Bokelskere.no

Jeg har hørt at det bor over en milliard mennesker på jorden. Jeg vet ikke hvordan de har klart å telle dem, men det er nok å ta en tur til Palermos gater for å forstå at vi er for mange, at vi allerede tråkker hverandre på tærne. Og de aller fleste av dem stinker. Det er allerede knapt med mat, tenk hvordan det vil bli om vi skal bli enda flere. Det er med andre ord nødvendig å begrense befolkningen. Det er klart, vi har pestepidemier, selvmord, dødsdommer, det er dem som alltid utfordrer hverandre til duell eller som foretrekker å ri ut i skog og mark for å dingle etter nakken, jeg har hørt om britiske gentlemen som svømmer i havet og naturligvis lider drukningsdøden ... Men det er ikke nok. Krig er den mest effektive og naturlige ventilen man kan tenke seg for å bremse veksten i folketallet. Sa man kanskje ikke før i tiden, da man gikk ut i krigen, at det var Guds vilje? Men man bør sørge for å finne de menneskene som har lyst til å holde på med krig. Om alle gikk og gjemte seg, ville ingen dø i krig. Og hva ville da poenget være?

Den som skal forfalske dokumenter, må alltid dokumentere sitt stoff, og dermed oppsøkte jeg bibliotekene. Biblioteker er fascinerende: Noen ganger, når man konsulterer bøker om eksotiske land, er det som å stå i et leskur på en jernbanestasjon og skulle reise til fjerne steder. Slik hendte det at jeg bladde gjennom en bok og fant noen flotte illustrasjoner om den jødiske gravlunden i Praha. Gravlunden var ikke lenger i bruk, men den kunne skilte med nesten tolv tusen gravstøtter på et svært avgrenset område, men gravene måtte ha vært langt flere, fordi det i århundrenes løp var blitt lagt flere lag med jord oppå hverandre. Etter at gravlunden var blitt liggende brakk, hadde noen gravd opp enkelte begravde graver med tilhørende gravstøtter, og slik skapt noe som minnet om en umake haug av minnesteiner for de døde som pekte i alle retninger (eller kanskje var det jødene selv som hadde lagt dem slik uten omtanke for noe eller noen, fremmede som de var overfor enhver sans for skjønnhet og orden.)

Da jeg nærmet meg atten, gikk bestefar, som ønsket at jeg skulle bli advokat (i Piemonte kalles enhver som har lest rettslære for advokat), med på at jeg fikk slippe ut av huset og sendte med til universitetet. Det var første gang jeg opplevde å være sammen med jevnaldrende, men det var for sent, jeg var allerede blitt mistroisk overfor dem. Jeg forsto ikke den undertrykte latteren deres og de innforståtte blikkene når de snakket om jenter, og de lånte hverandre franske bøker med avskyelige bilder. Jeg foretrakk å være for meg selv og lese.

De utgir seg for å være dype fordi språket deres er så vagt, det har ikke det franske språks klarhet og utsier aldri med presisjon det som det burde utsi, og dermed vet aldri en tysker hva han ønsker å si - og så feiltolker de denne usikkerheten med dybde. Det er med tyskerne som med kvinnene, man kommer aldri til bunns i dem. Ulykkeligvis, men ikke uventet, som den elskeren av det østerrikske han var, tvang bestefar meg til å lære meg dette klønete språket som liten, med disse verbene som man må lete åndeløst etter mens man leser, fordi de aldri står der de burde. Dermed lærte jeg meg å hate dette språket, like sterkt som jeg hater jesuitten som ble tilkalt for å lære meg det, hvis undervisning innebar å gi med rapp over fingrene med linjalen.

Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest.

Jeg var to og tredve år, og jeg så min vei rett og lys foran meg. Denne strålende sommeren bød verden seg frem skjønn som en kostelig frukt. Jeg elsket den for nåtidens og enda mer for fremtidens skyld.

Så, 28. juni 1914, falt skuddet i Sarajevo. På ett eneste sekund smadret det den trygge og fornuftige verden der vi var oppdradd og vokst opp, og der vi følte oss hjemme. Den ble knust til tusen biter som et hult leirfat.

... det er bare i de første ungdomsår en synes tilfeldighet og skjebne er det samme. Siden har jeg lært at ens egentlige livsvei er avgjort innenfra; selv om vår vei synes å føre oss langt bort fra våre ønsker, så når vi likevel til slutt vår virkelige bestemmelse.