God sommerunderholdning, men ingen episk roman

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

Bør man gjenoppta kontakten med spøkelser fra fortiden?

Nora er forfatter og har sine rutiner. Det er det som holder henne i gang. Ellers lever hun et meget ensomt liv og sysler med sitt. Hun blir dermed overrasket da hun en dag får en uventet mail av en kvinne som skal arrangere et udrikninslag for Clare. Clare som en gang var bestevenninen til Nora. Nora er usikker på om hvorfor hun får denne invitasjonenn da hun ikke har sett Clare de siste ti årene, og burde hun takke ja til invitasjonen? Hun bestemmer seg for å dra da det er lenge siden hun har sett Clare. Kanksje de kan ta opp tråden igjen og bli gode venner som før. Utdrikningslaget skal foregå en hel helg og den tilbringes i et hus i skogen der det er dårlig dekning.

Ja til en sjanse til
I fjor leste jeg The Woman in Cabin 10 av samme forfatter og den likte jeg ikke noe særlig. Stort sett alt med den boka irriterte meg. Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Jeg leser som regel to eller tre bøker før jeg avgjør om den og den forfatteren er noe for meg eller ikke. Noen ganger lønner deg seg, andre ganger ikke. Denne gangen lønnet det seg da jeg likte denne noen hakk bedre. In a Dark, Dark Wood har en mye bedre historie, og fascinerende persongalleri. Historien tar stadig nye vendinger og den har en fin flyt slik at man vil hele tiden lese mer. Det er noe i undertonen som pirrer nysgjerrigheten. Man bare venter på hva det er som ulmer.

Dette er selvsagt ingen stor litteratur og det er heller ikke meningen. In a Dark, Dark Wood er heller en thriller med mye underholdning og spenning. Den er også stereotypisk, men i denne sammenhengen fungerer det. Hvor typisk er det ikke i en horrorsjanger at man befinner seg i et hus langt ute i skogen med dårlig dekning? Historien hadde ikke vært det samme om utdrikninslaget hadde funnet sted på et luksuriøst hotell eller i Ibiza. Det ville ikke ha hatt samme effekt, og det ville ha vært på en måte feil setting. Av og til er det lov å være litt stereotypisk. Dette er riktignok ikke horror, men du skjønner hva jeg mener. Thrillere kan av og til bevege seg litt i grenseland med horrorsjangeren, bruke noen av de samme elementene.

Mystisk og fascinerende hovedperson
Det mest interessante var å lese om hovedpersoen Nora. Hun var i et forhold for ti år siden, men har ennå ikke kommet over det. Han er fremdeles i tankene hennes og hun lever ikke et fritt liv av den grunn. Bruddet har hele tiden holdt henne tilbake og "hemmet" henne på et vis. Hun klarer ikke å komme over ham, og man blir veldig nysgjerrig på dette forholdet, og hvorfor hun tar det så tungt etter så mange år. En annen figur som også var svært spennende å lese om er Flo, hun som arrangerer Clares utdrikningslag. Hun virker noe frynsete, ser veldig opp til Clare og prøver å gjøre alt perfekt. Persongalleriet består av så mange forskjellige personligheter at det er nesten vanskelig å forestille seg dem under samme tak. Vi har hun skeptiske, den paranoide, moroklumpen, den sarkastiske, den saklige, så her er litt av en sammenblanding av forskjellige personligheter som er stuet sammen.

Ruth Ware imponerte meg ikke med The Woman in Cabin 10, og imponerte meg heller ikke med In a Dark, Dark Wood. Men det var befriende å lese en thriller som tar for seg nåtiden istedet for å skrape opp en cold case som skjedde for tyve eller tretti år siden. Jeg liker den type thrillere også, men det har vært vel mye av det for tiden, så det var en liten lettelse å lese en thriller som tar for seg en bestemt periode, istedet for å hoppe frem og tilbake i tid. En fiffig og underholdende thriller å få med seg. Det eneste som skuffet meg var avslutningen som var vel forutsigbar. Det er jo godt å ha rett også, det er ikke det, men savner å bli overrasket. For all del; konseptet er fiffig og svært underholdende, så det er langt i fra bortkastet. Likte den mye bedre enn The Woman in Cabin 10.

Fra min blogg: I Bokhylla

En spennende retning.

Noen barn får for mye ansvar
Lille Anders forsvinner på morgenkvisten i Øystese. Handlingen foregår i 2015 og storesøsteren hans, Ina får skylda, spesielt av faren. Når faren er hjemme fra jobb, bryr han seg mer om flaska enn sine egne barn. Moren deres er ute av bilde og har vært det lenge. Tolvårige Ina er den som sitter hjemme med ansvaret, både for faren og lillebroren, Anders. Hun prøver så godt hun kan å holde familien samlet uansett hvor mye kjeft hun får. Hun og Anders har alltid hatt et godt forhold til Bengt som bor i strøket. Han er lensmann og da det blir for mye for Ina, selv om hun prøver å være den sterkeste, kontakter hun Bengt. Hun vil ha ham på saken angående lillebroren sin, selv om Bengt egentlig har sommerferie. Lensmann Bengt Alvsaker har sine egne problemer da det er planlagt et besøk av hans sønn som han aldri før har møtt. Han må prøve så godt han kan å skape et bånd til sin egen sønn, og samtidig prøve å finne seks år gammel gutt som er sporløst forsvunnet.

Dette er tredje bok av Agnes Lovise Matre. Før har hun skrevet romaner og nå tar hun en kriminell vending, noe som fungerer veldig bra. Dette er en frittstående oppfølger til Kledd naken. Skinnet bedrar kan fint leses som enkeltstående, men hvis du har planer om å lese Kledd naken, råder jeg deg heller å lese Kledd naken først, da Skinnet bedrar inneholder en spoiler.

Idyllisk bygd rammes av en dyster sak
Skinnet bedrar er en svært stødig kriminalroman som består av et troverdig persongalleri, som også er lett å se for seg. Skinnet bedrar inneholder også en spennende historie og gode miljøbeskrivelser. Det er lett å tro at vakre steder, spesielt små tettsteder er trygge steder der det ikke skjer noe forferdelig, men det kan også ramme idylliske steder. Man må ikke la seg lure. Det kan skje noe når som helst og hvor som helst. Man har bare lett for å glemme det, spesielt når man befinner seg i vakre omgivelser.

Selve historien er ikke særlig original. Det er en type krimhistorie man har lest "mange ganger før" og dermed bringer ikke boka noe nytt i sjangeren, og det skal jo godt gjøres. Det boka vinnner på er korte og effektive kapitler som gir leseren en fin og jevn flyt, man vil gjerne lese noen kapitler til før man tar seg en pause fra lesingen, og man får også sympati for mange i persongalleriet. De er veldig menneskeliggjorte, og man blir kjent med deres gode og mindre gode sider. Alle mennesker har sine svakheter, og likevel gjør man så godt man kan.

Skinnet bedrar er ingen minnerik leseopplevelse som hjemsøker en lenge etterpå, men Matre gir et godt førsteinntrykk som fersking innen krimsjangeren. Til tross for at boka ikke fører noe nytt, er det spennende lesing og lesingen går nesten av seg selv. Man vil stadig vite hva som skjer for å se om man har rett eller ikke. Man er nysgherrig fra start til slutt og det får hun et pluss for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stillferdig og sterkt om en oppvekst

Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.

Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.

"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...

"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)

Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.

"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)

Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.

Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...

I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:

"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)

Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...

Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...

Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!

Obligatorisk lesning!

Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!

Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.

En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...

I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)

Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...

"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).

Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.

Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.

Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.

I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)

"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)

Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)

I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...

"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)

Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.

Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.

"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.

Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)

Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!

Anbefales!

Kan man stole på det man ser?

Lovende konsept
Familiebedriften Music City Salvage henger i en tynn tråd. Music City Salvage er et byrå som kontaktes når gamle hus skal rives og deres jobb er å finne og ta vare på ting i huset som er av verdi, og som muligens kan selges videre. Det er bare det at de sliter økonomisk, men de blir en smule lettet da en ny kunde kommer. Hun heter Augusta Withrow og hun kan være redningen.

Chuck Dutton sender datteren Dahlia og noen andre til huset som skal rives. Dahila synes huset er for flott og i god stand til å rives, men skjønner at hun ikke har annet valg enn å gjøre jobben både for faren og kunden deres, Augusta. Under jobbingen med å redde verdifulle møbler og annet interiør, opplever både Dahlia og kollegene hennes noe guffent og uforklarlig underveis, men de vil ikke innrømme det overfor hverandre, i tilfelle det bare er innbilning ...

Det finnes mange type horror. Jeg foretrekker horror av den typen man ikke ser hva som bidrar til frykten, som har overnaturlige elementer i seg. At man blir redd av noe man ikke ser eller tror man er i ferd med å se, om dere skjønner hva jeg mener? At man bare frykter det verste. Det er den type horror jeg liker best fremfor monstre og slashere. Det er morsomt en gang i blant både i bokformat og på film, men ikke alltid det jeg søker etter når jeg vil la meg underholde av horror. Dette er en bok som byr på det overnaturlige, som bygger på gammel overtro, nemlig spøkelser og rare ting som skjer. Man vil ikke innrømme det først, men ting skjer på uforklarlig vis og dette er en sånn type bok jeg liker innen horrorsjangeren.

Mer sjarm enn redsel
The Family Plot byr på en god, gammeldags spøkelseshistorie. Om mennesker som sliter med å få endene til å møtes og gjør alt de kan for å berge seg. Hemmeligheter, som de senere oppdager enten de vil det eller ikke. Møte på frykt og bli dratt inn i en ukjent verden enten man vil det eller ikke. Gammelt hjemsøkt hus er kanskje typisk i horrorsjangeren, men det er noe jeg aldri går lei av. Bøker og filmer som handler om hjemsøkte hus eller hjemsteder steder er alltid noe for meg. Det er kanskje oppbrukt og trøttende for de fleste, men hva gjør vel det? Jeg liker det konseptet. Det har en slags sjarm over seg selv om det ikke er hensikten.

Dette er på mange måter en god bok. Den har troverdig persongalleri, hemmeligheter, hjemsøking og nesten alt horrorsjangeren ønsker seg. Det eneste er at den ikke gir denne leseren noen frysninger. Den blir mer koselig og underholdende enn skremmende. For all del, det er en god bok og en av de bedre horrorbøkene jeg har lest på en stund. Som nevnt tidligere ble dette for koselig enn skremmende.

Det er noe som heter kosekrim, men det er ikke noe som heter kosegrøss, vel?

Fra min blogg: I Bokhylla

En togreiseskildring helt utenom det vanlige!

Tenåringsjenter har mye å stri med.

Å være ung er ikke bare fryd og gammen
Det er ikke alltid like lett å være ung. Det vet Lilly alt om. Hun kan ikke fordra måten kroppen hennes utvikler seg på, nå som hun er i ferd med å bli voksen, og hun liker heller ikke leppa som har et synlig arr og hun synes at nesen hennes er skeiv. Blir man noen gang fornøyd med seg selv og er det mulig å akseptere seg selv? Alle har jo noe med seg selv de er misfornøyde med, enten det er utseendemessig eller noe annet. Man må bare lære seg å leve med det.

Ting blir ikke lettere når hun får "forbudte" følelser for bestekompisen sin, Are. Før var han jo bare Are. En kompis. Nå får hun følelser hun ikke har kjent tidligere og det kribler i kroppen bare når hun ser og tenker på ham. Noe skjer som gjør Lilly svært flau og hun prøver å unngå ham til enhver pris. For ingen gutter liker vel jenter som henne, som er "stygge" og annerledes, eller?

Usikkerhet slår til for fullt
Dette er en bok som beskriver en ung jente som er svært usikker på seg selv, som opplever forelskelse for første gang, og som prøver å stenge ukjente følelser ute. Hun føler seg ikke like mye verdt som andre, selv om foreldrene hennes setter henne høyt. Hun er enebarn og prøver å takle ting på egen måte, til tross for at det ikke er lett. Det å oppleve noe flaut er heller ikke lett og man har sine måter å reagere på. Hun prøver å unngå Are så lenge hun kan etter en flause, men man kan ikke unngå noen for alltid heller. Spesielt ikke når man går på samme skole og i samme klasse. Dette er snakk om en jente som har mange utfordringer på en gang, og det er mye å relatere seg til på et eller annet vis. Vi har alle vært unge og usikre.

Det morsomste med denne boka er Lillys forhold til foreldrene sine. Hun er enebarn og det får hun virkelig merke da de er svært overbeskyttende, spesielt moren. Hun vet de vil henne bare vel, men spesielt moren kan bli vel for mye og faren prøver å være en slags megler som jobber i bakgrunnen ved å prøve og rette opp i situasjoner. Det oppstår mange komiske situasjoner. Lillys hobby er løping, og hun løper når hun er stresset, men ingen kan vel løpe fra problemene sine?

Det hjelper ikke å blunke er en fin, småmorsom bok med et fargerikt persongalleri som har mye å by på og mye i seg, og boka vil garantert treffe den rette målgruppen, men for oss voksne blir nok dette veldig forutsigbart. Det er ikke noe som overrasker eller noe som kommer uventet. Det er som det er, intet mer eller mindre, men for ungdom er nok denne boka både underholdende og kanskje til og med en godbit.

Fra min blogg: I Bokhylla

Man bør aldri tie.

Under en fest ringer Melinda politiet. Noe som ikke faller i god jord, noe hun også merker fra andre lenge etterpå. Ingen vet hvorfor hun ringte til politiet, ikke en gang foreldrene hennes. Hennes nærmeste venn gjennom mange år finner ut at hun har ringt til politiet og dumper henne. Hun har plutselig ingen venner lenger, og har lite kontakt med noen i det hele tatt, da de fleste alltid har sett på henne som rar. For de andre er hun en outsider. Det eneste som får henne til å overleve dagene er kunsttimene selv om de har sine utfordringer også.

Fortellerstemmen når ikke leseren
Dette er en ungdomsbok som inneholder et viktig budskap, men selv slet jeg litt med fortellerstemmen/skrivemåten. Den traff meg ikke helt. Denne Melinda er noe vanskelig å forstå seg på, selv om man skjønner godt hvorfor hun er som hun er. Likte sarkasmen hennes veldig godt. Den er fin, fin. Bortsett fra det var det vanskelig å komme seg innpå hovedkarakteren, noe som også er meningen. Hun opplever noe som gjør at hun stenger alt og alle ute, og lever i sin egen verden. Det eneste hun er opptatt av er å komme seg gjennom dagene og ta seg en blund. Foreldrene hennes blir irriterte da de blir innnkalt til et møte på skolen fordi hennes karakterer synker, men likevel vil hun ikke snakke noe om noe. Det eneste hun bryr seg om gjennom dette skoleåret er kunstprosjektet hvor kunstlæreren hennes gir alle elevene i klassen hvert sitt objekt på en lapp. På lappen står det hva de skal lage kunst om, og fokusere bare på det objektet gjennom resten av skoleåret, og lage kunst av. Objektet hun får er et tre. Hun skal finne sin måte å lage kunst av et tre på. Vil hun lykkes?

En kjent ungdomsbok med et viktig budskap
Dette er en tidløs bok som jeg har sett og hørt om gjennom mange år, men som jeg ikke har lest før nå. Jeg så filmen først for mange år siden. Den var ikke spesielt minneverdig og syntes ikke at hun som spilte hovedrollen, Kristen Stewart (hun med bare et ansiktsuttrykk), passet inn i en slik rolle. Likevel hadde jeg lyst til å lese boka for å se om den var noe bedre, men ventet i flere år før jeg endelig leste den. Jeg er glad for å ha lest den, det er ikke det, fordi den inneholder et viktig budskap, men jeg hadde litt problemer med fortellerstemmen/skrivemåten. Ikke fordi boka er vanskelig å lese. Det er den ikke. Men skrivemåten var på en måte vanskelig å relatere seg til, og det var for stykkevis og oppdelt. Det har jeg ikke helt sansen for.

Det er lett å forstå at Melinda er som hun er; nedstemt, likegyldig, innesluttet og ensom, men i lengden blir hun noe monoton å lese om. Liker sarkasmen hennes veldig godt, og at hun er en som ikke følger strømmen, så selv om hun er monoton å lese om blir man på en måte dratt mot mystikken hennes. Det er bare det at det er ikke så voldsomt mye som skjer. Det er mest om hennes tanker og hvordan hun føler seg. Hvordan hun lever i sin egen verden. Selv om man liker henne, går man litt lei underveis.

Skjønner godt hvorfor Speak er så populær og liker også at den har et viktig budskap, bare synd at utførelsen ikke var noe for meg. Det var selve skrivemåten som ødela litt. Den traff meg ikke, noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville like. Men etter å ha lest denne boka blir man mer bevisst på hvor viktig det er at man ikke bør holde alt inne og for seg selv, og heller bare si det som det er, uansett hvor vanskelig det er.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ville du ha byttet leilighet med noen du ikke kjente?

Kate Priddy er som en fugl. Hun er redd for alt. Det er kanskje ikke så rart siden hun for ikke så lenge siden var i et forhold som var alt annet en bra. Hun hadde en kjæreste som gradvis forandret seg fra å være en fin person til å bli en skremmende kontrollfreak. Det er forståelig at hun er en person som alltid er på vakt etter å ha vært i et slikt forhold. Hun overrasker sine nærmeste da hun tar motet til seg da søskenbarnet hennes foreslår å bytte leilighet for en periode. Hun bor i London og han bor i Boston. Søskenbarnet hennes heter Corbin Dell og de har aldri møtt hverandre. Det gjør de heller ikke da de reiser for å bytte leilighet. Dette er en fin mulighet for Kate å starte en ny fase i livet, og i mellomtiden benytter hun anledningen til å studere. Men Kate rekker ikke å bo der så lenge før noe urovekkende er i gjære. En kvinne dundrer på døra i naboleiligheten (Kates søskenbarn eier en leilighet i et fancy leilighetskompleks) og er bekymret for en kvinne som bor der. Politiet blir kontaktet og det går rykter om at kvinnen i Kates naboleilighet er brutalt myrdet. Kate kontakter søskenbarnet sitt og spør ham om han kjente henne, men han påstår at han ikke kjente henne godt, men Kate finner spor i leiligheten som viser noe annet. Bør hun være bekynret? Ikke nok med det. Det viser seg også at andre fra en av leiligheten hadde et slags forhold til denne nabokvinnen. Kan Kate stole på noen i det hele tatt?

En forfatter jeg vil lese mer av
Å utforske ukjente forfatterskap lønner seg. Ofte er det lett å lese bøker av forfattere man har lest mye av fra før, men har i de siste årene blitt flinkere til å utforske forskjellige terreng. Noen ganger finner man nye favoritter og andre ganger nye skuffelser. Det varierer så veldig. Denne gangen lønte det seg virkelig. Har aldri lest noe av Peter Swanson før, og gjett om jeg skal lese mer av ham etter denne. Her Every Fear er en bok som har fått svært mange forskjellige meninger. De som ser etter noe nyskapende kan bare glemme forventninger til Her Evey Fear. Det er ikke derfor jeg liker den så godt. Den er ikke spesielt original eller sylskarp, men grunnen til at jeg likte den så godt er det fantastiske persongalleriet. Ved siden av horror leser jeg mye fra thrillersjangeren, både vanlige thrillere og psykologiske thrillere. Selv om det er en sjanger jeg liker veldig godt, har jeg opplevd at persongalleri i thrillerbøker ofte har vært svært livløse, omtrent døde og da får man ikke et spesielt bånd om dem, og man blir bare likegyldig. Men her, i Her Every Fear, var persongalleriet for en gangs skyld svært fascinerende på hver sin måte. Det er heller ikke for mange involverte og de hadde alle en slags mystikk over seg. Man ville bli enda bedre kjent med dem og det var lett å se dem for seg. De vakte en enorm interesse, noe som er sjeldent i en thriller generelt.

Uhyggelig atmosfære
En ting til som Her Every Fear innfridde som jeg lenge har vært på søken etter, er thrillere med uhyggelige elementer, og det hadde denne. Ikke slik at man blir skremt og blir redd av sin egen skygge, men den hadde noen uhyggelige faktorer som jeg lenge har etterlengtet i en thriller, så det var gøy at P. Swanson serverte det. Noe som virkelig var på tide, for husker ikke sist gang jeg leste en thriller med uhyggelige elementer. Av og til lønner det seg å lete lenge. Det lønner seg å ha tålmodighet. Det som også er fengende med boka er at forfatteren bytter på forskjellige perspektiver underveis, men han gjør det på en ryddig måte, og jeg synes det er befriende. Noen liker at forfattere holder seg til en hovedrolle istedet for å bytte på perspektiver. Jeg liker begge deler. At han byttet på perspektiver, bidro til at boka ble desto mer interessant. Det eneste jeg ikke er helt fan av Her Every Fear er at det brukes upålitelig fortellermetode, spesielt fra Kates sin side, noe som er brukt i mange thrillere i de siste årene. Det komiske er at i Her Every Fear fungerer det, og man liker faktisk Kate. Den samme metoden brukes i Gone Girl og Piken på toget, to bøker jeg er mektig lei av å høre om, men som jeg dessverre må bruke eksempler på for å poengtere saken. Bare at i de to bøkene likte jeg ikke hovedrollene i det hele tatt, i forhold til Kate i Her Every Fear. Hun er mer menneskelig føler jeg.

Nå sier jeg ikke at Her Every Fear er samme type bok som Gone Girl eller Piken på toget, selv om den upålitelige fortellermetoden brukes. Her Every Fear er en helt annerledes bok og synes den har mer vendinger. Mer å by på enn bare skjøre og følelsesmessige karakterer. Peter Swanson har fått frem mer historie, dybde i karakterene og vekker nysgjerrigheten mer enn i de andre bøkene jeg på en måte har sammenlignet boka med, til tross for at de er helt forskjellige bøker. Han har funnet sin egen fortellerstemme istedet for å kopiere fortellerstemmen og oppskriften til andre thrillerbøker som er utgitt i de siste årene.

Vil du lese en annen thriller som ikke følger oppskriften til Gone Girl, er Her Every Fear et ypperlig valg. Den går sin egen vei istedet for å følge dagens thrilleroppskrift og byr på både uhygge, svært interessant persongalleri og spennende hendelser. Det er få bøker jeg tenker tilbake på og som hjemsøker, det gjør denne. Endelig en bok som gir inntrykk.

Fra min blogg:I Bokhylla

Det finnes noen for alle, eller?

Det er mange muligheter til å finne en date om dagen. Noen møter noen gjennom venner eller bekjente, mens andre tyr til mer moderne alternativer, som å fylle ut skjemaer på Internett eller enda enklere, bruke apper som Tinder. Det gjør Sofie. Hun er 19 år og føler at det er lite som skjer i livet hennes. Det er noe som mangler. Hun bruker Tinder og det tar ikke lang tid før hun blir hekta. Mye av tiden bruker hun på å møte tilfeldige gutter som hun kommer over på Tinder, og hun møter mange forskjellige mennesketyper. Ikke alle er som hun har forventet at de skulle være. Som oftest ender hun opp med skuffelse og hun har ikke akkurat lave krav når det kommer til hva hun ser etter i en partner Etter alle disse møtene begynner hun også å krangle med foreldrene hennes som synes hun er mye borte og aldri sier hvor hun er. Kommer hun til å finne sin drømmeprins eller er Tinder bare useriøst og bortkastet?

Forlaget sammenligner Tinderella med serien Skam. Siden jeg bare har sett to sesonger av Skam, så føler jeg at jeg ikke har godt nok grunnlag til å sammenligne diverse likheter mellom denne boka og serien da jeg aldri dessverre ble bitt av Skambasillen. Skammelig, jeg vet ... Det er en god serie, men jeg ble aldri hekta som mange andre. Vet heller ikke om boka er like avhengighetsskapende som serien, så derfor velger jeg å ikke sammenligne da jeg ikke har grunnlag for det.

Ikke akkurat en treffende bok
Meningen med denne boka er at den skal være tåpelig, morsom, og noe småfrekk, men det blir dessverre alt annet enn det. Det blir bare pinling, overdramatisk og alt annet enn morsomt. Man får litt vondt av denne hovedpersonen som har alt annet enn realistiske tanker og forventninger når det gjelder gutter og fremtid, spesielt siden hun har høye krav til alt. Helst vil hun at ting skal skje med en gang. Tålmodighet har hun altså ikke. Det er på mange måter vanskelig å relatere seg til denne Sofie. Hun er vanskelig å forstå seg på.

Nostalgi
Både omslaget og innholdet minner meg om disse TL bøkene. TL - bøker er bøker fra en bokklubb (TL - Klubben) for ungdommer mellom ca. ni til femten år, som fikk en månedspakke med to bøker og noe stæsj i. Jeg leste alle bøkene jeg fikk og det var både romaner og spenningsbøker med tema om ungdom, venner, familie og tenåringer som havner i trøbbel. Det var mye variert lesestoff. Både omslaget og innholdet minner meg litt om de bøkene, bare det at jeg har lest en god del TL - bøker som er mye bedre enn Tinderella.

Forfatter Heidi Nathalie Hovland har skrevet bok som er noe basert på egne erfaringer. Hun brukte selv Tinder mye og vet hvordan det er å være hekta på denne applikasjonen. Det er en fin tanke at hun bruker Tinder som en slags advarsel i boka, og at man må bli flinkere til å tenke grundig gjennom om man skal møte den og den personen eller ikke, og kanskje være mer på vakt. Likevel blir dette for tynt i en bokformat da kapitlene er stort sett det samme, historien byr på lite utvikling generelt og man blir bare oppgitt av denne Sofie.Tinderella er en morsom og fin tanke, og skjønner hensikten, men Tinderella hadde passet bedre i en novelle enn som bok.

Tv-programmet Catfish er et svært godt eksempel på at man må være varsom før man møter noen man har snakket med på Internett, for ikke alle er den de gir seg ut for å være. Det gjelder selvfølgelig Tinder også.

Fra min blogg: I Bokhylla

En gammel sak får se dagens lys.

Avgrunnsblikk spinner til og fra 1997, 2009 og 2016, og det meste skjer i Trondheim. I 1997 er om en jente som er svært opptatt av Skyggenes bok, som er hennes dagbok. Hun skriver ikke hva hun har gjort til daglig, men det er heller en slags filosofibok. Hun skriver det som faller henne inn. Hun ender opp med å forgifte sin far og havner hos fosterforeldre.

I mellomtiden, i nåtiden, er Odd Singsaker og hans kjære, Felicia på hyttetur for litt kvalitetdstid, men det blir alt annet enn kvalitetdstid, og i i hvert fall ikke romantisk da det første de ser inne i hytta er et lik hengende fra taket. Det verste er at Singsaker kjenner liket fra en tidligere sak som han var involvert i rett før han ble kraftig rammet av sykdom.

I 2009 blir man kjent med Frederikke som blir funnet i villaen til veilederen hennes som er blitt myrdet på en brutal måte, men er hun skyldig? Hva er så viktig med disse årstallene 1997, 2009 og 2016. Har disse årstallene noe til felles?

Spennende tematikk, men lite med overnaturlige elementer
Dette er en bok som har fått mye skryt, noe jeg skjønner godt. Den har en mørkhet og dysterhet som jeg liker, men personlig savner jeg mer magi eller mer av det overnaturlige, fordi krim med overnaturlige elementer er en fin kombinasjon. Ikke alle liker det, men det hadde passet perfekt i denne sammenhengen. Det ville ha løftet opp den uhyggelige stemningen den manglet. Denne boka tar for seg wicca som er en naturreligion. Wicca respekterer alle levende vesener og de setter karma høyt. Dette er bare noen av mange kjennetegn angående wicca. Wicca er et stort tema som er veldig interessant å lese om.

Morsomt å lese om steder man kjenner godt til
Avgrunnsblikk er mitt første møte med Odd Singsaker. Noen er nøye med å lese politi krimserier i kronologisk rekkefølge, mens andre ikke er så nøye. Så lenge det er en rød tråd fra etterforskerens side slik at man alltid får et innblikk i hans bakgrunnshistorie går det bra; en ny sak oppstår jo i hver ny bok uansett. Jeg er ikke alltid like nøye med å lese i kronlogisk rekkefølge i politi krimserier, men andre serier. Morsomt at Jørgen Brekke skriver om Trondheim, min nærmeste by. Han nevner også Børsa og Byneset. Børsa er min nabobygd og halve slekta mi er fra Byneset, så Børsa og Byneset er steder jeg kjenner godt til, og Trondheim. Denne gang var det svært lett å forestille seg alle stedene som beskrives.

Dette er en fin krimbok å få med seg og skjønner hvorfor mange blir så begeistret. Selv savnet jeg mer av det overnaturlige og kanskje mer magi siden temaet er wicca. Få frem enda mer mørkhet. Boka har gode karakterbeskrivelser og er svært lettlest, men kunne ha tenkt meg mer uhyggelig stemning og enda mer om wicca. Av denne boka og filmenThe Craft velger jeg heller The Craft for den har mer av det overnaturlige og er noen hakk sluere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan man løse mysterier på egen hånd eller er det for risky?

Francesca blir kontaktet av broren til Sophie. Sophie og Francesca var bestevenner, men for nesten tjue år siden forsvant hun. Det eneste sporet etter henne var en sko på piren som tilhørte henne. Francesca kvier seg til å dra tilbake til Oldcliffe av mange grunner, men samtidig vil hun gjerne vite hva som skjedde med hennes kjære venn. Hun vil også hjelpe Sophies bror, Daniel, som virker knust over nyheten om at Sophies levninger nå er funnet. Hun vil være der som støtte og kanskje også finne noen svar. Sammen kan de være sterke. Men Francesca føler seg ikke trygg. I leiligheten hun bor i mens hun er i Oldcliffe, får hun konvolutter utenfor døra med trusler om å holde seg unna. Hvem er det som legger disse konvoluttene utenfor hennes dør, og er det noen som vet mer som de ikke vil hun skal få nyss om?

Bør man egentlig snoke i fortiden?
Gammelt mysterium er noe som ikke går av moten i thrillersjangeren. I Ung kvinne forsvunnet vipper historien til og fra 1997 og 2016. I 1997 bytter Franscesca og Sophie på perspektivene. Franscesca (ofte kalt Frankie) er den selvgode med høy selvtillit og som ikke redd for å være seg selv, mens Sophie lever litt i skyggen av henne og seg selv. Hun har ikke helt troen på seg selv, virker det som. De er gode venner som forsvarer og støtter hverandre til tross for at de også har sine krangler. I 2016 er det Fransesca og Daniel, Sophies bror som er tilbake til Oldcliffe for å finne ut hva som skjedde med søsteren hans. Det er bare det at ikke alle er like samarbeidsvillige til å gi dem svar og i tillegg får Fransesca disse truslene om å holde seg unna. Daniel prøver så godt han kan å overtale henne og håper at hun blir værende.

Skuffende thrillerfaktor
Alt dette høres ut som en lovende thriller, men utførelsen er noe annet. Dette er en thriller som mangler mye. Den mangler stemning, troverdige karakterer, og drivkraft. Det er mye som skjer, men man blir aldri revet med fordi det er en bok som er skrevet på en svært monoton måte. Det er ingen brytninger eller noe som sjokkerer på noen måte. Det er bare en stilleferdig thriller som ikke byr på noe nytt fra den sjangeren. Noe som var voldosmt irriterende med boka var denne Franscesca som beskriver seg selv som karrierekvinne, og virker å ha litt vel høye tanker om seg selv. Hun prøver å være sårbar, men får det ikke til. Det er vanskelig å få medfølelse for henne.

Ung kvinne forsvunnet er en helt grei thriller som tidsfordriv, men ikke stort annet enn det. Det er ingen minnerik leseopplevelse. Beklager. Kunne ha skrevet side opp og side ned om denne boka, men føler det ikke er nødvendig da det meste er nevnt allerede. Boka ble bare altfor tam til å være en thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så stilig. Jeg husker Hurpa meget godt og Krølle.Tror det var det han het, om jeg ikke husker feil :) Jeg var jo med i Grøsserklubben og å få pakke fra Grøsserklubben var månedens høydepunkt. :) Grøsserne (Goosebumps) serien har jeg fremdeles i hyllene mine og har også noe av stæsjet som var med fremdeles. :) Grøsserne vil alltid være i mitt hjerte.

En annerledes bok om sorg

Max Porter jobber som redaktør i et britisk forlag. I 2015 debuterte han med boka "Grief is the thing with feathers". Boka kom nylig ut i norsk oversettelse, og da med tittelen "Sorg er den greia med fjær".

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg fikk anbefalt denne lille boka, særlig fordi vedkommende som solgte den inn til meg ikke greide å formidle hva slags bok dette var. Ikke annet enn at "det er en rar bok, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den". I og med at boka er så tynn (og lettlest, tenkte jeg), kjøpte jeg den og begynte å lese nokså umiddelbart.

Boka handler om sorg. Mer presist om en far og hans to barn, som nettopp har mistet hhv. en kone og en mor. Familien bor i London.

Noen dager etter dødsfallet ringer det på døra. I farens hode dukker det opp bilder av naboer som kommer med enda en lasagne, en klem eller ferdigmat til guttene ... Men det er ingen mennesker som ringer på. Derimot en svart kråke ... En kråke som sier:

"Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg."

Dersom jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, er det at teksten fremstår som prosa og poesi i en salig blanding, avbrutt av Kråkes eventyrfortellinger. Sånn sett kan man si at den overskrider de fleste grenser for hva vi tenker at en roman kan inneholde. Sorg er kanskje noe av det vanskeligste å skrive om, uten å ty til klisjeer. Gjennom å beskrive det følelsesmessige kaoset som oppstår etter morens død, får han frem de fleste fasetter ved det å miste noen som har betydd mye for en. Sorgbearbeidelse er ingen lineær prosess, og det finnes ingen formel for hva som er rett eller galt.

Denne lille boka er så totalt annerledes det meste jeg har lest, og forfatteren skal virkelig ha kred for originalitet! Selv befinner jeg meg på det stadiet i livet at det ikke lenger er terningkast som er viktig, men om jeg vil ta vare på boka eller gi den videre. Denne lille boka skal få plass i min bokhylle! Det sier mye om mitt forhold til den!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2017/06/max-porter-sorg-er-den-greia-med-fjr.html

Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den.

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det.

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv.

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Smarte pakketips for reisen

Har du noen gang stått i innsjekkingen på en flyplass og lurt på hva som er hemmeligheten bak å reise kun med håndbagasje - selv på turer som strekker seg over litt tid? Jeg ville lyve dersom jeg selv sa nei. Det som forundrer meg enda mer er når jeg treffer folk med minimalt med bagasje under selve utenlandsoppholdet - alltid velkledd fra topp til tå, med matchende vesker, sko og sjal til en hver anledning.

Selv har jeg blitt vesentlig bedre til å pakke lettere, noe ikke minst ukentlig pendling mellom to storbyer i Norge har fremtvunget for mitt vedkommende. Det ser ikke lenger ut som jeg er på flyttefot, for å si det sånn.

Man sparer uendelig mye tid ved å reise uten annet enn håndbagasje. En halvtime her og en halvtime der ... Det blir mye livskvalitet av slikt. For ikke å glemme mindre stress!

Nå står jeg imidlertid foran en ferietur av ca. tre ukers varighet, hvor jeg kun unntaksvis skal være på samme sted mer enn høyst to overnattinger i slengen. Hva da? Jeg tilstår med det samme at jeg ikke har noen som helst planer om å reise kun med håndbagasje. Mine ambisjoner går mer på å få koffertvekten ned i 10-12 kg - inklusive vekten av kofferten selv.

Da jeg her om dagen fikk en forespørsel fra forfatteren av "Den lille pakkeboken" - Dagmar Goovaerts Bern - om jeg var interessert i å få tilsendt hennes bok, tok jeg det nærmest som et tegn fra oven. Boka kunne ikke kommet mer beleilig! Og siden boka lanseres den 7. juni - altså om to dager - fikk jeg oversendt pdf-filen av den.

"Den lille pakkeboken" inneholder de fleste tips - også dem du garantert aldri har hørt om tidligere. Noe handler om stoffkvaliteten på klærne du planlegger å ha med deg - "unngå stoff som krøller eller ta konsekvensen av det!". Andre tips handler om hvordan du pakker. Skal du brette, rulle eller bunte klærne i kofferten? Her finnes det ingen fasit, og enhver må finne frem til den metoden som passer best. De viktigste tipsene går imidlertid først og fremst på hva du velger å ta med deg - altså mengden klær og ting du stapper ned i kofferten. "Må" du ha med fire skopar og ditto vesker? Eller fire selskapskjoler - sånn for sikkerhets skyld? Du vil vel gjerne ha plass til litt shopping under reisen?

Å pakke den perfekte koffert krever noen dagers planlegging. Forfatteren foreslår en metode hun selv åpenbart har hatt stort hell med. Hun legger topper og underdeler utover, sammen med sko, sjal, belter og annet. Ved å velge en fargeparlør kan behovet for sko og annet tilbehør slankes ned til to - et par til hverdags og et par til pent. Deretter matcher hun antrekk og finner frem til plagg med flerbruksverdi. Én penjakke kan pynte opp et ellers nokså ordinært antrekk.

Når det kommer til toalettsaker er det selvsagt smart å helle shampoo og andre nødvendigheter på små flasker, og ha disse i en egen pose. Da risikerer man ikke at alt har rent ut under reisen og flekket til klærne samtidig.

Et par av de smarteste tipsene jeg leste i boka var å ha typiske reiseting oppbevart på ett sted i heimen. Hvor mange ganger har man ikke lett febrilsk dagen før avreise etter ting som MÅ være med, som ladere, adaptere, ekstra batterier til kameraet etc.? En annen ting som er lurt er å sette seg inn i flyselskapets regler for vekt i koffert og håndbagasje ... Da går man forhåpentligvis ikke på en smell - heller ikke på hjemreisen! Overvekt er nemlig dyrt!

For å lykkes med å pakke lett, må man begynne å pakke flere dager før avreise. Anse hele pakkeseansen som en prosess, der du sover på planene du har lagt. Dagen etter kommer du kanskje til at det ikke er så nødvendig å ta med akkurat den jakken eller de buksene ...

Dersom man skal på en lengre ferietur, går det for øvrig an å kjøpe T-skjorter underveis. Og det man benytter som pentøy om kvelden, kan fint brukes om igjen dagen etter. Dessuten sparer man koffertplass ved å vaske undertøy og sokker underveis på reisen.

Evaluering etter reisen er en del av prosessen med å bli en god pakker. Hva hadde du bruk for, hvor mye av klærne ble ikke brukt, hvor bommet du?

En stor utfordring jeg har og fremdeles jobber hardt med, er å redusere koffertvekt av bøker. Jeg har ikke vært så glad i digitale bøker hittil i mitt liv. Samtidig har jeg vært veldig glad i å komme hjem med et lass med bøker ... Dette er min akilleshæl, og her jeg har mest å hente på å bli bedre ... Lesningen av pdf-filen av "Den lille pakkeboken" var faktisk en fin introduksjon til e-bøker! Så kanskje er likevel løsningen å finne her?

Boka er full av tips som handler om hele reisen, ikke bare om hva som får plass i kofferten, og vil dermed kunne være til hjelp for alle som sliter litt med logistikken når man skal på ferie. Hun skriver også en del om oppbevaring av reisedokumenter og risikoen for å bli frastjålet utstyr. Det er gjerne når man stresser at oppmerksomheten synker ... Rådet hennes er: "Ta godt vare på tingene dine?"

Boka er lettfattelig, oversiktlig og praktisk! Det kan være en god investering å lese den før sommerens store ferieutflukter! Anbefales som en del av planleggingen!

Når det mest dyrebare forsvinner ...

Maris mamma har en ny kjæreste. En stjerneadvokat som heter Petter Eliassen. Hennes more er sjarmert av ham, men Mari liker ham ikke. Hun er på stranda og leker en høstdag da han kommer på besøk. Mari og mora hennes bor i et gammelt hus ved stranda, men en liten stund da Mari ikke er under oppsyn, skjer det noe skjebnesvangert. Hennes mor oppdager at Mari er forsvunnet og hun har vært langt i fra oppmerksom til å ha oppdaget noe uvanlig. En mørk og dyster historie utvikler seg for både Mari og moren hennes del. Vil de finne hverandre igjen eller er Mari borte for godt? Etterforsker Håkon Haakonsen får mye å gjøre fremover.

Vanskelig, men viktig tema
Forfatteren har skrevet en bok om et tema man helst ikke vil vite om. Barn som settes i fare er jo noe ingen vil lese om. Heldigvis er dette en krimbok og ikke en bok fra virkeligheten, men likevel er det et viktig tema. Grusomme ting skjer i verden. Det er man vitne til hver dag på nyhetene: Barn forsvinner. Terrorangrep. Dyreplageri. Eldre som blir svindlet og banket opp. Stygge trafikkulykker. Hver dag er en påminnelse om at verden ikke er et trygt sted.

Mye som skjer, kanskje altfor mye?
Boka får frem en av de dystre sidene av verden på en urovekkende og provoserende måte, noe som også er meningen. Lille Linerle er en vond, mørk og tankevekkende bok som kanskje ikke er for alle som ikke er vant til å lese mørk lesestoff. Noe av det som trekker boka ned, er at av og til oppfører Mari seg noe eldre det hun egentlig er, og det skjer også mye på siden av hovedhistorien at det mister sin troverdighet underveis. Det blir rett og slett for mye som skjer på alle kanter at det nesten blir litt masete. Det tok heller ikke så veldig lang tid før man gjennomskuet hva eller eventuelt hvem som står bak og hva som egentlig skjer slik at man ikke blir overrasket, da det er meningen at man skal bli overrasket. Blir også en smule frustrert over hvor dårlig dømmekraft Maris mor har enkelte ganger.

Myriam H. Bjerkli har skrevet bøker før, men dette er hennes første kriminalroman. Dette er et bevis på at av og til lønner det seg å ta nye retninger for noen ganger funker det. For oss som har lest en del krim og annet mørk litteratur kan denne boka bli noe forutsigbar underveis, men den har sine spennende øyeblikk, og Lille Linerle er verdt å ha i bokhylla.

Fra min blogg: I Bokhylla