Bokelskere.no

Takk for advarselen! :-)

Da jeg leste i avisene om lanseringen av filmen, gikk det opp for meg at det egentlig var mye jeg ikke husket fra denne boken, - selv om jeg har husket den som fantastisk! Derfor fikk jeg lyst til å lese den om igjen, - og det har vært en sann svir og stor glede! Jeg tror nesten at jeg syntes den var bedre nå (hvis det er mulig), - men ved siden av gjenkjennelsens glede, var det jo nå mye jeg forsto bedre under lesingen, - alle hintene om hva det egentlig dreiet seg om. Fantastisk, - gjenlesing anbefales!

Jeg har jo også lest Kristin Lavransdatter mange ganger og i forskjellige faser i livet, og det er fascinerende hvordan jeg oppdager noe nytt hver gang. Jeg er helt enig i at slutten med Lavrans og Ragnhild er utrolig sterk, - men det har jeg først oppdaget i voksen alder, som ung syntes jeg heller den var rar ;-)
Jeg har nå også hørt Kransen som lydbok med Rut Tellefsen, og jeg synes hun var veldig flink (selv til mannsstemmene), - det var så riktig og vakkert. Jeg kan ikke stoppe å fryde meg over Sigrid Undsets språk og skildringene av natur, kultur og menneskesinn!

"Last night I dreamt I went to Manderley again" - det er noen innledninger som sitter :-)

Nei, dessverre, - men hun er veldig hyggelig, så du kan sikkert ta kontakt og spørre! Foredraget ble holdt på Asker Museum, - jeg tror hun bor i Asker.

Nå har jeg vært på et veldig interessant foredrag hvor Cecilie Enger fortalte om boken. Interessant hvordan den på en måte henger sammen med Himmelstormeren, som handler om den radikale "himmelstormeren" Ellisif Wessel. I forbindelse med research til den boken, kom hun over historien om disse to kammerpikene som levde og henga seg til et diametralt annerledes - men kanskje ikke nødvendigvis dårligere - liv.
I foredraget fikk vi også høre hvilke kilder hun hadde brukt (det lurte jeg nemlig på), og de besto hovedsakelig av samtaler med dem som hadde kjent henne. Hilda Cooper ble visst oppfattet som en litt avmålt og streng person, men Cecilie Enger leste henne likevel med en mykere stemme enn den Gisken Armand ga henne.

Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!

Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.

Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!

Nært og godt og ærlig om noe veldig vondt.

Litt leit at denne lange redegjørelsen om hva jeg leser for tiden, forsvant bak min korte kommentar til Søsterklokkene, - jeg prøver å løfte den på denne måten ;-)

Trilogi også, - så gøy! Ellers skriver Mytting i etterordet at historien om søstrene og klokkene er inspirert av gamle sagn som er nedtegnet.

I går avsluttet jeg Søsterklokkene av Lars Mytting, og jeg var så langt inne i den verdenen at jeg nå har litt problemer med å gå inn i en ny. Som en forsiktig overgang bruker jeg George Mackey Browns Letters from Hamnavoe, en interessant og stemningsskapende bok som består av små rapporter fra Stromness på Orknøyene på 1970-tallet. Jeg var på Orknøyene i fjor og ble så fascinert at det er deilig å komme tilbake dit, og det kan jeg gjøre ved jevnlige "småturer", - boken ligger klar ved siden av meg. Ellers skal jeg vende tilbake til Snorre som jeg har som prosjekt å komme meg gjennom, og det har vært mye morsommere enn jeg trodde! Du verden, så mye vi egentlig vet (noenlunde!) om Olav den helliges liv, - jeg gleder meg til Tore Skeies Hvitekrist som jeg håper å få til jul! Dessuten har jeg begynt å lytte til lydbøker via Fabel, og der er jeg i gang med Carl Frode Tillers Begynnelser som jeg lytter til mens jeg strikker babyteppe til et ventet barnebarn. Jeg har lest de to første Innsirkling-bøkene og var veldig begeistret for dem, - denne virker også god, men ganske deprimerende.
Så nå er også jeg i gang med å lese flere bøker på en gang, - det går greiere når man er pensjonist.

Jeg var ikke klar over at det var planlagt et bind nr. to, og syntes det var så rart at vi ikke hørte noe mer om vevnaden og den rare kisten. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen!
Ellers kan det jo være Mytting var litt kjapp med å plassere en slimete tang i fødestuen i 1880, men han fikk ihvertfall anskueliggjort noe som var en realitet ikke mange årene før.

Ja, - da er vi jo enige ;-)

Siden du spør, - jeg tror vevnaden er i den korte, brede kisten som det ikke dunket i, der vel også de to sammenvokste søstrene ligger.

Lars Mytting har klart det igjen, og jeg har kost meg glugg ihjel! En liten stund i begynnelsen var jeg litt skeptisk og sukket over at dette hadde jeg da lest før: historien om nypresten og bondejenta, - men jeg skal hilse og si at historien fort tok av fra klisjéen! Jeg har også med årene utviklet en viss skepsis til historiske romaner og undrer meg ofte over om det som fortelles kan stemme. Men her skjønte jeg fort at forfatteren var på trygg grunn, og jeg ble i steden veldig imponert over all kunnskapen som veltet frem, om alt fra stavkirkenes konstruksjon til kunstnerkretser i Dresden og til Kvinneklinikken i Kristiania! Midt i alt det realistiske er imidlertid forbindelsene til fortiden svimlende tilstede, og det er også helt etter min smak! Noen ganger synes jeg nok disse overnaturlige forbindelsene ble i overkant virkelighetsnære, men jeg svelget det glatt, - det er en fantastisk historie! Innimellom gikk tankene mine til Falkberget, både på grunn av konstellasjonen sterk bondejente – prest – tysker og den glidende overgangen mellom drøm og virkelighet. Falkbergets verden var jo på Røros, mens Myttings er i Gudbrandsdalen, og for en som kjenner litt til språket og dalføret er det så deilig å bli tatt med dit! Jeg gir terningskast seks!