Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger for personlig foretrekker jeg "hele" bøker. Jo tykkere bøker, jo bedre. De få gangene jeg leser novellesamlinger, er hvis det er av forfattere jeg leser mye av og liker, eller favorittsjanger. Om å elske tilhører ikke en favorittsjanger, men synes også det er viktig å utvide horisonten som leser. Å lese noe man ikke er vant til eller sjeldent av.
Mange kjente navn
Grunnen til at jeg ville lese denne var ikke sjangeren, men på grunn av enkelte forfattere som var vel kjente. Noen har jeg lest mye av, andre mindre. Forfattere jeg hadde hørt om fra denne samlingen er Unni Lindell, Ingvar Ambjørnsen, Toril Brekke, og Levi Henriksen. Jeg har lest noe av disse forfatterne bortsett fra Henriksen. De andre navnene var ukjente.
Denne samlingen består av både veteraner og nybegynnere. Synes det er en fin måte å kombinere erfarne og nye stemmer på. Boka har lekre farger, og formatet er liten og nett. Hvis man ikke liker lange tekster, er dette en fin bok å få med seg da det er ulike lenger i denne samlingen, men de fleste er korte og veldig lettleste.
En liten og nett bok om et stort tema
Som tittelen sier, er denne boka om å elske og det er forskjellig måter å elske og hedre kjærligheten på. Novellesamlingene består av mange slags kjærlighet. I noen fortellinger fortelles det om avstandforhold, gammel kjærlighet, demens og mye annet. Mange av fortellingene er diffuse og mystiske, på grensen til tankevekkende. Noen er også morsomme.
Grunnen til at jeg ikke ble så begeistret for boka er nok selve sjangeren. Jeg liker romaner og leser av og til romantikk, også, men det er ikke altfor ofte. Romantikk/romanse er nok en sjanger jeg har noe anstrengt forhold til siden det ikke interesserer så mye og synes det er mye av det samme. Sånn er det nok med fleste sjangre, men for min del er det andre sjangre som frister mer. I hvert fall i skrivende stund.
Kanskje ikke for alle
Med dette sier jeg ikke at boka er dårlig. Ikke på noen måte. Men det var nok ikke boka helt for meg. Den ga meg noen fine lesestunder siden det var noen noveller jeg likte, men foretrekker nok litt mørkere lesestoff. Tror nok noen andre vil sette større pris på denne novellesamlingen. For min del ble det litt tørt i lengden, til tross for at det er en kort bok på bare 191 sider.
Men vil understreke gode noveller som jeg likte og som ble favoritter ut i fra denne lille samlingen. Det er:
Det haster - Ingvar Ambjørnsen
Nekrologene - Stig Aasvik
Ruby Red - Baard Enoksen
Ruby Red var nesten en hysterisk morsom novelle fordi forfatteren kom med så mange rare sammenligninger.
Selv om novellesamlingen ikke ble noen favoritt, hadde den noen høydepunkt.
Fra min blogg: I Bokhylla
*«Selv om Nicholas selv var gått bort og hans døde kropp lå på kirkegården, var det som om han fremdeles levde i huset. Det var som om duften av hans sterke, maskuline personlighet hang igjen i de værelsene han hadde hatt tilhold i. I stuen, like ved tebordet, sto stolen hans, den gode, dype stolen som var så deilig å synke ned i, men så vanskelig å heise seg opp av, når man var en tung, gammel mann med gikt. Stolarmene var blitt brede og flate, fordi han hadde presset dem ned med hendene. Fremdeles levet minnet om ham, når han satt ved flygelet og spilte sin yndlingskomponist, Mendelssohn, med ildskjæret fra kaminen spillende på ansiktet. Når han hadde spilt hadde han tatt dem som hørte på, med seg tilbake til en annen tid, fått dem til å føle seg som en del av den tiden.
I biblioteket sto hans stol ved kaminen, der var pipa og den blikkdåsen han hadde hatt tobakk i. Der hadde han lest aviser og hørt på radio. Og så var det hans plass ved spisebordet, og den massive sølvserviettringen med en hvilende kvinneskikkelse i greske gevanter. Og mange gode måltider hadde han spist, mens han med dyp, rungende stemme hadde tilkjennegitt sitt syn på forskjellige ting. Han hadde aldri vært redd for å sløse bort tiden. Han hadde vært så sikker på at han ville få mer enn nok av den. Han hadde aldri latt seg rive med av strømmen.
Og så var det hans eget værelse med hans egne ting — flygelet, der det alltid sto en karaffel med whisky og en sifong med soda, og i de senere årene en medisinflaske eller to. Bøker og magasiner lå også ofte stablet på det — gamle yndlingsbøker som ble lest om og om igjen — Vanity Fair, Esmond, Harry Lorreqwer, Somerville og Rosskataloger fra hesteutstillinger — dem hadde han fått av nevøene — eksemplarer av Punch og Country Life, en kasse sigarer. På veggene bilder som hadde hengt der i sytti år og lenger et innrammet fotografi av Oxford-åtteren en gang han selv hadde vært med — et fargefotografi av Lily Langtry med muffe og skjelmskt smil. Rundt om var fotografier av nieser, nevøer og forskjellige av familiens småbarn. Værelset var proppfullt av ting og en prøvelse for alle som skulle tørke støv. I skapet hang hans velbrukte tøy, i den engelske læresken lå flosshatten som han sist hadde brukt, da broren ble begravd for to år siden. Og der var sengen!»
I roman nr. 15 i Jalna-serien dør Nicholas Whiteoak 98 år. Når jeg leste sitatet fra romanen over, tenkte jeg på de gamle herskapshusene jeg har besøkt i England, flere av dem overtatt av National Trust. Det er mange tanker man gjør seg ved slike besøk. Også at menneskene som bodde i husene var privilegerte sammenlignet med storparten av befolkningen. Det er også familien Whiteoak i Canada selv om det går opp og ned med økonomien. "*
Handlingen i romanen foregår i 1950, og vi er flyttet oss to år frem i tid sammenlignet med roman nr. 14. Etter at Nicholas er død, er det Meg som er den eldste i familien. Men denne boken handler mest om de unge i familien. Adeline har fått besøk av Maitland som hun forelsket seg. Det er planlagt bryllup. Han forsøker å tilpasse seg livet på Jalna, å jobbe i stallene som Renny driver og på gården som Piers driver. Men han sliter med å trives og drømmer om at Adeline skal flytte med han til New York der han kan få seg en jobb. Adeline er bundet til Jalna og ser ikke for seg et annet liv. Det oppstår et brudd, og Maitland forlater Jalna.
Det er som vanlig mye annet som skjer også i bok nr. 15,; det er både sol og skyer over Jalna i boken som er den nest siste i serien. Jeg husker ikke hvordan serien sluttet da jeg leste serien som barn. Derfor er jeg spent på det og har allerede begynt på siste bok. Jeg trenger plassen til andre bøker. Og skal starte på et nytt leseprosjekt- Blir rart å pakke ned bøkene, forhåpentligvis er det noen andre som vil lese serien. Det er god underholdning synes jeg. Om jeg hadde syntes det samme dersom jeg ikke hadde lest serien som barn, det får jeg ikke vite.
En nydelig historie om familierelasjoner og kjærlighet, denne historien likte jeg godt.
Svala er frilansjournalist, og håper å få ordet "stjerne" foran yrkestittelen. Ut av det blå får hun sjansen. En norsk fremmedkriger i New York lar seg intervjue. I tillegg har han en skremmende video som beviser at han snakker sant. Europa er i fare, og Svalas liv er også utsatt etter at saken publiseres over hele verden. Svala blir stjerne, og fortsetter jetsetlivet med dyr drikke og stoff. Stadig kommer det brev fra banken - siste purring, men Svala gidder ikke å bry seg.
Da en kryptert e-post dukker opp, begynner Svala å ane ugler i mosen. Den store saken hennes sies å være falsk. At fremmedkrigeren ikke er ekte. Kappløpet om sannheten er i gang, og innsatsen er noe helt annet enn å havne på NAV.
Spennende thriller full av konspirasjonsteorier, terror, religion, spionasje, innvandring og falske nyheter. Fengende, aktuell, og annerledes - i hvert fall i starten. Ganske raskt blir jeg drittlei av Svala. Massive feiltolkninger, uvettig, og ikke videre sympatisk. Synes det hele blir rotete, og lite engasjerende.
Intet mindre enn fantastisk. Vakker skrivekunst, jeg sier ikke mer.
Etter å ha lest en glitrende omtale av denne gledet jeg meg stort og ble skikkelig skuffet. Den fenget meg på ingen måte, språket var for lett og klarte ikke å gi meg noe som helst så etter ca. 60 sider klappet jeg bare boken sammen. Når det er ingenting i en bok som gjør meg nysgjerrig på hva som vil skje utover i boken så gidder jeg ikke bruke tid på den rett og slett.
For sikkerhets skyld, en liten presisering. Når grensa går ved 1975, antar jeg at man mener at boka må ha kommet ut for første gang (på originalspråket) etter 1975. Det er altså ikke nok at den ble utgitt i Norge etter dette året.
«Jeg er tilbake i Italia, på Piazza Navorona i hjertet av Roma. Før byen har våknet og idet solen når toppen av den stjålne egyptiske obelisken i midten av fontenen, går jeg rundt den. Det tydeligste og vakreste uttrykket for Nilsens posisjon i middelalderens europeiske idehistorie står her. Berninis berømte fontene De fire elver, eller Fontana dei Quattro Fiumi, ble lagd til pave Innocens X og avduket i 1651. Den symboliserer Nilens særegne plass i datidens verdensbilder og trosoppfatninger tydeligere enn noe annet kunstverk. Sentrum av fontenen er en stor, egyptisk obelisk. Den er omkranset av fire gigantiske elveguder. Som vanlig i europeisk mytologi er de avbildet eller representert i form av store, modne mannsskikkelser. Men én elvegud skiller seg ut. Han holder et tøystykke foran ansiktet. Han vet ikke hvor han kommer fra, og vi kan ikke se ham i øynene. Det er Nilens gud. Det var bare Nilen som hadde denne spesielle mytiske aura i 1600-tallets europeiske forestillingsverden. For denne elven som var så hyppig omtalt i Bibelen, beskrevet som selve Paradisets elv, og som skapte den antikke verdens kornkammer, var det fortsatt ingen som visste hvor kom fra. De skjønte ikke hva dens eventyrlige fruktbarhet skyldtes, men de forsto at den som kontrollerte dens vann, hadde stor makt.
Gradvis er Nilens hemmeligheter blitt avdekket. Kildene er kjent. Hydrologien er kartlagt. Og gradvis er det også blitt klart at de som kontrollerer elven, har større makt enn noensinne. Derfor vil kampen om hvordan den skal utnyttes, påvirke utviklingen av regionen og av verden i tiårene og hundreårene som kommer.
Nilen har ikke lenger bind for øynene. Dens biografi er snarere en kilde til kunnskap, ikke bare om den selv, men om Afrika, verden og oss selv.»
Sitatet over er slik boken Nilen – historiens elv av Terje Tvedt avsluttes. Utgitt så langt tilbake som 2012 og har vel stått like lenge i bokhyllen min. Ikke ulest, fordi en annen i huset har lest den to ganger og har fremsnakket den så mange ganger. Årsaken til at jeg bestemte meg for å lese den nå, er et nyhetsoppslag 8. juli:
«Striden om Nilen: Etiopia fyller megademning til tross for protester. For andre år på rad fylles Den store etiopiske renessansedemningen med vann fra Den blå Nilen. Nedstrøms frykter Egypt for sin livskilde.»
Jeg følger Terje Tvedt på Facebook, og 13. juli skriver han at Bloomsbury i England nå har utgitt boken Den er derfor fortsatt høyst relevant som faktabok.
Nå er den lest, og jeg synes det er en fantastisk bok. Den er lærerik og er godt skrevet.
Boken starter slik med henvisning til bokomslaget:
«I fjerde etasje i et beskjedent arkeologisk museum omtrent 35 kilometer utenfor Roma finner man den verdensberømte Nil-mosaikken. Den er 2000 år gammel, nesten seks meter bred og over fire meter høy, og skildrer fargerikt og fra flere synsvinkler elven og livet langs den. Øverst gjengis afrikanske motiver, og ved utløpet gjenskapes Middelhavs-scener. Det usedvanlig fargerike og klare mønsteret er lagd av malte steiner festet med en slags mørtel, men det originale med mosaikken i Palestrina, det som gjør den til en del av kunsthistorien, er at elven og folkelivet er gjengitt med et helt moderne perspektiv, som om kunstneren så Nilen fra et fly. Kunstverket er også en uhyre talende historisk kilde; det understreker elvens tidløshet som samfunns livsåre og sentrum, og det viser at Middelhavet tar imot et kontinents historie skrevet i vann. «
Om boken skriver Terje Tvedt:
«Denne boken går inn i den samme tradisjonen som mosaikken i Palestrina symboliserer: den europeiske fascinasjon over elvens rolle og betydning. Det er en historiebok om sivilisasjonens utvikling og en reisebeskrivelse fra verdens lengste elv. Men det er også en studie av moderne hydropolitikk og afrikansk utvikling, og hvordan disse forandringene avspeiler, som i et prisme, mange av den moderne verdens sentrale utviklingstrekk. Men først og fremst er boken en biografi om en livsåre som knytter snart en halv milliard mennesker sammen i et skjebnefellesskap ingen kan unnslippe.»
Nå skal jeg se TV-serien bak boken som en finner på You Tube, 3 episoder: Kampen om Nilen. Jeg gleder meg også til å lese Tvedt sine bøker Verdenshistorie og Det internasjonale gjennombruddet som jeg har i bokhyllen.
Noen bøker bør oppleves istedet for å lese om dem. Vokterne av Gudbrandsen, er en slik bok ...
Å lese en debutbok er alltid en skrekkblandet fryd. Føler at det er enten eller. Men de to siste årene har jeg lest mange gode, og noen av dem skriver svært engasjerende. Det har Gudbrandsen i hvert fall gjort. Det er også et pluss at deler av handlingen foregår i Trondheim, som er min nærmeste by, fordi det er ikke ofte Trondheim blir nevnt i krimbøker, dessverre. Det var også morsomt å reise tilbake i tid og prøve å forestille seg hvordan det var på den tiden, mens man leste. Hvordan førsteinspektør Frank Larsen blir forklart av hans journalistvenn Amanda om autmobiler, er nesten komisk.
Som å reise i en tidsmaskin
I boka hopper handlingen godt tilbake i tid. Fra 1905, til 1918, og litt i 1919. Det er juletider og førsteinspektør Frank Larsen føler seg noe deppa og ensom siden hans kone er død på grunn av sykdom. Han har en tendens til å drikke litt når han føler seg litt nedfor. Han har jobben jobben sin og kollegaene sine, men likevel kan man føle seg ensom og utenfor. Midt i juletiden blir han oppsøkt av en noe underlig mann som kaller seg inspektør Sahlin som hevder han er fra svensk politi, og forteller ham om døde gutter på svenskegrensa. Døde gutter som alle har lyst hår. Er det noen som leter etter en bestemt gutt eller er det tilfeldig? Vil at Larsen skal dra til Storlien, for Sahlin frykter det samme kan skje over grensa. Men er denne Sahlin den han utgir seg for å være, en kar å stole på? Ting blir ikke bedre da prostituerte jenter blir funnet døde i Nidelva. Hans gode venn, Amanda er som nevnt journalist og mens hun gjør sine undersøkelser, er det noen som følger med på det hun gjør. Hvem er det og hvorfor?
Oppsummeringen er som nevnt, noe vag, og det gjør jeg også med vilje, for boka består av flere aspekter og tar alle slags mulige retninger, og man vil jo ikke ødelegge for andre som vil og har tenkt å lese boka. Dermed passer det denne gang å være litt diffus. Advarer om at starten kan være noe tung og saktegående, men så fort man blir vant til språket, tiden og handling, går lesingen nesten av seg selv. Det blir lettere etter hvert, og når man først er i gang, går sidene kjapt unna da de fleste kapitlene er korte og kjappe. Liker også bøker som denne at det ofte skifter perspektiv, for synes det er med å gjøre en handling mer ekte.
Personlig brydde jeg meg ikke særlig om båndet mellom Frank Larsen og Amanda. Det ble mer som forventet og uinteressant, men jeg likte å lese om dem hver for seg. Personligheten deres, mener jeg, siden begge to har temmelig sterke personligheter. Man blir også kjent med Larsens kollegaer. Det er også noen som irriterer, som den ene politimannen som prøver å gå egne veier, og som prøver å utmerke seg på en negativ måte. Det er et persongalleri bestående av litt av alt. De gode, de onde, og de som man kanskje ikke burde stole helt på.
En handling som tar flere vendinger
Likte at boka besto av flere aspekter, men likte best å lese om Trondheimsdelen. Ikke fordi jeg bor i nærheten og kjenner byen godt, men fordi det var den delen som engasjerte mest og som jeg brydde meg om. Det var også medrivende å lese om Larsens døde kone. Han får vite ting om henne som gjør til at han får sine tvil i om han noen gang kjente henne. Det ble bare mer engasjerende da både Frank og Amanda føler at ting blir personlig jo mer de undersøker og graver i ting.
Gudbrandsen er ikke bare god på å få frem de historiske elementene, men også litt om likestilling og bakgrunnstemningen. Hvordan været er med små detaljer som kulde, månen og diverse. Det løfter stemningen noen hakk og får en til å savne mørketiden.
En godkjent debutbok med atmosfære, karakterer med dybde og effektiv fortellerstemme. Ikke gi opp selv om den første biten i boka kan være en smule småtung. En mulig romanse som oppstår som føltes noe påtvungen, dro ned litt for min del, men det ødela ikke resten av boka. Av og til lønner det seg å være tålmodig. Til gjengjeld ble jeg sittende igjen med en god krimbok som jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese.
Fra min blogg: I Bokhylla
"Det hviler noe rått og iskaldt over mange av diktene i denne samlingen og det er ikke fritt for at man får frysninger underveis. Sånn sett passer tittelen utrolig godt til det vi får servert for mye av handlingen foregår nettopp i artiske strøk. Men selv om det er mye kulde å spore her så er flere av diktene fulle av håp, som i diktet når vinteren må vike plassen for våren som presser seg frem. Blomar trykte/ned i skinande skare/vekkjer von/om at vinteren vik /…..(….)…snøvæta dryp ned på golvet/ Eg vaknar til vår/ stig ut på / grønkande blomstereng"
Diktene er litt krim-ish og hun refererer gjerne til faktiske hendelser i Islands historie og norrøn mytologi.
En nydelig om enn mørk samling jeg bare må få anbefale videre!
Hele omtalen min kan du lese her.
Ja. jo..., mulig du har rett.
De tre mennene i Håkons liv, er vidt forskjellige. Arve tar seg av ham både økonomisk og fysisk, men det er mange år siden de har hatt det bra sammen. Dominansen han har over Håkon er både usunn og farlig.
Stig er sosial, utadvendt, og drømmer om A4-livet; rekkehus, stasjonsvogn og barn. Alt det vil han ha med Håkon på.
Thomas er billedskjønn, smilet hans får Håkon til å sitre. De møtes kun for sex, selv om Thomas vil mer.
Hvem skal Håkon velge, når han er så usikker på hvem han egentlig er selv?
Utrolig sterk og god bok om skeiv kjærlighet.
Dette er tredje bok i Skrekk og Gru serien av Mike Ford. Selv har jeg bare lest den første som heter Pass deg for dukken. Jeg fikk ikke tak i Ønskespiserens forbannelse, fordi den interesserte meg ikke så mye som de andre bøkene i serien. Skrekk og Gru kan fint leses som frittstående. Det er om en butikk som heter Skrekk og Gru, men det er nye kunder og karakterer i hver bok med nye hendelser.
Hva skjuler kisten?
Denne gang møter man Sofia. Hun og faren hennes har flyttet inn i et hus som skal gjøres om til et pensjonat. I nærområdet finnes det en butikk som kalles Skrekk og Gru. Den har all slags sære ting for mennesker med sære interesser. Sofia og faren hennes stikker innom egentlig for å spørre etter en bokhandel i nærheten. Men istedet blir Sofia interessert i et sett med nøkler, og hun velger en av dem, og den kalles for skjelettnøkkel. Den oppfører seg som en universalnøkkel som låser opp alle slags dører, også gammeldagse dører. En kiste etterlatt på loftet deres har vært umulig å få opp. Kan det løses med denne nøkkel og burde enkelte ting være låst? Etter at hun har kjøpt nøkkelen og fiklet med kisten, opplever hun rare ting i huset, og en kvinne dukker opp i livet deres som hevder hun er interiørdesigner. Men er hun egentlig det? Og hva har huset vært før i tiden?
Er temmelig klar over at jeg er for gammel for en slik bok, men jeg leser horror uansett målgruppe og er ikke nøye med det, og vet at jeg ville ha likt en slik serie som ung, også som voksen. Liker at Ford skriver en serie for unge lesere uten at det virker for barnslig. Han skriver også med stemning, humor og han gjør karakterene svært levende på den korte tiden. Alle bøkene i serien virker å være svært korte. Denne er på bare 112 sider, derfor ble oppsummeringen av boka noe vag, for man vil ikke si for mye. Ting blir begrenset når det gjelder korte bøker.
Fin serie for unge lesere
Men jeg har sansen for Fords fortellerstemme. Den er leken og man blir nostalgisk av å lese bøkene hans. Man husker som ung da man var helt oppslukt av horror, og fremdeles er det i voksen alder. Ikke alt forandrer seg ...Boka/serien passer fint for de som nettopp har lært seg å lese, for familielesing eller unge lesere som er nysgjerrig på en småskummel sjanger.
Likte nok Pass deg for dukken et hakk bedre enn denne, fordi den hadde mer snert og var litt mer underholdende, men Heksenøkkelen er et verdig bidrag i denne underlige serien.
Godt at jeg har den neste boka i serien klar som heter Maskekvelden.
Fra min blogg: I Bokhylla
Både bandmedlemmer, managere, groupier, og journalister gir stemme til historien om det fiktive bandet «The Six». Bandet ledes av Billy, og han er ikke alltid så lett og hanskes med. I tillegg blir kjæresten gravid, og det passer ikke helt inn i turnélivet til Billy.
Daisy har søkkrike foreldre som driter i hva hun bruker tiden sin på. Hun vaker rundt i musikkmiljøet, og stemmen hennes vekker oppsikt hvor enn hun går.
Etterhvert blir Daisy presentert for «The Six», og magi oppstår. Dette er historien om hvorfor de ga seg da de var på toppen av karrieren.
Kul og annerledes historie, som virker veldig autentisk om livet som rockestjerne på 70-tallet. Allikevel synes jeg den ble for repetetiv, og dermed kjedelig og forutsigbar.