Bokelskere.no

skriv lenkebeskrivelse her

I Rennys datter er vi kommet til året 1948. Små og store hendelser, positive og negative, preger som vanlig livet til Whiteoak-familien.

Adeline er 18 år og møter kjærligheten på en reise til Irland sammen med onkelen Finch. Imens disse to er på reise, dør den eldste på Jalna, Ernest Whiteoak, og de må avbryte reisen pga Ernests begravelse.

Naboeiendommen brenner ned og eieren brenner inne. Den tragiske brannen medfører at familien blir kvitt et problem. De blir kvitt en nabo som har skapt problemer og uvennskap med sine byggeplaner.

Boken avsluttes med at Ernest begraves. Finch kjøper naboeiendommen for å bygge seg et hus der, og Renny lover Adeline at han og hun skal reise til Irland slik at Adeline kan få treffe sin store kjærlighet igjen.

skriv lenkebeskrivelse her

Boken startet ganske greit, men ble alt for langtekkelig.

En gruppevoldtekt skaper ringvirkninger i livet til de involverte, i familienes liv, og samfunnet rundt.
I sentrum av fortellingen er Gusten Grippe som anmeldte voldtekten han selv var en del av. Nå, mange år etter, vil kameraten Cosmo lage en film om hendelsen, og dette ripper opp minner.
Vi hopper frem og tilbake mellom ulike fortellere som har tilknytning til hverandre. Vi møter blant annet moren til Gusten som er operasangerinne, og barndomsvenninnen hennes Annelise som er økonom og næringslivsjurist. Sønnen til Annelise blir utpekt som hoved-gjerningsmann i gruppevoldtekten. Dette er ikke karakterer man nødvendigvis får sympati for, men fascinerende portrettert er de.
Språket er muntlig og lekent med et vell av språklige bilder og assosiasjoner. I tillegg til de dypt personlige portrettene aner vi en klassebevisst samfunnskritikk i måten voldtekten ble håndtert i media og snakket om i ulike kretser.
Boken vant Nordisk råds litteraturpris 2020, og er hyllet av kritikere som et stilistisk mesterstykke. En urovekkende bok man blir sugd inn i på grunn av den særegne fortellerstilen.

Ja, hva skal man si?! Jeg klarte knapt å legge den fra meg, samtidig som jeg ikke ville bli ferdig, jeg ville nyte den så lenge som mulig...! En riktig perle! Står ikke det minste tilbake for den første i trilogien, "Søsterklokkene" og jeg kan knapt vente til den tredje kommer!

Jeg kjøper aldri romaner, jobber på et folkebibliotek så jeg har ikke noe behov for å kjøpe selv, men både "Søsterklokkene" og "Hekneveven" har funnet veien til min egen bokhylle så jeg kan ta dem frem og lese dem når jeg vil... Elsk!

Terje Bjøranger var et ukjent navn for min del, helt til jeg kom over Kalifatet. Derfor har jeg ikke lest de andre to bøkene om Charlie Robertsen.

Kalifatet er en noe mørk og grotesk bok som kan leses som både krim og thriller. Siden jeg ikke hadde lest de to andre bøkene i Charlie Robertsen serien, gjorde det ikke noe, for man blir godt kjent med ham, Kim og kollegaene hans. Kim er en tidligere innsatt som Charlie har et spesielt forhold med, for han er ikke noen vanlig politimann. Han vipper litt over grensene, og har sin egen måte å jobbe på. Kim kan være god å ha fordi han vet litt om alt og alle. Man får vite litt i fengsel. Men hvor mye bør Charlie involvere Kim i sin nye sak om en mann som er blitt funnet halshugd med hodet i hendene? Er det IS som står bak som gir varsel på at noe verre er i vente, eller andre som er påvirket av IS? Er det realistisk av dem å frykte terrror i Norge og eventuelt i flere land?

Tar litt tid å sette seg inn i handlingen
Begynnelsen er noe rolig, vel rolig. Mange navn å huske og skille fra, og en del begrep å sette seg inn i før man kommer inn i handlingen. Likte å lese om Charlie og hans kollegaer. De tar vare på hverandre og de kan være både humoristiske og utfordre hverandre. Mens Charlie er travelt opptatt med å løse en kompleks sak, sliter han med helsa. Folk prøver å få ham til å oppsøke lege, og han lover så fort saken er løst og ting har roet seg, men er det bare tomsnakk? Et tomt løfte?

Har selv ikke noe i mot rolige handlinger i en bok. Trenger ikke action på hver side, men dette er en mer karakterdrevet krim enn handlingsdrevet. Underveis dukker det opp mange interessante og noen underlige karakterer, som man blir nysgjerrig på og som man vil vite mer om. Spesielt en jente som beskriver sitt liv som en slags slave og ønsker hevn. Hennes del i boka var både sårbart og virket ekte.

Ja til mer Charlie
Grunnen til at jeg ikke ble helt begeistret for boka, var nok selve saken som ikke engasjerte så mye, noe som er synd fordi det er høyst aktuelt. Godt mulig for at jeg ikke bryr meg så mye om religion og da blir også interessen å lese om det deretter. Men mener ikke at boka er dårlig eller kjedelig. Jeg liker Charlie og gjengen hans, og de siste 150 sidene var det mye som skjedde, og sidene bladde nesten av seg selv, for man vil se om man får rett i hva som skjer videre eller om man er på villspor. Ikke helt min type krimbok på grunn av saken, men liker fortellerstemmen og hovedkarakterene. Det ga mersmak og sier ikke nei til neste Charlie bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjempebra! Dette virker både logisk og får boka til å henge sammen. Har du også noen tanker om hvorfor det akkurat var et biljardbord de lempet over bord? Denne gjenstanden står jo i sterk kontrast til steinene som Jussi rydder elva for. Steiner er i hvert fall noe som hører til i en elv.

Solsøsteren viste seg å være en god story, til tross for din del kritiske anmeldelser. Jeg koste meg skikkelig gjennom hele boka.

Nettopp fordi det hele er så mangetydig, er det ekstra interessant å høre hvordan de andre som har lest boka, oppfatter denne slutten.

Ja her må jeg nok ha de neste bindene på vent. Nydelige, vare beskrivelser og vakkert språk, men jeg kjedet meg litt jeg…

skriv lenkebeskrivelse her

Hvordan i all verden skal man forstå bokas sluttscene? Raili som bader naken i elva mens båt etter båt med folkene fra verket kommer roende forbi. Er dette et tegn på at de gamle eierne forsvinner og at en ny tid har begynt? Eller har dette en dypere betydning? Og hvorfor blir et biljardbord lempet ut i vannet? Til slutt, hvorfor får dette Raili til å tenke på broren? Er Jussi død nå? Siste setning står jo i preteritum: «Han het Jussi»

skriv lenkebeskrivelse her

Det er ikke ofte man kommer over bøker man angrer på å ha lest. Prom House er en av dem, og er den dårligste boka jeg har lest så langt i 2021.

En langtekkelig kortbok
Hver gang jeg har lest en bok, prøver jeg å komme på noe positivt og negativt. Finne en slags balanse for å slippe overdrivelser. Men denne slet jeg virkelig med å komme på noe positivt om, fordi det var en bok jeg omtrent kjedet meg i hjel med. 230 seige sider. Brukte ikke mange dager på den på grunn av lett og barnslig språk og korte kapitler, men at en slik dårlig bok ble i det hele tatt utgitt, er for meg en gåte.

Kort fortalt om boka: En vennegjeng på ti personer er invitert til et luksushus som er leid i Jersey Shore og de skal være der hele helga i forbindelse med prom; skoleballet. De lager en helg ut av det hele, bort fra foreldre og gjøre litt som de vil. Tilbringe tid sammen før college. Men idyllen i det flotte huset, varer ikke lenge. Kjæresten til en av dem blir funnet død, og det ser ut som mord. Men da de etter mye om og men og overraskende nok ringer politiet, er liket forduftet og en storm er på vei. Politiet tror dem selvfølgelig ikke når de forteller om liket. Hva er det tryggeste? Å bli i huset eller dra hjem igjen? Er det hele bare en spøk? Er en av dem morderen, eller er det noen utenfra som har sneket seg inn?

Irriterende språk
Av og til liker jeg slike billige konsepter både på film og i bøker, men ikke denne da dette var svært slapt utført, spesielt språket. Greit nok at boka er beregnet for ungdom, men de fortjener bedre språk en dette. Prom House var rar å lese fordi innholdet var typisk ungdom, men språket var på barneskolenivå. Et lite kræsj der og det var underlig å lese. Det virket som om noen hadde sett en lignende film eller lest en lignende bok, og skrevet en slags fanfiction om det for moro skyld. Selv om det ikke var det som var meningen her, men det er dessverre det inntrykket man får.

Denne vennegjengen består av forskjellige par og single. Noen har vært sammen en stund og noen har blitt nettopp sammen. Hovedkarakter Kylie har nettopp blitt sammen med Liam, og det er mye om de to. Beksrivelsen om spenningen de føler for hverandre og det som hører med, overdøver det som skulle ha vært creepy. Ikke bare mellom de to, men det er mye drama alt i alt til det kjedsommelige. Det ødelegger mye av horrorelementene som skulle ha vært der. Men i stedet blir det overdøvet av usikre tenåringsfølelser og forskjellige dilemmaer. Det er fint at Mueller beskriver at de fleste tenringer kan føle seg usikre om noe en gang i blant og det er ikke bestandig enkelt for alle. Det er bare synd at selve spenningen blir forbigått på grunn av at drama tar såpass mye plass. Til tross for at karakterene er unge, reagerer de ikke helt realistisk på ting som skjer dem og rundt dem. De virker nesten fraværende.

Noen tror nok at jeg liker all slags horror, men nei, jeg gjør ikke det. Horror er ikke bare horror. Det er mye innen den sjangeren også. Men Prom House er dessverre ikke med på å løfte opp horrorsjangeren. Både ungdom og horrorsjangeren fortjener bedre enn dette. Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla

Skår
3. del

Raili er mindre knyttet til stedet og til glassverket enn de to andre. Hun har bodd en tid i Helsingfors. Der ble hun gravid med et barn som døde under fødselen. Ryktet om Railis liv i hovedstaden har tydeligvis nådd hjemstedet. Her tiskes og hviskes det bak ryggen hennes. I hovedstaden møtte hun soldater som hadde vendt såres og skadet hjem fra krigen. (Det er tydelig at 2. verdens krig satte dypere spor etter seg i Finland enn hva den gjorde i Norge.) Var det først og fremst en vennlig gest og en hjelpende hånd som lå til grunn for Railis omgang med de hjemvendte soldatene? Jeg oppfatter Raili som en person som tar de svakestes parti selv når dette kommer i strid med det gjengse moralen. Dette ligger kanskje også bak de løgnaktige brevene som hun selv skriver til Jussis fødselsdager. Hun vil først og fremst gjøre ham glad. Raili er den som tør si fra der andre tier selv om dette hindrer henne i å få venner. Opptreden hennes i bakerommet er vel et godt eksempel. Hun tåler heller ikke å bli tråkket på.

Hana og den syv år yngre søsteren, Emi, er haenyeo, som alle kvinner i familien har vært før dem. De er kvinnelige havdykkere, selv om Emi ennå er litt ung for å bli med ut på det dypeste. Kvinnene lever selvstendig og fritt i et okkupert Korea. Jentene snakker flytende japansk i tillegg til morsmålet; det er pålagt og koreansk kan de kun snakke i skjul.
Da Emi ble født, lovet Hana moren å passe på lillesøsteren uansett hva som kom til å skje. I tillegg må hun passe seg for de japanske soldatene. Hun må aldri være alene med dem. Moren har fortalt om jentene som forsvinner. De få som kommer tilbake bringer skam over seg selv og familien. Voldtekt er et ord Hana plukker opp, og får moren til å forklare. Hana skjønner at hun må være på vakt.
Hana er 16 år i 1943, og mens hun og moren er ute og dykker, sitter Emi på stranden og passer fangsten. Da Hana kaster et blikk inn mot stranden, ser hun en japanske soldat nærme seg søsteren. Uten å tenke på egen sikkerhet, redder hun søsteren, men blir selv tatt til fange. Etter en lang og skremmende reise, havner hun i Mandsjuria på et militærbordell. Hun blir, som en av mange, "trøstekvinne" for soldatene.

Emi reiser for å besøke barna sine i Seoul. Året er 2011, og hun har blitt en gammel dame. Hun er den siste haenyeo i familien, men hun vet ikke hvor lenge hun klarer å fortsette. Kroppen protesterer stadig mer. Den grusomme hemmeligheten om søsterens offer, vet ikke barna noe om, men kanskje sannhetens time har kommet nå når landet er på vei til å heles.

Knallsterk historie om hendelser jeg visste lite om. Selv i nåtid snakkes det ikke om disse kvinnene, selv om gjentatte demonstrasjoner har prøvd å få myndighetene i tale.

Kan ikke skryte på meg å ha lest mye av Borge, for det har jeg ikke. Har lest en bok av ham tidligere og det var Den syvende demonen med Bogart Bull i hovedrollen. Men i Matadorens siste dans er ikke han med, men en ny hovedkarakter.

Denne minner meg litt om Torsdagsmordklubben av Richard Osman; pensjonisttilværelse og mysterier, bare at jeg likte Torsdagsmordklubben bedre.

Sjeldent at ting går som planlagt
Lennox Hartly og hans kone Emma har flyttet fra Manchester til et rolig sted i Spania. De har flyttet inn i en bungalow hvor de skal tilbringe rolige dager sammen. Men ikke alt går som planlagt. Hans kone er alvorlig syk. Hun har en uhelbredelig sykdom som gjør at tilstanden hennes svekkes i varierende grad, men de har assistenten Penny som trøst, og hun er en god hjelp for dem begge. Lennox aner ikke hvordan han skal takle sykdommen, og holder seg litt på avstand av den grunn. Samtidig skjer det et mord i nærområdet under en bryllupsfeiring av alle ting. Hvem er den skyldige? Det går ikke mange dager før et nytt lik dukker opp. Klarer Lennox å holde gamle politiinstinkt i sjakk, for spansk politi vil nok ikke like at han blander seg inn, eller?

Dette er en svært kort bok på bare 204 sider, men likevel tok det meg en stund å komme meg gjennom den, fordi enkelte partier var noe tungtrødd. De fleste kapitlene var korte, men ikke alt engasjerte. Følte jeg ikke ble godt nok kjent med karakterene eller stedet. Har heller ikke noe i mot kosekrim, men ville nok likt det bedre hvis handlingen var lagt til i England i stedet for Spania, siden England har ofte værendringer og er ganske lik norsk klima. Jeg liker kosekrim og vanlig krim med regn, mørke skyer og gjerne med litt tåke som bakgrunn. Syntes ikke denne hadde noe atmosfære og spenningen var altfor fraværende. Men liker humoren til Borge. Til tross for mye alvorlighet, er det også glimt av humor i det hele.

Monoton fortellerstemme
Problemet med boka for min del var at den var noe tungtrødd å lese på grunn av at ting ble svært monotont underveis og for lett å gjette seg frem til fortsettelsen. Med tanke på at denne boka er svært kort, blir også anmeldelsen også det av samme grunn. Det er ikke mye som kan diskuteres uten å avsløre for mye. Jeg likte Lennox og Penny, men ville gjerne lest om dem i en annen setting.

Til tross for at denne ikke falt helt i smak, vil jeg fremdeles lese mer av Borge, for jeg vet han kan bedre enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ser at omtalen min av Fuglekikkeren har forsvunnet, den ble jeg skuffet over fordi det ble langtekkelig og lite spenning. Salt Lane startet bra, men igjen skortet det på spenning og til slutt vil man bare bli ferdig med boken.

Marianne har knapt hatt kontakt med faren de siste tiårene. Han har ikke møtt ektemannen hennes gjennom 25 år, og heller ikke barnebarnet. Hun blir derfor ganske overrasket da han plutselig ringer og spør om hun vil ha ei rosemalt kiste etter besteforeldrene. Marianne er veldig glad i gamle ting, så hun slår til. Det Marianne tror skal bli et engangstilfelle, viser seg etterhvert å bli til flere og flere besøk. Farens nye kone, bor mesteparten av tiden i Spania, og er helt uinteressert i ektemannens familie. Derfor drar Marianne og etterhvert søsknene på besøk når hun er bortreist. Det blir raskt klart at faren begynner å dra på årene, og han trenger med en sporadiske besøk. Da han smått om senn får kommunal hjelp, blir det også mer å gjøre for Marianne. Ting må hentes fra barndomshjemmet, og hun må også passe på faren på måter hun aldri har forestilt seg å gjøre. Det er hun som har makten nå når faren plutselig blir mørkeredd om nettene.
Hele tiden har man ant at barndommen med faren ikke akkurat var noen dans på roser, og langsomt kommer en mørk familiehistorie opp i dagen.

Godt skrevet om nære relasjoner, og hvordan maktbalansen i foreldre/barn-forhold plutselig endres. Mørkt, ekte, og meget leseverdig. Nynorsk.