En psykologisk thriller som har vært synlig i det siste, og nå er den endelig lest.
Nok en bestselger
Hadde denne i hylla en god stund før den ble lest. Hadde lyst til å lese den, men var ikke helt gira, selv om jeg hadde sett litt på den en stund. Men så klarer man ikke å holde seg unna heller, for man vil jo gjerne vite hvorfor den og den boka er så populær. Blir alltid i tvil med bøker som får mye oppmerksomhet. Bestselgerfobien, kaller jeg det. Liker noen av dem, men ikke mange.
Den tause pasienten er om den beryktede Alicia Berenson, som er innlagt på institusjonen,The Grove, og ingen av de ansatte har fått henne til å snakke. Hun drepte sin mann på en brutal måte. Hvorfor, og hvorfor har hun ingen interesse i å forsvare seg? Samtidig er det en ledig stilling der som psykoterapeuten Theo Faber er veldig interessert i. Av en eller annen grunn virker han nesten besatt av denne tause Alicia. Hvorfor tror han kanskje at han vil få henne til å snakke når ingen har klart det tidligere?
Kreativ oppbygning
Dette er Alex Michaelides debut. Det er ikke selve skrivemåten eller karakterene som fascinerer meg med denne boka, heller ikke handlingen, men selve oppbygningen, som er noe kreativ, og har noe svung i seg. Hvorfor jeg er begeistret over oppbygningen har jeg litt lyst til å snakke om, men samtidig kan man det ikke, for da blir en stor del av plottet avslørt. Det vil jeg ikke skal skje. Så sånn sett får boka en stor pluss for meg. Bortsett fra det er Den tause pasienten av Michaelides veldig lik andre psykologiske thrillere som er blitt utgitt de siste ti årene.
Noen av bikarakterene var småspennende å lese om og som jeg gjerne ville gå i dybden i, men de fikk ikke stor nok rolle til det, og synes hovedkarakterene fort blir noe blasse. Selve saken, kjernen ble for lett å gjette seg frem til, derav ingen overraskende slutt. Men likevel var det noen spennende partier her og der. Savnet sterkere karakterer og mer engasjerende historie. Til tross for at dette er en kort bok, en bok med "normal" størrelse, hadde den noe tungtrødd i seg. Psykologiske thrillere er for meg lekne, lystige, mørke og sjokkerende, men denne ble blek på mange av punktene. Den største skuffelsen var hvor forutsigbar den var, selv om den har en del vendinger.
Som mange andre bøker, hevdes det at denne også skal filmatiseres, og Brad Pitt har kjøpt filmrettigetene gjennom Plan B. Plan B er et produksjonsselskap som han opprettet sammen med Jennifer Aniston og Brad Grey. Selv om jeg ikke ble helt fengslet av boka, er jeg fremdeles interessert i filmen, for tror kanskje historien egner seg bedre på film enn i bokformat?
Fra min blogg: I Bokhylla
Kari Elisabeth siterer Menn i min situasjon av Per Petterson (side 140)
23:29, 27. juni 2020 Ingen har det som favoritt.
Egentlig traff jeg henne ikke, jeg så henne, stående foran bardisken, og hun så meg. Vi veksla ikke blikk, men likevel stirra hun tvers igjennom meg, rett inn i øynene mine uten å stoppe i hornhinner, linser eller netthinner på veien igjennom, som var de tomme tunneler, og blikket hennes traff veggen bak hodet mitt med et smell og skar seg helt sikkert gjennom den også, det var ganske avansert. Hun hadde vel trening.
Enestående!
Kreativ måte å lære om tall på.
Digg med bøker i stor format
Det er lenge siden jeg selv var et barn, men man må ta vare på barnet i seg, og det hjelper med å lese slike bøker. For man husker hvor godt man likte å bla i slike bøker selv i store format som barn, og man blir lett nostalgisk. Det er også morsomt for en voksen å se hvordan barnebøker forandrer seg med årene.
Dette er en fin, morsom og god lærebok for de som skal snart begynne på skolen og lære seg om tall. Boka består av mye illustrasjon og lite tekst. Teksten er skrevet som vers og med rim. Noe av teksten er litt morbide, og det er et pluss. Man er vant til at det alltid skal være noe søtt med barnebøker generelt. Så det er godt å se en barnebok som tar en litt mørkere og morbid vending, men fortalt med humor, som kan være festlig for store og små. Jeg liker også samspillet mellom teksten og illustrasjonene. Det er ikke bare tilfeldige illustrasjoner, men illustrasjonen gjenspeiler teksten. Det er også med tall i illustrasjonene, og det er også med noen oppgaver underveis. Illustrasjonene er laget av Egil Nyhus. Denne boka er ikke bare nyttig for barn som skal lære om tall, men også de som er i ferd med å lære seg og lese. Boka kan også brukes som et virkemiddel til en samlingsstund og familehygge. En frisk pust fra hverdagen.
En barnebok som skiller seg ut med mørk humor
Jeg er som nevnt ikke i denne målgrupen, men syntes det var en koselig bok å bla i, og et pluss for at boka ikke er så søt som mange barnebøker som regel er, men byr litt på morbid humor som er lett å forstå. Sånn sett skiller den seg litt ut i mengden.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg er mektig imponert av de denne forfatteren. For et driv det er i bøkene hans.
Kom forresten på ei veldig god bok med gull i tittelen; Gulldronning, perledronning. Den er i tillegg tynn og så god at jeg leste den ut på en dag. Den kan absolutt varmt anbefales.
Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?
Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.
Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?
På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?
Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.
En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
De to jeg har lest (Historien om fru Berg og Vinternoveller) var begge såre og nydelige, håper de faller i smak hos deg også :)
Vannflaske som svar til kjell k :
15:11, 12. juni 2020 Diskusjon: LS 2014. Valg av En 10. ANDRE valgomgang. Frist 10/6, kl. 21.00
Hei alle sammen i lesesirkelen!
Jeg er ikke med i lesesirkelen deres, men jeg blir veldig gjerne med på en felleslesing av Barndommens gate i sommer. Har hatt den på ønskelisten i lange tider. Tror faktisk at jeg første gang hørte om den i forbindelse med at jeg smugleste i en av lesesirkelenes forslagstråder. Har fått mange gode tips i de trådene. :)
Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.
En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.
Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.
Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.
Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?
Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.
Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.
Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hvis du godtar novellesamling som god nok for punkt 11 har Ingvild Rishøy noen nydelige samlinger som er korte og lettleste: Ingvild Rishøi. Ellers er Alice Munro et godt alternativ her, men samlingene hennes er jo lange.
For punkt 25 kommer jeg kun på Sølvstolen hvis du godtar barnebøker som et lettlest alternativ, eller Stillitsen (The Goldfinch), men sistnevnte er igjen en lang bok.
Jeg trengte lang tid på denne boka. Den fenget meg ikke.
Hanssen skriver bra. Jeg gleder meg til flere bøker av ham.
Sist sett
