Bokelskere.no

Det finnes vel flere av disse regisserte avsløringene, ja. Nero Wolfe kjenner jeg bare som TV-serie fra oldtiden en gang, og det eneste jeg husker, er at han var feit.

Det var vel "verdens beste" som var egnet til å villede. Jeg må tilstå at jeg først var innom lista med Joyce, Kafka, Conrad & co, før jeg kom på at det finnes andre typer "kanon" også!

Sort messe av John Dickson Carr.

Jeg tenkte med en gang på The Moon Is Down av Steinbeck, men greier ikke å pønske ut hvem som kan ha brukt resten av sitatet.

Mastronardi har jeg aldri hørt om engang. Vi har alle våre små brister i allmenndannelsen. Får prøve å bøte på noen av dem med tid og stunder.

Jeg skulle så gjerne ha gitt deg flere stjerner for denne omtalen. Jeg har et spesielt forhold til Falkbergets bøker siden de var inventar i barndomsheimen (jeg vokste opp i et gruvesamfunn, og Falkberget var obligatorisk for lesende mennesker der). Men i historien om An-Magritts "oppstigning" fra skam til verdighet, blir gruvedriften reine kulisser, sammen med alt det andre som selvsagt er viktig for sammenhengen i historien. An-Magritt er den største, mest mangfoldige og klarest lysende kvinneskikkelsen i norsk litteratur noensinne, synes jeg.

Tunströms aller beste, spør du meg!

Det finnes en annen tråd her som handler om bokhyller og plassmangel. Jeg finner den ikke igjen i farta, men husker at en del bokelskere hadde fikse og utradisjonelle løsninger på plassproblemet!

Jeg har en bekjent som er kommet til skjels år og alder og har "alt hun trenger". Hun hadde et forsett for ei stund siden: Hver gang hun brakte noe nytt inn i huset, skulle hun kvitte seg med noe gammelt som tok omtrent like stor plass. (Jeg har glemt å spørre om hun har greid å gjennomføre det!)

Greit at du lager deg leseliste for din egen del; det har jeg sans for. Men da er det vel ingen grunn til å publisere den?

Jada! "Ulest-bunken" vokser jamnt og trutt - men det er da ingen ting å jamre seg over?

Ms James har heldigvis vokst i både alder, visdom og skriveferdighet siden denne boka kom. Dette er den første boka om Dalgliesh, og sant å si var det ikke mye å skryte av. Meget konvensjonell britisk setting og Agatha Christie-aktig avslutning, der alle mistenkte samles i Martingale-godsets bibliotek til den store finale-avsløringen. Sånt er det vel egentlig bare Hercule Poirot som kan tillate seg uten å falle gjennom.

Språket/oversettelsen er ikke av en slik kvalitet at det beriker leseopplevelsen: Her er det anglisismer så det holder! Og korrektur er visst blitt et fremmedord. En svak treer.

Var ikke malteserfalken av gull? Og var det forresten ikke Dashiell Hammett som skrev den?

Jeg tipper McCarthys Blood Meridian.

... og i ettertid er det vel "avslørt" at den såkalte biografien var mest fiksjon?

Jeg tror tvert imot at en del oversettere prøver så godt de kan å få godt norsk ut av noe som i utgangspunktet er klønete utenlandsk. Men om boka blir bedre av det, er jo et annen spørsmål.

Ojojoj - José Saramago! Men hvilken bok var det nå igjen? I Beleiringen av Lisboa er det en korrekturleser som plutselig får lyst til å korrigere mer enn han har fullmakt til - det må vel være den?

Innertier! Gratulerer!

Sorry - nei, det kan det ikke.

I en meget kjent spionroman sender agenten hemmelige dokumenter til sin oppdragsgiver, med skisser som straks blir oppfattet som ideer til et nytt våpensystem. Det viser seg å være tegninger av delene til en moderne støvsuger.

Hvilken bok, og hvilken forfatter?

Interessant! Barbra Ring kjenner jeg bare som fornøyelig barnebokforfatter.