Bokelskere.no

Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

Oskars to fedre

Oskars mor er kasjubisk, og det er også Jan Bronski. Bronski velger den polske siden under krigen. Far Matzerath velger den tyske siden. Symboliserer Matzerath det tyske Danzig, mens Bronski symboliserer det polske Gdansk?

Jeg leste Steinansiktet på en dag, rett og slett fordi jeg ikke kunne legge den fra meg. Det er egentlig ikke fordi den har høyt spenningsnivå. For det har den ikke. I så måte føles noen av delene mer som en familieroman. Men en blir så innvolvert i denne familien og de ulike karakterene med sine styrker og svakheter at en bare må vite hvordan det går. Det går fint å lese Steinansiktet uavhengig av Jernspøkelset. Men det er en del referanser til det som skjedde i Jernspøkelset, og en kjenner familien og karakterene bedre hvis en følger dem gjennom Jernspøkelset først. Derfor anbefaler jeg begge bøkene etter hverandre. Men gå for all del ikke glipp av Steinansiktet.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Bok nummer to i serien, ikke like fengslende som Skogsmatrosen, men absolutt spennende og medrivende. Fortsettelse: Gullgutten

Hjerteskjærende og lærerikt - anbefales på det sterkeste!

En roman som beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen.

I denne historien er det flere korte tråder å følge, de er selvfølgelig med for å skremme leseren og skjule ugjerningsmannen lengst mulig. Den godeste Jan-Erik Fjell greide brasene, jeg ble både skjelven og lurt opp i stry.

Jeg forstår heller ikke dette. Til å begynne lurte jeg på om Oskar var det korporlige, mens jeg var intellektet. Men det gir ikke mening slik han veksler på disse, til og med midt i setninger.

Hang meg litt opp i en setning på side 229 (i 1999-utgaven) "Jan Bronski, min onkel, Oskars formodede far". Hvorfor skiller han slik?

Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?

Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.

Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?

En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.

Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.

Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.

Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Her er ikke spenningskurven spesielt bratt, men historien er så pass dyster og preget av skrekkelementer, at det holdt lenge for meg.

• du har kanskje allerede lest det andre steder, men i siste boka er det med personer fra de forrige bøkene. Men det har uansett ingenting å si å ikke ha lest de først, uansett! Jeg svart jo det tidligere at det var ulike personer, så det var greit å si fra.

Jeg er ferdig, men går greit for meg å vente uansett. Har nok av annet å lese på imens, for å si det sånn 😂

Enig, tror Linn Ullmann er stor fan av Ernaux :)

Med sine sylskarpe observasjoner og besnærende skrivemåte, greier hun å bygge intrige i familiens lune rede, hvor alt tilsynelatende er idyll.

Ikke den mest interessante novellesamlinga jeg har lest, til det er mange av novellene for sære. Noen kan kanskje vekke litt ettertanke, men jeg tviler på at jeg husker noen av dem om et par års tid. Faktafeil (forhåpentligvis i form av trykkfeil) gjør ikke saken bedre. I novella "Inni djupet" står det at

Hamlet set opp eit lite teaterstykke på scena for avsløre kven som drap mor hans (s. 65)

Ultrasøt feelgood

Edgar Allan Poe har jeg også tenkt på, og jeg har nettopp bestilt en samling av hans verker. Jeg mener å huske å ha lest deler av, eller hele The Raven. Husker ikke innholdet, men husker det var bra! Ikke lest noe annet av han, så det gleder jeg meg til 😃

Kjapp og lettlest, pløyde gjennom mesteparten i går kveld og resten til kaffen i dag tidlig. Underholdende, lett, humoristisk steampunk-ish fantasy, litt cheesy, men det er greit. Litt goofy sexscene var det kleineste punktet og den "typisk amerikanske" enkle strukturen trekker mest ned av alle elementene, egentlig til en treer, men de to hovedkarakterene var litt for artige til å la det skje.

Forfatteren har en ganske ålreit penn, men dette er litt sånn "NaNoWriMo-prosjekt redigert nok ganger" - bok. Grei nok og skiller seg ut fra mengden ved at forfatteren ser ut til å ha gått "all in", om enn for bare en kort tid.

At det finnes 7 bøker til i denne serien, som heter The Dragon Blood Collection er faktisk et pluss.

Fant de første tre gratis på Kobo og har omsider begynt på dem.

Jeg tror jul og påske og kanskje sommer (?) er de tidene på året folk leser ting som passer til sesongen man er i. Tror dog det er stadig fler (i alle fall på instagram) som leser litt spooky ting i oktober/til halloween. Er nok fler som ikke har tenkt veldig mye over det, som oppdager at de leser ubevisst etter sesong, feks lettere bøker på sommeren.