Når man må ta saken i egne hender ...
En tøff jente gjør alt for å finne søsterens morder
Sadie er ikke som andre jenter, men hun lar seg ikke pirke på av den grunn. Andre synes at hun er rar fordi hun stammer. Hvis noen reagerer på det, har hun heldigvis noen spydige kommentarer på lur. Hun er også en overbeskyttende jente, spesielt overfor lillesøsteren Mattie. Sadie har vært som en mor for henne. Hun føler seg forpliktet til å ta seg av lillesøsteren sin siden moren deres er mer opptatt av narkotika og menn, og det blir ikke lettere når hun så stikker av. Tilværelsen deres blir snudd opp ned når Mattie blir funnet drept, og Sadie gjør hva som helst for å finne den skyldige, og hun har en mistenkt. Hun kjøper en bil og legger ut på jakt etter denne mannen, som en gang var en av morens kjærester ... Samtidig lages det en podkast siden Sadie er sporløst forsvunnet. Mannen som leder denne podkasten har gitt den tittelen; Jentene. West McCray, som er mannen bak denne mysteriepodkasten, intervjuer de som har kjent eller har snakket med Sadie. Kommer han til å finne henne, eller vil dette bli et uløst mysterium?
Dette har vært inntil nå en ukjent bok, og tror det er en krimbok som er mest beregnet for ungdom, men den kan også fint leses for voksne. Skrivestilen og persongalleriet er spesielt, og boka skifter fra Sadies perspektiv mens hun er på jakt etter denne mannen, og denne podkasten. Podkasten blir beskrevet som en podkastepisode. Det er gjort på en oversiktelig og fin måte, men siden jeg ikke har hørt på podkast før, og aldri har hatt interesse av det, så likte jeg å lese fra Sadies perspektiv bedre. Det var mer naturlig og hun er en morsom og tøff jente og lese om. Så dette med podkastformatet ødela litt for min del, selv om det er en artig tanke å flette inn den type format i bøker også, for å gjøre det hele mer virkelig. Men syntes det ødela noe av flyten i det.
Blandede inntrykk
Etter noen undersøkelser, legger man merke til at denne boka har fått noen blandede tilbakemeldinger, noe som er forståelig. Jeg skjønner hvorfor noen elsker denne boka og hvorfor noen føler seg mer lunken. Jeg tror mye av det har med slutten å gjøre. Jeg kan ikke si så mye om slutten, for jeg vil selvfølgelig ikke røpe noe, men slutten er både fiffig og får en til å gruble lenge etterpå. Noen blir frustrert av det, mens andre elsker den type avslutning. Her må jeg si at jeg liker slutten bedre enn handlingen for den er gjort på en litt utspekulert måte, og jeg lover å ikke gå mer inn på det. Men som sagt, det er en slutt som får deg til å gruble og det er en av de bedre avslutningene jeg har lest i det siste.
Selv om slutten er god og tankevekkende, betyr det ikke at resten av boka er like god. Jeg liker som sagt slutten og hovedpersonen Sadie, men ble ikke altfor glad i skrivestilen eller oppsettet. Aner ikke hva som skurret med det, men ble bare ikke fortrolig med det. Hadde nok hatt sansen for boka hvis språket hadde vært mer rølpete og inneholdt mer sleng i seg. Det hadde vært morsomt, og ekte. For det er nettopp slik jeg ser for meg persongalleriet. Mennesker fra harde strøk som gjør sitt beste for å få verden til å gå rundt. Mennesker med tæl i, spesielt Sadie. Det hadde gjort større inntrykk hvis replikkene hennes ble skrevet med dialekt. Man blir glad i Sadie og poenget bak konseptet, men ble ikke helt bergtatt av utførelsen, dessverre. Heldigvis ble ikke denne boka bare skrevet som ren podkast. Det ville ha vært for spesielt. Falt desssverre ikke pladask for selve boka, men fikk sansen for denne Sadie. Hun var en interessant person å lese om. Det var dessverre det med podkastgreiene som ødela litt for meg. Ikke alle er helt med i tiden ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen ganger leser man bøker man vanligvis ikke ville ha lest, men som man vil lese på grunn av et aktuelt tema. Noen å høre til er en sånn bok.
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Synes ikke at romaner er kjedelige eller tørre, men det er vanskelig å finne romaner man liker i forhold til andre sjangre. Det er vanskeligere å treffe på.
Dette er en dyp roman om det å komme seg ut av komfortsonen og det å involvere seg selv mer med andre før ensomheten tar fullstendig overhånd, eller er det for sent?
Aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv ...
Oscar er en godt voksen mann som har en kollega som nærmeste venn. Stort sett er han alene med seg og sitt, konsentrerer seg med å telle skrittene han tar for å ha litt kontroll, og han er en mann som utfører rutinene sine med stor alvor. Noe skjer som gjør til at han får valget mellom å ta ferie, eller jobbe et annet sted i noen måneder. Etter litt grubling velger han å jobbe et annet sted, og i mellomtiden leier han ut leiligheten sin til noen få personer som bytter på å bo der, mot at de skriver i en dagbok som Oscar legger frem, klar til bruk. I dagboken dukker det opp litt av hvert, både humor, personangrep, sterke livshistorier og støtte. De helgene Oscar er innom leiligheten leser han i dagboka og blir fullstendig oppslukt av det leietakerne skriver. Han er også overrasket over hvor godt han trives med sin nye jobb, der han møter Carla og mange andre fantastiske kolleger. Han blir kjent med dem på en helt annen måte enn med andre mennesker tidligere. Årsaken er vanskelig oppvekst, og sosial angst som har utviklet seg sterkt med årene. Han fikk ingen kjærlighet av moren sin, og etter at bestemoren hans døde, ble det nesten glemt hvordan det var å være en del av noe. Det var hun som tok vare på ham og aksepterte ham. Etter at hun døde, har han nærmest sluknet og druknet seg selv i rutiner. Vil det nye stedet friske ham opp, og gjøre ham til en ny mann?
Vanskelig oppvekst
Dette er en god og beskrivende bok om den spanske kulturen, og det er nesten til å ta og føle å, selv om man ikke har vært i Spania. Man blir godt kjent med persongalleriet, både på godt og vondt. Av og til føltes det nesten som om man var der sammen med dem. Man vil nesten skyve Oscar i riktig retning og be ham om å slutte med all den nølingen, selv om det ikke er lett. Etter mange år med ensomhet, er det ikke bare, bare å hive seg ut i ting. Man trenger tid til å venne seg til det meste, både omgivelsene og menneskene. Sånn er det for Oscar som har levd i samme leilighet han har oppvokst i, og underholdt seg selv mens andre, spesielt moren har skjøvet ham bort. Det kan ikke ha vært enkelt.
Noen å høre til handler bunn i grunn om det å komme seg ut av komfortsonen, enten man vil det eller ikke, og ta sjanser når man minst venter det. Hvis ikke får man aldri vite om det blir bedre eller ikke. Boka er både lettlest og sjarmerende. Det er ikke en roman for alle da det er vel mye om følelser og forelskelse. Det er ikke alle som liker å lese om det, og synes det kan bli klissete. Slik er det med meg som gjerne vil heller ha mørkere lesestoff. Det er også en del gjentagelser og stive partier her og der. Det vil si, ikke alles historier er like spennende å lese om, som blant annet noen av dem som skrev i den dagboken.
Alt i alt; en fin og tankevekkende roman å få med seg, selv om det ikke ble en ny favoritt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.
Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.
I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?
Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.
Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.
Fra min blogg: I Bokhylla
Ikke forvent episke romeventyr
Ikke forvent fantastisk teknologi.
Ikke forvent eksotiske planetlandskap
Ikke forvent noenting.
Slik står det på vaskeseddelen til Sigbjørn Lilleengs science fiction-historie «Mellom Planeter». Det kan virke som om tegneserieskaperen ønsker å snakke ned sitt eget verk, men egentlig er det mer et manifest, en reduksjon av virkemidlene som er ment å fremheve historien, litt som de danske dogmefilmene fra tidlig 2000-tall.
Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden, stedet er romskipet Munki, på tokt ute i verdensrommet på oppdrag av Europen Space Org. Hovedpersonen, en ung mann og døgenikt ved navn Mikael, har meldt seg frivillig til å være med på reisen.
Mikael jobber på gølvet med vedlikehold, og virker vel egentlig bare sånn passelig interessert. Samtidig roter han det til i kjærlighetslivet, der han streber for å nå gjennom hos offiseren Heidi mens en annen kvinne, Jeane, streber for å nå inn til ham. Hvordan løser han dette?
Livet om bord på Munki beskrives som lettere miserabelt, i et skittent og falleferdig romskip infestert av rotter og med et oksygengivende tre som bare vokser seg større og større. Det er langt fra de striglete og glattskurte flatene vi kjenner fra de science fiction-universene vi som regel blir kjent med via kino og i tv-serier, men det er minst like fascinerende og spennende som disse.
Spørsmålet er om vedlikeholdsavdelingen på romskipet Munki har det som skal til for å redde det, så lenge selve fundamentet er råttent? «Mellom planeter» kan leses som en spennende historie i seg selv, men metaforene fra det virkelige liv er tydelige og umulige å ikke få øye på.
Tegningene er detaljerte og uttrykksfulle, Sigbjørn Lilleeng tilhører eliten blant norske tegneserieskapere som jobber med lange tegneseriefortellinger.
Det er ikke spesielt krevende å bli oppdatert på amerikansk politikk i Norge. Det kommer nærmest automatisk av seg selv for alle som vil høre. Nyhetssendingene og avisene er fulle av stoff og vurderinger rundt amerikanske valg, politikere, politiske saker og ikke minst presidenten selv.
Jeg svartmaler selvsagt, så ille er det jo ikke. Det er også naturlig at det er slike tendenser i media, vi er ikke skapt for å holde orden på nyhetsstrømmen fra 200 land verden over på daglig basis. Vi lever våre liv, mediene tar de viktigste prioriteringene for oss, vi følger etter og prøver å holde oss orientert om det som skjer i verden.
Men kanskje kan det være gode grunner til å interessere oss litt mindre for Donald Trump og Theresa May, og for eksempel se litt nærmere på hva som skjer i vår egen verdensdel. Ta for eksempel Ungarn, et EU-land og NATO-medlem i hjertet av Europa, der mange er bekymret for den demokratiske utviklingen.
En av dem som deler denne bekymringen er journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen, som i fjor gav ut sin bok «Ungarn – en fortelling om Europa». I den første delen av boken gir han en gjennomgang av den særs brokete historien til landet som ligger så sentralt på det Europeiske kontinent som det er mulig å få det.
Han drar de store linjene og forteller om mongoler, ottomanske tyrkere og Habsburgere, og senere allianse med Nazi-Tyskland, underlagt Sovjetunionens maktapparat og det fatale opprøret i 1956.
På 90-tallet var landet blant de første som rev ned jernteppet, og ble etter hvert både et NATO-land og et EU-land. Det er i de senere år dessverre også berømt for en brokete politisk utvikling, der det i følge Strømmen er vanskelig å finne helter. Han beskriver demokratiske institusjoner som forvitrer, delvis kontroll av pressen og en ensrettet politisk utvikling der den karismatiske statsiministeren Orban står sentralt.
Statsminister Viktor Orbán fra partiet Fidesz, sist gjenvalgt i fjor, like etter at denne boken gikk i trykken, bruker uttrykket «illiberalt demokrati» om sin egen styreform og fører en politikk som mange vil hevde har høyreradikale trekk, ikke minst takket være presset fra det ytterliggående partiet Jobbik, kjent for sin harde retorikk mot minoriteter i landet.
Denne boken tar for seg alt dette, og mye mer. Den nyanserer og forklarer bildet av det moderne Ungarn, men er også svært kritisk til utviklingen av landet slik den kan se ut fra Norge. For å forstå det politiske bildet i Norge, i Europa og i verden for øvrig kan det kanskje være verdt å ta et lite dykk inn i situasjonen i et land vi stort sett forbinder med Gulasj og storbyweekend i Budapest. Dette er, som undertittelen sier rett ut, en fortelling om Europa.
Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?
Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.
På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...
I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.
Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.
Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.
Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?
Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?
Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?
I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?
Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?
Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.
Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.
Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sommeren 2016 forsøkte en gruppe innen det militære i Tyrkia å begå statskupp, rettet mot regjeringen og president Erdogan. Over 300 mennesker mistet livet og mer enn 2000 ble skadet, men til ingen nytte for kuppmakerne - kuppet feilet og Erdogans styre sto fast.
I tiden som fulgte ble det gjennomført massearrestasjoner i Tyrkia, engelsk Wikipedia anslår at så mange som 77,000 mennesker ble arrestert og internert som en direkte følge av kuppforsøket. Samtidig strammet man grepet kraftig på den frie pressen og ytringsfriheten i Tyrkia generelt. Et paranoid regime slo tilbake for fullt.
Blant disse som ble arrestert i ukene og månedene etter kuppet, var journalist og forfatter Ahmet Altan. Det er hans enkeltskjebne denne boken handler om, ført i pennen av ham selv via kommunikasjon fra hans fengselscelle der sitter i dag, idømt livstidsstraff.
Hvorfor ble han dømt? Den offisielle historien var at han visste om kuppet og med bevis i intervju i et tv-program han gjorde på tyrkisk tv dagen før kuppet. Utover det kan man bare spekulere, men at den nå snart 70 år gamle aktive samfunnsdebattanten Altan bare er POPULÆR blant Tyrkias lederskap, det er ingen underdrivelse.
Altan har blant annet gått i bresjen for kvinner, for kurdere og en tettere tilnærming til det øvrige Europa - og han har også til dels vært en kritiker av dagens styre i Tyrkia. Samtidig skal man som alltid ikke se helt naivt på ting, det kom blant annet innvendinger mot ham i Bergens Tidene da Bergen internasjonale litteraturfestival gjennomførte et arrangement om ham i februar i år. Den debatten skal jeg ikke si mer om her, men så er det nevnt.
Det som skal ha fokus her nå er boka Altan har skrevet og som er utgitt på norsk på Samlaget i år. Tittelen er dramatisk i seg selv, «Eg skal aldri få sjå verda igjen», og den er ment helt bokstavelig. Altan er dømt til å sitte inne resten av livet, og hvis ting ikke endrer seg dramatisk de neste årene, så er det meget sannsynlig at det også blir hans skjebne.
Det er likevel ikke en flammende politisk tekst han har skrevet, til det er omstendighetene ikke til stede. Tvert imot er den sobert skrevet, til tider direkte poetisk - og beskrivelsene av arrestasjonen, refleksjoner rundt hans nye tilværelse og de konkrete forholdene på cella er det som preger teksten. Hvilke strategier må man velge når man er i en slik situasjon, hvordan klarer man å fokusere og leve, finne mening i en tilværelse der all frihet er tatt fra deg og du befinner deg i et varmt, klamt, mørkt og overfylt tyrkisk fengsel?
Et godt eksempel på språket i boka skal jeg gi her, som er de knappe skildringene av selve dommen og hvordan han mottar denne: Side 131
Det går en løpende debatt om hva som er sakprosa og hva som er skjønnlitteratur, hvor går skillet. «Eg får aldri sjå verda igjen» er definitivt sakprosa, men det brukes klare litterære elementer her. Det er en svært vakker bok som i stor grad må leses på bakgrunn av historiske fakta og Altans poltiske og journalistiske liv forøvrig.
For meg handler den også om hvordan mennesket tross en i utgangspunktet håpløs situasjon lar seg tilpasse selv ekstreme forhold, og er i stand til å finne mening i det lille. Den er også dypt opprørende å lese, spesielt i en verden der krigen om sannheten er noe som blir mer og mer aktuelt for hver dag som går.
I november 1923 gjør en før dette relativt ukjent herremann ved navn Adolf Hitler entre på verdensscenen. Inspirert av Mussolini som med sine svartskjorter hadde marsjert rett inn i Roma og tatt regjeringsmakten året før, planlegger Adolf Hitler å ta makten i et Tyskland som står på vaklende demokratiske føtter etter nederlaget i 1. verdenskrig. Hitler fremstår som den maktkåte anføreren for en ekstrem og voldelig bevegelse som tar kontroll over et politisk møte med 3000 mennesker i en ølkjeller i Munchen. Sammen Med sine voldelige kumpaner gjør han og partiet NSDAP et regelrett kuppforsøk med 600 SA-medlemmer i ryggen og dødelige maskingevær oppstilt, er brennpunktet en sliten ølhall.
Det hele mislykkes dog spektakulært, og endte i et blodbad på Marienplatz sentralt i Munchen seint på formiddagen dagen etter. 16 Nasjonalsosialister og 4 politimenn måtte bøte med livet, og et ukjent antall mennesker ble såret i tumultene som oppsto. Hitler rømte og gikk i dekning, men ble raskt sporet opp, visstnok i følge boken bare en time før han skulle ha få skyss inn til en eksiltilværelse i Østerrike.
Denne boken tar for seg ølkjellerkuppet i detalj, og den tar videre for seg etterspillet og ikke minst rettssaken mot Hitler. Det er da med andre ord ikke en Hitlerbiografi som er ment å skulle leses som det alene, men derimot en detaljert framstilling av kuppet og den parodiske rettsaken som fulgte, og som endte med at Hitler ble dømt til fem års fengsel, men der han slapp ut etter ni måneder med boken «Mein Kamppf» så å si ferdig skrevet i kofferten.
Det sies at bøker om andre verdenskrig generelt, og om lederne i nazityskland spesielt utgjør en slags form for blodig kosebamse for menn i en viss alder. Jeg må innrømme at jeg kjenenr meg litt igjen i den framstillingen, og jeg hadde det litt i bakhodet i lesningen av denne boken. Jeg må innrømme at jeg lar meg fascinere av hendelsene og persongalleriet som utgjør nazityskland – både fordi skikkelsene er så ekstreme, så lite menneskelige og så egnet til å skape kaos, død og elendighet blant sine artsfeller, at de fremstår som monstre i menneskeham.
Det er jo fascinerende å se det slik. Men jeg tror det er et farlig perspektiv, og jeg må innrømme at jeg tenkte mye på 22. julirettssaken, såkalte alternative medier, visse presientdvalg, jus generelt og ekstreme holdninger blant voksne mennesker blant oss i dag da jeg leste denne boken.
Historiker David King er en mesterlig forteller, og han skriver i den nøkterne og leservennlige stilen som utgjør god allmenn historieformidling. Det er mange navn som nevnes, men man behøver ikke å lese slike historiske bøker så grundig at alt sitter, man vil likevel ikke gå glipp av kjernen i historien.
De hendelsene det fortelles om her er av en slik historisk betydning at de fortjener å bli belyst for det de var – en enorm kriminell handling som ikke ble slått ned på da, og som ga grobunn til en bevegelse som la kontinenter i ruiner og myrdet millioner av mennesker. Det store spørsmålet King stiller med denne ordrike og grundige teksten er: kunne Hitler ha blitt stoppet en gang for alle i en juridisk prosesss som faktisk hadde vært rettferdig? Svaret er åpenbart ja, og i den grad det er noe å lære av historiens feil, så bør vi lære av denne.
Rufsetufsa som svar til [ Slettet bruker ] :
10:36, 24. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Skjønner hva du mener. Prøver å ikke gjøre meningene mine helt private, men delvis og samtidig nøkternt og ærlig. Samtidig er det litt vanskelig uten å miste sin egen stemme. Men lærer så lenge man lever, og det er fint med tilbakemeldinger. Det er det man lærer av. =) Det er synd hvis noen blir såret av at noen ikke liker en bok man selv ikke liker. Og skjønner det godt, og det er ikke det som er hensikten. Jeg liker mangfold. =)
Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?
Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?
Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.
En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?
Fra min blogg: I Bokhylla
Rufsetufsa som svar til [ Slettet bruker ] :
14:22, 23. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Hei! Gjør så godt jeg kan. Jeg er bare en anmelder på hobbybasis. Opplever ofte at andre ikke liker en bok jeg liker og omvendt og det gjør ikke noe. Jeg prøver alltid å ta et dypdykk om bøkene jeg leser, men er samtidig redd for å avsløre noe. Man prøver å finne en balanse i det. Det jeg likte minst med boka er språket og er litt lei av jente er nedfor, møter hyggelig gutt og ting blir litt bedre. Er nå ferdig med denne boka og vil heller konsentrere meg om andre bøker. Jeg prøvde å like boka, men ble ingen fan som mange andre. Det synes jeg er helt i orden. Alt godt. =)
Rufsetufsa som svar til krira :
00:28, 15. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Jeg prøver alltid å si noe positivt om en bok selv når jeg ikke liker den for jeg kan være krass med meningene mine,og kan da bli lett sett på som "passiv aggressiv", noe jeg ikke er, og det liker jeg ikke. Når jeg ikke liker en bok er jeg bare ærlig,det er slett ikke for å såre noen, og jeg prøver å la være å påvirke andre om de skal lese den eller ikke. Det må de bestemme selv, Som sagt, jeg likte temaet, men det er ikke alltid at et aktuelt tema er bra nok. Det er også interessant å diskutere bøker uansett hva slags mening man har, så lenge det blir gjort på en fin måte, som nå. =) Så den som vil kan bare lese boka. Den var ikke noe for meg fordi den ble for lettvint. Jeg håper bare jeg ikke blir opfattet som sur når jeg slakter en bok for det er jeg ikke. Men man kan ikke like alt. Jeg foretrekker å lese på engelsk jeg også, men siden jeg fikk den fra et forlag, fikk jeg den oversatte utgaven. Og tror ikke det ville ha hatt noen betydning for meg denne gang.
God påske og takk for tilbakemelding. =) Beklager for sent svar forresten for jeg tok tidlig påskeferie.
Rufsetufsa som svar til krira :
14:20, 4. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Jeg fant fort ut at det var ingen bok for meg. Den tar opp et viktig tema som ensomhet, som er et aktuelt tema for mange, men likte ikke språket og syntes det ble for forutsigbart. Fint at andre liker den og setter pris på boka. Jeg er en kresen leser og samtidig respekterer jeg det andre liker, og er så ærlig jeg kan være. Å lese og skrive om bøkene jeg leser har lenge vært en hobby jeg trives med. Så det er lov å være uenig. Alt godt. =)
Når man leser krim, handler det ofte om fortid som inntar nåtid. Det gjelder Høstdåd også ...
I 1990 skjedde det noe veldig tragisk. En vennegjeng samles før livet og fremtiden skiller dem. De begynner å bli voksne, og det er på tide å ta tak i livet. Denne kvelden samles de for å tilbringe ekstra tid før deres vei som nevnt skilles, men kommer vennskapet deres til å vare evig? Vennskapet settes på prøve da samme kveld en av dem blir funnet død. Var det en ulykke, eller har noen skylden?
En erfaren politietterforsker blir satt på prøve i bygda
27 år senere får bygda en ny politikvinne, og det er Anna Vesper fra Stockholm. Hun skal ta over for Henry Morell som har jobbet der i mange år, og har blitt en original for bygda. Han har det vanskelig med å slippe tak i jobben, men kommer han til å vise henne tillit, og gi henne arbeidsro? Samtidig føler hun at hun blir frosset ut av kollegaer fordi hun er ny og stotrer av og til, spesielt når hun skal si noe viktig. Kommer hun til å vinne deres respekt, eller kommer det til å bli for mye korrupsjon? Korrupsjon kommer i dagslys da en kvinne snakker med henne om hennes sønn som døde for 27 år siden. Andre mener det var en ulykke, mens moren hans mener noe annet. Anna Vesper selv blir nysgjerrig når det gjelder denne saken som bygda ikke helt har kommet over. Er det verdt å ta en titt i den gamle mappen, eller kommer hun til å angre?
Anders de la Motte er et navn som er blitt mye lagt merke til i det siste. Selv har jeg ikke lest noe av ham før, men har alltid hatt lyst til å prøve og lese bøkene hans. Høstdåd er ikke den sterkeste krimboka jeg har lest, hverken i år eller tidligere, men den er veldig lettlest til å være en stor bok på over fem hundre sider. Den virker stor, men den er ikke tung i det hele tatt, og sidene flyter nesten av seg selv. Jeg liker bøker der fortid møter nåtid, men av og til kan det også bli for mange av dem, for ofte. De fleste krimbøkene jeg har lest i det siste har bestått av fortid møter nåtid konsept, og noen ganger kan det bli trøttende i lengden. Dette gjelder spesielt krimsjangeren.
Korrupte kollegaer eller bare falsk alarm?
Denne gang var det ikke saken som interesserte meg, men selve persongalleriet. Man blir som nevnt godt kjent med alle, på godt og vondt, og man får en god følelse av hvem man kan stole på, og ikke. Det er også lett å sette seg selv i Anna sine sko. Det må være utfordrende å ha mistet sin eksmann i kreft, samtidig hanskes med en tverr tenåringsdatter, som bærer på en like stor sorg som moren. Sammen prøver de å finne tonen og få hverdagen til å gå rundt sammen med hunden, Milo. Man blir også veldig nysgjerrig på kollegaene til Anna. Hva er det de skjuler, og er det noe de skjuler i det hele tatt? Det var mest spennende å lese om var Henry Morell som prøver å trekke i tråder, selv om han er i ferd med å gå av, og intre rollen som pensjonist. Persongalleriet er stort, og det er mange å holde styr på. Forfatteren presenterer dem for oss på en oversiktelig måte.
Her er det de gode folkene mot de onde. Hvem har gode hensikter og ikke? Er det for sent å løse en gammel sak? Høstdåd er en fin krim å få med seg, men den er kanskje ikke realistisk nok for alle.
Fra min blogg: I Bokhylla
Heidi Holtan siterer The Bus Driver Who Wanted To Be God & Other Stories av Etgar Keret (side 93)
19:42, 24. mars 2019 Ingen har det som favoritt.
Two days after I killed myself I found a job here at some pizza joint.
Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?
Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.
Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?
Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.
Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
