En annerledes historie om jøde-gettoen i Warszawa!

"Dukkemesteren i gettoen" er Eva Weavers debutroman. På hennes egen nettside kan man bl.a. lese at hun er kreativ coach, performancekunstner og sjamanutøver. Med andre ord en allsidig dame! For øvrig er hun opprinnelig tysk, men bosatte seg i England i 1995. "Hun utforsker ofte temaer som historie og tilhørighet i arbeidene sine", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag.

Det var i første rekke tittelen og omslaget som trigget min interesse for denne boka, i tillegg til at jeg har en stor og glødende interesse for å lese om enkeltskjebner fra andre verdenskrig.

Forfatteren selv har i boka skrevet følgende:

"Til krigens ofre
da og nå.
Måtte denne boken
bidra til dialog, lindring og fred."

Ingen burde dermed være i tvil om hva som er forfatterens mål med denne boka, og selv synes jeg det nettopp av den grunn er enklere å tilgi at hun tyr til noen lettvintheter for å få frem dette underveis i historien. For her gir Eva Weaver alle sider av konflikten et menneskelig ansikt. Ingen er bare slemme og onde, men mer mennesker på godt og ondt. Dessuten utstyrer hun hovedpersonene med evnen til å reflektere over sine egne synder. Det likte jeg!

"Hadde det ikke vært for frakken, ville ingenting ha foregått slik det gjorde. I begynnelsen var den bare et vitne, en svart ullfrakk, forsynt med seks knapper på rad, men da den fikk alle lommene, ble den samtidig en medskyldig.

Nå ligger den der, tømt for innmat som et slaktet svin, ribbet for hver eneste gjenstand. Medtatt og avleggs, alt det den en gang ga ly, er borte: Mika og dukkene hans, de gamle brillene med gyllen innfatning, tiggerens fløyte, de falmede brevene, fotografiene og, naturligvis, barna. Alt unntatt den siste boken Mika gjemte i en av lommene som en hemmelighet. Innbundet i mørkerødt skinn, knapt større enn en notisbok, full av fotografier, utklipp og skriblerier - Mikas "Heltenes bok" ligger gjemt i frakkesømmene som en skatt på havets bunn." (fra prologen, side 7)

"Dukkemesteren i gettoen" handler om unggutten Mika som arver en spennende frakk med et utall av lommer fra sin bestefar, og som i tillegg oppdager at bestefaren i skjul har laget en hel masse dukker. Da dette skjer er alle Warszawas jøder stuet sammen i en getto, som bevoktes av tyske Wehrmacht-soldater. Nøden er stor og folk sulter. Ikke har de medisiner til å behandle de mest banale sykdommer heller. Det er ikke mange lyspunkter i tilværelsen i en tid hvor livsmotet nesten er det eneste som kan redde dem. Mika begynner å underholde folk med dukketeater, og han blir snart meget ettertraktet. Endelig en liten fristund hvor man kan glemme alt av lidelser og bekymringer, og bare hengi seg til teaterstykkene han har laget!

Etter hvert ryktes det blant nazistene at Mika - dukkemesteren i gettoen - lager dukketeater, og han blir tvunget til å opptre for dem. Ikke bare hater Mika dette oppdraget, men han er også skamfull. Noe valg har han imidlertid ikke. Nazistene forlanger at han skal presentere et helt nytt stykke for dem hver uke, og når han opptrer, tvinger de i ham mengder med øl. "Lønnen"for strevet er litt ekstra mat. Bindeleddet mellom Mika og nazistene er Max, en Wehrmacht-soldat som etter hvert skal vise seg å ha flere sider enn man først skulle tro. Frakken som Mika alltid har på seg er stor og kan skjule mye - bl.a. barn som han smugler ut av gettoen ... Et farlig oppdrag, hvor mye står på spill! Men i en tilværelse hvor menneskene egentlig har lite igjen å tape, tas slike risikoer på løpende bånd.

Parallelt følger vi utviklingen i gettoen, som gradvis tømmes for mennesker. Vi blir vitne til at barn kommer bort fra sine foreldre, og soldater som handler etter ordre. I forbindelse med deres siste møte, trygler Max om å få Mikas mest elskede dukke, Prinsen, og denne dukken skal etter hvert redde livet hans mens det ser som mest håpløst ut.

Boka er delt inn i tre deler. Aller først får vi Mikas fortelling (side 11-182), deretter Prinsens reise (side 185-272) og helt til slutt del tre (side 275-297). Mikas fortelling opplevde jeg som den sterkeste, mens Prinsens reise, som handler om Max og hans fangenskap i GULAG var noe svakere. Del tre bygger opp til en filmatisering av boka, som jeg tror kan fungere godt. For det er helt klart at dette må bli en film!

Boka har fått litt pepper fra enkelte fordi den ikke oppleves som realistisk nok og er full av klisjéer. Jeg tenkte derimot på boka som en slags naivistisk fremstilling av det hele, og vil et stykke på vei sammenligne denne boka med Zusaks "Boktyven", som heller ikke kan sies å være 100 % realistisk dersom man skal sette dette på spissen. Noen vil kanskje hevde at forfatterens egen oppfatning ikke bør være for fremtredende i en bok for at det skal bli stor litteratur av det, mens det her er åpenbart hva forfatteren har ønsket, jf. sitatet innledningsvis. Når Max senere reflekterer over det han har gjort spesielt mot jødene i Warszawa-gettoen, og kommer til at han fortjener den straffen det er å bli internert i en grusom GULAG-leir i Sibir, er dette et ledd i det hele, tenkte jeg. Det er skrevet altfor mange svart-hvitt-bøker rundt dette, og i den sammenhengen opplevde jeg faktisk Eva Weavers roman som annerledes og som et utgangspunkt for refleksjon. Så blir romanen kanskje ikke stående som en bauta i ettertid, men det er vel heller ikke forfatterens ambisjon? Rent språklig opplevde jeg romanen som lettlest og uten de typiske blødmene som kjennetegner de fleste bestselgere. Det er fin flyt i teksten og jeg likte fortellerstemmen til forfatteren godt! Historien traff noe i meg, som ble sittende lenge etter at siste side var vendt.

Alt i alt opplevde jeg denne boka både levende og intenst fortalt! En godt over middels leseopplevde for min del! Denne boka fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn den har fått!

Du er som meg, jeg gir ikke opp bøker jeg heller, ikke en gang bøkene jeg ikke liker:) Aldri hørt om boka og tror ikke jeg skal lese den. Går visst ikke glipp av noe heller?:)

Takk for et interessant innspill! Vi er nok ikke uenige når det kommer til stykket, men snakker kanskje litt forbi hverandre?

Jeg er klar over at mye av den egentlige sannheten om det som skjedde har kommet frem i lyset etter at den kalde krigen var over. Det tar imidlertid litt tid før de gode historiene kommer til litteraturen, og det var vel egentlig dette jeg tenkte da jeg skrev som jeg gjorde. Jeg er selv ikke historiker, og har selvfølgelig ikke dybdekunnskaper om dette, så jeg er åpen for at min kommentar ikke er helt dekkende for hva andre som virkelig kan mye om dette, vil mene er korrekt. Jeg er selvsagt opptatt av at det jeg skriver skal være mest mulig korrekt.

Hvilken bakgrunn har du?

Så det blir ikke noe "hæla i taket og tenna i tapeten." på deg i helga, nei vel!! . Det ser dårlig ut for meg også, derfor kommer jeg til å fortsette med Middlemarch og Flauberts papegøye, den siste der ser ut til å være en go'bit.
Har også Gaute Heivolls "Over det kinesiske hav" ved siden av meg. Ellers blir det vel snømåking, det har vært den største fritidsgeskjeften en har bedrevet her på Sørlandet den siste tiden :)

Oppgjør ved Morning Peak handler om 17 år gamle Jubal Young jr som blir vitne til at en morderisk bande torturerer, voldtar og dreper hans familie og brenner ned familiegården i New Mexico. Som eneste vitne blir også han jaktet på av banden, men klarer å komme seg unna til slutt. Når sjokket har lagt seg litt, vokser det også det et sterk behov for han å hevne de mennene som har gjort dette både mot han og hans familie. Behovet blir sterkere når maktmyndighetene til å begynne med ikke tror på han og som derfor tvinger han til å hjelpe dem å gjennomføre loven for at rettferdigheten skal gjelde og for at han selv skal komme videre i sitt liv.

Det er alltid interessant å oppdage bøker skrevet av personer som er mer kjent for noe annet enn å skrive litteratur. Altså såkalte "kjendis" forfattere som Gene Hackman er et godt eksempel på siden han er mest kjent som skuespiller i filmer som Unforgiven og The French Connection i tillegg til å være den originale Lex Luthor i tre Supermann filmer. Hans westernroman, Oppgjør ved Morning Peak, er hans første roman som han har skrevet helt alene. Tidligere har han vært medforfatter i tre romaner sammen med Daniel Lenihan.

Et spørsmål mange "kjendis" forfattere møter er om de kan skrive romaner. I hvert fall gode romaner som er verdt å lese, eller om det er kun deres godt kjente navn som selger litteraturen deres for dem. I Gene Hackmans tilfelle så tror jeg hans tidligere erfaring som skuespiller i spesielt westernfilmer og at han skrevet tre romaner sammen med en annen rutinert forfatter har vært en stor fordel for at Oppgjør ved Morning Peak kan leve godt alene uavhengig av forfatterens eget navn.

I denne romanen viser Hackman svært godt at han kan sin western historie og klarer å skildre fenomenet "den ville vesten" som perioden 1848-1890 i USAs historie ofte blir kalt på en enkel, realistisk og oversiktlig måte. For eksempel klarer han å vise de sosiale forskjellene mellom de rike (som ofte eide hele byer eller store gårder som gjorde det bra) og de fattige (som regel fattige bønder, lavlønnete eller arbeidsløse menn og kvinner, indianere) lever i et samfunn der både loven og lovløsheten lever side om side der grensene mellom dem er så å si usynlig. Et sted kunne man være en helt mens man var skurk et annet sted. Også folkevandring etter et bedre liv og gullgraving får også en sentral plass i denne romanen.

Når det gjelder fortellerstruktur og dialog mellom personer i romanen lykkes Hackman som regel veldig godt. Han lar romanen sin være en klassisk hevnhistorie der en gutt som er i ferd med å bli en mann blir vitne til at hans familie blir torturert og drept av en gjeng banditter der han bli den eneste overlevende og sverger hevn overfor de som har ødelagt hans liv. På sin vei til å gjennomføre sin hevn må gutten innom både ærlig arbeid, kjærligheten og mange moralske dilemmaer og erfaringer som han oppnår underveis. På sitt beste er romanen spennende, engasjerende, underholdende og interessant der dialogen fungerer som klassisk western dialog. På sitt verste er det mange treige parter som dessverre er litt for lange og som ødelegger den gode flyten. Spesielt kjærlighetsdialogene mellom gutten og dommerens datter kunne ha vært bedre.

Et minus for denne norske utgaven, som ikke er Hackmans sin skyld, er at oversetteren og forlaget ikke har gjort en sikkelig korrekturvask med oversettelsen før man trykket den ut. For eksempel er mange ord som skal være adskilt fra hverandre blitt skrevet sammen flere steder i oversettelsen. Det er irriterende og ødelegger også lesingen av romanen. Men hva kan man egentlig forvente seg av en roman som koster 149 kroner og er utgitt av et forlag som lever å selge mest ukeblader?

Totalt sett er Oppgjør ved Morning Peak en veldig god westernroman som alle som liker western vil like, selv om den ikke er den beste westernhistorien som er skrevet eller som er filmatisert, og som dessuten er skrevet av en "kjendis" forfatter.

Andre gode romaner som er utgitt av ”kjendis” forfattere som bør sjekkes ut er Murmanskaffæren av Bjørn Kjos (tidligere jageflyver og nå sjef i Norwegian), Kongen av Trond Kirkvaag (komiker) og Bunny Munros død av Nick Cave (musiker).

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk.

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet.

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann.

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket.

Guds vilje, sa moren.

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der."(side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - så stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse.

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene.

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ...

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit?

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder

Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år. Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia.

I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet , inntil de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er likevel høyst ulike. De fleste kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere.

Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene.

Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg.

"Barn

Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde."

Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene innkvarteres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted. De er ikke ønsket, og krigen merker dem for livet.

Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Det er heller ikke enkelt å skaffe seg et anstendig arbeid, og noen av kvinnene går til grunne i prostitusjon. Takket være et felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder er både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!

Jeg anbefaler boka varmt!

Tittelen på denne lista må være den mest sjarmerende tittelen jeg noensinne har lest:)

"Du skal væra på Bufast all din dag". Det er kjenningsmelodien for romanen, en skal væra på garden i Telemark fra fødsel til død, der årstider kommer og går med slit og strev.
Kjærligheten til jorda, fine barneskildringer hos en typisk bondegutt, og hans utvikling på Bufast.
Dette blir skildret på en særdeles fin og ærlig måte av Tarjei Vesaas.

Jeg trodde jeg hadde svart denne gangen, men forvekslet det med forrige helg. Men bedre sent enn aldri:)

I helga og hele uka har jeg vært en produktiv leser og fullført tre bøker. Et nivå jeg er endelig er tilbake på. Brukte ofte å fullføre tre bøker i uka før i tiden, men før har nettet og andre ting tatt over lesingen slik at det ofte ble bare to bøker, men denne uka har jeg tilbringt lite tid på nettet og det resulterte i at jeg fullførte tre bøker. Det nivået jeg ønsker å være og håper det forholder seg sånn. Tidligere i uka leste jeg Fossefall(53) Livets valg av Jorunn Johansen. Har vært en liten stund siden jeg leste i den serien nå og siden serien varer i 55 bøker syns jeg at jeg må og vil fullføre hele serien. Vil jo vite hvordan det ender og se om jeg får rett. Liker ikke halvspiste serier, i hvert fall serier jeg liker, så jeg skal selvfølgelig lese de siste to bøkene i serien også.

Og i helga leste jeg ferdig Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård (vemodig å tenke på at det bare er en bok igjen i serien. Den skal jeg selvfølgelig også lese). Blir aldri lei av Knausgårds skrivemåte.

Jeg ble også ferdig med Brev til min datter av Anne - Britt Harsem i helga. Oppfølgeren til Mammas svik, om den forferdelige Alvdal saken.

Så det ble da en del lesing denne helga også, og godt er det.

Her er det lite med snø. Ikke så rart siden de siste kveldene har det vært noen kraftige vindkast. Men jeg vil heller ha sånt vær istedet for snø for dette været minner meg mer om høsten, min favorittårstid. Så det får bare blåse for min del:)

Ser ut som du også leser mye variert, og det bra:)

Håper du hadde en god helg:)

Til orientering får jeg ikke lagret lesedato på bøkene mine.

Stakkars Will Ladislaw og Johsua Rigg Featherstone, de har begge fått beskrevet sitt utseende som stygge, at de har ansikt som en frosk. Det ser ut som Eliot ikke ser noe pent i dette amfibiet, og da kan de vel ikke forvandles til prinser heller......

Disse bøkene er dessverre ikke det samme som før. Savner spenningen ...

Etter et dramatisk møte med en bjørn, overlever Victor så vidt når Kajsa kommer til unnsetning. Hun er nemlig god til å skyte. De har kjent hverandre siden barndommen, og har ofte kranglet og ertet hverandre, men etter denne ulykken, får de plutselig varme følelser for hverandre, men vil Victor overleve med tanke på hvor hardt skadet han er. Samtidig får Kajsa en gammel "venn", Knut, på besøk på gården. De var uvenner før i tiden, men bestemmer seg for å være venner og han får jobbe på gården hennes igjen, men har han gode hensikter?

Nå er det en god stund siden jeg har lest Fossefall igjen og det beklager jeg, men av og til hoper det seg opp med bøker og jeg prøver å prioritere bøkene mine så godt jeg kan, selv om jeg ikke alltid lykkes med det, så noen blir dessverre litt utsatt. Det er ikke bestandig kabalen min går opp, men jeg gjør så godt jeg kan.

Når det er sagt, er det både vemodig og litt "masete" å lese Fossefall igjen. Vemodig fordi jeg har bare to bøker igjen av denne serien. En serie jeg har lest helt siden 2009 da den første boka ble utgitt, og litt "masete" fordi de 30-40 første bøkene i denne serien var bedre og mer nyskapende enn det de er nå. Grunnen til at jeg opplever disse siste bøkene som litt "masete" er fordi at mange av hendelsene, følelsene og ikke minst, intrigene, blir mye av det samme som i de tidligere bøkene, mye gjentakelser. Så på den måten er det jo bra at serien har bare noen få bøker igjen, og litt vemodig siden jeg har lest og blitt kjent med mange gode, rare og spennende mennesker i serien, som jeg kommer til å savne i blandt. Alt tar jo slutt en gang. Sånn er livet.

Så dette blir en kort anmeldelse fra min side med tanke på at dette er om en bok som er langt ute i en serie, og det er litt begrenset hva jeg kan skrive for ikke å røpe for mye. Men en ting kan jeg innrømme: dette er vel den lengste serien jeg noen gang har lest. Har nå to bøker igjen av serien å lese, og grugleder meg til det hele er over. Det blir trist og vemodig å ta farvel med denne gjengen som jeg har lest så mye om i mange år, og det blir samtidig godt å bli ferdig med Fossefall siden den ikke har den samme gnisten som før. Syns uansett bøkene var best da Amalie, moren til Kajsa hadde hovedrollen. Av en eller annen grunn liker jeg henne bedre enn Kajsa som nå er i sentrum. Selv om bøkene ikke er det samme som før, må jeg jo se hvordan det går videre og få med meg slutten også, med tanke på at jeg har lest så langt i serien.

Om å være alene i hele verden ...

I disse dager er Jamie Ford (f. 1968) ute med sin andre roman - "Sanger til Willow Frost". Mange vil sikkert kjenne ham igjen som forfatteren bak romanen "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", som utkom i 2009.

Mens debutboka handlet om japanske innvandrere i USA, handler "Sanger fra Willow Frost" om kinesiske innvandrere i USA. Forfatteren har gjort grundig research for å tegne et tidsriktig miljø, slik dette må ha fortonet seg for kinesiske innvandrere i USA på 1920-tallet og i årene etter.

Innledningsvis møter vi barnehjemsgutten William som bor på barnehjemmet Sacred Heart, som drives av noen strenge nonner. Vi befinner oss i 1930-årene i USA, og det er fem år siden William kom på barnehjemmet. Ikke en dag har gått uten at savnet etter moren har gnaget i ham. Hvorfor forlot hun ham der? Var hun ikke glad i ham? Lever hun eller er hun død? Kommer hun noen gang tilbake for å hente ham?

De strenge nonnene skremmer tidvis vettet av både William og de andre barna med alle truslene om å sende dem til fattighuset dersom de ikke oppfører seg pent. Det er ikke mye kjærlighet å få for disse barnehjemsbarna, og som orientaler er man virkelig nederst på rangstigen blant de usleste i samfunnet. Den bryske fremtoningen nonnene har overfor barna generelt og William spesielt, er påtakelig.

En dag barna på barnehjemmet er på kino, får William et glimt av en orientalsk sangerinne på en reklameplakat. Helt umiddelbart tenker han at dette må være moren hans, og da han kommer over et bilde av henne, rammer han det inn og har det ved siden av sengen sin. Drømmen om å treffe moren slipper ikke taket. Da det viser seg at hun skal opptre i Seattle, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet slik at han kan komme i kontakt med henne. Han og den blinde jenta Charlotte stikker av, kommer seg inn til byen og tar inn på et slitent hotell. De har ikke mange penger, men dette rekker akkurat. Dagen etter lykkes det William å komme i kontakt med Willow (som egentlig heter Liu Song), og da viser det seg at han har rett i sin antakelse om at hun er moren hans.

Møtet mellom mor og sønn blir opptakten til historien om Liu Songs liv, om hva som skjedde den gangen hun ble gravid etter en voldtekt, og ikke minst hva som gjorde at hun til slutt så seg nødt til å sende sønnen på barnehjem. Det er en tragisk historie om en tid da det verken var lett å være ugift mor, innvandrer i et fremmed land eller å være totalt alene uten å være omgitt av kjærlige slektninger som kan stille opp når det røyner på. Dersom det ikke hadde vært for at Willow er utstyrt med en overjordisk skjønnhet og en sangstemme av de helt sjeldne, ville hun ha gått til grunne en gang for alle. Barna blir innhentet av nonnene og brakt tilbake til barnehjemmet, men nå vet William i det minste hvor han kan finne moren.

Etter som historien ruller fremover, tegnes det et bilde av håpløshet, hvor barna er totalt prisgitt de voksnes valg. Som for eksempel når Charlottes far kommer for å hente henne etter et lengre fengselsopphold, og relasjonen på alle måter bærer preg av noe som ikke stemmer. Aner vi et incestiøst forhold her? Men hva kan man gjøre? Han er jo faren hennes! Og hva hjelper det William at moren hans er rik og berømt når hun ikke har rett til å ha ham likevel?

Det er noe Dickensk over skjebnene til personene i denne romanen, men bare nesten. Tidvis ligger klisjéene farlig nær, men det tipper heldigvis aldri helt over i det melodramatiske. Skjønt kanskje er det slik at mangelen på skikkelig intens fortvilelse gjør at romanen også mangler den nerven jeg hele tiden lette etter? Hvorfor gjør ingen av personene i boka et realt oppgjør? Hvorfor hyler og skriker de ikke når urett begås mot dem? Eller er det slik at dette harmonerer dårlig med den kinesiske kulturen - at det gjør man bare ikke? Jeg savnet i alle fall mer emosjoner! Dette kombinert med et språk uten for mange utbroderier eller litterære virkemidler, gjorde at mange av situasjonene ble litt flate og jevne og uspennende, selv om jeg absolutt ser at forfatteren er god på å beskrive nærmest film noir-stemninger.

Jeg synes dessuten at persongalleriet beskrives i vel stereotype termer. Her er man enten snill og vakker, eller ond og stygg. Den eneste som bryter med dette mønsteret er faktisk faren til Charlotte, som fremstår mer sammensatt; et monster i pen innpakning? Pen, sjarmerende ... og manipulerende ... og slem sånn egentlig.

Aller mest interessant var morens historie - altså Willow Frosts historie. Her var det stoff nok til en roman i seg selv! Mens jeg lyttet meg gjennom boka, var det hennes historie jeg så frem til å høre mer om.

Boka fungerte helt greit som lydbok, og jeg er fra før av fan av Duc Mai-The som oppleser. Likevel ble jeg ikke overvettes begestret for denne boka, dessverre. Som tidligere nevnt synes jeg den manglet nerve, og helhetsinntrykket trekkes ned av måten persongalleriet beskrives på. At boka skal være en tåreperse er jeg faktisk ikke enig i. For meg ble dette en helt grei underholdningsroman på det jevne.

En historie om en dysfunksjonell iransk familie

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran - forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk.

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shabah ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke.

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger."(side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss."(side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...).

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien.

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten.

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ...

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon."(side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ...

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik.

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shabhab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt.

'All art is at once surface and symbol. Those who go beneath the surface do so at their peril.' -Oscar Wilde

Megetsigende sitat til side: Dette er et godt spørsmål. Konflikten står, jeg hadde nær sagt som alltid, mellom det absolutte og det relative. Der det absolutte truer med å tvinge på oss sannhet, står det relative for umuligheten av sannhet (det finnes egentlig ikke grader av relativisme, vil jeg hevde, selv om mange mener noe annet). Overført til kunstens verden (for dette er en diskusjon som er like gyldig for enhver kunstform) betyr dette at man henholdsvis anser skaperens intensjon, liv og virke for å være den eneste gyldige inngangsport skal man forstå eller snakke om et verk, og på den andre siden at enhver tolkning i grunn har like stor validitet. Førstnevnte overbevisning tillater i sin strengeste form ikke at man går bakenfor det skrevne ord (for litteraturens del, i billedkunsten kan man ikke se dommedag i en blomst). For å forstå sistnevnte sentiment anbefaler jeg å lese, eller i det minste lese om, essayet "forfatterens død" av Roland Barthes. Finnes utallige steder på nett i engelsk tapning, da kalt "death of the author".

Personlig synes jeg at begge disse innfallsvinklene er svært problematiske. Jeg heller naturlig mot en postmodernistisk forståelse, men møter et problem siden det i grunn betyr at all kunst er potensielt like mye eller lite verdt, noe som vekker en ryggmargsrefleks. Jeg har da følelser. Et pragmatisk svar kan være at en evig konflikt mellom begge disse tankesettene er det beste vi kan håpe på. Heller vi sterkt mot den ene eller den andre siden så gjør vi det mest sannsynlig fordi samfunnet og kulturen også gjør det i andre og større verdispørsmål, noe som vel er lite ønskelig. Eller?

Muligens litt voldsomt svar. Du er kanskje ute etter mer, hva skal man si, personlige synspunkt og konkrete eksempler, men for meg er dette faktisk veldig personlig, og store, generelle teorier er alltid morsomt, hehe.

Om tap og overlevelse

Noen uker før jul 2012 dumpet Edmund de Waals bok "Haren med øyne av rav" plutselig ned i min postkasse, og avsenderen var Solgunn - damen bak bloggen Solgunn sitt - som jeg hadde møtt "live" for første gang noen måneder før i forbindelse med Norges første bokbloggertreff. Denne boka hadde hun rett og slett bestemt meg for å lese! Etter å ha fulgt hverandres blogger over atskillig med tid, utvekslet boktips og lest hverandres bokanmeldelser, visste Solgunn at denne boka var en innertier for meg. Så skulle det ta ett år før den kom øverst i lesebunken, uten at jeg egentlig synes det er noe å beklage. For jammen passet det midt i blinken med en topp-bok akkurat nå - midt i det mørkeste, tristeste januar ...

Edmund de Waal (f. 1964) er en britisk keramiker av det kunstneriske slaget, kan jeg lese på Wikipedia. Dessuten er han etterkommer av den jødiske familien Ephrussi, en gang en av Europas rikeste og mektigste familier med hovedsete i Wien. På grunn av nazismen under andre verdenskrig og forfølgelsen av jødene, mistet familien alt den eide - inklusive Palais Ephrussi, som lå i Ringstrasse i Wien, og alle kunstskattene som fylte alle de eksklusive rommene i palasset - samlet gjennom nesten 100 år.

Det er da Edmund de Waal arver en samling på 264 netsuker at han begynner å interessere seg for familiens historie for alvor, et prosjekt som har endt med hans utrolige bok "Haren med øyne av rav". Jeg ante ikke hva en netsuke var før jeg leste denne boka, men dette er altså noen japanske miniatyrkunstverk som er skåret ut enten av elfenben eller hardt treverk, og som hadde som funksjon å holde et belte rundt en kimono sammen. Figurene var på størrelse med en valnøtt (med skallet på). På forfatterens nettside kan man se noen av figurene i samlingen. Det var ikke uvanlig at det kunne ta opptil to år å skjære ut en netsuke, og disse er/var derfor svært kostbare.

Edmund de Waal bestemmer seg for å finne ut hvor netsukene stammet fra, og hvordan disse har vandret fra den ene eieren i familien til den neste, inntil samlingen havnet hos hans homofile grandonkel i Tokyo ... Og om man underveis lurer på hva boka egentlig handler om, kan man trøste seg med at det har også forfatteren lurt på helt til siste slutt ...

"Jeg vet ikke lenger om denne boken handler om familien min, eller erindring, eller meg selv, eller om det fortsatt er en bok om små, japanske ting."(side 325)

Det er litt av en historie som rulles opp mellom disse permene, hvor netsukene på et vis utgjør en slags rød tråd, men hvor det fremfor alt er historien om familien Ephrussis storhetstid og senere fall som utgjør essensen. Og om Edmund de Waal ikke har annet igjen enn samlingen med netsuker, så har han i alle fall gjennom å skrive sin families historie på et vis likevel udødeliggjort den. Historiene og minnene kan nemlig ingen ta fra dem!

Innledningsvis får vi høre at familien Ephrussy opprinnelig kom fra Øst-Europa, nærmere bestemt Odessa, men i likhet med mange jøder ble jaget på flukt på grunn av de russiske pogromene. Familiens medlemmer bosatte seg dels i Wien og dels i Paris.

Charles Ephrussy var i 1870-årene bosatt i Paris. Han var ugift og barnløs. I nær fortid hadde det vært forbudt for jøder å eie fast eiendom, og dette er antakelig forklaringen på at rike jøder var svært forut for sin tid i sin kjennskap til kunst, og også investerte store formuer i kunstsamlinger. Charles var i så måte intet unntak. På denne tiden sto japansk kunst høyt i kurs, og det var i den forbindelse han kom over samlingen med de 264 netsukene, som han kjøpte samlet.

Siden skulle Charles gi bort hele samlingen i bryllupsgave til nevøen Victor og hans kone Emmy, som var bosatt i Wien. Dermed ble det slutt på at figurene sto på hedersplassen i stuen(e). I stedet havnet de i Emmys boudoir, hennes omkledningsrom - og det var barna hennes som fikk leke med disse mens moren var under påkledning til aftens, hva enten hun skulle i operaen, på teater, i middager eller til en av sine etter hvert mange elskere.

Mens vi følger utviklingen i familien, er det helt uunngåelig at historien også omhandler nazismens utbredelse i Europa, og jødeutryddelsen i særdeleshet. Men forut for dette lå et jødehat over hele Europa helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Fremfor alt uttrykt som misunnelse, mistenkeliggjøring og forakt ... I de øvre sosiale skikt noe mer skjult - i de lavere skikt helt utvetydig.

"Ephrussi-familien, Le Rois du Blé, foraktes som oppkomlinger og hylles som mesener. Det ene minuttet minnes de på kornhandleren fra Odessa, en patriark med fettflekket frakk og fremstrakt hånd. Det neste er Beatrice på et sosietetsball med en tiara prydet med hundrevis av skjelvende små kornaks av gull. Maurice, eieren av et digert slott i Fontainebleau, skrev "godseier" og ikke "bankier" på vielsesattesten da han giftet seg med Beatrice de Rothchild. Dette var ingen glipp. For jøder var det fortsatt en relativt ny erfaring å eie jord: Det var først etter revolusjonen at jøder fikk fullt statsborgerskap, et feiltrinn - i følge enkelte kommentatorer - ettersom jøder ikke var tilregnelige voksne. Se bare hvordan Ephrussi-familien levde, het det i et essay, Den egentlige Mr. Jacobs: "Kjærligheten til nips og antikviteter av alle slag, eller snarere jødenes lidenskap for å eie gjenstander, fører ofte så langt at det ender i det barnslige."" (side 104)

Det hele toppet seg i forbindelse med Dreyfus-saken, "som rystet Frankrike og splittet Paris", som forfatteren skriver om på side 111 i boka.

Deretter fulgte en nokså fredelig tid for Europas jøder, som var sekulære og som ble så assimilert at man knapt merket at de faktisk var jøder. Hadde det ikke vært for at svært mange klarte seg meget godt både i forretningslivet, i akademia og i samfunnslivet for øvrig - og atter pådro seg misunnelsens og vredens blikk ... Det hele toppet seg da Europa nok en gang ble oversvømmet av jøder, fattige sådanne, fra Øst-Europa. Disse jødene ønsket heller ikke de vellykkede jødene å ha noe med å gjøre, fordi de truet deres nåværende posisjon i samfunnet, hvor de lenge hadde fått være i fred med sine ting. Idet vi nærmer oss 1920-årene, begynte antisemittismen igjen å blomstre, og da Hitler senere kom til makten i Tyskland, fanget han kanskje "bare" tidsånden i samfunnet og utnyttet dette til fulle - og gikk atskillig lenger enn noen noengang hadde tenkt ... Men uten denne forhistorien kunne han aldri ha klart det som senere skjedde - å industrialisere det som var planlagt å bli utryddelsen av et helt folk.

I likhet med Stefan Zweig - jf. hans memoarbok "Verden av i går" - legger Edmund de Waal skylden for det voksende jødehatet på den galopperende inflasjonen. Store formuer smuldret opp, og dette truet infrastrukturen i samfunnet. Som Stefan Zweig siteres med på side 209:

"Penger løser seg opp mens du sover, de flyr av sted mens du skifter sko (som faller fra hverandre, med hæler av tre) for å løpe til markedet for andre gang; du er alltid i bevegelse, men for sent ute hver gang. Livet blir matematikk, addisjon, multiplikasjon, en rabiat virvel av tall og siffer, en malstrøm som suger de siste eiendelene dine inn i et umettelig tomrom ..."

Nazi-Tyskland kommer nærmere, og en dag er tragedien et faktum: de har inntatt byen i all sin gru!

"Folk forsvinner. Det er stadig vanskeligere å vite hvor venner og bekjente befinner seg. Onsdag den 16. mars hopper Pips gamle venn, forfatteren Egon Friedell, ut av vinduet i leiligheten sin da han ser soldater spørre ut portneren i leiegården. 160 jøder begår selvmord i mars og april. Jøder blir avskjediget fra teatre og orkestre. Alle jøder som arbeider i stat og kommune, blir bedt om å gå. 183 jødiske lærere har mistet jobben. Alle jødiske advokater og statsadvokater blir avskjediget.

I løpet av disse dagene glir den tilfeldige og sporadiske mishandlingen av jødene over i noe enda hardere. Det blir klart at det foreligger planer, ordrer ..."(side 243)

Familien Ephrussy, et helt familiedynasti - alt de eier og har - blir plyndret og de står tilbake med ingenting. Heldige er de få familiemedlemmer som faktisk har klart å komme seg unna i tide. De er ikke mange. Forfatterens bestemor Elisabeth er en av dem - grandonkel Iggie er en annen. De andre havnet i Auschwitz, tilintetgjort ...

Så hvordan overlevde egentlig de 264 netsukene, det eneste som er igjen av familiedynastiets rikdommer? Ja, nettopp dette får vi vite i denne boka ... Også om hvordan samlingen atter ble tilbakeført til Japan, før de havnet i forfatterens eie - en forfatter som atpåtil skrev en bok om dem og dermed udødeliggjorde sin egen families historie.

"Haren med øyne av rav" er intet mindre enn et mesterverk av beste litterære merke! Ikke bare er historiene helt ekstraordinære, men Edmund de Waal skriver jo som om han aldri har gjort annet! Og det på tross av at "Haren med øyne av rav" faktisk er hans debut-bok! Jeg fikk nesten Stefan Zweig-assosiasjoner ... Det skal tilføyes at boka er litt tung å komme i gang med, men orker man de første 70 sidene, går resten bokstavelig talt helt av seg selv. I alle fall dersom man har sansen for slike historier som dette - historier jeg selv elsker fordi det er nødvendig for meg å lære noe av det jeg leser, samtidig som jeg har kost meg med bokas sterke språklige kvaliteter. Kvaliteter som er meget godt ivaretatt av oversetteren Christian Rugstad!

Mitt håp er at flere får øynene opp for denne skatten av en bok! Den krever en del av sine lesere, men det er vel verdt å gjøre et forsøk! Her finner man et vell av historier, fortalt så nennsomt og med pasjon for kunst, historie og antikviteter. Boka er uten tvil med på en topp-tyve-liste over de beste bøkene jeg noen sinne har lest!