kjeda meg en del og opplevde flere ganger å måtte lese hele sider om igjen fordi jeg hadde tenkt på noe annet mens jeg leste. Når det er sagt så kan jeg likevel forstå at dette er blitt en klassiker. Den ble utgitt første gang i 1949 og tok for seg ting som sikkert var en helt ukjent tanke for mange, feks det å leve med skjerm på veggen hvor myndighetene følger med på deg. Det må jo ha vært veldig nytt og skremmende å tenke på. Hadde boka vært skrevet i dag er jeg ikke sikker på om den hadde blitt en klassiker?

Enig med kommentaren til Monica; mye av det som han skrev som dystopi/sci-fi er jo virkelig en realitet nå. Det er jo det som blir så spesielt mtp at den er skrevet for så mange år siden. Man må jo bare håpe at det aldri skal gå så langt med verden vi lever i, selv om det faktisk kan minne om enkelte land/regimer nå…
Verden som beskrives i 1984 hvor målet er at ingen skal ha noe eget ved seg, alle skal tenke det samme, føle det samme, slutt med seksualliv osv, det virker som et ufattelig mørkt og trist sted å være.
- Hva tenker dere om Big Brother?
Jeg tenker at dette må være en oppkonstruert «person». Winston tenker jo ila historien over hvorfor ikke BB blir eldre. Jeg ser for meg at det er en gruppe på toppen av systemet som egentlig styrer, men at BB er laget for å ha noe konkret å få befolkningen til å tilbe. Hva tenker dere?
- Og ble Winston virkelig overbevist? Boka slutter med at det kan se slik ut, men det var virkelig ikke lenge før dette at han møtte Julia og la armen rundt henne.
- Jeg er også undrende til at Winston og Julia ikke ble skutt, slik det tydeligvis var vanlig å gjøre. Eller betyr det at ingen andre egentlig ble det heller? Kanskje de som ble borte, lever i beste velgående et annet sted?
- Og hva var poenget med torturen og «room 101» (leste den på engelsk)? Det virker som poenget var å få de til å svike sin kjære. Så mye tortur og plage og så blir man sluppet ut med en gang man ber for seg selv og ber de ta den andre..?
- Ble det rotte-tortur for Julia? Det ble kommentert et arr i ansiktet hennes når han møtte henne etter at de slapp ut.

Og så lurer jeg på en ting til; Da jeg leste, var alle menneskene i boka asiatiske i mitt indre bilde. Kanskje fordi de i feks Japan er kommet langt med tekniske duppeditter? Bare jeg som så de som asiatiske av utseende? Jeg tvang hodet til å se de for meg som kaukasiske, men hodet ville ha det til at de var asiatiske.

Mental helse er en gjenganger i ungdomsbøker for tiden, og det er like aktuelt.

Denne gang er det vennskap, skoleprestasjon og angst som er i fokus. Noe som gjelder Pia. Hun sliter med kraftig angst, og har likevel ikke sagt det til noen. Hjemme er hun med faren sin mens moren hennes jobber langt hjemmefra.

Juleballmas
Det er mas om å kjøpe den peneste kjolen siden juleballet nærmer seg. Samtidig skal man være fin på håret og bruke den kuleste sminken. Problemet er bare at Pia ikke er en av de kule. Hun føler seg ikke kul fordi hun er den eneste jenta med kort hår, og foreldrene hennes er strenge når det gjelder hva hun kan kjøpe og ikke. Samtidig blir hun tvunget av rektor til å opptre på juleballet. Stiller Pia opp, eller vil hun feige ut? Ikke nok med det. I mellomtiden føler hun at hun holder på å miste bestevenninnen sin, Nathalie til de kule jentene. Blir hun holdt utenfor resten av skoleåret? Blir det noen gang bedre?

Selv om man ikke sliter med angst, beskriver forfatteren det på en menneskelig og forståelig måte. En angst som tar over og som gjør at karakteren føler seg helt motløs. Det er noe Pia ikke kan noe for, og enda verre er det at hun ikke har sagt det til noen, ikke en gang foreldrene hennes. Man venter på om hun blir modig nok til å fortelle det til noen eller ikke. Synes også forfatteren er god på å beskrive skolemiljø som er lett å kjenne seg igjen i, spesielt når det gjelder jentegjenger. Hvordan de oppfører seg mot hverandre.

En liten del om eventuell forelskelse
Delen jeg interesserte meg minst for var den lille romansedelen, om eventuelle følelser som oppstår. Noe osm er typisk i ungdomsbøker, men skjønner jo at forelelskelse er spennende å lese for ungdommer, men jeg synes ikke det. Syntes også at avslutningen ble noe typisk og en smule hastverkaktig.

Bortsett fra det, er Perfekt god lesning både for ungdom og voksne. Vet at noen kvier seg til å lese på nynorsk, men kapitlene er korte og man blir godt kjent med karakterene, at lesingen går nesten av seg selv. Gi det et forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Det begynte dårlig, trodde jeg omtrent ikke skulle finne mer enn et par.
Men endte på 17! Ikke mange ift 100, men helt greit. Har nok 4-5 ulest i hylla, så bare jeg får lest de, er jeg over 20.

Jeg likte denne romanen veldig godt, den er skarp i tonen, men tar opp vanskelige følelser som vi mennesker møter i livet, uten å smøre tjukt på. Karakterene vi møter er flerdimensjonale, jeg både likte og mislikte hovedpersonen, både han og flere andre var både sjarmerende og sleip.

En god og grundig bok om familieøkonomi som også handler mye om sunne verdier og bærekraft.

Kjedelig og forvirrende, og en dårlig innleser, så jeg kuttet ut da det var to timer igjen