Bokelskere.no

Som bokhøsten, er også Tv høsten i gang, med Anne Lindmo som fredagsunderholdning.
Selv har jeg ikke sett en eneste episode. Grunnen er at jeg ser ikke norsk talkshow. Jeg har fulgt med på noen britiske og amerikanske i stedet. Selv om jeg ikke har sett programmet hennes, vet jeg godt hvem hun er.

Andre sider av den folkekjære programlederen
På Tv-skjermen ser de fleste en humoristisk og underholdende side av Anne Lindmo, men i boka får man se mange sider av henne, og hvordan hun takler forskjellige utfordringer. I begynnelsen er det vel mye om hennes mann og deres to sønner. Noe som er forståelig da turer oppstår gjerne gjennom og med familien. Noen starter med søndagsturer før man trapper opp til flere avanserte turer, mens andre holder seg til vanlig søndagsturer som består av en enkel gåtur.

I Min tur beskriver Lindmo om fjellturer med familie, alene, og med venner. Hun beskriver sitt bånd til naturen på en forståelig måte, og utfordringerden har å by på. Uansett vær og årstid, og selv om frykten spiller henne noen ganger et puss, har hun et stort pågangsmot. Hvordan hun forklarer lettelsen over å komme frem dit hun skal etter en tøff utfordring, av og til med folk hun kjenner, og noen ganger med fremmede, er både sjarmerende og underholdende. Noen ganger må man bare hive seg i det, og mestringsfølelse er noe av det viktigste man kan oppnå.

Noe lite om soloturer
Som nevnt blir familien hennes nevnt mange ganger, både når turene planlegges og mens de er på vandring. Mannen i boka er navnløs og omtales som mannen med stor M, og føler at å lese om familieturene deres, blir noe internt. Likte best å lese om soloturene eller da hun dro sammen med venner. Trodde at det var det boka egentlig skulle handle om, så derfor ble jeg noe skuffet over at det var lite av det. Skjønner at dette ikke er noen Lars Monsen bok, men det hadde vært fint å lese om flere soloturer og hvordan håndtere vær og natur alene når man er på tur, fra et kvinnelig perspektiv også.

Men som nevnt, er det jo ikke den slags bok. Dette er en bok som er beregnet som en slags hyllest til naturen og hva turer kan gi en person, og det beskriver Lindmo på en fin og troverdig måte. Det eneste som trakk ned er at temaet er noe snevert, og da er det lett for at det kan bli noe monotont i lengden, noe denne ble. Men alt i alt er Min tur en sjarmerende og småunderholdende bok om hvordan man blir kjent med seg selv og andre i natursammenheng.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Leser lesesirkelen skuespill? Jeg har fått det for meg at lesesirkelen er avgrenset til romaner.

Ja, det er mest moro når det er mange forslag. Jeg har funnet mange godbiter i forslags-trådene oppgjennom, så jo flere forslag desto bedre.

Så for å være litt frekk, og kanskje gi noen en dytt: er det noen som kjenner Strindberg og ønsker å foreslå en av hans romaner? Nå er det kun foreslått norske forfattere, så hadde vært fint å få med en annen nasjonalitet. Selv kjenner jeg dårlig til Strindberg, så jeg vet ikke hvilken roman man helst bør begynne med.

Spennende og "voksent" skrevet ungdomsbok

Jeg foreslår Blåtind av Johan Borgen.

Fra vaskeseddelen:
Romanen Blåtind (1964) åpner i det et lik fraktes ned til togstasjonen ved et norsk høyfjellshotell. Rammen om handlingen er gjester og ansatte ved høyfjellshotellet. Sentralt i handlingen står den unge, jødiske kvinnen Nathalie, med bakgrunn i konsentrasjonsleir og med lengten etter en trygghet hun aldri har kjent. Rundt henne tre svake menn, bundet til hverandre gjennom opplevelser i guttedagene, gjennom rivalisering og selvhevdelse. Trådene samles på høyfjellshotellet, ikke bare fra den avgjørende brytningstiden som krigen ble for dem alle, men også fra barndomsdagers fjerne somre, der mønsteret ble grunnlagt.

Fra Haagen Ringnes’ biografi om Johan Borgen:
Selv anså Johan Borgen Blåtind for et nytt og avgjørende gjennombrudd i forfatterskapet.
Mange kritikere, både her og i nabolandet, brukte sterke superlativer om romanen; noen mumlet om nordisk råds litteraturpris.

Jeg tror dette kan være en spennende roman å utforske sammen. Det er en bok som ser ut til å ha gått litt i glemmeboken de siste årene, men frem til årtusenskiftet lå den høyt på utlåns- og bestselgerlister.
Den er tilgjengelig både som e-bok og på bruktmarkedet.

Fin liste!
Her er noen flere anbefalinger på Universitetsbibliotekets nettsider.

NY Times: A best-selling novelist and political activist in her native Italy, she was admired for her sensitive depictions of women and their predicaments.

I fjor leste jeg Sanatorium av Sarah Pearse. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men ikke utviklingen som ble for gjennomsiktig, og fikk ikke helt sansen for fortellerstemmen.

Men prøvde igjen med den frittstående oppfølgeren Øya, der man igjen møter Elin Warner og kjæresten Will. En vennegjeng som er svært forskjellige, drar til en øy ved Devon. På øya er det et helse og velbehag hotell, men øya har en mørk fortid. En seriemorder skal ha holdt til der, og etter den tid hevder lokalfolk at det hviler en slags forbannelse over øya. Da en kvinne blir funnet nede ved en av klippene hvor man kan gjøre yogaøvelser, blir Elin Warner satt på saken. Det mystiske er at den døde heller ikke var gjest. Hun skulle egentlig ha vært et helt annet sted.På grunn av indre demoner har hun i det siste tvilt på sitt ståsted når det kommer til yrket hun har valgt seg. Kan hun bevise denne gang at hun er mer enn god nok, og at hun kan overvinne fortidens spøkelser?

Sanatorium og Øya er veldig like bøker. Begge handlingen skjer på et isolert sted,et slags moderne lukket rom mysterie, og man møter igjen Elins tvil om mye og mangt. Noe skjer også at forholdet til Elin og Will blir satt på prøve.

Selv ville jeg lese Øya fordi handlingen skjedde på et isolert sted og likte også fortiden med en seriemorder. Tenkte at dette ville bli spennende. Men fortellerstemmen blir for finpolert til at det blir spennende. Det tar seg aldri opp. Det blir for mye beskrivelser om tanker og følelser. Synes begge bøkene tok for mye plass om forholdet til Elin og Will. Skjønner at samliv er viktig for enkelte hovedkarakterer i bøker, men her tok det vel mye plass, og saken ble noe i bakgrunnen.

Øyas bakgrunnshistorie ble ikke utnyttet godt nok
Kunne også ha tenkt meg at den berømte seriemorderen fikk større plass og øyas mørke fortid, slik at man kunne kjenne på frykten til lokalfolket. Litt mer lokalhistorie hadde vært fint, selv om det er oppdiktet, for å kjenne til stedet bedre. Man fikk i stedet mye om følelser, usikkerhet og andre beskrivelser, men ikke så mye landskapsbeskrivelser. Noe som er synd da det kunne bidra til å øke mystikken og isolasjonen enda mer.

Øya var på ingen måte elendig, men den ble heller aldri helt spennende. Boka hadde ypperlig bakgrunn til at det kunne bli creepy, men forfatteren utnyttet det ikke. Usikker på om jeg kommer til å utforske dette forfatterskapet mer. I så fall blir det på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

En lettforstått og kjempemorsom bakebok

Jeg tenkte ikke så mye på de voksne. Bare bet meg merke i at mange savnet mamma. Og da tenker jeg at savnet går på klemmer,kos og omsorg.

Den voksne som finner dem ser dem som barn som har lekt og herja litt, virker det som. Han vet enda ikke hva som er skjedd på øya, virker som han tenker at de bare har lekt og evnt savnet hjemmet sitt.

Ja, i denne boka er det mennesket i seg selv som viser seg. Og det at han har valgt å skrive om barn er kanskje fordi de ikke er påvirka av utdanning og politikk og annet som voksne er? Det er ubesudlede mennesker hvor naturen tar over, på en måte!

(Reklame)
Denne boka har jeg fått tilsendt av forfatter @kjellrebel (ig) 😃 I en hilsen i boka ønsker han velkommen til Øyerstad. Og det får’n si var litt av et sted å komme til! Vi følger Robert og hans familie og venner i et lite bygdesamfunn. Bygda hvor alle kjenner alle, men hvor noe ondt lurer under overflaten. Handlingen foregår på -80 og -90-tallet og jeg kjente meg varm av nostalgi av å lese alle beskrivelser av hvordan ting var den gangen, nettopp fordi jeg selv var barn og tenåring på den tia 😍 Denne boka er en blanding av oppvekstroman, grøsser og spenning, og det funker veldig bra! Forfatteren skriver godt, språket flyter lett og historien er svært engasjerende og spennende. Denne boka har jeg ikke kunnet lese på senga. Den er tidvis så creepy at jeg ikke ville fått til å sove.. 😰 Boka tar også for seg tenåringsforelskelse, kjærligheten til brødre og foreldre, sorg og sorgarbeid. Forfatteren favner mange viktige temaer og han får det hele til å henge godt sammen. Boka er både skummel, fin og trist. Jeg likte den svært godt og vil gå så langt som å si at den er en av de beste bøkene jeg har lest i år! Sterk anbefaling!

Gunnar Staalesen blåser liv i Varg Veum igjen og igjen :)

Dette er en bearbeidelse av novellen «Den første gangen» (utgitt 1999). Novellen har litt mer fokus på en ung forfatterspires diktning, mens romanen har større fokus på fortellerens mor. Fokuset på moren og familens dysfunksjon passer godt inn i rekken av Vigdis Hjorths romaner de siste årene.

Fortryllende vakker, gjenkjennende til tider og veldig vond

Vi begynner med slutten av Chris Whitaker er en thriller, men den oppleves mer som en roman. Syntes heller ikke det var krim, da politisjef Walk ikke har stor nok rolle i boka til at det kan stemples som krim.

Mye rot
Vincent King slippes ut av fengsel etter tretti år og han og Walk har hele tiden vært nære venner, nesten som brødre. Cape Haven er et oppdiktet og fredelig sted. Vil vennskapet deres forandre etter at Walk måtte vitne i saken mot Vincent? Samtidig blir man godt kjent med tretten år gamle Duchess. Hun kaller seg selv den fredløse og hun beskytter lillebroren sin Robin på fem år mot hva og hvem som helst. Hun prøver også å ta ansvar for sin mor Star da hun ofte ikke er i stand til det selv. Mange ganger er Duchess nødt til å være eldre enn det hun egentlig er.

Dette er en handling om et sted som sitter fast i tid, følelser og skyld. Den er om overlevelse og det å prøve og komme seg videre uansett hvordan ting ser ut. Forvent ikke en bok med mye tempo. Dette er en bok på over fem hundre sider som tar seg god tid, og er en karakterdrevet roman. Det var interessant å lese om båndet mellom Walk og Vincent. Likte også småsted beskrivelsene. Den klaustrofobiske og sjarmerende kontrasten det kan gi.

Ikke særlig begeistret over Duchess
Skjønner godt hvorfor boka har fått gode anmeldelser, men for min del ble det for mye drama, og i stedet for å bli begeistret over Duchess som mange andre har blitt, syntes jeg at hun i lengden ble en smule irriterende og litt mye. At hun er fredløs blir nevnt nesten hele tiden, og synes ikke karakteren hennes er helt til troverdig til tross for all den motgangen hun har fått, og at hun vet mye om overlevelse. Jeg ville heller bli bedre kjent med Vincent og Walk som begge var mystiske på hver sin måte. Vincent med sine hemmeligheter både innenfor og utenfor fengselet, og Walk som skjuler helseproblemene sine fordi han er redd for å bli erstattet av noen andre.

En roman med store ambisjoner, men dessverre tok voksendrama og tenåringsperspektiv for mye plass.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Skremmende fremtidsscenario fra Island, anbefales!

Trenger klart en ny liste i år. Er nesten ferdig med bok #72 på liste 2, som er full (100 bøker) og skal hente 6 bøker på biblioteket denne uka.

Fantastisk bok 2 om fine Tue