Min utgave er også fra 1980 (Den norske bokklubben), og inneholder heller ikke "Av en født forbryters dagbok" (også kalt Bestefar er en stokk), men her er flere andre svært gode noveller, synes jeg, for eksempel "Kaprifolium" og "Victoria Regia".
I likhet med mange andre, fikk jeg lyst til å lese noe av Alice Munro. Tilfeldigvis ble det "Den albanske jomfru og andre fortellinger", fordi det faktisk var den eneste av Munros bøker som ikke var utlånt på biblioteket her! Det var utrolig fine noveller, og jeg gleder meg til å lese flere av bøkene hennes.
"Og vi synes at det er så fint at vi har fått en så snill guvernante her på Mårbacka."
"Et barns memoarer" av Selma Lagerlöf
Da vil jeg anbefale "Å telle duer" av Marie-Sabine Roger, om et helt spesielt vannskap som utvikler seg mellom en gammel dame og en mann hun møter i parken hvor de begge sitter og teller/betrakter duene. I likhet med kollegaen din har den gamle damen lest mye, og hun viser seg etterhvert å være til svært god hjelp for denne mannen.
Jeg ser på profilen din at du er fra/bor i Finnmark, og hvis du har interesse for historier fra landsdelen din litt tilbake i tid, kan jeg anbefale Idar Kristiansens romankvartett som jeg leste i sommer. Det handler om en finsk gutt som dro til Finnmark og Lyngen på grunn av nød og sult i Finland. Jeg fikk bøkene anbefalt av ei som har lest dem om og om igjen, og tenkte at jeg i hvertfall ville lese den første boka, "Svanevinger i Nord", men ble helt revet med av historien og betatt av det vakre og poetiske språket til Idar Kristiansen, så det var bare å lese videre. De tre neste heter "Den salte åkeren", "Stiene fører til havet" og "Guds nåde nordpå". Du finner dem sikkert på biblioteket.
jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil
Da har du mye å glede deg til! Jeg har lest mange av Steinbecks bøker, og felleslesningen her har gitt meg lyst til å finne dem fram igjen. De jeg likte aller best var nok "Øst for Eden" 1 og 2.
I doubt whether we have shed light on the origins of mankind, but we have perhaps gained a better sense of ourselves.(...) By seeing who went before. By offering our respects.
Ja, her er mange sterke kvinnelige karakterer, og for meg handler boka mest om jente- og kvinneskjebner. Omslagsbildet på denne utgaven er en god illustrasjon på dette, synes jeg. Utgangspunktet er Afghanistan, men historien er kompleks og har forgreininger til både Europa og Nord-Amerika. Når handlingen forflyttes kan det være litt krevende å holde tråden i starten, men for meg ble den i hvert fall tydelig etterhvert. Hun som gjorde mest inntrykk på meg var nok Thalia, som vokser opp på den greske øya Tinos. Dette er den beste av Khaled Hosseinis bøker til nå, etter min mening.
Disse to helt nye bøkene var svært gode, og blir helt sikkert lest flere ganger: "De usynlige" av Roy Jacobsen og "Over det kinesiske hav" av Gaute Heivoll.
Horisonten er antagelig det viktigste de har her ute, den vibrerende synsnerven i en drøm, selv om de knapt legger merke til den og heller ikke gjør noe forsøk på å sette ord på den. Det vil heller ingen finne på å gjøre før landet blir så rikt at den er i ferd med å forsvinne.
Det må bli Sebastian Faulks' trilogi The Girl at the Lion d'Or, Birdsong (Fuglesang) og Charlotte Gray. Jeg begynte med Birdsong, og den gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare måtte lese de to andre også.
Den rekkefølgen er nok ikke riktig, se omtalen av Fuglesang: "Romanen er den andre i en løst forbundet trilogi som også består av The Girl at the Lion d'Or og Charlotte Grey. " Ellers er jeg helt enig i at Fuglesang er en veldig god bok. TV-seiren var også svært bra, synes jeg.
Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?
I ungdommen er tanken på død eller nederlag uutholdelig, vi tåler ikke engang å bli gjort narr av. Men samtidig har vi en uovervinnelig tillit til vår egen lykkestjerne, og vi kan ikke for alvor forestille oss at noe skulle gå oss imot. Etter hvert som vi blir eldre, venner vi oss langsomt til tanken på at alt kommer til å gå galt for oss, og at nederlaget er det naturlige i livet, men så er det heller ikke lenger av altomfattende betydning hvordan det kommer til å gå med oss. På denne måten blir det balanse i tingene. ("Syndfloden over Norderney")
å legge seg til ro om kvelden i visshet om at man hadde trær med røtter dypt ned i jorden milevis rundt seg, og kronene svaiende sakte i mørket, det regnet hun for å være noe av det beste i livet. ("Apen")
Det er først og fremst bildene i denne boken som berører. Fantastiske s/hv bilder som forteller mer enn ord om livet til Irene som prostituert. Boken viser en stolt kvinne som føler hun har kontroll. En sterk kvinne som tar det for gitt at hun kan bære yrkesvalget sitt med stolthet. Det er ene og alene hennes valg, og hun står for det. Hver dag!
Heller barfot enn bokløs.
Islandsk ordtak
Hun hadde kjent frykten hver kveld, i lang tid, over å legge seg alene, bli liggende i mørket og plutselig skulle kjenne at det var noe galt. Hun var redd for å plutselig ikke kunne røre seg, for å miste hukommelsen, få blodpropp, ha kreft uten å vite om det, få hjerteinfarkt. Hun var redd for klumper som kunne vokse inni henne og forderve henne og at hun ikke skulle skjønne det før det var for seint. Hun var redd for å dø i senga og våknet hver morgen, like overrasket, jeg lever! Så ble hun redd for å bli gal, for at all redselen og frykten for å bli syk skulle tippe over og forvrenge hjernen hennes.
Men vanene hadde innhentet henne. Hun ble vant til å legge seg alene, vant til å høre sin egen pust, kjenne på hjerteslagene. Når pulsen banket i øret, la hun seg bare på ryggen. Når hjertet dunket ekstra fort, skrudde hun på radioen. Og så gikk det over. Hun levde videre, hun ble ikke syk.
På jakt etter julegaver kom jeg over denne gamle kokeboka, og tenkte at den kunne være morsom å bla i. Jammen kom den raskt i bruk da jeg kjøpte krumkakejern som julegave til meg selv. Det var ikke så vanskelig som jeg trodde, og gode ble de. Juledesserten i år ble dermed fruktsalat med krem og krumkaker.