Bokelskere.no

I blant så tar man fatt i bøker man bare er helt, helt sikker på at kommer til å røre. Jeg hadde store forventninger til denne ungdomsromanen som er Barmens debut, og greide nesten ikke å la vær å sluke den umiddelbart. Et nydelig språk, og en underliggende nerve som vekker en vanvittig nysgjerrighet på hva som egentlig har skjedd, på hva hovedpersonen egentlig tenker på. Boken handler for meg om det som kunne ha vært. Og det er ikke noe som er mer sårt og mer vanskelig enn nettopp det.

Er på slutten av denne nå - overraskende god synes jeg. Kjent tema kanskje - men velskrevet og intens.

Straks ferdig med denne - mye interessant, mange nye detaljer for meg også (skjønt jeg har historie i fagkretsen min) - og du verden, vi mener det er mye krig og ufred i verden i dag, men for 1000 år siden var det da ikke noe mindre, snarere tvert imot. Til tider synes jeg det ble litt mange navn og relasjoner å holde styr på. (Brukte lydbok) - Det er tydelig at forfatteren har brukt mange viktige (utenlandske) skriftlige kilder - og du verden hvor folk reiste! Det er nok ikke bare i våre dager det er mye reising - de kom seg utrolig langt av gårde. Og den skipskonstruksjonen var jo fantastisk.

Dette er en bok om en 13 åring som opplever stor og alvorlig neglisjering fra sine foreldre, helt fra første side. En sterk og gripende historie. Det som trekker ned for min del er mangel på lyspunkt i fortellingen. Fortellinger om omsorgssvikt er kjempeviktig for målgruppen, men særlig i denne romanen savner jeg inderlig noe som kan trekke på smilebåndene, om så i blant.

Michael Stilson er offisielt den første mannen som har fått meg engasjert i fotball. Gripende, ekte og ærlig om en tenårings hverdag med fotball, kompiser, jenter og foreldre.

En lettlest bok om en gutt som forelsker seg i en annen gutt, men litt for lettlest for min smak. Mangler dybde og karakter, og derfor forblir jeg uengasjert.

<3

Spennende, verdt å sjekke ut!

Interessant, for jeg synes omslaget er ålreit, men at tittelen er litt kjedelig... skjønner liksom med en gang at det ikke handler om en veldig bra pappa.

Viktig og vond bok om alt et barn ikke skal oppleve. Formidlingen trekker ned, da jeg ikke opplever fortellerstemmen som fullstendig troverdig. Men tema er på sin rette plass, og anbefales å lese om!

Dette var en vond ungdomsroman om altoppslukende relasjoner og selvmord, i tillegg til et kreativt univers under jorda, etter døden. Sistnevnte oppleves som en formidling som nesten hadde passet bedre til en yngre målgruppe, mens resten er til tider mystisk og ganske dystert, for den eldre ungdommen. Jeg tror jeg hadde slukt denne fortellinga om jeg hadde lest den selv om tenåring, men likevel opplever jeg som voksen leser at formidlingen ikke er helt på plass.

Brynhild Bleken, mor til maleren Håkon Bleken skrev i 1977 en fornøyelig og interessant mimrebok om gamle dager i "Trondhjem" - morsom og lærerik lesing. Mer om denne i bloggen Reading Randi

Alle forholdene Monika hadde irriterte meg veldig i første del av boken - men så begynte jeg å forstå litt mer av intensjonen med romanen - og jeg håper jeg har forstått den rett. Dette handler om noe mer enn livet til Monika - tror jeg. Mer om denne i Reading Randi

Samtaleboken:Tom Egil Hverven og Håkon Bleken gir oss det meste av Bleken på godt og vondt. Den er svært interessant, aldri kjedelig - faktisk er den morsom. Mer om denne i Reading Randi

En roman som varmer i vinterkulden. En bok som gjør godt å lese - trist er den, men også lys og varm. Man blir glad i Eleanor Oliphant - jeg ser frem til filmen om henne. Mer om boken i Reading Randi

Dette var en intens og rå og på en måte gjennomsiktig leseropplevelse. Grotesk og behagelig på samme tid. Likevel er jeg glad ikke alle gode leseropplevelser er lik denne.

Usikker på hvilket perspektiv jeg skal bedømme denne fra. Som voksen leser synes jeg den var vittig og morsom, gjennomført på sin måte. Men jeg vet ikke hvordan den er mottatt av ungdommene selv? Når den opp, eller er det alt for mange referanser til oss voksne? Jeg vet ikke, men en kul leseropplevelse var det absolutt.

Sørgmodig, melankolsk og poetisk føltes denne siste boken av Gaute Heivoll - og den følelsen ble ytterligere forsterket ved den intense, følsomme innlesingen til Henrik Rafaelsen.
Dette er også en måte å fremstille det historiske og forræderiske på. Stemningen går rett inn slik. Tittelen er også god - ved å bruke ordet "sang" i den, fremheves det poetiske i denne romanen - og det gjør den til noe annet enn enn "tørr" dokumentarisk roman.
Interessant og velskrevet - men kunne sangen forsone? Andre som har meninger om det?
Mer om denne i Reading Randi