En historie som startet litt usannsynlig og jeg ble ganske skeptisk, men etterhvert ble det vanskelig å legge fra seg boken. En nydelig historie.
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
17:21, 24. juni 2023 Diskusjon: Ajiniakra om Veien av Cormac McCarthy av Cormac McCarthy
HAR LEST FERDIG:
Her er min kommentar om boka som jeg la ut på min bookstagram. Heter @jordmorhanneleser der, om noen vil følge.
Verden, slik vi kjenner den, har falt sammen. Alt dyreliv er borte, det samme med vekster og planter. Bare havet og noe skog står igjen. Boka følger far og sønn mens de vandrer i det som synes som en evig forflytning, mens de prøver å finne noe å spise så de kan overleve enda noen dager. Det finnes andre overlevende, men man kan ikke stole på noen. Forfatteren beskriver godt den dystre vandringen gjennom dødt landskap og tomme byer. Boka handler stort sett om det nære forholdet mellom far og sønn. De kommuniserer enkelt, både ift innholdet i det de sier og ift antall ord de sier til hverandre. De er sultne og redde og de fryser og er sjuke. Ingen tv eller nett eller annet de kan snakke om. Det føles veldig passende og naturlig at forfatteren har laget så enkle samtaler mellom dem, for hva ellers skulle de snakke om?
«Mor og eg har blitt einige om at vi startar turen rundt Mjøsa på Sjusjøen og ikkje frå barndomsheimen min i Veldre. Dette er praktisk, mor og far er mykje på hytta om sommaren. Dessutan er barndomsheimen og bygda rundt kjenslemessig ladde på ein heilt annan måte enn det hytta er. Barndomsheimar har ein lei tendens til å påkalle sentimentalitet og sterke kjensler. Lag ei liste over dei mest klisjéfylte tåreperser, og mesteparten handlar om barndomsheimen. Eg er ikkje mindre sentimental, eg.»
Bjørn Hatterud er kommet ut med en ny bok i 2023: Blokka på Bjerke: tretten år i tredje etasje. Den gleder jeg meg til å lese etter endelig å ha lest Mjøsa rundt med mor: ei livsreise som ble utgitt i 2020.
Jeg tenker av og til på hvordan livet mitt hadde vært om vi ikke hadde flyttet fra Eidsvoll Verk og hit jeg bor nå, et såkalt sommerparadis i Østfold. Vi, det er vi begge to enige om, hadde ikke flyttet om det ikke hadde vært for tvangsbytte av arbeidssted for den annen part i husstanden, og da måtte «nissen være med på flyttelasset». Det er for meg ikke vanskelig å se for meg området Bjørn Hatterud beskriver i sin livs- og reiseskildring.
For Bjørn Hatterud var flyttingen fra Veldre en flukt:
«I sommar hadde eg budd vekke frå Mjøsa i 21 år. Eg var 21 år då eg flytta, eller nærast flykta. Det var ikkje så lett for ein funksjonshemma å stå fram som homo då eg gjekk på vidaregåande.
Usentimentalt og nøkternt forteller han om oppvekst og ungdomstid som ikke var enkel. Familien blir beskrevet med varme:
«Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikkje så mykje pengar. «
Bjørn Hatterud og moren har reist Mjøsa en gang tidligere, da var mormoren med. Kapitlet om livshistorien til mormoren er skrevet med klokskap som resten av boken.
Bjørn Hatterud skriver at han besøker familien ca en gang i måneden:
"Innimellom har eg drøymt om å bu nær familien, heimplassen og slektshistoria, på Hedemarken. Eg har sett for meg eit liv der eg faktisk ville klare å bu der.
I draumen bur eg i eit lite hus i ei bygd ved Mjøsa. Med kort bilavstand til mor og far. Eg tuslar rundt på tregolv, går til postkassa, og har kanskje ein liten kjøkkenhage. Ein kvardag i ein illusorisk bygdeharmoni der folk vinkar og seier hei, og der ting berre er godt. I ei bygd som minner om den eg sjølv voks opp i. Slik eg hugsar det i ettertid.
Min utopi er altså ikkje ei framtid i ein futuristisk storby, den er heller eit lite hus i ei lita bygd. Ein plass der eg kjenner harmoni. Der eg ikkje får vondt i kroppen om eg skal fylle bensin. Der eg har lykkast med å vere som dei andre. Friksjonsfritt.
Det er noko gammaldags over alt dette. Og personen i denne dagdraumen, er han eigentleg meg?"
Anna, Henrik og Milena skal på sin årlige fjelltur og da Milena spør om den nye kjæresten hennes, Jacob, kan bli med er de andre to usikre, men gir etter til slutt. Det skulle de kanskje ikke ha gjort...
Spennende og intens med gode naturskildringer, men jeg ble litt skuffet over slutten. Personlig trodde jeg på en annen og mye kulere slutt, men det ante meg at noe slikt ville komme og jeg synes dessverre ikke den ga boken den gode avslutningen den egentlig fortjener.
C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.
Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?
Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.
Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.
Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.
Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
"Gruvearbeiderens datter" av Elisabeth Almendingen
– Leseeksemplar fra Bladkompaniet
Dette er første bok i en serie på åtte. Vi kommer rett inn i handlingen i et møte på Modums Blaafarveværk. Året er 1827. Møtet er med den den tyske direktør Beyer. Dette er i en tid da det var full aktivitet med gruvearbeidet. Siri Jonsdatter, datter av en av gruvearbeiderne får ansvaret for å drifte en ny gruvestue. I tillegg har hun et godt øye til direktørsønnen Erich.
Dette er en fin og lettlest serie. Her er det både spenning og romantikk, og jeg falt lett for denne. Jeg synes forfatteren skriver et godt og levende språk. Jeg vil ha mer!
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Leseaase som svar til Torill Revheim :
09:19, 21. juni 2023 Diskusjon: Diskusjonstråd til felleslesing av Kniven i ilden av Ingeborg Arvola
Jeg begynte i går, og er helt oppslukt. Dette liker jeg.
Sterk fortelling om hardføre mennesker i hardt klima.
Nydelig språk.
Leste halve nesten i ett jafs, hadde store problemer med å legge meg til å sove..
Tror sannelig jeg triller en sekser på denne nydelige fortellingen som starter mot slutten av andre verdenskrig og fortsetter et stykke inn på femtitallet. Det er en sterk og hjerteskjærende historie om overlevelse og kjærlighet. Absolutt verdt å lese.
Den første boka i serien "Wells & Wong-mysteriene" hvor vi blir kjent med Hazel og Daisy.
Utrolig interessant bok! Anbefales for alle egentlig!
Den svenske skuespilleren og feministen Bianca Kronlöf har skrevet en viktig bok og i form av 26 ulike brev til menn invitere hun dem til å være med i den feministiske kampen for et mer likestilt samfunn. Tema for brevene er blant annet følelser, sex, vold og maskulinitet. I brevet til den forvirrede skriver hun blant annet:
"Ikke bare skal den vesle jenta oversette volden til kjærlighet, hun skal bli glad også! Vi lærer jenter at hvis en gutt har følelser for henne, så er det det vakreste hun kan oppleve. Uansett om kjærligheten kommer med vold. Hvis en gutt slår jenter fordi han faktisk er forelsket, trenger han å bli korrigert fortest mulig. Han trenger å lære å uttrykke seg og fremfor alt lære at ømhet ikke innbefatter vold. Menns vold mot kvinner begynner med voksenverdens aksept av gutters vold mot jenter."
BOKEN ANBEFALES STERKT!
Les gjerne hele omtalen her
«Så var hun borte» av Lisa Jewell
– Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Tenåringsjenta Ellie står foran matteeksamen. Hun ønsker toppkarakter, og moren leier derfor inn en privatlærer til henne. Ellie synes læreren begynner å stille rare spørsmål, og kutter henne ut. På vei til biblioteket forsvinner Ellie. Politiets konklusjon er at hun har rømt hjemmefra. Ti år senere får moren en ny kjæreste, og datteren hans ligner da veldig på Ellie...
Lettlest underholdning.
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Et gammelt, kinesisk eventyr om hvordan de 4 store elvene i Kina ble til.
Anne Berit Grønbech om Gjermund Gjerdesmett og andre føykne fuglar av Lisbeth Dreyer:
13:34, 19. juni 2023 Kommentarer: 1
En liten diktsamling for barn med dikt om noen av de mest vanlige fuglene våre.
Morsom og todelt bok om hvordan det er å ha hverdagsangst og takle den og om hvordan man kan få det - alt med et solid glimt i øyet.
Gårdsgutten, Oskar, finner en villunge i skogen, og klarer til slutt å fange den. Ungen er liten, misformet, og mangler språk. Under Oskars omsorg, vokser ungen urovekkende raskt, og det går etterhvert over stokk og stein, noe som ikke akkurat er uvanlig i Faldbakkens univers.
Plottet er interessant, men det hele blir litt vel overdrevet og til slutt uforståelig for min del. Savner nok den sedvanlige humoren.
«Jeg er egentlig ikke sånn» av Marie Aubert
– Leseeksemplar fra Oktober
Relasjonsroman om en familie som er litt delt. Faren Nils er overhodet, og så er det de to barna Bård og Hanne, som har hatt sine utfordringer i oppveksten. Og så er det Linnea da, datteren til Bård. Hun skal konfirmeres, og da skal hele familien samles.
Dette er en troverdig historie, om en helt vanlig familie, og den treffer ett eller annet i meg selv om boka nok ikke er "min" vanlige sjanger.
Anmeldelsen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Tone H som svar til Bjørn Skauge :
06:55, 19. juni 2023 Diskusjon: Bjørn Skauge om Sukkertøyhuset roman av Jennifer Egan av Jennifer Egan
Leser at boken er en oppfølger av romanen Bølle på døra. Den likte jeg godt, samme form som du beskriver at Sukkertøyhuset har. Oppfølgeren er notert for lesing.
Sist sett
