Bokelskere.no

Er på tuberkulosesanatorium i Davos på begynnelsen av 1900-tallet. Tiden går treigt, men det begynner å løsne nå. Det er ennå ikke gått tre uker, og har drøye seks år igjen.

Thomas Mann - Trolldomsfjellet

Ditto. Absolutt ingen krimleser, men det finnes noen som befinner seg i en "gråsone", liminalbøker så å si. Rosens navn av Umberto Eco er en jeg oppfatter slik.

Vet ikke om jeg klarer å hate bøker, men det er spesielt en som jeg anser som giftig uavhengig av leseren; Mein Kampf er og blir en bok jeg har vanskelig for å "svelge".

Den er ikke sett enda...bare et par glimt, det blir nok nattfilm for meg. Men det lille jeg så, syntes da å være i Cervantes ånd. Og "tragisk" er da synonymt med Don Quijote så langt jeg har oppfattet han av det jeg har rukket å lese. (Fikk meg en 12-kilometer gåtur i regnværet i kveld med lydboken på øret). Men det gode er jo at helten selv ikke oppfatter seg som tragisk...og det glir jo inn som del av komikken. (Merkelig: Jeg får litt assosiasjoner til Jeppe på Bjerget..uten sammenligninger for øvrig)

Boken begynner, også litt ironisk, å bli utdatert. Men som i det meste jeg har lest av Hylland Eriksen (hvilket begynner å bli en del), så er det hovedsaklig refleksjoner rundt andres materiale i en kontemporær, norsk kontekst som står i søkelyset. Og dette setter jo litt preg på at bokens innhold har gått over sin besøkelsestid. Det vil imidlertid ikke si at den ikke kan nytes.... Langsomt...

Når det gjelder andre kommentarer om å lære nytt fremfor å bli påminnet ting man visste fra før, så er det ofte nødvendig med påminnelsen fordi man tar mye for gitt. Av og til klarer sågar andre å forklare noe man ikke kunne ha klart å formulere selv også, hvilket i utgangspunktet er en bekreftelse av antagelser og intuisjon, som i bunn og grunn er viktig for å vite at man kan noe i det hele tatt i form av selvstendighet - noe som jeg anser som like viktig som å lære noe nytt. Og det er vel både antropologiens og filosofiens oppgave - primært skape refleksjoner rundt noe som er innlysende dog oversett, sekundært å sette dette i nye perspektiver slik at det nye kan bli primært, med ny sekundærinnsikt i neste ledd ad infinitum.

Jeg har også lest den...den har mye interessant og tankevekkende, men jeg følte ikke dette var særlig vitenskaplig dokumentert. Jeg var med for flere år siden i National Geograaphic sitt store prosjekt på DNA testing. (Jeg driver litt "kvasi" slektsforskning, så av den grunn var dette interessant) - Det materialet og den DVD som fulgte med dette prosjektet var mer interessant.

(I prosjektet leste vi Deep Ancestry: Inside the Genographic Project by Spencer Wells)

Takk for opplysningen, da er det satt på opptak. Og jeg begynte med lydboken i dag..(det føltes herlig etter at jeg hadde pint meg gjennom Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant).

Endelig ferdig med denne...den var en pine, he,he. Glad for å begyne på Don Quijote nå. (Jeg ga Hundreåringen terningkast 2)

Flott. Alt til sin tid. Mange ting gir mer mening etter hvert. Opplevde dette nylig med Hamsuns Markens Grøde. Ofte er det også det man må jobbe mest med som gir mest utbytte, men det kommer jo an på om man liker utfordrende litteratur, eller om det holder med historiens fantastiske rike. Saabye er jo en glitrende historieforteller, men selv har jeg fortsatt vanskeligheter med entusiasmen for Halvbroren, så det handler jo om smak og behag. :)

Rosens navn: Jonas -
på gjengrodde stier
Verdens beste land
Trist som faen
Heretter følger jeg deg helt hjem

Mysterier
Bisettelsen
Frihetens øyeblikk
Og solen går sin gang

Det tenkende mennesket
Gjør det vondt å tenke
Om den norske tenkemåten
Om den norske skrivemåten
Født til frihet
Sin egen herre
Spillet, kapitalen, drømmen og hjulet
Gaven, den ville kroppen, sted og tilhørighet
Hva er tid?
Hva er idéhistorie?;
Livet

• Umberto Eco, Jens Bjørneboe, Knut Hamsun, Nina Witoszek, Ari Behn, Kjell Askildsen
  
• Knut Hamsun, Lars Saabye Christensen, Jens Bjørneboe, Ernest Hemingway
  
• Dagfinn Døhl Dybvig & Magne Dybvig, David Rothenberg, Georg Johannesen, Georg Johannesen, Tore Rem, Tore Rem, Neil Strauss, Karl Marx, Jens Bjørneboe, Marcel Mauss, Siv Ellen Kraft, Trond Thuen, Truls Wyller, Trond Berg Eriksen, Keith Richards

Den er utvilsomt tyngre enn Beatles og Bly, men det som fascinerer meg er at Saabye klarer å skrive en mer eller mindre sammenhengende historie til ulike lesere. Jeg leste Beatles for første gang da jeg var 12, og forsøkte Bly for første gang da jeg var 14. Beatles leste jeg minst 8 ganger til før jeg var 18, mens Bly fikk jeg ikke tak på før jeg nærmet meg 20, som også forøvrig passer med karakterenes alder.

Da jeg leste Bisettelsen, så tok det først litt tid å forstå hva den handlet om, og det tok litt tid å sette seg inn i en aldersgruppe som ligger noen år forut for meg. Men når terskelen var krysset, så var ikke romanen så vanskelig lenger. Jeg anbefaler å forsøke å lese i gjennom denne hvis man vil samle noen løse tråder fra Beatles og Bly, men den er nok ikke for alle, og mer et supplement til de to tidligere romanene om Kim Karlsen enn å være en frittstående roman, slik Bly kunne leses uavhengig av Beatles (dog ikke anbefalt) - i hvert fall slik jeg ser det.

Det er kanskje det at jeg leser nyeste utgave av Agora om nyliberalisme, og den generelle interessen for metafysisk spekulasjon, som gjør at bokens avsluttende forsvarstale appellerer til konflikten mellom ideologi og realitet. Uavhengig av den avdekkede livsløgn og dens befriende avsløring, og foruten en analytisk parallell til kontemporær samfunnsutvikling (boken ble først utgitt i 1956), så er det en spenning i historien som ikke er så lang unna Kafkas Prosessen og enkelte av Roald Dahls kriminalnoveller. Virkelig anbefalt lettbeint lektyre som kan analyseres i langt flere sider enn de 68 som Heinesen Forlag har trykket historien på, og kan nytes i langt flere minutter enn de det tar å lese den.

Vanskelig å forklare, men jeg ble bare ikke engasjert...det blir jeg med de fleste bøker...fant liksom ikke "budskapet" eller verdien av denne. Skriver lett og greit, det gjør han...men med uendelig mange ord. Ser ikke helt de litterære kvaliteter i den heller...

Denne ble vel mye Eventyr-Røverroman-Olsenbanden for meg. Den svarte ikke til forventningene. Nå er jeg heller ikke særlig tilhenger av stilen til Arto Paasilinna, og det blir litt i samme gaten. Jeg skal likevel lytte den ferdig, fordi vi har valgt den som sommerbok i lelesirkelen. Men noe høyt terningkast vil den ikke få av meg...selvsagt er det en del kostelig innimellom og en del interessante tilknytninger til historiske begivenheter. Men det er ujevnt og langt mellom gullkornene. Jeg ser at de fleste andre her har en annen oppfatning av romanen, og slik vil det alltid være.

Leste denne i dag. Den svarte til forventningene. Vakkert skrevet og uten klisjeer og sentimentalitet. Så fin teknikk hun bruker med å ikke legge alt åpent, men man forstår så godt likevel hvordan det hele henger sammen i hver novelle. Jeg likte spesielt tittel-novellen.

Det ble et litt teit utsagn det der. Det er selvfølgelig en dialektikk i epistemologien bak det hele. En horisontsøkende utforsking vil alltid være innadvendt med mindre man er fullstendig ureflekterende, hvilket få er - spesielt hvis man leser (noe).

En utferdstrang vil ikke eksistere om man ikke kjenner sine røtter, og en reise er ikke en reise før man er tilbake til start. En lærer først i retrospekt.

Godt påpekt! :)

Tror jeg må si meg enig her. Jeg hadde litt forventninger til denne. Må nesten kalle den en "lettvekter". Litt likt med stil og konsept hos Arto Paasilinna, for de som liker den genren. (Jeg har ikke hatt sansen for han heller, må jeg innrømme)

Hva er flott med poesi? For meg er poesi en dualistisk sannhet: enten liker jeg det eller så liker jeg det ikke. Det gjør ikke poesi til en enkel affære, men det gjør heller ikke poesi til en "tja"-opplevelse. Slik kan dikt være i en kontinuerlig forhandlingsprosess opp igjennom årene. Men gamle dikt visner ikke. Slik blir databasen kumulativ, hvilket gjør livet til en vakker reise så lenge man bærer poesien med seg.

Av favoritter så står nok Wessel, Wildenvey og Vold generelt høyt. Humor og underfundighet i dikt er vittige ledsagere i lystige lag. Tor Jonsson treffer melankolien, og Olaf Bulls metope står som et dikt jeg respekterer, forøvrig mot alle odds etter 4 timer "tvunget" diktanalyse på videregående.

Et av mine favorittdikt er Wildenveys I Tanker:

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister seg lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
"Barn," si'r presten, "se, presten ber,
og du forstyrrer hans bønn".

"Jeg var på vei til min elskede, jeg"
si'r piken med senkte blikke.
"Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, - at du så meg."

Min bestefar var forøvrig av den gamle skolen som foretrakk sosiale lag uten fysisk aktivitet. Han kunne deklamere dikt til venstre og høyre i tide og i utide. Wessels dikt til Det norske Selskabs hushjelp Karen Bach minner meg i hvert fall alltid om ham:

Du lille vakre Karen Bach!
For hvert et mødigt Sting, du stak
Paa en mig høist nødvendig Frak,
Som sprak,
Tak!
P.S. Lyksaligt nyt Aar!